Min fars slekt fra Kvalsund – var de norsk, samisk, finsk eller kvensk, eller en blanding?

Min far var Riktor Vilmar Baardsen. Han ble født i Klubbukt i Kvalsund kommune i 1921. Fars mor var Elen Serine Baardsdatter f. 1891, og hans far var Henrik Nils Baardsen, f. 1887. Om de var norske, samer, kvener eller finlendere, eller en blanding av disse, fortalte pappa egentlig oss ikke. Om han visste nok om det, er heller ikke så godt å si, siden begge hans foreldre  døde da han var en liten gutt. Han hadde ingen søsken. Men om noen av hans onkler eller hans tanter hadde fortalt han det, vet vi ikke. Av Ole Johan Nikodemussens slektsbøker for Kvalsund går det fram at noen av fars nære slektninger var ført opp som “sjøfinn”(sjøsame), slik han valgte å kalle dem. Og ifølge Folketellinga 1891 er noen av dem faktisk ført opp som sjøsamer, selv om de samme personene i Folketellingen 1865 er ført opp med “Nasjonalitet: Finnish” = finsk, noe som var tilfelle med farfar, hans søsken og deres far Baard Pedersen samt hans begge foreldre, Elen Baardsdatter og Peder Baardsen

Når de derimot skulle fortelle at noen var samer, brukte de “Lappish” og “Sami”, og ikke “Finnish”!

Siden deres nasjonalitet er “Finnish” eller finsk, betyr dette ifølge Terje Aronsen i Ruijan Kaiku: det nasjonale og etniske begrepet «finlender/finsk» er betegnelsen på folk og språk med nabolandsk/utenlandsk (finsk) tilhørighet“. Altså hadde disse og deres forfedre kommet fra Finland i sin tid. Og da de kom fra Finland til Norge var deres statsborgerskap finsk og de hadde finske pass. Siden Finland på den tiden var en autonom stat under Russland, er det kjent at mange flyktet fra landet, både til Norge og til Amerika for å unngå at de skulle bli innkalt i krig sammen med Russland.

Min hustru Gun som har bodd over 43 år i Norge, har fortsatt finsk statsborgerskap og finsk pass – blått og ikke rødt slik norske pass er. Derfor er hun finsk og ikke norsk. Det at hun er finsk, er noe hun er stolt over, og sitt finske statsborgerskap er noe hun aldri ønsker å gi fra seg. Og slik var det sikkert også på 1800 tallet for mange finlendere som kom til Norge. Mer komplisert behøver det ikke å være! 

At noen av de finskættede kunne bli regnet for å være samer og at det ble antatt at de hadde samisk etnisitet, var også forståelig  – kanskje også derfor at de snakket samisk flytende, siden det store flertallet av befolkningen i Hammerfest landsogn og i Kvalsund kommune og på 1800-1900-tallet var samer, langt under halvparten var nordmenn og en liten prosentandel på under 10 % var finskættede. Men hva våre fire besteforeldre på farssiden var, det kjente jeg ikke til da jeg gikk i gang med et “dypdykk i slektsforskning” for å finne ut hva fars slekt egentlig var.

Pappa vokste opp i Klubbukt, og hadde mange slektninger i Kvalsund og i Brennsvika. Da far vokste opp på 1920-tallet, stod samisk språk og kultur sterkt i Brennsvika og i Klubbukt. Så at vi hadde samisk innslag i slekta vår, antok jeg. Men i hvilke grad, det ante jeg ikke. Mange som vokste opp i Klubbukt og i Brennsvika i samiskspråklige hjem, lærte seg ikke å snakke norsk før de begynte på skolen, slik det var med Odin Juliussen fra Klubbukt, selv om han var 13 år yngre enn far.

Men pappa lærte seg som barn norsk veldig godt. Ut fra aksenten i fars norsk, tydet det ikke på at han hadde hatt samisk som morsmål, slik det var for mange som var vokst opp i samiske hjem. Og dessuten kunne han fra sin tidlige ungdom skikkelig godt både finsk og kvensk. Så det tydet på at han mest sannsynlig vokste opp i et miljø med norsk og finsk, der også finsk ble brukt i dagliglivet. Det er i alle fall hva jeg tenker. Men om han hadde finske gener, det ante vi ikke.  Det som jeg derfor ønsker å finne ut, er om far hadde noen finske forfedre, dessuten hvor stort innslag av norske forfedre han hadde, og hvem av hans foreldre eller forfedre som var samisk. Det blir spennende, for jeg aner jo ikke hvilke etnisitet disse personene hadde, selv om jeg allerede vet navnene på de fleste av dem.

Når det gjaldt mors slekt, klarte jeg rimelig greit å finne ut hvilke land de opprinnelig kom fra og hvilke nasjonalitet de hadde, og da var det jo mye enklere. Men når det gjelder fars slekt, har det vært veldig mye vanskeligere, siden jeg bare har klart å komme bakover i tid maks noen få århundre, og ikke det heller for alle, bortsatt fra Rechardt-slekta som kom fra Torneå, og før det fra Tyskland.  Men at far tilhørte den slekta, fant jeg ikke ut før lenge etter både min fars og min mors død, så derfor kunne jeg heller ikke spørre dem om de kjente til det.

Så derfor har jeg tenkt å gjøre et dypdykk i Folketellingene for å prøve å finne ut hvilke nasjonalitet og eventuelt hvilke etnisitet fars slektninger hadde. Og så vil jeg fortløpende og i konklusjonen presentere hvilke resultat jeg har kommet fram til. 


Begge fars foreldre døde da han var en liten gutt
Da far var 5 år gammel, døde hans far, og da han var 9 år gammel, døde hans mor. Far vokste senere opp hos en tante av seg, Inga Baardsen, og henne har vi truffet flere ganger. Hun var søster av hans far Henrik Nils. Dessuten hadde pappa en bror av sin far, gammelonkel Samuel Baardsen, og han kjente vi meget godt, siden han flere ganger for året bodde hos oss når han besøkte Alta, særlig i forbindelse med storforsamlingene. Han bodde da i Kvalsund.


Samuel Baardsen, sykkelreparatør og trankoker
Gammelonkel Samuel lærte meg å reparere sykler, t.o.m. å montere sammen et sykkelhjul av nav, en felg og løse ekerter som vi hadde demontert fra hjul jeg hadde funnet på Patomella søppelplass. Og det var litt av en kunst, men slikt kunne gammelonkel. Han brukte å skøye med å si at han av yrke var trankoker og sykkelreparatør. Samuel hadde ett glassøye, og før han gikk til sengs på kvelden, tok han ut glassøyet og gebisset – eller var det bare noe han brukte å skøye med oss barn om? Vi var i alle fall veldig glad i gammelonkel, han var en liten men veldig humoristisk mann.


På tur med far til Kvalsund, Klubbukt og Brennsvika
I sin ungdom hadde far en nesten-døden opplevelse da båten han var i gikk rundt, og han fikk i seg mye iskald sjøvann. På grunn av dette pådro han seg svært kraftig astma, og var mest hjemme fra midten av 1960-tallet. Det ble derfor ikke så mange turer til hans hjemtrakter, så derfor kjenner vi dessverre veldig få av våre slektninger. Men noen turer ble det heldigvis.

Etter at jeg i 1969 fikk bil, var jeg noen ganger i Kvalsund og i Klubbukt sammen med far for å besøke noen av fars slektninger og gamle kjenninger. Vi besøkte også Brennsvika. Siden far ikke hadde noen søsken, har vi ingen søskenbarn på farssiden. Men tremenninger og fjernere slektninger har vi, og mye flere av dem vet jeg av etter  at jeg begynte litt med hobby-slektsforskning. 


Lite informasjon om fars slekt og om hans oppvekst
Egentlig har vår far fortalt oss veldig lite om sin slekt og sin oppvekst. Jeg skjønner godt at det sikkert ikke var så lett å miste begge sine foreldre i sin tidlige barndom. Slikt setter alltid varige spor etter seg. Og fars ungdom, etter at begge hans foreldre døde,  vet vi egentlig veldig lite om. Vel har han fortalt oss litt, og han har mange ganger fortalt  fra den tiden da han gikk i konfirmasjonsskole i Hammerfest, bodde i et privat hjem alle de ukene konfirmasjonsskolen varte, og om de humoristiske minnene han hadde fra den tiden. 


Dramatisk forlis hvor to ungdommer druknet
Dessuten fortalte han fra den tragiske hendelsen  da han og tre andre ungdommer kullseilte med sin nordlandsbåt like utenfor Kvalsund, og alle fire havnet i den iskalde sjøen. Da var det to av hans kompiser som druknet. Av de fire som var i båten, var det bare far og en til som overlevde. De to som overlevde var så heldige å bli  skylt i land i Kvalsund, og at de straks ble oppdaget og båret inn i et nabohus, og brukt munn-til-munn metoden på. Jeg har vært så heldig å få møte dama i huset som  hjalp til med å ta seg av far og som lyktes å få sjøvannet ut av lungene hans. De første ord pappa sa da han kom til seg selv, var at han takket Herren Jesus for at han fikk beholde livet. Jeg mener far var 17 år gammel da, det betyr at dette skjedde i 1938.


Pappa som predikant og tolk fra tidlig i 20-årene
Av de få ord pappa sa, skjønner man at han var en kristen allerede da han var en ungdom. Da han var litt over 20 år gammel, var han allerede både predikant og en habil tolk i den læstadianske vekkelse, særlig siden han behersket alle tre Nordkalottspråkene og selvsagt Bibelen og den kristne terminologien godt. 
Kvalsund fikk etter hvert egne predikanter og de hadde forsamling regelmessig, noe de har hatt helt til våre dager. Og det var i menigheten i Kvalsund far begynte både som predikant og som tolk. Dessuten reiste han forholdsvis mye, kanskje mest i Porsanger for å forkynne Guds ord. Og svært mange eldre kristne som jeg har møtt, kunne fortelle gode minner fra den tiden da far besøkte dem.


Far hadde utrolig lett for å lære seg språk. Hvor hadde han arvet “språkøret” fra?
Far var veldig språkkyndig, og han hadde lett for å lære seg nye språk. Etter fars død i 1987 har vi funnet hans avgangsvitnemål fra grunnskolen, og han hadde toppkarakter i absolutt alle fag. Og hele sitt liv var han levende interessert i både matematikk og i språk, slik at vi barn fikk vokse opp i et “språkstudio” med språkkurs på sin gammeldagse Tandberg lydbånd, særlig i finsk språk, men vi fikk dessuten lytte til engelsk og tysk språk. Det var nok der jeg fikk min interesse for språk, og hvor jeg delvis lærte meg å forstå finsk og litt samisk. Far var en periode finsklærer, og da fikk jeg som barn noen ganger være med han for å lære meg finsk grammatikk og enkle setninger. Og det som man lærer seg godt som barn, det kan man også når man blir eldre. Det er noe med det!

Etter hvert lærte far seg både engelsk og tysk, selv om han neppe da kjente til at en av hans stamfedre, Innes Rechardt,  kom nettopp fra Tyskland på andre halvdel av 1500-tallet. En annen av fars fjerne slektninger – Tornbergslekten – hadde røtter i finsk Österbotn, også dem kan vi følge tilbake helt til 1400-1500-tallet. En tredje av fars fjerne slektninger – Chore-slekten – kan man faktisk følge tilbake helt til 1200-tallet. Grunnen til at disse kan spores tilbake så langt i tid, et at mange av dem var offentlige personer, slik som birkarler, prester, lensmenn og kjente handelsmenn.


Hvor hadde far lært seg både kvensk og finsk så godt?
Far behersket norsk språk fullstendig. Dessuten kunne han to varianter av finsk, nemlig både kvensk og finsk. Etter fars død, har jeg funnet et ganske langt brev som han har skrevet på finsk bokmål, og det er meget godt skrevet, nærmest uten noen språklige feil. Selv om jeg har Bachelor-grad i finsk, har jobbet i Finland i et finskspråklig firma i min ungdom, har vært lærer i finskspråklig videregående skole og i 9 år har undervist på videregående skole i finsk som andrespråk, mener jeg at far behersket både finsk skriftlig og muntlig kanskje vel så bra som meg, i tillegg til kvensk som han behersket godt, men som jeg bare forstår. Og det lærte han seg helt uten å ha studert språket annet enn litt på egen hånd, og uten at han hadde vært særlig mange ganger i Finland og fått eventuell språktrening der. Men hans opphold i Finland var alt for få og korte til det.

Så det som jeg har undret meg over, er hvordan far hadde lært seg flytende finsk i tillegg til kvensk allerede i sin barndom og sin ungdom, uten at vi barn i alle fall hadde blitt fortalt at han hadde noen finsk bakgrunn eller at han hadde finskspråklige som sine nære slektninger. Det er ikke umulig at han kunne fortalt oss noe om det dersom han hadde ønsket det, men det gjorde han ikke. Eller så kan det kanskje være at siden alle hans finske slektninger var døde lenge før han ble født, så derfor hadde kanskje ikke noen sett behov for å fortelle han om dem. Det var jo dessuten så vanlig at finlendere flyttet til Nord-Norge og bosatte seg her, det var vel ikke noe å fortelle om. Kanskje var det også fornorskningsperioden som han vokste opp i som gjorde at dette temaet  ble nedtonet? Men det er ikke tvil om at både kvensk og finsk språk ble brukt daglig under hans oppvekst og blant de folk som han ofte hadde kontakt med, ellers ville han neppe kunne ha klart å lære seg disse språkene så flytende. 

Om fornorskningen i Kvalsund kan man få et innblikk i ved å lese bl.a. i “Kvalsunds skolehistorie 1800–2007”

Kan det være at hans foreldre snakket kvensk eller finsk da han var et barn, det vet vi ikke noe om. Nå vet jeg imidlertid at de begge to hadde sterke finske aner, men det kjente jeg ikke til da far levde. Så det er absolutt ikke umulig at de også i hverdagen brukte språket aktivt, slik mange andre i området sikkert også gjorde, og dem var det ca. 7-10 % av i Kvalsundområde ifølge historiske dokumenter. 

Et annet svar på mitt spørsmål “Hvor hadde far lært seg både finsk og kvensk så godt?”, kan man finne i søknaden om lønnstillegg lærer Anders Larsen sendte til Skoledirektøren i Finnmark amt i 1905. Av hans skriv kommer det fram at elever av finsk herkomst og finske barn på den tiden langt overgikk 7-10 % av elevmassen, slik det var i 1832. Faktisk var prosentandelen helt oppe i 63,8 %, noe som var utrolig høyt. På den tiden virket ikke fornorskningen like strengt. Man kan derfor anta at det i Kvalsund skole også en god stund etter den tid var mye finske elever, sannsynligvis også i den tiden far vokste opp, og at han derfor på en naturlig måte lærte seg finsk av dem

Så til søknaden til Skoledirektøren:

Hr. Skoledirektøren i Finmarkens Amt

Undertegnede tillater sig herved ærbødigst at andrage om at komme i betragtning ved uddeling av ordinært finnefondstillæg for indeværende skoleaar. I den anledning oplyses, at jeg er født 1870 og har virket hele tiden i blandede sprogdistrikter, derav 4 1/2 aar i Kvalsund kommune, hvor jeg ogsaa for tiden virker. Av 47 børn i mine kredse er 30 (63,8 %) av finsk herkomst. I enkelte krædse er kun finske børn og skolearbeidet yderst tungvindt, men norsk læres efter haanden.

Næverfjord, 15.mai 1905.
Ærbødigst
A. Larsen”


Ny bølge av innvandring fra Finland – først  i 1865-70, og senere ved århundreskiftet
Ut fra disse opplysningene, kan man med rimelig stor sikkerhet kunne konkludere med at det også i tiden rundt århundreskiftet må ha vært en stor innvandring av finskspråklige familier til Kvalsund kommune, i tillegg til alle de som kom i tiden 1865-1870 da det var en serie av uår i etter hverandre i Finland. Det var nettopp på den tiden vår oldemor på morssiden kom, sammen med tre av hennes søstre. Også de bevarte det finske språket og den finske identiteten så lenge de levde. Og de klarte  seg faktisk bare med finsk, uten engang å lære seg så mye norsk. For også i Alta stod det finske språket sterkt.

Så er mitt neste spørsmål: Oppholdt de finske familiene seg i Kvalsund og i Hammerfestregioner bare i en kortere tidsperiode, i påvente av at de håpet på å få emigrere til Amerika noe senere? Ja, helt sikkert gjaldt dette en hel del familier, siden det kan dokumenteres at mange av dem emigrerte til Amerika etter noen års opphold  i Hammerfest- og Kvalsund-regionen. Konkrete eksempler på dette kunne jeg nevne fra Martti E. Miettinens samling “Læstadiansk folkeminne – Intervjuesamling somrene 1931-32”. 

Selvsagt kunne far ha lært seg finsk fra disse familiene og deres etterkommere, det er mye trolig. Men det var nok ikke slik at alle foreldrene til de mange finske barna som nevnes i ovennevnte brev av 1905 emigrerte til Amerika.

Mange av de finske familiene bosatte seg helt sikkert fast i Hammerfest- og Kvalsund-regionen. På den tiden var det vanlig med mange barn i familiene, og disse snakket utvilsomt finsk seg imellom siden det var det språket de hadde lært seg hjemme, i alle fall til godt opp i skolealderen. Jeg antar derfor at dette bidro til at far og andre finskspråklige fikk oppfrisket det finske språket, og også utviklet det. Dette kan – slik jeg vurdere det – ha bidratt til at far kunne finsk så godt allerede før han flyttet fra Kvalsund til Alta i tiden før andre verdenskrig.


“Samiske sedvaner og rettsoppfatninger”, giftemål med samiske kvinner og krav om å integrere det samiske
Ut fra opplysninger i NOU 2001: 34 om Samiske sedvaner og rettsoppfatninger, er det tydelig at samer og det samiske var det mest dominerende i de ytre fjordstrøkene, også i Kvalsund kommune. Der kan man lese:

“Giftemål mellom samiske menn og norske kvinner forekom ikke – mens norske menn derimot ofte inngikk ekteskap med samiske kvinner. Slike ekteskap hadde imidlertid i de fleste tilfeller den klare konsekvens at mennene ble en del av det samiske samfunnet. Det er et faktum at mange norske menn gjennom slike giftemål fikk adgang til å bruke ressursene i de attraktive fjordområdene i Finnmark, hvor nordmenn ellers hadde vanskelig for å slippe til”.

Mitt spørsmål blir: Kunne grunnen til at så mange av fars forfedre som var finsk, giftet seg med personer som også hadde finsk som nasjonalitet og finsk som språk, siden det var mer uvanlig at finlendere giftet seg med samer og med de norske personer i det samiskspråklige distriktet hvor de bodde, slik sitatet ovenfor forteller? Kan det ha vært noe i uttrykket “like barn leker best”, siden de hadde samme bakgrunn, språk og kultur?

Når det gjaldt Alta, var det derimot helt vanlig at finske menn giftet seg med norske kvinner, og at norske kvinner giftet seg med finske menn. Dette har jeg utallige eksempler på fra mors slekt. 


Folketellingen 1865
Ut fra hva jeg har klart å lese fra Folketellingene fra 1865 og senere, virker det som at det i ytre distrikter av Kvalsund kommune var mange som ikke kunne snakke så mye norsk, selv om sikkert de fleste delvis forstod språket. De dagligdagse språk der virket å være finsk og samisk, i alle fall når det gjaldt fars forfedre. At samisk var hovedspråket i det området, kommer klart fram av historiske dokumenter. I 1832 var Kvalsund en del av Hammerfest, og da bodde det 466 norske (29 %), 1011 samiske (63 %) og 118 finlendere/kvener i hele Hammerfest landsogn. Da utgjorde en finske/kvenske andelen bare 7,4 %. Også ut fra andre kilder går fram at prosentandelen kvener var godt i underkant av 10 % av befolkningen i Kvalsund. Ut fra Folketellingene – så langt jeg har klart å finne ut – tilhørte fars forfedre til denne lille finske minoriteten. Så det er derfor ikke utenkelig at de – for å ta vare på finsk språk og kultur – giftet seg med personer som tilhørte den samme minoriteten, som de selv tilhørte.

Ifølge Folketellingene var det – etter hva jeg har klart å dokumentere – ca. 15 av fars direkte forfedre som står oppført med finsk som nasjonalitet (Nasjonalitet: Finnish. Om definisjon, se ovenfor!) og som derfor naturlig nok hadde  finsk som i alle fall et av sine hjemmespråk.  Og jeg går ut fra at Folketellingene og notatene i dem er noe man må kunne stole på. De var jo tross alt offentlige dokumenter. 

Merk: Med betegnelsen “Finnish”  kunne det nok ikke menes same elle “sjøfinn”, siden det da bruktes betegnelsen “Sami” og “Lappish”, særlig i Folketellingene. 



Sjøsamisk og samisk språk Klubbukta, i Brennsvika og i andre steder av Kvalsundregionen, og dette språkets status
Også når det gjaldt samisk språk, snakket far språket godt. Dessuten kunne han lese samisk, og det var det absolutt ikke alle samer engang som kunne det på den tiden, og heller ikke lenge etter det. Fornorskingspolitikken hindret dem som kjent fra å lære seg og å bruke både samisk og finsk, uten at det kunne kontrolleres på små steder i samme grad som de kunne gjøre det der barna bodde på internat og hvor ivrige lærere fulgte det opp. Men til en viss grad ble samisk og kvensk brukt som hjelpespråk i skolen, kanskje også da far gikk på skole.

Det at far behersket samisk godt, gjorde at han i en periode ble brukt som rettstolk hjemme i Alta. Uten problemer kunne han også tolke kristen forkynnelse fra samisk til norsk og motsatt, det samme han også kunne når det gjaldt finsk språk.

At far hadde hørt samisk mye i sin oppvekst, er det vel ikke noen tvil om. Og at hans foreldre kunne samisk, var sikkert en naturlighet. Men at de brukte det språket seg i mellom og til han, har han aldri fortalt oss.  Brennsvika og Klubbukt i Kvalsund var mest trolig sjøsamiske bygder hvor språket ble brukt aktivt, selv også av dem som selv nødvendigvis ikke var samer.

På den tiden var de tre språkene, norsk, samisk og finsk/kvensk dagligdagse språk, slik det også var over hele Nordkalotten helt inntil min barndom. Og alle vi som tilhører den læstadianske vekkelse, kjenner godt til dette i praksis fra hele Nordkalotten. Vi har fått, og får fortsatt høre disse tre nordkalottspråkene på våre møter.


Kvalsundsangen av Georg Johansen fremhever også det sjøsamiske

Fra havet går Revsbotn mektig og bred,
i århundre lapper har bodd her i fred,
med havet de titt tar en drabelig tørn
for opphold av heimen og kone og børn.


Utdrag fra Andreas Arilds “Læreberetning fra Kvalsund” fra år 1900
“I dette distrikt er befolkningen næsten udelukkende af lappisk, kvænsk eller blandet herkomst. Kun undtagelsesvis findes en norsk eller norsktalende familie. Af 54 skolebørn er 10 norske (18,5 %), 4 kvænske (7,4 %) og 40 lappiske (74 %). I to af de 4 til distriktet hørende kredse er der udelukkende lappiske børn.”

Også ut fra dette, går det fram at det helt klare majoritetsspråket var samisk og kvænsk/finsk var kun et lite og marginalt minoritetsspråk. Dette var 20 år før vår far Riktor Baardsen ble født. 


40 % sjøsamer i Kvalsund kommune i 2019
Ifølge i Kvalsund, ordfører Terje Wikstrøm er det 40 % sjøsamer. Da far ble født, 100 år tidligere, var denne prosentandelen sannsynligvis betydelig høyere, slik de går fram av oversikten over antall samiske, norske og finske/kvenske skolebarn fra den tiden. 


 

Tippoldefar Peder Baardsen og hans bror  Israel Barsen
Far til de to ovennevnte personene var omgangsskolelærer Baard Samuelsen, og deres mor var Inger Pedersdatter. Hun hadde “Finnish” eller finsk som nasjonalitet, og det samme hadde hennes mann Baard/Bor. Derfor var også deres barn tippoldefar Peder Baardsen (Lesbar tekst for de som ikke abonnerer på My Herritage) og Israel Barsen finsk (Lesbar tekst for de som ikke abonnerer på My Herritage)

Ifølge Folketellingen 1865  bodde Peder Baardsen og Israel Barsen i Ytre Brændsvik da de vokste opp, hvor samisk språk var det dominerende språket. Derfor var det også helt naturlig at også de lærte seg samisk, og også selv brukte språket aktivt. Når barna er små, lærer de utrolig fort, særlig i lek med andre barn. Og det er helt vanlig at barn kan beherske flere språk nærmest fullstendig. Dette er også tilfelle med to av våre barnebarn, de snakker både norsk og finsk like godt. Og dette er også noe som bekreftes i boka “Kvalsund i Finnmark” av Ragnvald Jakobsen. Der kan vi bl.a. lese:

“Alle i de to Bårdsenfamiliene (familiene til brødrene Israel Barsen og tippoldefar Peder Baardsen) snakket samisk”.

Men at de selvsagt også snakket norsk og også finsk, var helt naturlig, siden de begge to var av finsk opprinnelse, både på fars- og morssiden. I sin forpleining hadde toppoldefar og hans bror i 1875 to finsktalende kvinner, Brita Amundsdatter 60 år og Elisabeth Larsdatter 80 år. Selvsagt måtte brødrene Israel, Peder og deres familier beherske det finske språket, siden de kunne ha i forpleining helt finskspråklige kvinner.

Og at de også kunne norsk godt, bekreftes også av det faktum at deres far var omgangslærer og dermed sørget for at de lærte seg skikkelig norsk, man også det at Israel Barsen hadde svært mange politiske verv. I ovennevnte bok av Ragnvald Jakobsen, fortelles det videre om Israel Barsen, som var bror til tippoldefar Peder Baardsen:

“Han var valgt av Kvalsund kommunestyre som domsmann i alle år 1889-1899 og som medlem av Kvalsund og Hammerfest herreds forliksråd i de samme år, var medlem av Hammerfest fogderis fiskeristyre fra 1894-97, i helserådet fra 1891-95, i kirketilsynet i 1898, i amtsskattestyret i 1894, i skolestyret fra 1889-95, i overligning fra 1890-1900 og i ligningsutvalg”.


Vår gren av Rechardt-slekta – 15 slektsledd som kun består av menn (Menn har ett Y-kromosom og ett X-kromosom)
Slik vi forstår, var Baardsen-familien fullstendig trespråklige, selv om de hadde finsk opphav. For meg virker det som om vår far Riktor Baardsen hadde arvet noe av “Rechardt-slektas gener”, både når det gjaldt å lære seg nye språk, men også evnen til å lære seg nye ting lett.

Når man studerer Rechardt-slekta helt tilbake til 1500-tallet, vil man kunne spore noe av det samme, slik jeg i alle fall har lagt merke til. Og det som for meg er veldig spennende og spesielt, er at fra den første mannsperson i denne slekta, Innes Rechardt som var født i 1470 og helt til vårt siste barnebarn som er født i 2020, er det kun menn, og det er ikke mindre enn 15 slektsledd til sammen. 

Både farfar Henrik Nils Baardsen og farmor Elen Serine Baardsdatter var etterkommere av denne slekten. De var tremenninger, og hadde samme oldeforeldre, Baard Samuelsen som kom av Rechardt-slekta, og Inger Pedersdatter.


 Storbøndene brødrene Israel Barsen og tippoldefar Peder Baardsen

Boka “Kvalsund i Finnmark” av Ragnvald Jakobsen forteller:

“De hadde 2 hester, 8 kyr, 23 sauer og 2 gjeiter og satt I %z skjeppe potet, og på 1/8 mål jord gulrot og nepe. Det var større gårdbruk enn noe annet sted i Kvalsund, Sørøysund og Hammerfest. Israel Bårdsen fikk i 1884 1. premie for sin ku «Flekka». Den nettopp nevnte Bård Pedersen fikk for familien Bårdsens gode gårdsdrift og husdyrhold i 1897 1. premie for kyrne «Rosa», «Rødøre» og «Hvit¬stjerne».

Men to ganger møtte de i forbindelse med dette virke de største vanskeligheter. Fjøs med låve brente helt ned først i desember 1886 og det ble et stort tap, da bare bygningen var assurert. Og ennå en gang 28.9. 1906 kom det melding om at fjøs og låve var brent ned. Da kom ikke husdyrene til skade, men hele avlingen strøk med og den del av brannskaden var uassurert”.


Læstadianismen som motvekt til fornorskningspolitikken som ville ha samisk og kvensk språk og kultur bort
På den måte kan man si at vekkelsen har vært som en motvekt til den nasjonale fornorskningspolitikken som vår foreldregenerasjon opplevde, og alt hva dette førte med seg. Så takket være læstadianismen, har minoritetsspråkene i alle fall delvis blitt bevart i de nordiske landene, men også i visse deler av Russland, slik som i Karelen. Men tross det har disse minoritetsspråkene hatt lav status sammenlignet ned de nasjonale språkene. Og muligens har sjøsamisk hatt aller lavest status, også sammenlignet med samisk. Derfor var det kanskje ikke med stolthet noen ville fortelle at de var sjøsamer. Uttrykket “sjøfinn” var nok ikke noe hyggelig å få ropt etter seg da  far og hans generasjon vokste opp, sikkert ikke i hjembygda, men kanskje andre steder. Og slike vonde følelser og minner kan nok føre til at mange heller valgte å skjule sin egen identitet og sin bakgrunn. Og  uttrykkene “lappisk” og “sjøfinn”, slik de kalles i historiske dokumenter, bare bekreftet deres egne negative assossiasjoner til disse  kallenavnene. Men jeg opplevde aldri at far selv så ned på “sjøsamer” eller på samer generelt, ellers hadde han nok ikke prøvd å lære oss barn noe av det språket. Og han skjulte aldri eller skjemtes ikke over selv å kunne samisk, kanskje heller var det motsatte tilfelle.

At samisk stod meget sterkt i Kvalsund, kan man lese i “Forfall og fornorskning, glimt fra Kvalsund kommune 1800-2007”. Der går det bl.a. fram at “så sent som ved Folketellinga  i 1930 var det så vidt flere norsktalende enn samisktalende”. Far var da 9 år gammel. Det er derfor ikke til å undre seg over at han lærte seg samisk som barn. Men fornorskningstiden begynte lenge før den tid, noe de som snakket samisk og finsk fikk kjenne på kroppen. I ovennevnte artikkel kan vi videre lese:

“Fornorskningspolitikken ramma hardt i Kvalsund og mange reagerte med å ville fjerne alt som kunne minne om ei samisk fortid. Fra Klubbukta i Repparfjord fortelles det at et eldre samisktalende ektepar på 1950-tallet sørga for å brenne alt de hadde som kunne minne om samisk kultur. Samtidig ba de sine barn innstendig om at de ikke måtte lære samisk videre til sine etterkommere”.

Slik var det sikkert også mange andre steder i Troms og i Finnmark. Det gjaldt i like stor grad også det kvenske, noe mor og hennes generasjon kunne ha fortalt mye om. Mor hadde ikke samisk bakgrunn, men finsk. Og i hennes ungdom var det også vanlig at de i visse deler av Alta mange ganger fikk ropt “kvener” og “kvenunga” etter seg. Men det gjorde egentlig ikke noe, siden de var så stolte av sin finske slektsbakgrunn. 


Hadde far sjøsamisk opphav?
I hvilke grad far hadde sjøsamiske eller samiske røtter, har han aldri fortalt oss om. Dette spørsmålet var derfor ubesvart for meg helt til jeg begynte denne lille “språkforskningen”. I alle fall var det neppe noe han med stolthet ville ha fortalt oss barn om, slik har nok jeg følt det, kanskje mest på grunn av statusen dette hadde i fornorskningstiden i hans ungdom, men kanskje også på grunn av ukvemsord som iblant de med sjøsamisk bakgrunn fikk ropt etter seg.

Vel fikk vi iblant nok høre at alle fra yttersiden av Kvalsund i større eller mindre grad var “sjøfinner”. På en måte kan man med rette gi finlendere som flyttet til ytre strøk av Finnmark betegnelsen “sjøfinner”, siden de opprinnelig var innflyttere med finsk statsborgerskap som bosette seg i ytre kyst- og fjordstrøk, eller ute ved havet. Men det er nok ikke denne definisjonen de aller fleste la i dette begrepet. Heller mente de nok etniske samer som bosette seg som fastboende ved kysten, og det var jo noe annet. 

Min mor hadde finsk bestemor, og det var virkelig noe hun og alle hennes slektninger var stolte av og er det fortsatt. Men samisk, og særlig sjøsamisk, det hadde nok ikke samme status som finsk, selv om mor og alle hennes søsken også hadde lært seg samisk slik at de klarte seg, slik mange andre også i trespråklige områder gjorde.


Kvalsund slektsbøker bekrefter feilene i Folketellingen av 1891
Når man leser slektsbøkene for Kvalsund, går det fram at far hadde sjøsamiske røtter, uten at det var så enkelt å finne ut av det eller å få bekreftet eller avkreftet det. Men i disse slektsbøkene kan man i klartekst lese at flere av fars direkte slektninger var “sjøfinner”, selv når det gjelder gjelder personer i den finske Rechardt-slekta som jeg her har dokumentert ikke stemmer, ut fra opplysninger i Folketellingene. Og særlig i Folketellingen 1865 står de ikke oppført med lappisk eller Sami som etnisitet eller nasjonalitet, men derimot som finsk (Finnisk). Et par av disse var direkte etterkommere av Rechardt-slekta fra Torneå, og de var absolutt ikke som nevnt “sjøsamer”. To av dem var samelensmenn, Samuel Israelsson Rechardt og Samuel Israelsen, og de ble utnevnt av Lappekonsilen. Disse måtte selvsagt kunne samisk, finsk/kvensk og norsk nærmest like godt som sitt morsmål. Det var en betingelse for å få jobben! Noen ganger måtte de megle i dype konflikter blant reindriftssamene på fjellet, og da var det helt avgjørende at de behersket samisk språk godt og kjente inngående til deres kultur.

En annen var omgangsskolelærer, tipp-tippoldefar Bor/Baard Samuelsen. Og kravet var at også de måtte beherske norsk, samisk og kvensk godt, siden skolebarna kom fra alle disse tre miljøene og de måtte kunne kommunisere både med elevene fra disse hjemmene og med deres foreldre. Og disse menneskene kunne helt uproblematisk bytte mellom alle disse tre språkene, slik mange faktisk både i Norge og på svensk side fortsatt kan gjøre det i dag  her på Nordkalotten. Og siden også disse kunne samisk språk og kultur like godt som sitt eget morsmål, og kanskje gjerne brukte det språket uoppfordret, ble de av mange holdt for å være samer, på tross av at de var finske, slik tilfelle var med disse tre ovennevnte, og med mange andre av fars slektninger. 


Hvorfor tidde far?
Hvorfor tidde far om en eventuell sjøsamisk bakgrunn, det kan jeg ikke svare på? Han pratet jo gjerne både samisk og finsk når det kom gjester på besøk som helst ønsket å prate et av disse språkene? Eller var det slik at alle disse språkene – og aller helst menneskene – var helt likeverdige for han, jeg tror faktisk det. Vi lærte i alle fall ikke å gruppere folk etter hvilke språk de snakket, for alle de var og er likeverdige som mennesker, selv om også vi som barn til en viss grad stod i fare for å bli smittet av den negative omtalen av sjøsamene, ikke i våre hjem, men kanskje av andre.

Vi som er kristne mener faktisk at innfor Gud er det ingen forskjell på oss mennesker, avhengig av hvilke etniske minoritet man tilhører eller hvilke språk man snakker. Språket er jo bare et kommunikasjonsmiddel, mens det er  menneskene og budskapet man formidler ved hjelp av språket, som er det som er det avgjørende. Slik var det i vårt hjem og i min oppvekst, og slik har det vært innen læstadianismen både i Norge og over hele Nordkalotten. Det har vært veldig bra, slik jeg ser på det. For vi er alle like verdifulle både som mennesker og innfor Gud! Og Jesu elsker oss alle like høyt, og Gud gjør ikke forskjell på folk!


“Lappisk” nasjonalitet ført opp i 1891,  mens foreldrene og alle besteforeldrene var etniske finske, ifølge forrige folketellingen fra 1865 – hva stemmer?

Farfar Henrik Nils Baardsen

Min bestefar, Henrik Nils Baardsen, står oppført i Folketellingen av 1891 med “Lappisk” som nasjonalitet (Lesbar tekst for de som ikke har Myheritage), mens lappisk/samisk ikke et avmerket som språket som ble benyttet i deres hjem. Han bodde da hjemme sammen med sine foreldre Baard Pedersen og Karen Mathisdatter, og var da bare 4 år gammel.


Oldefar Baard Pedersen var opprinnelig finsk i 1865, men ble oppført som same i 1891. Hvorfor tok de ikke i 1891 hensyn til egen tidligere  Folketelling fra 1865?
I samme Folketelling fra 1891 står hans far, min oldefar, Baard Pedersen oppført med Sami/Lappisk som nasjonalitet (Lesbar tekst for de som ikke har My Heritage), noe som imidlertid ikke stemmer med Folketellingen fra 1865, for da var han finsk (Lesbar tekst for de som ikke har My Heritage). Hvordan kan en og samme person få forandret sin nasjonalitet fra finsk til samisk, hans begge foreldre hadde jo finsk nasjonalitet ifølge Folketellingen 1865! Dette stemmer også med opplysninger i geni.com, hvor fødested kommer fram. Så her er det noe som absolutt ikke stemmer. Siden både Baard Pedersen og hans hustru begge var finsk, slik Folketellingen 1865 klart bekrefter, hvordan kunne da farfar Henrik Nils Baardsen og alle hans søsken bli samiske/lappiske bare ved å gjøre endringer i Folketellingen, slik de er ifølge Folketellingen 1891.

Kunne dette skyldes at de i 1891 hadde tatt i bruk samisk, siden kanskje mange eller de fleste av sambygdingene muligens hadde samisk som sitt hjemmespråk? Og kunne eventuelt årsaken til det være at de for å få gunst hos og bli likeverdige med samene, slik det kommer fram av NOU 2001:34 om Samiske sedvaner og rettsoppfatninger? Ifølge denne utredningen, måtte man identifisere seg med samene og det samiske og følge deres levesett for å bli likeverdige når det gjaldt retten til bosetning og til de rike naturressursene i de ytre kyststrøk i Finnmark, noe som også gjaldt ytre kyststrøk i Kvalsund kommune. Det kan muligens være en sammenheng her!

Ja, det kan kanskje være tilfelle. Og siden de personene som foretok Folketellingen i 1891 selv hørte at disse familiene kunne og snakket samisk, anså de muligens det som selvskrevet at de også var etniske samer, og derfor endret de 26 år gamle opplysninger i Folketellingen, uten å begrunne hvordan de hadde kommet til nytt resultat som gjorde at de forkastet sine egne tidligere notater som hadde vært rettsgyldige i 26 år.

Ytterlig ett argument for at far hadde sterke finske røtter: I følge gentesten, har jeg 65 % finske gener. Dersom mor hadde vært 100 % finsk – noe hun ikke var, kanskje maks 30-50 % – og far ikke hadde hatt finske gener, kunne jeg ha vært bare 50 % finsk.  Derfor er det helt innlysende at jeg har fått mye finske gener fra far. Men at prosentandelen steg til hele 65 %, overrasket meg.

Et annet moment er at jeg ikke har mer enn ca. 25 %  skandinaviske gener. Denne andelen består både av norske og svenske gener. Veldig mange av mine direkte forfedre kom fra Sverige, og fra dem har jeg fått svenske gener. Egentlig har jeg flere svenske enn norske forfedre, slik at det norske genmaterialet ikke er så veldig stort. Og siden far hovedsakelig hadde finske gener, kan jeg heller ikke ha arvet særlig mye norske gener fra han. Slik resonnerer i alle fall jeg!

Etter å ha studert Folketellingene, blir dette grundig og entydig bekreftet. Det er derfor helt innlysende at Klubbukt og Brendsvika i Kvalsund kommune ikke hadde like stor finsk innvandring som resten av Nord-Troms og Finnmark, men den kom i alle fall opp til nesten 10 %. Dette bekreftes også i Folketellingene.

Og at språkene finsk og kvensk daglig og aktivt ble benyttet i det distriktet er også helt innlysende, det er også for meg helt klart, men da i tillegg til samisk og norsk. Hvordan skulle far ellers kunne ha lært finsk, kvensk og samisk så godt som han gjorde helt fra barn og ungdommen av, det ville ha vært helt umulig. Det samme tror jeg imidlertid ikke var tilfelle i tettstedet Kvalsund, så langt jeg kjenner til.


Riktor Baardsen, min far, var finsk, selv om han ikke har fortalt oss det
Min oldemor, eller hustruen til Baard Pedersen, og mor til bestefar Henrik Nils Baardsen, var Karen Mathisdatter, ifølge geni.com.  Hun er oppført med finsk som nasjonalitet i Folketellingen av 1891, og hun snakket også litt norsk ifølge folketellinga (Lesbar tekst for de som ikke abonnerer på My Heritage).  Dette bekreftes av Folketellingen 1900, og der går det klart at hun var gift med Baard Pedersen, og var mor til farfar Henrik Nils og til alle hans søsken (Lesbar tekst for de som ikke har My Heritage). Og som jeg ovenfor har dokumentert fra Folketellingen 1865, var både Karen Mathisdatter og hennes begge foreldre finsk og ikke samisk, slik også hennes mann Baard Pedersen var. Så ut fra dette er det godt dokumentert at farfar Henrik Nils Baardsen var finsk og ikke lappisk, slik det feilaktig er oppført i Folketellingen 1891. 

Det som også bekrefter at oldefar Baard Pedersens ikke var lappisk/samisk, er at hans far, min tippoldefar Peder Baardsen som altså var bestefar til Henrik Nils Baardsen,  hadde finsk som sin nasjonalitet (altså var finsk statsborger) og norsk som sitt hjemmespråk. Dette er for øvrig helt i overensstemmelse med hva jeg har funnet ut, og som entydig bekreftes i Folketellingen 1865. Han var en direkte etterkommer av slekten Rechardt som kom direkte fra Torneo/Haparanda, og som hadde røtter i Tyskland. 

Hustruen til  Peder Baardsen og mor til Baard Pedersen, Inger Pedersdatter, er også i Folketellingen av 1865 ført opp med finsk som nasjonalitet og med norsk som hjemmespråk. (Lesbar tekst for de som ikke abonnerer på My Heritage). På tross av at begge disse to, foreldrene til Baard Pedersen, er ført opp i 1865 med finsk nasjonalitet og med norsk som hjemmespråk, har alle deres barn plutselig etter 26 år fått byttet nasjonalitet og hjemmespråk og blitt Lappiske med lappisk som hjemmespråk. Selv om begge  foreldrene er finske, blir barna deres tross det  ført opp som lappiske, og taper dermed sin finske etnisitet med et pennestrøk i 1891 av de som  gjorde endringer i Folketellingen. Og på den måte er det to ulike folketellinger som gir helt ulike opplysninger. Hva er mest pålitelig, den eldste eller den 26 år etter det? Selvsagt den eldste og opprinnelige!

Forstå det hvem som kan. Er dette det samme fenomen som når  finlendere som flyttet fra Finland over grensen til Norge – slik som min oldemor – og blir til en kven etter å ha bodd i Norge en tid? Jeg bare undrer! 

Selv om begge etnisiteter er likeverdige, finsk og samisk, skal rett være rett. Ellers vil jo etterkommerne få feil identitet eller kunne tro at de egentlig har en annen identitet enn den som de virkelig har, slik som i mitt tilfelle. Også det at min genetiske test viser at jeg er 65 % finsk og at jeg knapt har 25 % skandinaviske gener, bekrefter i alle fall for meg at folketellinga fra 1865 er rett, i motsetning til folketellinga i 1891. 


Kan bytte av hjemmespråk fra finsk eller norsk til samisk ha ført til at noen ble oppført med samisk nasjonalitet, slik tilfelle var med bestefar og med alle hans søsken?
Kan forklaringen til denne uoverstemmelsen skyldes at Brendsvika og Klubbukt i Kvalsund kommune med årene utviklet seg i større grad til å bli et sjøsamisk område, og at selv de norsk- og finskspråklige derfor i større grad gikk over til å bruke samisk som sitt hjemmespråk. Slik jeg ser det, er dette slettes ikke utenkelig. Tilsvarende har også skjedd andre steder. Flere i fars slekt – Rechardt-slekten – var birkarler som handlet med og krevde skatt av samene, og de måtte beherske alle tre språk på Nordkalotten like godt. Andre igjen i samme slekt var lensmenn og samelensmenn/reinpoliti, og disse måtte selvsagt beherske samisk språk og kunne samisk kultur godt. Derfor kunne de samisk, finsk og norsk like godt. For dem var det helt naturlig å bruke samme språk som de brukte der de bodde. Så for dem var det helt naturlig å gå over til å begynne å bruke samisk mer enn finsk og norsk, selv om de genetisk ikke var samer. Slik er det også med svært mange som jeg kjenner fra flerspråklige områder. Derfor er det også nærliggende for meg å tenke meg at siden språket de snakket mest var samisk, så kunne de dermed bli oppført med samisk som nasjonalitet. Samme fenomen har også jeg truffet på både når jeg har snakket finsk i Finland og i Russland, de har tatt meg for å være finsk. 


Min farmor, Elen Serine Baardsdatter, var finsk og hadde finske forfedre ifølge Folketellingen i Norge 1865

Mor til min far, Elen Serine Bardsdatter, er så langt jeg kan se, ført opp uten nasjonalitet og hjemmespråk i Folketellingen. Men derimot er hennes far, Baard Anotsen, ført opp med to forskjellige nasjonaliteter i to ulike folketellinger. Først er Baard Anotsen finsk i 1865, mens han i 1900 har fått forandret sin nasjonalitet til samisk. Nøyaktig det samme skjedde – slik jeg ovenfor har redegjort for, med min farfars foreldre og besteforeldre, selv om de hadde direkte røtter til Finland. 

Far til Baard Anotsen var Aanot Baardsen. Han var min oldefar på min farmors side.  Også han var finsk (Finnish), men snakket ifølge folketellingen godt norsk

Farmor til Elen Serine – min fars mor (Lesbar side fra Folketellingen for de som ikke har Myheritage) – var Regine Baardsdatter. Hun var finsk, og snakket litt norsk (Lesbar side fra Folketellingen for de som ikke har Myheritage). Begge henne foreldre igjen hadde ifølge folketellingen av 1865 finsk nasjonalitet. Far hennes var Baard Samuelsen, og kom fra Rechardt-slekten i Torneå/Haparanda.  Slik det går fram av Folketellinga i Norge1865, var han ikke samisk, men derimot finsk (Lesbar side fra Folketellingen 1865 for de som ikke har Myheritage). Og han behersket godt norsk, selv om han helt sikkert kunne samisk, og selvsagt finsk.  Hans hustru var Inger Pedersdatter. Også hun var finsk, og forstod litt norsk (Lesbar side fra Folketellingen 1865 for de som ikke har Myheritage). Hun var min tipp-tippoldemor. 

At farmor Elen Serine Baarsen var av finsk i stor grad, viser oversikten følgende finske personer i hennes slekt rekke: Elen Serine Baardsdatter (Kvalsund) > Baard Aanodtsen (Brennsvik) > Regina Baardsdatter (Brennsvik) > Stallogargo) > Bor/Bår/Baard Samuelsen (Neverfjord > Brennsvik) > Samuel Israelsen (Neverfjord)  > Israel Samuelsen Rechardt (Alta) > Samuel Israelsson Rechardt (Haparanda > Alta )> Israel Abrahamsson Rechardt (Haparanda) > Abraham Larsson Rechardt (Torneå) > Lars Larsson Rechardt (Haparanda) > Lars Hansson Rechardt (Vojakkala, Haparanda)> Hans Innesson Rechardt (Tyskland >Vojakkala, Torneå)


Valborg Aanetsdatter, Aanet Andersen og Marit Baardsdatter var finske og snakket finsk
Mor til farmor Elen Serine Baardsdatter var Valborg Aanetsdatter. Også hun var av finsk nasjonalitet, men forstod ikke norsk. (Lesbar side fra Folketellingen 1865 for de som ikke har Myheritage). Siden hun var finsk, er det helt innlysende at hennes hjemmespråk var finsk. Hennes far var Aanet Andersen. Også han var finsk, ifølge folketellingen (Lesbar side fra Folketellingen 1865 for de som ikke har Myheritage). Han snakket finsk, men kunne ifølge folketellingen litt norsk

Hans hustru var Marit Baardsdatter. Slik de aller fleste i min fars slekt – både på morssiden og farssiden –  hadde også hun finsk nasjonalitet(Lesbar side fra Folketellingen 1865 for de som ikke har Myheritage), slik at hjemmespråket selvsagt var finsk, siden hun ikke forstod norsk ifølge folketellingen.


Konklusjon: Far var ifølge Folketellingene av finske forfedre med finsk som nasjonalitet og finsk etnisitet
Språkforskning generelt, og det at man med sikkerhet klarer å vite hvilke nasjonalitet (Se definisjon av nasjonalitet) egne forfedre hadde, er ikke alltid så enkelt.  At de fleste av mine forfedre var finske, har jeg fått bekreftet i gentesten ved at den slår fast at jeg er 65 % finsk. Av den grunn skjønte jeg at mine finske aner ikke bare kunne komme fra min mors side, men mest sannsynlig også i stor grad fra min fars side. Og dette har jeg også  fått bekreftet ved å studere Folketellingene i Norge. Ifølge Kvalsund slektsbøkene skal vi visstnok ha sjøsamiske røtter, noe som som ikke var så lett å få bekreftet ut fra Folketellingene. 

Men underlig nok gir Folketellingene i 1865 og i 1891 avvikende opplysninger. På farfars mors og fars side viser Folketellingen fra 1891 at de var av samisk opprinnelse, mens Folketellingen i Norge 1865 helt entydig viser at nøyaktig de samme personene var finske, og dermed ikke samiske. 

Jeg presenterer ikke dette arbeidet for å avkrefte for at vi har sjøsamisk aner, det har vi helt sikkert  lenger ut i slekta. Men så langt jeg har funnet ut og også her dokumentert ut fra opplysninger i Folketellingene, er verken farfar eller morfar, deres foreldre eller besteforeldre samiske, men derimot finske. Slik jeg tror, er det nok det som gjør at min gentest bekrefter at jeg har så høy prosentandel finske gener.

Uansett hvilke resultat jeg hadde kommet til, ville jeg selvsagt ha presentert resultatet. Det at resultatet viser at de aller fleste av fars forfedre er oppført med finsk som nasjonalitet – bortsett de som plutselig fikk samisk som sin nasjonalitet selv om deres foreldre, besteforeldre og oldeforeldre var finske – betyr slettes ikke at det ikke var personer av samisk opphav i fars slekt, for det var det helt sikkert. Noe annet ville være underlig så lenge man bor i et sjøsamisk område ot i et trespråklig fylke. Men for meg har det ikke vært så enkelt å dokumentere dette, slik tilfelle har vært med de som har finsk bakgrunn. Kan også dette bekrefte at finsk har hatt større status enn samisk, det er noe man kan reflektere over, selv om jeg ikke har noen god forklaring på dette fenomen. Men i alle fall. Slektsforskning er sannelig spennende! 


Litt om Israel Barsen, bror til tippoldefar Peder Baardsen

Utdrag fra Ken Rasmussen’s slektsbok:

NDIVIDUAL DATA RIN:24

Name:lsrael BAARSEN Jordeier Sex:M ID No:98/497-1

Birth: 7 Oct 1838 Place:Brensvik,Kvalsund,Fnmrk,Nor

Chr:12 Nov 1838 Place:Brensvik,Kvalsund,Fnmrk,Nor

Death:24 Feb 1921 Place:Halsen,Kvalsund,Fnmrk,Nor

Burial: 1921 Place:Kvalsund kirke,Kvalsund,Fnmrk,Nor

Father: Baar SAMUELSEN Lærer-40 Mother: Inger PEDERSDATTER Husmor.

MARRIAGE(S)

2 Jul 1997 Page 1

MRIN Spouse Name Marriage Date

6 Karen PAULSDATTER Husmor-25 Abt 1897

54 Regine NILSDATTER Husmor-213 9 Sep 1860

NOTES FOR ISRAEL BAARSEN JORDEIER

2 Jul 1997 Page 1

Israel var den yngste av Baar Samuelsens barn, han var mer enn tyve år yngre enn Peder, den eldste, og var bare fire år da faren døde i 1842. Han giftet seg med Regine Nilsdatter i 1860, og hun var av folket som stammet fra den opprinnelige Hals Gård(gml.matr.nr.22) ,som hadde hovedsete der Israel senere bygde sin gård. (M.nr.64). Han leide i første omgang M. 68, Myrland hos Henrik Paulsen, en rik og dyktig synkenoteier , og lærte antagelig forretningsmetoder hos ham. Ja, så godt at han til sist hadde overtatt alle Henriks eiendommer .

Men han led et betydelig tap i 1886 da både hovedbyggningen og fjøset brant ned og alle dyr omkom. Alt uforsikret. Israel eide i 1895 hele 6 gårder, matrikulert 61,62,63,64,65 og 68. (Halvparten av 62 hadde han overlatt brorsønnen Bård(etter Peder), til å bygge hus og fjøs på i 1886, og der bor fremdeles Irene(datterdatter av Bård». Myrland lot han Henrik Nilsen(far til Anders Henriksen, Klemetsten)styre, og på den gården hadde Israel 10 kyr, to hester og mange sauer.

Men på Halsen hadde han enda flere dyr, pluss avlsokse. Israel hadde på det meste to synkenøtter og mange Halv-lotts familier (nærmest slaver) . Han hadde to fembøringer og flere andre båter. Men han hadde fiender, ikke minst i aller nærmeste familie. ======

Og i 1906 ved den andre storbrannen som rammet ham, benyttet noen av dem sjansen til å stjele ei not pluss en fembøring. Det ble ikke anmeldt, men det oppstod en meget dårlig atmosfære mellom denne familikonstellasjon og Israels nye med Karen. Ved denne brannen var i det minste dyrene forsikret, og under gjenoppbyggingen brukte han tømmeret av de “halv-lotts husene” som enda var i god stand. Israel var nå blitt 68 år og halvlottstiden var over for ham .

Kanskje ikke minst fordi den driftige politikeren og forretningsmannen Karl Buck på Kvalsund Handelshus utrustet folk både bedre og billigere, og hadde gjort det allerede fra før 1890. 


Fra boka “Kvalsund i Finnmark” av Ragnvald Jakobsen:

I 1875 var i Israel Bårdsen husstand disse: han selv, gårdbruker og fisker, husfar, rettighetsmann siden 1862 og det år 41 år gammel, hans kone var Regina Nilsdatter, hun var 39 år. Hun var Nils Henriksens slekt på Halsen. Deres barn var da Nils Israelsen 12, Bård Israelsen 10, Henrik Israelsen 8 og Eli Regine Israelsen 3. Deres tjenestepike var Karen Regine Iversdatter 19. Leieboere var Peder Bårdsen fisker 55, hans kone Elen 54. Bård Pedersen gårdbruker og fisker, 25 år og ugift, og Marit Pedersdatter 22, i forpleining var finsktalende Brita Amundsdatter 60 år og Elisabeth Larsdatter 80 år. Alle i de to Bårdsenfamiliene snakket samisk. De hadde 2 hester, 8 kyr, 23 sauer og 2 gjeiter og satt I %z skjeppe potet, og på 1/8 mål jord gulrot og nepe. Det var større gårdbruk enn noe annet sted i Kvalsund, Sørøysund og Hammerfest. Israel Bårdsen fikk i 1884 1. premie for sin ku «Flekka». Den nettopp nevnte Bård Pedersen fikk for familien Bårdsens gode gårdsdrift og husdyrhold i 1897 1. premie for kyrne «Rosa», «Rødøre» og «Hvitstjerne». Men to ganger møtte de i forbindelse med dette virke de største vanskeligheter. Fjøs med låve brente helt ned først i desember 1886 og det ble et stort tap, da bare bygningen var assurert. Og ennå en gang 28.9. 1906 kom det melding om at fjøs og låve var brent ned. Da kom ikke husdyrene til skade, men hele avlingen strøk med og den del av brannskaden var uassurert.

Israel Bårdsen reiste sitt bolighus i 1873. Israel Bårdsen var i skattelisten til 1904. Han var valgt av Kvalsund kommunestyre som domsmann i alle år 1889-1899 og som medlem av Kvalsund og Hammerfest herreds forliksråd i de samme år, var medlem av Hammerfest fogderis fiskeristyre fra 1894-97, i helserådet fra 1891-95, i kirketilsynet i 1898, i amtsskattestyret i 1894, i skolestyret fra 1889-95, i overligning fra 1890-1900 og i ligningsutvalg.