Utviklingslæren tar kristendommens plass, og vil gjøre våre barn og unge fremmede for Gud

Kristendommen er på til bakegang i vår tid
Vi lever i en tid når kristendommen på veldig mange områder er på tilbakegang, sammenlignet med i tidligere tider. Da jeg vokste opp, var det vanlig at barn også fra ikke-kristne hjem gikk på søndagsskolen. Der lærte vi det helt grunnleggende om Gud, om hans Sønn, Frelseren Jesus Kristus og også om den Hellige Ånd. Vi lærte bl.a. fra den apostoliske trosbekjennelsen:

  • “Jeg tror på Gud Fader, den allmektige himmelens og jordens skaper.

Og dette trodde vi søndagsskolebarn på, enten vi kom fra kristne eller fra ikke-kristne hjem. For dette var jo selve barnelærdommen.

Fortsett å lese «Utviklingslæren tar kristendommens plass, og vil gjøre våre barn og unge fremmede for Gud»

Jesus banker på din hjertedør og vil så gjerne slippe inn til deg


Tekst:  ”Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg”, Åp 3:20.


Advent er en kristen høytid. Ordet betyr “ankomst” eller “komme”. For oss som kristne varsler det Frelserens eller Herrens ankomst, noe adventstekstene taler om. Første gang Jesus kom, var da han ble født, eller da Gud ble et menneske. Det var da englene sang: ”I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids by”. Og sammen med englene var det en himmelsk hærskare som lovpriste Gud og sa: ” Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag” (Luk 2).

Og engelen trøstet hyrdene – siden de ble redde – og sa: ” Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket”.

Kjære venn: Har du fått glede deg over Jesus og hans komme som din Frelser og som Herre i ditt liv? Og er Jesus fortsatt din lovsang og din glede?


Har Jesus kommet bort fra ditt hjerte og fra ditt liv?
Selv om Jesus en gang i livet har vært stor for oss og den viktigste personen i våre liv, kan det gå slik for oss at det blir noe annet som så fullt fyller våre liv at Jesus mister førsteplassen. Noe annet som blir viktigere for oss enn Jesus,  kan da fylle våre tanker og våre liv helt og fullt, slik at vi ikke engang merker at Jesus blir borte fra oss. Det samme skjedde med Jesu foreldre, Maria og Josef, da Jesus var tolv år gammel og han ble borte fra dem på hjemveien (Luk 2:44-49). Faktisk kan det gå så langt også for oss at det ikke blir plass til Jesus i våre hjerter. Enten kan det skyldes at vi blir så opptatt av alt det som hører denne verden til, eller så kan det skyldes åndelig stolthet, egen rikdom og selvopptatthet, slik det skjedde med menigheten i Laodikea. I den menigheten var det ikke lenger plass for Jesus, han ble skjøvet bort og ekskludert, og ble stående på utsiden av døren. Tenk! Døren adskilte menigheten og dens medlemmer fra han som sier om seg selv: “Jeg er døren” (Joh 10:9). 

Slik kan det gå også for oss som enkeltkristne.


Usunne maktpersoner eller maktstrukturer som stenger Jesus og noen av hans venner ute
Slik det kan gå for kristne som enkeltpersoner,  kan det dessverre også gå for en samlet menighet. Da får ikke Jesu, den Hellige Ånds ledelse eller Guds Ord alene lenger være det sentrale og det eneste til rettledning i liv og lære. I en slik menighet vil man selv, uavhengig av hva Bibelen lærer, bestemme hvordan man vil ha det, hva som skal forkynnes og hva som skal holdes for rett og galt. Eller så kan det være sterke og usunne maktpersoner som bestemmer og som “overstyrer” Guds Ord og dens autoritet. Og så blir mange i menigheten bare som stilletiende “offer” som må lide under usunne maktpersoner eller maktstrukturer i sin egen kjære hjemmemenighet.

Dessverre er nok slik ukultur mer utbredt også i kristne menigheter enn hva vi ønsker å innse eller å innrømme. Kanskje er det derfor så få våger eller ønsker å løfte slikt usunt opp i dagen eller å løfte frem klare bibelsteder som omtaler slike usunne forhold som en  menighet kan bli utsatt for. Men det gjorde derimot apostelen Paulus. Han satte ord både på hvordan Hymeneus og kobbersmeden Aleksander “huserte” i menighetene. Også apostelen Johannes vågde å ta et oppgjør med hvordan menigheten lot den onde, narsissistiske og mektige Diotrefes gjøre stor skade i de ulike urmenighetene.  Også vi får ta lærdom av disse apostlene!

Usunnheter som ovenfor er nevnt, virker på samme måte som kreften i en kropp. Det sprer seg og gjør til slutt  hele legemet sykt dersom det fritt får spre seg. Hvis det tveeggede Guds Ord ikke får skjære bort kreften så snart som den oppdages, vil den forårsake katastrofale følger, og i verste fall vil den åndelige død inntre. Og om man uten å reagere og å gjøre de nødvendige operative grep før ondskapens kreft får spre seg for lang, vil alt håp for liv være ute!


Opplevelse av mobbing og ekskludering generelt i samfunnet, men også i kristne miljøer
Generelt er mobbing et stort samfunnsproblem. Min erfaring etter 10 års arbeid med ungdom som har stått i fare for eller har falt ut av skole- og arbeidslivet og med ungdom som ikke går på skole, er at opplevelse av mobbing er et kjempeproblem for de som utsettes for det. Det fører med seg en følelse av å bli plassert på utsiden av venneflokken, noe som er særlig vondt for dem det gjelder. Det igjen gir dem dårlig selvtillit, opplevelse av ensomhet, emosjonelle plager som angst og depresjon, psykosomatiske plager, posttraumatiske stressyndrom og i verste fall selvmordsplager og selvmordsforsøk. I Norge er selvmord faktisk den største årsaken til død blant både kvinner og menn mellom 15 og 24 år. Faktisk har så mye som 40 % av de som har opplevd mobbing, tenkt på selvmord ifølge ung.no. Slike ungdommer har jeg møtt mange av, og hver og en av dem har hatt sine egne historier å fortelle om, selv om mye er likt.

For de som går på skole, medfører slikt stort skolefravær, ofte på grunn av sosial angst. Mange av disse faller etter hvert ut av skolen, og en del av dem er det svært vanskelig å  lykkes med å få til å begynne på kurs eller i jobb, selv om de får tilbud om det. 

Vi vet vi at de følelsesmessige problemene som de blir påført på grunn av mobbingen, ofte vil følge dem svært lenge i livet, siden all den skadelige mobbingen har ført til et sterkt nedsatt selvbilde. Siden mange av dem opplever at  de ikke blir lyttet til, trodd på eller tatt på alvor, mister de ofte tilliten til voksenpersoner. Derfor opplever de at de stort sett må bære alle belastningene selv, og ofte har de en følelse av skam og over å ha mislyktes med livet. Mange av dem føler at det egentlig er de selv som det er noe feil med, at det er de som er “det store problemet”. Og dessverre kan slikt føre til destruktive selvmordstanker. 

I mitt møte med mange av disse ungdommene, etter å ha lyttet til deres historier, og etter å ha hatt oppfølging av mange av dem over flere år, har jeg tenkt: Ja, slik er det dessverre også for mange barn og unge i de kristne miljøene. Også de kan ha opplevd å bli mobbet og satt utenfor “det gode selskapet”. Ofte kan barn og unge være mye tøffere med hverandre enn voksne. Det skal mange ganger svært lite til før mobbingen starter. Og ofte er det slik at de som selv har opplevd å bli mobbet, i neste omgang “gir tilbake” ved selv å begynne å mobbe andre som er “lavere i hierarkiet”. Det kan være snakk om at noen ikke bruker samme slags klær som alle de andre. Eller så er de tilflyttet, og har derfor ikke nøyaktig samme dialekt. I visse tilfeller kan noen bli mobbet siden de er for rund eller for tynn. Eller så er det noe feil med utseendet deres. Andre ganger kan de være for flink eller for dårlig på skolen.

Eller så kan mobbingen skyldes at en eller begge foreldrene opprinnelig ikke har tilhørt det samme kristne miljøet tidligere, men som de nå har blitt del av. Og derfor har de ikke blitt helt integrert i menigheten og i det kristne miljøet. Om de voksne bare en gang gir uttrykk for slike tanker mens deres barn og unge hører på, kan det i verste fall føre til at deres egne barn begynner å mobbe barn av slike “ikke-integrerte” foreldre. Også slike personer har jeg fått møte og lytte til, men først etter at de selv har blitt forholdsvis voksne og våger å samtale åpent og ærlig om deres vonde og traumatiske erfaringer fra sin barndom og ungdom knyttet mot det kristne miljøet. Og da har det ofte gått veldig lang tid,  iblant flere tiår. For det er ikke lett for slike å våge å åpne seg for noen i det samme kristne miljøet som de har blitt mobbet i og som de kanskje har mistet tilliten til, siden de på nytt og på nytt  har opplevd ikke å ha bli trodd eller tatt på alvor tidligere når det har tatt dette opp. Men selv om det har gått lang, lang tid siden mobbingen og kanskje ekskluderingen fant sted før de våger å fortelle om sine traumatiske opplevelser, kan man merke hvor skadelig mobbingen har vært for dem og i deres liv, også som voksne. Og da har de kanskje gått i terapi for dette i en lengere tid.

Selv om man ikke lenger kan gå tilbake i tid slik at mobbingen kunne ha blitt stanset, er det i alle fall godt for de som våger og som velger å fortelle om slike vonde minner til noen i det samme miljøet som de har blitt mobbet i og som de har tillit til, å bli lyttet til, trodd på, og tatt på største alvor. Og den muligheten bør vi absolutt gi dem! Og så må vi våge å be om tilgivelse på vegne av miljøet, hvem  mobberne enn har vært. For også det kan være med på å lege sårene og til å hjelpe dem med å legge slikt vondt bak seg, i den grad det er mulig. 

Mobberne finner alltid noe som gir dem legitimitet til å mobbe andre. Og slikt gir i visse tilfeller oppmerksomhet og en styrket posisjon i kameratflokken. Kanskje er det spirende narsissistiske behov som skal tilfredsstilles. Slik tenkte i alle fall en anerkjent barne- og ungdomspsykolog  som lenge hadde jobbet for barneombudet i Norge, og som en gang holdt kurs for oss som jobbet bl.a. med utsatte ungdommer. Og hans budskap var helt entydig: Slikt må tas alvorlig tak i og det må man få en definitiv slutt på senest når barnet er 6-7 år. I motsatt fall kan det bli for sent, og slikt kan da utvikles til ekte  narsissisme senere i livet. Slik jeg tenker, et dette noe som også vi som kristne skal være  skal være oppmerksomme på. Og dette temaet må vi også våge å løfte fram i lyset og aldri neglisjere eller  bagatellisere!

Om foreldre, voksne eller i visse tilfeller lærere får høre om slikt, kan kanskje noen av dem si: Du skal ikke bry deg om slikt! Og så lar man bare mobbingen stilletiende fortsette, for som det heter: Det som man ikke vet om, det har man heller ikke vondt av. Så derfor vil man helst vite så lite som mulig, og man er av den grunn ikke villig til å lytte til mobbeofrene eller til å ta dem tilstrekkelig på alvor slik at man får slutt på mobbingen.

Jeg er klar over at alle skolene i dag har tiltak mot mobbing og tar slikt på største alvor, men i praksis lever slikt tross alt videre ved at mobbinger blir flyttet til andre steder og til andre medier. Og det blir ofte ikke bedre med det. For da har problemet flyttet seg og blitt mer usynlig i fellesskapet, men har derimot flyttet seg til sosiale medier og har dermed blitt mer usynlig. 


Kristne barn og unge som har opplevd mobbing og utenforskap i det kristne miljøet
Dessverre er det ikke så helt sjelden at man kan møte på personer som gir uttrykk for at de har følt seg ekskludert og mobbet i sin barn- og ungdom, også i det kristne miljøet.

For en bevisst kristen, enten et halvvoksent barn eller en ung, som leser Guds Ord og som holder Ordet for å ha den høyeste autoritet i sine liv, kan usunn maktkamp føre til en utrolig stor konflikt inne i deres hjerte. De er på den ene side bevisste på at de ifølge Guds Ord som helhet og spesielt ifølge det fjerde bud selv  er skyldige til å adlyde sine foreldre, og også til det som læres i menigheten.  Men dessverre har de ofte bare fått høre den ene halvdelen av et viktig bibelsted som lærer om å underordne seg hverandre, slik Jesus underordnet seg under Faderen. Men da har det som oftest bare blitt sitert til hvordan de unge er skyldige til å underordne seg under de eldre. Og så stopper man der. Men i virkeligheten taler Peter like mye til både de yngre og de eldre, for det lyder:

  • “På samme måte skal dere unge underordne dere de eldste! Ja, dere skal alle underordne dere hverandre, og ikle dere ydmykhet! For: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde”, 1Pet 5:5.

Men samtidig som de legger merke til at bare den ene delen av Guds Ord ofte blir poengtert, kan de registrere mye og mangt som Bibelen forbyr av slikt som virkelig er usunt og destruktivt både for enkeltindivid og for menigheten som helhet. Og spesielt har man i visse kristne miljøer kanskje vært blinde for hva som både på kortere og lengere sikt skader barn og unge når de vokser opp. Selvsagt er det nok slik at de fleste på den tiden ikke forstod hva som på sikt var skadelig, og derfor ikke tok slikt på alvor. Eller så hadde slikt bare blitt til en naturlig del av en dårlig kultur, og som man ble blind for.

Slikt virket dessverre å ha gått under radaren til de som burde ha øyne til å se det, og som samtidig hadde ansvaret for å reagere, slik at det usunne kunne blitt tatt tak i og at man hadde fått en definitiv stopp på slikt usunt. For det er nok den eneste måte som forholdet blant menighetens medlemmer og mellom generasjonene  kunne bli opprettet på og bli åndelig sunt. Og kun da kunne rettferdigheten seire, nemlig når Guds Ord som helhet, inklusiv alle dets formaninger, blir adressert til alle og enhver. For Paulus skriver:

  • “Du som lærer andre, lærer du ikke deg selv? Du som forkynner at en ikke skal stjele, stjeler du?”,  Rom 2:21.

Dessverre møter vi på alt for mange med bakgrunn i vår og i andre menigheter – ofte fra vår vekkelse –  som kan fortelle sine triste historier om slikt som de selv har måtte opplevde av uforstand, urettferdighet og av forskjellsbehandling.  Og vi som iblant får lytte til de som har opplevd seg ekskludert, kan registrere hvor mye slikt skader de som det gjelder.

Årsakene til “ekskluderingene” kan være så mange og så forskjellige. Som oftest har det nok ikke vært så mye til å begynne med. Kanskje kan det være at de ikke har blitt holdt som rette kristne, siden en eller begge foreldrene opprinnelig ikke hadde sin bakgrunn i samme menighet som de senere har blitt en del av. Og når slike i sin barndom og sin ungdom flere ganger får oppleve at de ikke blir integrerte, og i verste fall: At de vil gå fortapt, siden de ikke er “ektefødte” kristne, da forstår vi at slikt har blitt til en utrolig tung byrde for dem å bære. På min vei har jeg møtt flere av disse menneskene, og kjenner derfor til hvor mye slik åndelig uforstand har påført dem dem. At barn og unge i sin uforstand kan komme med slikt, er dypt beklagelig. Men så kan man kanskje spørre: Hvordan har de selv kunne kommet på slike tanker? 

Og hva som blir ennå vanskeligere for dem: Når de – etter å ha blitt godt voksen, kanskje middelaldrene – endelig våger å ta slikt opp med de som det gjelder, da blir det enten fornektet eller bagatellisert. Da opplever de at de ikke blir tatt på alvor, og at alt kanskje bare er deres feil. Og om de på grunn av de traumatiske  opplevelsene de har hatt, ikke lenger klarer å bli en del av den menigheten eller det kristne fellesskapet de lenge har vært en del av og har trivdes i, står de ofte innfor to valg. Det ene er å bryte med alt som kalles kristendom. Og det skjer ofte om de er opplært til at sanne kristne kun finnes i den menigheten de har forlatt. Og da lever de sine liv uten Gud og uten håp. For siden de har blitt så besvikne på kristne, identifiserer de Gud med kristne de har negativ erfaring med, og så tror de at Gud også er likedan. Altså har de interne menighetskonfliktene gitt dem et feil gudsbilde. Og siden de ikke har følt seg elsket av kristne, er det svært vanskelig å tro at verken Gud eller Jesus elsker dem. Ja, slik har faktisk mange det!

Den andre gruppen som har følt seg ekskludert og som har brutt med sin barndoms menighet, har 

men når ikke det skjer, … 

Andre ganger igjen er det gamle og fastlåste tradisjoner som fører til en åndelig død, og som stenger Jesus ute. I visse tilfeller kan det være at man svarer når Herren sier:

  • ”Stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler. Men de sa: Vi vil ikke vandre på den” (Jer 6)

For slike kristne og for en slik menighet duger ikke Guds Ord lenger til lærdom og rettledning. Men da vil man selv være herre over sine liv og velge sin vei, selv om de ikke lenger vandrer på fredens vei, den som Herren vil at hans barn og hans menighet skal følge.

Menigheten i Laodikea var en slik menighet der det ikke lenger var plass for menighetens
grunnlegger og Herre. Jesus havnet på utsiden. Han ble stengt ute. Menigheten og dets
medlemmer var blitt stolte og så selvgode, og de var så rike at de ikke lenger trengte å be om noe. De hadde ikke behov for hjelp av andre kristne eller av Gud, siden de ikke lenger så sin egen fattigdom og sin hjelpeløshet. Når det gjaldt Guds og frelsen sak, var de blitt lunkne og likegyldige. For de var så overfornøyde med seg selv. Slik de var og slik de levde, slik burde også alle andre være. Ellers ble de ikke godtatte og integrerte. De som ikke underkastet seg, ble ekskludert og stengt utenfor det gode fellesskapet, slik også Jesus ble stengt på utsiden av den vellykkede menighets dør i Laodikea og han måtte banke på døren.

Det fortelles om en person som ble en kristen og som forsøkte å bli en del av den lokale
menigheten. Men den nyomvendte fikk stor problemer med å bli integrert, og følte å ikke
duge for de vellykkede i denne menigheten. Den nyomvendte klagde sin nød i bønn innfor
Herren, og bad: ”Herre Jesus, hjelp meg slik at jeg kan få del i fellesskapet og bli integrert
blant de kristne i denne menigheten”. Historien forteller at han fikk til svar av Jesus: ” Det er
faktisk lenge siden jeg også har fått slippe inn til dem”.

Menigheten i Laodikea er et bilde på selvgode kristne og på en menighet som anser seg som mye bedre og rikere enn alle andre. Men i Guds øyne var de både ussel og ynkelig og fattig og blind og naken. Men tross sitt frafall, ville Jesus gi dem mulighet til å omvende seg, slik at de igjen kunne få del i en bedre rikdom, en rikdom i Gud. Slik virker Guds kjærlighet!

Guds nåde er ny så lenge det heter i dag, og det fortsatt er nådens tid.
Nå er det våre hjertedører som Jesus vil banke på, og nå vil han vil være Herre i våre liv. Nå er det våre menigheter som han vil være Herre over, ved sitt Ord og ved sin Hellige Ånd. Nå er det våre øyne han vil åpne for å lede og fostre oss slik at vi kan leve i overensstemmelse med hans vilje. Han vil nå gi oss en levende tro og sin egen rettferdighets klær, slik at vi kan skjule vår nakenhets skam. Han vil gi oss sin Hellige Ånds øyensalve, slik at vi kan se hans vei og følge Åndens veiledning i troens lydighet. Og han vil gi oss del i den himmelske nattverd og i hans seier. Og om ikke dette er nok, vil han gi oss å sitte med ham på hans trone, likesom han og har seiret og satt seg med hans Far på hans trone.

Det får vi be om, Guds navn til ære og oss til frelse!

Henry Baardsen,
Alta

Profeten Malakia, Guds siste budbærer i GT. Han har også et viktig buskap til oss kristne i vår tid.

Profeten Malaki var den aller siste av alle profetene i GT. Han gjorde ingen vesen av seg selv. Egentlig vet man ikke om Malaki var et egennavn eller om det bare var en “tittel”. På hebraisk er hans navn “mal’ach” og på gresk “angelos”. Navnet betyr “min budbærer” og “engel”

Malaki hadde et dobbelt budskap til folket. Det bestod i å forkynne omvendelse og Guds nåde eller syndenes forlatelse. Han kan sammenlignes både med profeten Elias i GT og med døperen Johannes, han som var en “Malaki” eller en Guds budbærer og en veirydder for Jesus, og som virket i overgangen mellom GT og NT. 



Kort historikk over profeten Malaki’s samtid
Da jødene fikk anledning til å vende tilbake til sitt land etter 70 år i Babels fangenskap, var det bare en liten rest som valgte å reise hjem. De hadde sterke ledere, slike som Serubabel, Nehemias  og Esra. De var alle Guds menn som var preget av sterk gudstro og friskt pågangsmot. Dessuten var de dyktige ledere, hver på sine områder.  De inspirerte jødene til å bygge Jerusalems murer, portene, tempelet og de ulike alter beregnet for gudstjenesten og for Herren. Og de satte gudstjenesten i rett skikk slik at det behaget Gud, så Guds folk kunne tjene Herren både i sine hjerter og med sine liv. Disse Guds menn lyktes å få folket til å gjøre en viktig omprioritering ved å få dem til å prioritere Herren først, og først deretter kom deres egne behov og ønsker. Og det førte velsignelse med seg, i alle fall så lenge som de ledende og trofaste Guds menn levde og folket tjente Herren av et udelt hjerte.

Etter hvert som de gamle Guds menn og Herrens trofaste tjenere døde, vokste det opp nye generasjoner. De hadde ikke opplevd Guds alvor og hans vrede da han på grunn av folkets synd sendte dem til 70 års fangenskap i et fremmed land. Og de hadde heller ikke levd under de vanskelige kår i Babels fangenskap, og hørte heller ikke med til dem som fikk vende tilbake for å gjenoppbygge Jerusalem fra dets ruiner. De hadde verken vært med på å bygge bymuren,  byens porter, alteret eller Serubabels  tempel. Og de hadde ingen minner fra gledeshøytiden da Herrens tempel ble innviet. Men de var et folk som manglet viktige livserfaringer og som ikke hadde lært seg å sette sin lit til Herren under alle livets omstendigheter. 
Tempelet ble innviet år 515 f.Kr., mens Malaki virket i andre halvdel av 400-tallet. 


Presteskapet på Malaki’s tid som dårlige forbilder for  prestene i de kommende 400 år
Presteskapet ble i sin tid gitt til Levi stamme. Gud gjorde en pakt med dem, og om dem  sier Herren: 

  • “Den pakten jeg hadde med ham, var liv og fred, det ga jeg ham for at han skulle frykte meg. Og han fryktet meg og hadde ærefrykt for mitt navn. Sannhets lov var i hans munn, urett ble ikke funnet på hans lepper. I fred og ærlighet vandret han med meg, og mange omvendte han fra misgjerning. For en prests lepper skal bevare kunnskap, lov skal hentes fra hans munn, for han er sendebud fra Herren, hærskarenes Gud”,  Mal 2:5-7.

Men når det gjelder presteskapet på Malaki’s tid og i tiden etter det, tegner profeten ett annet og meget dystert bilde av presteskapet. Deres gudstjeneste bestod bare i egen ytre fromhet. De kjente ikke sin egen og heller ikke folkets synder. Når Herren ved profeten oppmuntrer dem til å omvende seg, svare de: “Hva skal vi vende om fra?” (Mal 3:7).  Og konsekvensen av det var at de derfor ikke selv verken kunne eller ville forkynte omvendelse til Herren. Og siden de ikke kjente eller innså sine egne synder, kunne de heller ikke lære Guds folk hvor farlig synden i virkeligheten er, og heller ikke oppmuntret de folket til å bekjenne sine synder i anger og bot, samt viktigheten med å søke Guds nåde.

Tidligere fryktet prestene Herren og hadde ærefrykt for ham (2:5). De kjente Gud som en hellig Gud, og respekterte de klare grensene Gud selv i sitt ord hadde satt. Og det gjorde at de kunne skille mellom rett og galt, hellig og urent, hva som behaget Herren og hva som forårsaket Guds vrede. Men slike “gode” prester var en svunnet historie på Malaki’s tid. 

På tross av prestenes og folkets åndelige forfall kaller Gud dem til å vende om til Herren. Men om de vender Gud ryggen, taler Herren meget sterkt til presteskapet:

  • “Dersom dere ikke vil høre og ikke legge dere det på hjertet, så dere gir mitt navn ære, sier Herren, hærskarenes Gud, så vil jeg sende forbannelsen mot dere. Og jeg vil forbanne deres velsignelser. Ja, jeg har alt forbannet dem, fordi dere ikke legger dere dette på hjertet. Se, jeg truer deres ætt. Jeg kaster møkk i ansiktet på dere, møkk av deres høytidsofre, og dere skal selv bli kastet opp i den”,  Mal 2:2-3. 

Profeten Malaki, den siste Herrens profet på 400 år, og før det levende Guds Ord ble borte fra folket
Etter at profeten Malaki avsluttet sin profettjeneste på 400-tallet f.Kr., opphørte all profeti. Ingen profet-røst hørtes i løpet av de neste 400 år, før døperen Johannes som den aller siste av GT’s profeter stod fram i ørkenen og ropte omvendelsens budskap til folket. Det var ingen bibelske bøker som ble skrevet, men kun de apokryfiske bøkene som dog ikke ble tatt med i de kanoniske skriftene.

Tenk! Det levende Guds Ord forsvant helt for 400 år, og det samme gjaldt sann gudsfrykt. Men religionen derimot, den levde og blomstret under gode vilkår. Prestene og folket tjente Gud, men ikke av et helt hjerte. De elsket ikke lenger Herren slik Moses hadde pålagt: “Og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt”,  5Mos 6:5.


Prestenes ofringer behaget ikke Herren
På tross at prestenes og folkets gudstjeneste ikke behaget Herren,  hadde de fortsatt sine regelmessige ofringer og sin faste tempelgudstjeneste. Men offerdyrene deres hadde ofte ulike lyter, og oppfylte ikke de krav til feilfrie offerdyr som Gud krevde. Derfor var deres offer urene offer, og hele deres gudstjeneste unyttig. Derfor sier Herren:

  • “Og dere bærer fram slikt som er røvet, og dyr som er halte eller syke. Slikt bærer dere fram som offergave! Skulle slike gaver fra dere behage meg? sier Herren“,  Mal 1:13.

Alle lyteløse offer i GT pekte fram mot Jesu fullkomne offer på Golgata
Vi bør merke oss at alle de rene lyteløse offerdyr som Herren hadde påbudt å ofre på alteret, pekte på Bibelens hovedperson, på Guds Lam Jesus Kristus. Intet annet offer duger for Gud! Og dette skjedde ved Kristi fullkomne offer da Jesus gav sitt eget liv som et fullkomment synd- og skyldoffer for våre og for hele verdens synder, og sonet dem fullkomment, slik at det behaget Gud.

Intet  annet enn Kristi dyrebare blod, blodet av et feilfritt og lyteløst lam, kunne kjøpe oss fri (1Pet 1:19) eller gi oss barne- og arverett hos Gud sammen med vår Frelser Jesus Kristus.  I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom (Ef 1:7). Denne forløsning kalles for “en evig forløsning” (Heb 9:12), og dette Kristi offer ble gitt “en gang for alle”. 

La oss derfor minnes: Dette offer duger for Gud! Vi bør derfor be Gud om nåde, slik at dette Gud-velbehagelige offer skulle være vårt eneste håp og vår trøst i liv og død. 


Ofring av dyr med ulike svakheter slik prestene gjorde, var synd innfor Herren
Prestene på Malaki’s tid gjorde ikke forskjell på offerdyr med lyter, d.v.s. med ulike feiler og mangler og på offerdyr uten lyter, slik Gud krevde. For disse troløse prestene var alt like bra. Det var spesielt når noen hadde syndet, eller for synd i sin alminnelighet, som de ofret til Herren. Og håpet var at Gud skulle ta imot disse ofrene og ha behag i dem, og heller ikke tilregne dem deres syder. Men dette var innfor Herren, og også for profeten Malaki, bare et tomt selvbedrag som ikke hadde noen  som helst åndelig betydning eller verdi.  Derfor sier Herren:

  • “Men dere vanhelliger mitt navn ved å si: Herrens bord er urent, og maten som gis til det, er lite verd. Og dere sier: Å for et strev! – Dere blåser foraktelig av det, sier Herren, hærskarenes Gud. Og dere bærer fram slikt som er røvet, og dyr som er halte eller syke. Slikt bærer dere fram som offergave! Skulle slike gaver fra dere behage meg? sier Herren. Forbannet være den som farer med svik, den som har hanndyr i sin buskap og gjør et løfte, men likevel ofrer et dyr som har lyte. For jeg er en stor konge, sier Herren, hærskarenes Gud, og mitt navn er fryktet blant folkeslagene”,  Mal 1:12-14.


Ikke noe annet enn Krist offer og hans forsoningsblod duger innfor  Gud. Derfor burde  heller ikke noe annet enn Kristi fullkomne offer duge for oss!
Å komme fram for Herren med urene offer, er ensbetydende med å ringeakte Herren og å trampe Kristi verk under sine føtter. For oss er det ensbetydende med å søke Guds nåde og syndenes forlatelse i noe annet enn gjennom det fullkomne offer som Jesus Guds Lam ofret for våre synder på Golgata. For kun Kristi rensende blod kan utslette våre synder. Og det er bare det offeret som duger innfor den hellige og rettferdige Gud. Vår anger, vår oppriktighet, vårt alvor og vår syndsbekjennelse duger ikke innfor Gud som noen delbetaling for våre synder. Men det gjør bare Kristi frelsesverk på Golgata. 

Vi bør minnes at vår rettferdighet er personen Jesus Kristus, og han alene. Og når vi tar imot ham og alt som han eier ved troen – som også er en Guds gave – lyder Guds Ord:

  • “Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens”, 1Joh 2:2. Dessuten vitner skriften:
  • “Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn”, Apg 10:43.

Hvor er da vår ros og vår fortjeneste. Det er utesluttet! For vi bør minnes hva Skriften vitner om våre gjerninger:

  • “Vi ble som den urene alle sammen. All vår rettferdighet ble som et urent klesplagg. Som løvet visnet vi alle sammen, og som vinden førte våre misgjerninger oss bort”, Jes 64:5.

Grov misbruk av nøkkelmakten, og farlig begrensning av den Hellige Ånds virkefelt
Også som kristne kan vi ta feil! Selv om  anger, syndsbekjennelse og ordet om syndenes forlatelse – eller nøkkelmakten – er svært nyttig og viktig, kan også vi som kristne gjøre det til “den trange port” som vi i vår uforstand prøver å kontrollere. Nøkkelmakten – hvor bibelsk og viktig den enn er – kan dessverre misbrukes, har blitt misbrukt og kommer mest sannsynlig til å bli misbrukt på noen måte. Slikt skjer dessverre også innen bibeltro og konservative menigheter. I verste fall kan vi legge inn ulike minstekrav og vilkår som var helt fremmede for Jesus og for apostlene, før vi velger “å slippe inn noen gjennom den trange port” og før vi lar dem fullverdig bli integrert i det kristne fellesskapet. Blant slike “tilleggskrav” kan nevnes a) hvilke personer som forvalter løsenøklene, b) hvilke kristne menighet det skjer i, c) hvilke gren av for eksempel en vekkelse det skjer i osv. Slike konkrete eksempler kunne jeg nevne flere på. Alle disse “egne tillegg” beviser bare at de som stiller slike tilleggsvilkår, ikke helt har fattet dypheten i Guds suverenitet og i hans nåde. Men i stedet fokuserer på egne snevre tradisjoner og sedvaner.  Slik er kristendommen for dem, og slik må det også være for alle andre!

Gud har for dem blitt til en relativ Gud, en som kan plasseres inn i sitt eget tankesett, og som virker å måtte begrense seg innen de rammene som de som begrensede mennesker setter. Det virker som om man ønsker å plassere den allmektige Gud i et bur for lettere å kunne ha oversikt og kontroll.

Men dessverre, en slik gud er ikke “den høyeste Gud (1Mos 14:8), “den allmektige Gud” ( 1Mos 17:1), “den veldige Gud” (Jes 9:6) og “hærskarenes Gud” (1Sam 1:3). For himmelens Gud kan absolutt ingen mennesker begrense eller kontrollere etter hva vi mener oss å forstå og å tenke.

Et argument som jeg ved flere konkrete tilfeller har støtt på, og som for meg virker å være noe av det aller farligste og mest skadelige, er når noen kristen påstår eller tenker følgende: “Den eller de som noen personer har blitt kristen gjennom, og som har stadfestet for dem evangeliets løfter og syndenes forlatelse, har ikke den Hellige Ånd”. Så dermed har de heller ikke fullmakt til å løse noen fra deres synder.

Ja dessverre, slik tenker og sier også noen. Og deres logiske argumentasjon går ut på følgende: Der hvor den Hellige Ånd ikke er nærværende, der er heller ikke den treenige Gud nærværende. Og da gjelder ikke syndsforlatelsen og løsenøklene innfor Gud. Etter en slik tenkning blir evangeliets løfter og nøkkelmaktens bruk bare til tomme kraftløse ord, uten noe reelt innhold. Så dermed har de som har trodd seg å ha blitt kristne ved å høre og å tro evangeliet, tross det ikke blitt rette Guds barn og er dermed ikke født av Ånden. Men de står fortsatt utenfor porten uten virkelig å ha del i det evige livet. 

For meg, som selv personlig har opplevd dette  helt konkret slik som jeg ovenfor beskriver, er slikt det absolutt farligste argumentet som vi kristne han ta i vår munn, og er en av de mest skadelige tankene vi kan tenke i vårt hjerte. For når vi gjør det, plasserer vi oss selv i Guds sted, og tror oss å kunne kontrollere den Hellige Ånds virkninger.

Dessverre har vi i flere omganger måtte kjempe mot en slik åndelig villfarelse i vår vekkelse. På 1800-talles andre halvdel fantes det flere nidkjære personer, og også noen predikanter,  som spredde en slik ubibelsk lære innen læstadianismen. Johan Raattamaa og de aller fleste predikantene på den tiden tok på nytt og på nytt opp kampen mot denne surdeigen, og de erklærte den som ubibelsk. De trodde at de hadde klart å sette en endelig stopper for denne villfarelsen, men dessverre. På tross av deres iherdige kamp mot denne villfarelse, har denne vranglære vist seg å ha en utrolig stor overlevelsesevne, og har dukket opp i ulike varianter med jevne mellomrom helt inntil våre dager og til våre områder. 

På 1800-tallet kalte de denne spesielle lære for “tre-alens læra”. De som framsnakker denne spesielle lære, forsøker på en måte å begrense Guds suverenitet. Og de tenker begrensninger a) i forhold til det skrevne og b) det leste Guds Ord, c) til Guds mulighet til å virke utenom det forkynte Guds Ord og til sist og det mest ytterliggående: d) Den Hellige Ånds virkefelt er begrenset til å gjelde bare gjennom den læstadianske menighet. Og de tenker at det kun er der man kan bli rette Guds barn og få del i den Hellige Ånd og i frelsen. Ja, dessverre! Slikt finnes fortsatt, men heldigvis i svært begrenset grad.

Ved å følge lenkene nedenfor, kan du lese mer om den kamp som den læstadianske vekkelses første ledere kjempet mot denne villfarelse allerede på 1800-tallet og i 1909, men også om mine personlige erfaringer i mitt konkrete møte med slikt.


Argument for ikke å søke forsoning: “To ånder kan ikke forenes”
Når man tar i bruk et argument mot at kristne som av ulike grunner har vokst fra hverandre ikke kan forsones siden de ikke har samme ånd – eller i verste fall: de andre har ikke den Hellige Ånd – virker det som om de onde kreftene har overtaket. Da er likesom alle forsøk på forsoning nytteløst, uansett hvor sammenfallende det kristne læregrunnlaget er. Da rekker det ikke med at man lærer likt om hvordan Gud rettferdiggjør en synder, lærer likt om omvendelsen og syndenes forlatelse og lærer likt om det kristne livet ledet av den Hellige Ånd. Bruker noen av partene argumentet om at man ikke har samme ånd og derfor ikke kan forenes, vil alt på en gang  blokkere seg og all håp for forsoning dør ut. 

Det virker for meg noen ganger som om det er en ulempe at man hører til samme vekkelse. Utrolig, men sant! Og det verste av alt: Da tenker man lett at den Hellige Ånd kollektivt er knyttet opp mot bare den ene gruppen, og at den ikke er virksom i den andre. Heldigvis er det svært få som våger å gi uttrykk for slike tanker, men tross det skinner det iblant i gjennom at noen tenker slik. Viljen til å søke forsoning er i alle fall ikke sterkt nok tilstede til at det kan bli forsoning. Denne usunne tenkingen kan vi dessverre møte på, og slike tanker om å begrense den Hellige Ånds virkeområde lever fortsatt, kanskje nærmere enn vi våger å innrømme.


La oss ta lærdom av Malaki’s bok
Etter å grundig har lest profeten Malaki’s bok, innser jeg at slikt som er nevnt ovenfor og som gjelder oss og vår tid, også bør regnes til de “urene offer” som ikke behager Herren, men som bør renses bort. Og slikt bør vi også våge å løfte fram og granske i Guds Ords lys.

Prestene og Guds folk på Malaki’s tid, valgte å fortsette med sine urene offer. De ville ikke omvende seg, for de våget til å med å spørre av Gud: “Hva skal vi vende oss om fra?” For dem var menneskebud, egenrettferdighet og gamle tradisjoner det viktigste å bevare. For det var nettopp i det som deres “kristendom” bestod i. Men konsekvensen av deres forherdelse var at Gud vendte dem ryggen. Så dermed fortsatte de med sin døde religionsutøvelse i 400 år, men til ingen nytte. Og til slutt utviklet det seg til den ytterliggående form for fariseisme og egenrettferdighet som Jesus måtte ta opp kampen mot. Og de var og ble Jesu aller bitreste fiender. Slikt bør også vi ta lærdom av, og å gjøre alt som står i vår makt for å unngå!

13.12.2020
Henry Baardsen
Alta