Læstadius: De nyfødte barna er urene. Derfor må de vaskes rene.

Kilde: www.laestadiustexter.se
Jäljennös /Pekka Raittilan kokoelma, Kuoksun kopiokirja / Oulun Maakunta-arkisto /
Toinen jäljennös / P. Raitti­lan kokoelma / Oulun Maakunta-arkisto /
Kolmas jäljennös /SKHS Kollerin kokoelma n:o 97/ Kansallisarkisto, Helsinki /

N:o 135 1 SUNN. UUDENVUODENPÄIVÄSTÄ
Oversatt til norsk av: Henry Baardsen, Alta

Døperen Johannes sa: “Han har sin kasteskovl i hånden og skal rense sin treskeplass. Hveten vil han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med ild som ikke kan slokkes”, Matt 3:12.

La oss ved Guds nåde granske hvordan Gud ved den åndelige dåp renser sine barn rene fra den urenhet som har besmittet dem da de var i sin mors livmor. Det første som vi skal betrakte, er:

  1. Hvordan vasker foreldrene sitt barn, etter at det er født.
  2. Hvordan er det at den Hellige Ånd kommer ned fra himmelen over dem som blir døpt med Ånden.

Alle foreldre bruker å vaske sine nyfødte barn med badstuvann. Og så får de tak i noen som kan døpe det, slik at barnet ikke skal dø som udøpt. Men hedningene bryr seg ikke om det, men de lar bare sine barn være udøpte i en lengere tid. Og så er det noen som døper sine barn mens de er i mors mage, allerede før barnet når å bli født.

Første betraktelse: Hvordan vasker foreldrene/moren sitt barn, straks det er født?

Alle barn har tatt med seg fra sin mors livmor en helt spesiell og skitten urenhet, noe som har festet seg i dem fra sin mors livmor. De er altså ikke rene, siden de ble født før mora/foreldrene har fått vaske dem.

Jesus – den velsignede “kvinnens sæd” – var uten tvil ren allerede før han ble døpt av Johannes. Men han ville allikevel med sitt eksempel vise at dåpen er nødvendig for alle. For Gud sier ved profeten Hesekiel:

  • “Den dagen du ble født, ble din navlestreng ikke avskåret, og du ble ikke vasket ren med vann og ikke inngnidd med salt og ikke svøpt i svøp”,Esek 16:4, slik at du kunne bli ren.
  • “Da gikk jeg forbi deg og så deg sprelle i ditt blod, og jeg sa til deg: Du som ligger der i ditt blod: lev! Ja, jeg sa til deg: Du som ligger der i ditt blod: lev!“, Esek 16:6.

Det er en gammel skikk at mora/foreldrene – hun som med stor smerte har født sitt barn – tar litt badstuvann. Og i det vannet vasker hun og renser barnet fra dets urenhet som det har satt med seg fast i det fra da det var i sin mors livmor.

Det samme gjør også de dyrene som har et “foreldrehjerte”. De slikker sine barn. På den måte vekkes også “morskjærligheten” i dem. Og om dyremora ikke slikker sin kalv, så kan jo hvem som helst ta den. Da vil mora heller ikke komme til å savne kalven sin. Men dersom dyremora slikker den nyfødte kalven, så vil også kjærligheten bli tent i moras/foreldrenes hjerte – nemlig ved at den slikker sin egen kalv.

Dette er den vask – eller den dåp som dyrene gir – etter dere forstand.


 

Læstadius om arvesynden i barn, og om gjenfødelsens bad

Kilde: www.laestadiustexter.se

Alkuperäisen tuntuinen /Arkistoviittaus puuttuu. / Seppo Leivon valokopiokokoelma 
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

N:o 13 1. Søndag etter nyttår (utdrag)

I dagens hellige evangelium tales det om Frelserens dåp, noe som skjedde ved Jordans flod. Men vi vet at Frelseren selv ikke hadde behov for å bli døpt. For selv om han ikke hadde blitt døpt, var han ren og syndfri. Men tross det ville han med sitt eksempel hellige denne hellige handlingen, slik at dåpen skulle bli til et hellig sakrament.

Vi er alle sammen blitt født av syndig sæd. Derfor trenger vi å bli renset ved gjenfødelsens bad fra den urenhet og fra syndens smuss som har festet seg til vår hud da vi var i vår mors livmor.

Vi taler nå om den åndelige dåp som skjer ved den Hellige Ånd og ild. Siden et nyfødt barn blir døpt med den Hellige Ånd og ild, blir det renset fra syndens besmittelse som har festet seg til dets hud da det var i sin mors livmor.  Det er nok sant at vi allerede tidligere har blitt døpt med vann, og i dåpen har vi blitt tatt inn i Guds nådes pakt. Men denne dåp (vanndåpen) kan ikke rense oss fra syndens urenheter, siden vi har brutt dåpspakten, og gjort vår sjel uren med med djevelens avføring og med den gamle Adams bæsj.

Djevelen har gjort oss urene med sin avføring. Og av denne djevel-bæsjen er det en slik stank at den himmelske Forelder ikke kan ta i sin fang de som nylig har blitt født, før han med den Hellige Ånd og ild har fått vaske dem rene, slik at de blir renset fra syndens urenhet.


 

Læstadius: Et nyfødt barn har ingen gjerningssynder, men bare arvesynden. Derfor kan Gud gjenføde det uten smerte

Kilde: Laestadiustexter.se, 1. sunnuntaina adventissa, 1852
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

Et annet svar på spørsmålet om hvem som er den største i himlenes rike, gir Frelseren i dagens evangelium. Han stilte et barn fram for dem og ba dem bli som barn. Den som nå vil bli den beste kristne, han må bli som et barn. Grunnen til at et lite barn er den største i himlenes rike, er at det ikke har så mye synder som de voksne har. Hvem er da det menneske som våger å si at det ikke har gjort flere synder enn et nyfødt barn? Vi har nok noen ganger hørt at noen fromme mennesker har skrytt av at Gud ikke trenger å anklage dem for deres gjerningssynder. Disse menneskene må nok være riktig hellige, dersom de skulle lykkes med å rense seg selv fra alle gjerningssyndene. Men jeg frykter for at det er djevelen som skjuler deres synder, og som graver deres ondskap ned i jorden.

Frelseren ber oss bli som barn både når det gjelder ydmykhet og fornedring. Det voksne mennesker har nemlig mye egoisme og stor ære, de har egenrettferdighet og kjærlighet til verden.

Men et nyfødt barn er fri fra disse hjemmesyndene, de syndene som gjør at de voksne blir så store og så oppblåste at de slettes ikke kan slippe inn gjennom den trang port før den onde ånds sæd blir presset ut av deres hjerter. Man får ikke plass nok til å slippe inn gjennom den  trange porten, før alle opphovninger i hjertet blir presset ut, og de blir slått og knust i stykker ved den sorg som er etter Guds hjerte .

Et nyfødt barn – som bare har arvesynd – kan derfor bli gjenfødt uten smerte og uten plage ved den felles nåde som blir gitt på grunn av Frelserens fortjeneste. Den som vil bli som et barn, han må bli så ren at han kan si: Jeg har aldri syndet (jeg har ingen gjerningssynder). Jeg har ikke noe av denne verdens ære. Jeg har ingen egenrettferdighet. Jeg elsker ikke denne verden. Det finnes ikke noe stolthet i meg, heller ikke vrede, ikke misunnelse og heller ikke noe begjær i mitt kjød. Så syndfri kan et menneske bli, dersom djevelen får forvrengt øynene og får skjule alle syndene. Men om øynene er åpne, så må man nok bekjenne slik Job gjorde, at et menneske “drikker urett som vann” (Job 15:16).

Da disiplene stred innbyrdes om hvem av dem som var den største, svarte Frelseren dem at den minste iblant dem, var den største (Lk 9:48). Om vi nå etter dette kjennetegnet skulle ville prøve hvem som er den beste kristne, så vil vi nok finne ut at det er den minste/yngste som vil kjenne seg som den dårligste av alle kristne. Han ville nok hatt en indre overbevisning om at alle andre kristne er nok bedre kristne enn hva han er, og at han er uverdig til å bære det kristne navnet.


 

Tidligere læstadianer-predikant begynte med gjendøping, og ble leder for en dissentermenighet

Allerede i vekkelsens begynnelse, ble Johan Bomstad fra Balsfjord i Troms kjent med læstadianismen. Bomstads tilknytning til læstadianismen synes å være noe uklar, men han var i alle fall påvirket av Læstadius, ifølge Westeson. Olav Brännström derimot var av den mening at Bomstad ikke var læstadianer. Men etter hva Erik Johnsen har fortalt, virket Bomstad som predikant innen læstadianismen, men gikk deretter vill, og grunnla en egen dissentermenighet, Den frie apostolisk-christelige Menighet.

Johan Bomstad forkastet barnedåpen, og begynte med gjendøping og med voksendåp. Mye på grunn av Bomstads avvikende dåpssyn, var det at Erik Johnsen begynte å fokusere sterkt på barnedåpen, og i den forbindelse studerte han grundig kirkens bekjennelsesskrifter, og særlig Confessio Augustana, artikkel 2.

Slik jeg tenker, var det dette studie- og særlig tillegget “vi fordømmer…” –  som gjorde at han ikke lenger kunne dele samme dåpssyn som størstedelen av de gammellæstadianske predikantene stod for, og som i 1910 førte til et varig brudd mellom dem og Lyngen-retningen.


Predikant Johan Bomstad forkynner syndenes forlatelse til Antin Pieti 
Selv om Antin Pieti hadde gått i konfirmasjon hos Læstadius og hadde samtalt med han om sin store syndenød, var ikke Antin Pieti lykkelig. Synden plaget ham enda mer enn tidligere, og livet ble bare mer dystert og tungt for ham, og han led av sterk dødsfrykt. I to år levde han slik. 

Samme år som han ble konfirmert, trolig i 1845, flyttet Antin Pieti med sine rein til Balsfjord i Norge. Han var da 20 år gammel, og hadde utsatt konfirmasjonen så lenge, siden han fryktet for å gå i konfirmasjon hos Læstadius. Senere fikk han anledning til å lytte til predikant Johan Bomstad i Balsfjord. Også Bomstad hadde blitt påvirket av Læstadius. På møtet til Bomstad kom Antin Pieti i stor syndenød. Bomstad trøstet han med ordene: “Jeg forkynner for deg dine synder forlatt i Jesu navn”. Men årstallet  når det skjedde, er historieskriverne Westeson og Miettinen uenige om. Ifølge Miettinen var det så sent som i 1852, mens Westeson anser at det skjedde mange år tidligere.

Antin Pieti så da ifølge Westeson et lite lysglimt, men etter noen dager var alt slik som før, og synden plaget han fortsatt like mye. Men ifølge Martti E. Miettinen varte imidlertid freden lengere, for Antin Pieti hadde ifølge han sagt: “Dette var jo en bra måte å gjøre det på!”, nemlig når det gjaldt å trøste mennesker som kom i sjelenød på grunn av sine egne synder. 

Det som ellers er å fortelle om Johan Andreas Bomstad (1821-1896), er at han ganske snart brøt med læstadianismen, og startet en frimenighet  i hjembygda Balsfjord i 1856. I 1862 utvandret han til Amerika, og drev sin frimenighet der.

Mye tyder på at det var Johan Bomstads dåpssyn som førte til at barnedåpen ble så viktig for Erik Johnsen og for læstadianerne i Troms, og at han av samme årsak gransket kirkens bekjennelsesskrifter så grundig.  

Bolstad hadde på farssiden nord-finske røtter, og var en femmenning til meg. Vi har begge samme stamfar, Henrik Hansson Kätkäsuvando.

Antin Pieti – Litt om hans liv og hans tjeneste i den læstadianske vekkelse

Kilde: “Lapin profeetan oppilaat”, av Hjalmar Westeson (utgitt i 1924)
Oversatt og sammenfattet av Henry Baardsen, Alta

Erkki Antti, eller Per Anders Persson Nutti som han egentlig hette, var født 28.8.1825 og døde 22.2.1898. Han var en av Lars Levi Læstadius sine nærmeste medarbeidere. Bestefaren hans, Per Anderson Knuti var svensk same, men giftet seg med Anna Larsdotter Hermelin, som ifølge Hjalmar Westeson muligens hørte til den svenske adelsslekta Hermelin. Kanskje dette var årsaken til at utseendet hans var annerledes enn andre samegutter. Ifølge Westeson var han sjelden lang og tynn, hadde lyst langt hår og blåe øyne.


I konfirmasjonsskole hos Læstadius da han var 20 år
Samme år som Antin Pieti ble født, begynte Læstadius som prest i Karesuvando. Først da han var 20 år gammel, våget han å begynne i konfirmasjonsskolen. Slik det var for mange andre ungdommer, var årsaken at han hadde kjent frykt for Læstadius.

Året før Antin Pieti ble konfirmert, opplevde Læstadius sitt kjente og store åndelige gjennombrudd i møtet med samepiken Maria. Fra da av fikk Læstadius sin forkynnelse på mange måter et nytt innehold, og evangeliets betydning og viktighet kom mer tydelig fram. Dette påvirket helt sikkert også hans undervisning for konfirmantene.

På konfirmasjonsskolen fikk Antin Pieti merke dette, og han ble svært positivt overrasket over møtet og konfirmasjonstiden med Læstadius. Han beskriver hvordan Læstadius likesom stilte seg mellom konfirmantene og djevelens angrep, og med tårer i sine øyne fortalte han om Jesus – den korsfestede – som kjempet og vant, og gjenløste dem fra mørket, fra det evige helvete og fra døden.


Predikant Johan Bomstad forkynner syndenes forlatelse til Antin Pieti
Men tross det, var ikke Antin Pieti lykkelig da konfirmasjonen var ferdig. Synden plaget ham enda mer enn tidligere, og livet ble bare mer dystert og tungt for ham. I to år levde han slik. 

Samme år som han var konfirmert, flyttet han med sine rein til Balsfjord i Norge. Da han var der, fikk han anledning til å lytte til predikant Johan Bomstad, som også hadde blitt påvirket av Læstadius. På dette møtet kom han i stor syndenød. Bomstad trøstet han med ordene: “Jeg forkynner for deg dine synder forlatt i Jesu navn”. Antin Pieti så da et lite lysglimt, men etter noen dager var alt slik som før.

Det som ellers er å fortelle om Johan Andreas Bomstad (1821-1896), er at han ganske snart brøt med læstadianismen, og startet en frimenighet i hjembygda Balsfjord i 1856. Han forkastet barnedåpen, og begynte med gjendøping og med voksendåp. I 1862 utvandret han til Amerika. Mye tyder på at det var Bomstads dåpssyn som førte til at barnedåpen ble så viktig for Erik Johnsen og for læstadianerne i Troms, og at han av samme årsak gransket kirkens bekjennelsesskrifter så grundig.  

Bolstad hadde finske røtter, og var en femmenning til meg. Vi har begge samme stamfar, Henrik Hansson Kätkäsuvando.


Antin Pieti ble iklædd Jesu Kristi rettferdighet
 I 1847 skjedde det en varig forandring i Antin Pietis liv da han var hjemme i Karesuvando. Westeson forteller om Antin Pieti: Han fikk møte oppstandelsen, lyset og livet. Og han fikk fred og opplevde glede. Han forteller videre hva Antin Pieti selv skal ha fortalt: “To år etter at han ble konfirmert, opplevde han vekkelse, fikk stå opp og ble ikledd Jesu Kristi rettferdighet. Og Kristi kjærlighet begynte å “tvinge ham” til å tale til andre om den glede og fred som han nå hadde fått oppleve og erfare”. 


Læstadius utvelger Antin Pieti til diakon og misjonær
Som leder for vekkelsen og som pedagog var Læstadius helt spesielt dyktig. Han hadde øyne til å oppdage unge menn som var utrustet med spesielle gaver, og som han kunne bruke i Guds rikes store  arbeid til å spre evangeliet. Da sparte han overhode  ikke på arbeid og møye.  Læstadius ofret både tid og hvile, både natt og dag, for at han skulle kunne gi nødvendig  privatundervisning til dem. 

Slik han oppfostret brødrene Raaattamaa (Petter og Johan), slik skolerte han også Antin Pieti til kateket for samene. På den tiden var en (kristendoms)lærer nesten ensbetydende med en predikant. For i all undervisning var det jo den kristne lære som var og som forble hovedsaken. 

Og etter at de hadde fått den nødvendige opplæring, sendte han den ut i tjeneste. Allerede høsten 1848 sendte Læstadius ut sin kateket og elev, Antin Pieti, på sin første misjonsreise. Hans misjonsfelt ble særlig Nord-Norge. Og slik Jesus gjorde, så sendte også Læstadius ut to og to. Det var en annen av Læstadius sine “elever” som ble sendt til Lyngen-området, Matti Siikavuopio. Mye av det som disse to fikk oppleve til sammen er spennende lesning, og som hadde stor betydning for læstadianismens utbredelse i Nord-Norge.