Montering av sjøvannsspyling til akterdekket

Alle vi som elsker sjølivet og som bruker båten både i sommer- og i vinterhalvåret – både til turer og til hobby-fiske, opplever stadig at det skulle ha vært praktisk med sjøvannsspyling på akterdekket. For når fisken biter som ivrigst, og man bløgger og sløyer fisken ombord, kan det periodevis være en masse blodsøl. Om fiskeblodet ikke vaskes bort med en gang, har det en tendens til å feste seg skikkelig. Og blodflekker kan som kjent være krevende å få fjernet skikkelig. Det andre er lukta fra blod og fra fiskeslo som man helst ikke ønsker skal sette seg, og gi dårlig lukt. I alle fall ikke når man har en så flott teakdørk som jeg har lagt.

  

Selvsagt kan man jo heise opp sjøvann med bøtte og vaske akterdekket med det, men en spylepumpe ville jo selvsagt være enklere og mer praktisk. Derfor gikk jeg til innkjøp av en slik en.

PS: For å hindre at teakdekket skulle suge til seg fiskeblod og miste sin “skjønnhet”, behandlet jeg det med Xtreem Coat, en supersterk ekstremlakk som beskytter teak og andre treslag meget godt – og med et vedlikeholds-intervall på 15 år. Foreløbig her jeg bare 5 års erfaring, men det ser veldig lovende ut. 


Først primer man teaken til man oppnår ønsket farge, og så legger man på et 1 mm tykt lakklag med to-komponent lakken. Til 1 m2 teak går det med 1 liter lakk, eller i mitt tilfelle brukte jeg 2,5 liter lakk, pluss primer.

Se også:


Plassering av spylepumpa, og hvordan den er montert


På bildet ovenfor ser man hvor spylepumpa ble montert. Sjøvannet tas inn via en bunnventil i bunnen av skroget. Også den kan man se på bildet. Mellom bunnventilen og spylepumpa er det montert inn en syrefast kuleventil. På baksiden av spylepumpa kan man såvidt se en blå spyleslange. Gjennom denne slagen pumpes sjøvannet opp til spylepistolen.


Jeg skal nå vise noen bilder av hvor og hvordan spyleslangen og spyleventilen er montert 

  

På bildet til venstre kan man se hvor stygge lukene var blitt etter 35 års bruk. Men i april 2020 tok jeg de fire lukene med hjem, slipte dem ned, og malte dem tre strøk med en oljemaling som jeg hadde liggende, både på over- og på undersiden. Og de ble som nye, uten at det kostet meg noe særlig. Og det var heller ikke mange timers arbeid.

Det runde lokket er en helt standard 110 mm plast-ters som man bruker i rørleggerfaget. Jeg har lagt inn en syrefast åpnings-mekanisme som man fjerner tersen med når spylepumpa skal brukes. Dette fungerer helt tilfredsstillende. Når den bakerste sitteputa legges på plass, skjules røret, tersen, spylepistolen og spyleslangen helt. Enkelt og greit! Jeg har ikke tidligere sett denne løsningen for skjult montering av spyleanlegget, men for meg med erfaring med skjult montering i rørleggerfaget, var dette en helt naturlig løsning.


Slik ble det 110 mm tykke avløpsrørets muffe festet til sittebenken, uten fare for lekkasje nedover til kjølen

Til venstre kan man se hvor spyleslangen kommer opp. I enden av spyleslangen kan man se noe rødt, det er trykkbryteren på spylepistolen. Det runde røret som spyleslangen kommer gjennom, er et vanlig 110 mm avløpsrør med muffen øverst. Lengre nede har jeg brukt 45 graders bend, og røret føres videre sammenhengende nedover, og kommer ut like bak spylepumpa. Enkelt, men helt funksjonelt! Dermed er spyleslangen godt beskyttet slik at den ikke blir skadet, og samtidig er den helt usynlig når den ikke er i bruk. Men samtidig er den lett tilgjengelig når den skal brukes


Her ser man hvordan det ser ut når spyleslangen trekkes ut av varerøret


Totalt sett kostet spylepumpa og alt materiale som gikk med – inkludert dugnadsarbeidet – godt i underkant av Kr. 2500,-. Og det var det vel verd, spør du meg. Jeg har allerede hatt glede av sjøvann-spylingen til akterdekket i mange år. Nederst midt på bildet til venstre kan man se to røde elektriske brytere. Den til høyre, er bryteren til spyleanlegget.


 

Montering av daviter-festene på vår Nord West 740

Sent på høsten 2019 kjøpte jeg meg en ny lettbåt til vår “flotte og nyrestaurerte” Nord West 740 som jeg er så godt fornøyd med. Da denne båten kom på markedet på 1980-tallet, ble den i et båtblad kaldt for “Sjøens Mercedes”. Det passer jo perfekt til meg som i ca. 25 år har vært lykkelig eier av tre Mercedes E-klasser, og som for tiden eier to av dem. De virker å være uslitelige, og det samme gjelder også for “Sjøens Mercedes”. Den eldste, en 2000-modell 220 Cdi, er bilen jeg alltid kjører med når jeg skal til båthavna.  Det passer likesom best.
 –
I oktober 2019 limte jeg på daviter-paddene på vår Quicksilver Sport 250, og i forrige uke – i uke 3 i april 2020 – monterte jeg davitene fast i badeplattformen på vår Nord West 740.

Fortsett å lese «Montering av daviter-festene på vår Nord West 740»

Liming av daviter-paddene på Quicksilver Sport 250

  

Slik ser min nye gummibåt ut. Den ble kjøpt inn høsten 2019, men montert på davitene på vår Nord West 740 først i april 2020. Jeg har allerede forsøkt å ro med den, og den kjennes helt grei å ro med. Båten har oppblåsbar kjøl, slik et den er mer retningsstabil å ro og å kjøre med. Gummibåten er godkjent for maks 8 HK påhengsmotor, slik at Mercuryen jeg har på 6 HK, passer ypperlig. Båten bærer tre voksne og et barn, så det er helt passende for vårt behov. Båten har aluminiumsgulv, noe som gir god avstivning. 


På det første bildet ovenfor kan man se to-komponent limet som jeg limte daviter-paddene fast med. Da jeg utførte dette arbeidet, hadde jeg gummibåten inne i vårt oppvarmede arbeidsrom i garasjen. Da hadde båten, limet og paddene stått inne i god romtemperatur i 2-3 dager. 


Viktig å merke helt nøyaktig hvor daviter-paddene skal limes fast
Før dette kunne gjøres, tok vi med gummibåten og davitene med oss til vår Nord West 740 som ligger i hjemmehavna vår, og merket av hvor på Quicksilver Sport 250 gummipaddene skulle limes. Vi så ganske snart at det ville bli krevende å finne et godt egnet sted å plassere gummi-paddene, siden eneste sted som kunne brukes, ikke passet særlig godt i forhold til badeplattformene bak på båten. Dette kommer tydelig fram av bildet nedenfor, som jeg tok så sent som 23. april 2020. men heldigvis: Selv om daviter-festene måtte plasseres så langt til styrbord i forhold til båtens senterlinje, ble selve gummibåten riktig plassert i forhold til båtens bredde. 


Liminga av daviter-paddene må skje i et godt oppvarmet lokale
Etter at plasseringen av daviter-paddene var merket med vannfast tusjpenn, ble gummibåten tatt med hjem og plassert i vårt oppvarmede arbeidsrom et par dager. Neste fase var å rue ned paddene og området hvor paddene skulle limes fast på gummibåten med sandpapir med kornstørrelse på 120. Deretter skulle dette renses og overflatene mattes ned med Aceton, og deretter få “mykne” i ca. 30 min. 

Det neste som skulle gjøres, var å dele limet og herderen i to like store mengder, siden jeg planla å lime bare en ev paddene om gangen. Så ble lim og herder blandet godt i to minutter, og deretter skulle limet stå i 8 minutter før det var klart til bruk. Så ble lim-penselen klippet ned til ca. 1 cm. børstelengde.

Så ble limet påført i et tynt lag både på lim-området på gummibåten og på den ene padden. Etter ti minutter påførte jeg limlag nummer to, det også kun et tynt lag. Det tredje og siste limstrøket påførte jeg da ytterlig 10 minutter var gått, og etter ennå ca. 10-15 min. venting, var det bare å plassere paddene i nøyaktig posisjon, og så å trykke den godt fast. Enkelt og greit! Så tok jeg to strammeband, slik man kan se på bildene ovenfor, og strammet paddene slik at de trykket godt mot gummibåten. Og etter ett døgns tørketid, var padden klar til bruk.


Nøyaktig samme prosedyre brukte jeg da jeg limte den andre padden fast, man da la  jeg litt mindre herder og ventet litt kortere tid før jeg satte paddene på plass. Denne gangen festet padden seg til gummibåten nærmest med er sug. Egentlig bommet jeg ørlite på plasseringen. Men selv om jeg med alle krefter prøvde å justere den litt, hadde padden allerede festet seg så skikkelig at jeg måtte gi opp. Men det er nok ingen andre enn meg som klarer å oppdage at den ble litt feil plassert, om jeg da ikke forteller det til dem. Så slik sett var fastliminga av paddene 100 % vellykket!

Dersom jeg ikke hadde surfet litt på nettet for å søke etter andres erfaringer med å lime paddene fast, hadde jeg nok ikke kommet på å bruks strammebåndene. Det anbefales!


Når jeg limte fast gummi-paddene, var det både mørkt og kaldt ute, og absolutt ikke beste tid for å montere daviter-festene på vår Nord-West 740. Dette arbeidet ble utført 12. oktober 2019, mens daviter-festene ble montert først i forrige uke, eller i slutten av april 2020.  Det kan du eventuelt lese om på siden nedenfor:


 

Andakt: “Jesus har med sitt blod åpnet veien inn til helligdommen”

I Jesu blod har vi som kristne og Guds barn frimodighet til å gå inn i helligdommen

Tekst:

“Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød. Og vi har en stor prest over Guds hus. Så la oss da tre fram med sannferdig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset fra en ond samvittighet og med legemet badet i rent vann”, Hebr 10:19-20.

Fortsett å lese «Andakt: “Jesus har med sitt blod åpnet veien inn til helligdommen”»

Det åndelige og kongelige presteskap

Det åndelige presteskap og oppgaver som hører med til det

Kilde: “Elämä uskossa”, av Uuras Saarnivaara
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta.

Menigheten er Guds åndelige tempel. Den er bygget av levende steiner, av mennesker som ved troen på Kristus har blitt levende. Samtidig er de troende et hellig presteskap. De har fått i oppgave av Gud å bygge opp menighetstempelet ved å utføre Ordets tjenestegjerning.

  • Peter skriver:
    «Kom til ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud. Og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, til et hellig presteskap til å bære fram åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus. Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys», 1Pet 2:4,5, 9).

  1. 1.     Hvilke oppgaver hører med til det åndelige presteskap? Hvem kan utføre disse tjenestene og hvilke nytte er det av dem?

Den første basisoppgaven for det åndelige presteskap, er å ofre «åndelige offer». Kristi forsonings- og gjenløsningsoffer som han utførte (på Golgata), er fullstendig nok til rettferdiggjørelse og frelse for alle syndere som vil ydmyke seg til omvendelse. De som er kalt til å ofre disse åndelige offer, er de som først ved Kristi forsoningsoffer er gjenfødte til Guds barn.

Det er tre forskjellige åndelige offer. Det nye testamente sier om disse åndelige ofrene:

«Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere fremstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste», Rom 12:1.


1.1 Gi deg selv, dine evner og dine gaver til Herren

Det å gi våre legemer til Gud som et offer, betyr at man gir seg selv med alle sine evner og gaver til ham, så han skal få bestemme over oss og bruke oss (i sin tjeneste).  Og Bibelen fortsetter:

  • «La oss derfor ved ham alltid bære fram lovprisningsoffer til Gud, det er: frukt av lepper som priser hans navn. Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre. For slike offer er til behag for Gud», Heb 13:15-16.

Det å dele med andre, er både et takkoffer for alt det Gud har gitt, samtidig som det er å gjøre det som kjærligheten forplikter oss til i forhold til de som lider nød. Men det er også å gjøre det som Herren har befalt:

  • «Slik har også Herren fastsatt for dem som forkynner evangeliet, at de skal leve av evangeliet», 1 Kor 9:14.

1.2 Hjelp andre til frelse og til helliggjørelse

Den oppgave som de kristne skal gjøre i dette åndelige presteskap, er å hjelpe og tjene andre både til frelse og til helliggjørelse. Utføringen av dette presteskap har ikke noe å gjøre med den kristnes egen frelse eller med hans eget forhold til Gud. For dette hører med til barneretten. Men å utføre det åndelige presteskapet, er noe man gjør ved sin tjeneste for andre. Luther sier:

«Enhver kristen er konge for seg selv, og prest for de andre» (WA, 16,407). «Det er jo ikke noen som døper seg selv, og det er heller ikke noen som forkynner syndenes forlatelse til seg selv, men de mottar dåpen og syndenes forlatelse av andre» (WA 6, 514). «De prestelige tjenester består i: 

  • å undervise,
  • å preke
  • å forkynne Guds ord
  • å døpe
  • å dele ut nattverd
  • å binde og å løse noen fra deres synder
  • å be
  • å prøve det som forkynnes og undervises i Guds Ords lys
  • å prøve åndene om de er av Gud

I utgangspunktet hører alle disse oppgavene til alle kristne» (WA, 12, 118). Men det betyr ikke at enhver kristen offentlig kan utføre alt dette. Når det gjelder offentlig forvaltning av embetet, er det ifølge Luther begrenset til de som menigheten rettelig har kalt og innsatt i Ordets tjeneste. Men til privat bruk, har enhver kristen både rett og plikt til å forvalte dette åndelige presteskapet.


1.3 Bønn og forbønn for din neste

En av basisoppgavene for det åndelige presteskap, er å be for andre, altså forbønn. Paulus skriver:

  • «Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst», Rom 10:1.
  • «Til slutt, brødre, be for oss at Herrens ord må få fritt løp og bli holdt i ære, slik som hos dere», 2 Tess 3:1.
  • «Vær vedholdende i bønnen, så dere våker i den med takk til Gud. Be også for oss, at Gud må åpne en dør for Ordet, så vi kan forkynne Kristi mysterium (= hemmelighet). For det er for dets skyld jeg er i lenker. Be om at jeg kan åpenbare det ved å tale som jeg bør», Kol 4:2-4.

  1. 2.     Forkynn omvendelse og syndenes forlatelse

Den neste oppgaven som hører til det åndelige presteskap, er allerede nevnt i første avsnitt. Det er å forkynne Guds Ord, altså å blåse i «Ordets basun». Det innebærer å forkynne om synd og om den fordervelse synden fører med seg. Synden fører mennesket til sist til fortapelse i helvete, så derfor må de troende forkynne viktigheten av anger og omvendelse til Kristus. Videre skal man oppmuntre den angrende til å søke nåde, og deretter skal man forkynne syndenes forlatelse for den angrende. Jesus sa til sine etterfølgere:

  • «Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner … like til jordens ende», Ap 1:8.
  • Han sa også: «…og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag…», Luk 24:47.

  1. 3.     Gi tilbud om personlig sjelesorg og skriftemål

Følgende oppgave som hører til det åndelige presteskap, er sjelesorg. Hensikten med dette, er å hjelpe de angrende og de som søker nåde ved at man både ber for dem, men at man også ber sammen med dem. Dessuten skal man lytte, når de i anger bekjenner sine synder (når de skrifter), og man skal forkynne dem syndenes forlatelse i Jesu navn og blod.

Den kvelden da Jesus åpenbarte seg for sine disipler, etter at han hadde stått opp fra de døde, gav Jesus dem en (viktig) oppgave. De skulle «forkynne i hans navn omvendelse og syndenes forlatelse», Lk 24:47.  Han sa også til dem:

  • «Ta imot Den Hellige Ånd! Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt», Joh 20:22-23.

Senere skrev Paulus:

  • «…han som trøster oss i all vår trengsel, for at vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøsten vi selv blir trøstet med av Gud», 2 Kor 1:4.

Videre skriver Paulus:

  • «Vi formaner dere, brødre: Irettesett dem som ikke skikker seg vel. Sett mot i de mismodige. Bistå de svake! Vær tålmodige mot alle!», 1 Tess 5:15.

4.     Prøv det som læres, og prøv åndene (om de er av Gud)!

Neste oppgaven som hører til det åndelige presteskap, er å prøve det som læres og også å prøve åndene i lys av Guds Ord og dets lærdommer. Man skal altså prøve de som underviser og de som forkynner, og poengtere nødvendigheten av å forbli trofast mot Bibelen og bibelsk forkynnelse. Jesus sa:

  • «Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere», Joh 8:31-32.

Og apostelen Johannes skriver:

  • «Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! For mange falske profeter er gått ut i verden. På dette skal dere kjenne Guds Ånd: hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av Gud, og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Dette er Antikristens ånd, som dere har hørt skal komme. Og den er allerede nå i verden… Vi er av Gud. Den som kjenner Gud, hører oss. Den som ikke er av Gud, hører oss ikke. Av dette kjenner vi sannhetens ånd og villfarelsens ånd», 1 Joh 4:1-3, 6.

5. Forlikelsens tjeneste

De kristnes åndelige presteskap kalles også for «forsoningens tjeneste». Dens hovedoppgave er å kalle på mennesker, og å hjelpe dem, slik at få del i frelsen som Kristus ved sitt forsoningsverk eller ved sitt offer på korset vant. Dette skjer ved at synderen ydmyker seg til anger og omvendelse, og at man ved tro tar i mot tilgivelsen og frelsen som bydes og gis ved evangeliet.  Det er dette Jesu lærdom betyr, slik Lukas skriver om i slutten av sitt evangelium:

  • «…og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av». Dere er vitner om dette. Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovt [den Hellige Ånd],…» Luk 24:47.

Lukas skriver om samme sak i Ap 1:8, ord som Jesus selv sier:

  • «Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende», Ap 1:8.

Paulus skriver til korinterne om forlikelsen og om frelsen:

  • «Men alt dette er av Gud, han som forlikte oss med seg selv ved Kristus og ga oss forlikelsens tjeneste. Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen. Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud! Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud», 2 Kor 5:18-21.

Denne forlikelsens tjenesteoppgave er gitt til alle troende, alt etter de gaver og evner de har fått. De troendes oppgave er:

  • å be for alle mennesker,
  • oppmuntre dem til i ydmykhet å gjøre opp for og å omvende seg fra sin synd,
  • til å angre og å bekjenne de synder som spesielt trykker på samvittigheten og
  • å be om tilgivelse i kraft av Kristi offer på korset og ved hans forsoningsverk.
  • Deretter følger forkynnelse av syndsavløsning eller tilgivelse (av alle synder), og så forsikrer den troende og vitner at alle synder virkelig er tilgitt og utslettet ved Kristi blod.

Kort stund etter at den Hellige Ånd var utgytt på pinsedagen, forkynte Peter i tempelet i Jerusalem:

  • «Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet», Ap 3:19.

Kristus – han som er menighetens Hode – bruker munnen til menighetens medlemmer når han kaller menneskene til omvendelse. Han bruker også munnen til de kristne når han forkynner nåde og tilgivelse til de som ydmyker seg, og ved deres munn forkynner han gledesbudskapet om at de får ta i mot barnerett hos Gud som en gave.

Også når Kristus skal velsigne de som søker nåde og hjelp og som ønsker å få del i den Hellige Ånds gave, benytter han seg av de troendes munn og hender. Videre så hjelper Kristus de som lider nød med midler og gaver gitt av de kristne, og med disse midlene betaler han også kostnadene i forbindelse med arbeidet sitt rike.  De som er Kristi rette etterfølgere, har kjærlighetens omsorg for at ingen skal forbli uten kjennskap om evangeliets kallelse og om tilbudet om å ta i mot nåden. Egentlig burde alle troende hatt en slik kjærlig omsorg for å vinne så mange som mulig for Kristus.

Luther sier:

  • «Guds barn… vil ikke at det skal være bare de som skal slippe til himmelen. Men de vil oppmuntre alle, også de aller største syndere til å komme inn dit» (WA, 1, 697).
  • «Man er ikke en rett kristen, dersom man ikke elsker sin nestes frelse like mye som sin egen» (WA, 10, I, 665).
  • «Ingen skal høre evangeliet bare for seg selv. Men alle bør fortelle det også til de andre, til de som ikke allerede kjenner evangeliet… På denne måte kan den ene være den andres hyrde, slik at han kan fø og vokte ham her i verden» (WA, 10, 1, 86).
  • «Dersom du tror og gleder deg i Gud, så tillater ikke en slik glede at du lar være å gjøre noe som helst… Men… da ønsker du at også andre mennesker skulle lære å kjenne den samme Guds nåde… Da vil du forkynne og snakke om en slik sannhet over alt der du får anledning til det. Og da vil du  også forkaste all lære og alt liv som ikke er i overensstemmelse med denne lære» (WA, 10, 102).

Og Luther fortsetter:

  • Gud vil ikke utføre sitt arbeid alene. «Han… vil utføre sitt arbeid sammen med oss og ved oss» (WA,6, 227).
  • «Han gir heller ikke sin Ånd utenom sitt Ord, men ved Ordet. Gud vil at vi skal være hans medarbeidere, og at vi skal la hans Ord lyde for de som er utenfor. Samtidig virker han… i menneskets indre ved sin Ånd der hvor han ser det tjenlig… Han utfører ikke sitt verk i oss mennesker uten oss troende, … men han vil at vi skal virke sammen med ham… Og slik forkynner han ved oss, han hjelper de fattige og trøster de som sørger ved oss» (WA, 18, 695, 754).
  • «Den indre velsignelse og fremgang kommer fra Gud ved hans Ånd, slik at vårt ytre ord ikke skal bli uten virkning. Gud… utfører… i oss sitt beste verk, og vi hjelper han i det ytre ved Ordets forkynnertjeneste. Han vil at hans predikanter skal være hans medhjelpere og hans medarbeidere. Og han utfører sitt verk etter sin vilje ved deres ord, hvor og når han selv vil» (WA, 17.II, 179).

 

Hva er de kristnes åndelige presteskap?

Kilde: Avainten Valta, av Uuras Saarnivaara
Oversatt til norsk av: Henry Baardsen

“Det er alene dåpen, evangeliet og troen som gjør oss åndelige og til et kristent folk… slik som det sies i Åpenbaringsboken:

  • “Han som elsker oss og løste oss fra våre synder med sitt blod, og som gjorde oss til et kongerike, til prester for Gud, sin Far – ham være æren og makten i all evighet. Amen, Åp 1:5b-6a.

Fortsett å lese «Hva er de kristnes åndelige presteskap?»

Jesus er sannelig oppstanden!

Maria Magdalena var den første som fikk møte den oppstandne Frelseren
Den aller første som fikk møte den oppstandne Frelseren, var Maria Magdalena. Sammen med en del andre kvinner var hun kommet til graven tidlig på påskemorgenen med velluktende oljer for å salve Jesu legeme (Mark 16:1). Maria står ved gravåpningen og gråter (Joh 20). Den store steinen som hadde vært foran gravåpningen og som helt sikkert hadde hindret dem fra å slippe inn i graven for å salve Jesu legeme, var nå ved et under rullet bort. Helt unødvendig hadde kvinnene bekymret seg for det. For det hadde Gud allerede sørget for. Ikke for at Jesus skulle kunne stå opp fra de døde. For det hadde han allerede gjort (Mark 16:4). Han hadde ikke lenger et jordisk, men et åndelig og himmelsk legeme! Men det gjorde Gud for at Jesu disipler skulle få slippe inn i den tomme grav og få møte engelen med budskapet om Jesu oppstandelse. Men grunnen til at steinen ble rullet bort, var samtidig også at det skulle være et vitnesbyrd  om Guds makt for verden og for fariseerne, slik at de også skulle få se at Jesus ikke lenger var i graven. Og da Maria i sin sorg og sin frykt nå bøyde seg for å se inn i graven, fikk hun to (Joh 20:12) Guds engler i skinnende hvite klær som sier til henne. 

  • “Frykt ikke! Dere søker Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er blitt reist opp, han er ikke her! Se, der er stedet hvor de la ham”, Mark 16:6.

Videre leser vi hos Johannes om Jesu møte med Maria:

  • Da hun hadde sagt dette, snudde hun seg og så Jesus stå der. Men hun visste ikke at det var Jesus. Jesus sier til henne: Kvinne, hvorfor gråter du? Hvem leter du etter? Hun trodde det var hagevokteren, og sa til ham: Herre, dersom du har båret ham bort, da si meg hvor du har lagt ham, så vil jeg ta ham! Jesus sier til henne: Maria! Da vender hun seg og sier til ham på hebraisk: Rabbuni! Det betyr Mester. Jesus sier til henne: Rør ikke ved meg! For ennå er jeg ikke fart opp til Faderen! Men gå til brødrene mine og si til dem: Jeg farer opp til min Far og deres Far, min Gud og deres Gud”, Joh 20:14-17.


    Vanskelig for disiplene å tro budskapet om oppstandelsen
    På Jesu befaling drar Maria til disiplene vor å fortelle gledens budskap om oppstandelse. Men når hun kommer dit, finner hun dem alt annet enn glade i håpet om at Jesus hadde stått opp på den tredje dag, slik han så mange ganger hadde fortalt dem (… ). Derimot sørget og gråt de (Mark 16:10). De var kanskje i samme sinnstilstand som de to sørgende og bekymrede disiplene på vei til Emmaus som sa: “Men vi håpet at han var den som skulle forløse Israel. Og nå er det alt tredje dagen siden disse tingene skjedde” (Luk 24:21)

Og for å trøste dem, sier hun: “Jeg har sett Herren!” (Joh 20:18). Men Maria’ vitnesbyrd klarte ikke å overbevise de nedtrykte disiplene, for Johannes skriver om deres vantro:

  • “Og da de fikk høre at han levde, og at hun hadde sett ham, trodde de det ikke“,

    Mark 16:11.

    Men først etter at de selv kom til graven, gikk Peter  inn og fikk se den tomme grav,  “så linklærne ligge der og at svetteduken, som hadde vært på hodet hans, ikke lå sammen med linklærne, men var lagt sammen på et sted for seg selv”, Joh 20:7. Og vi leser videre:

  • “Da gikk også den andre disippelen (Johannes) inn, han som var kommet først til graven. Og han så og trodde. For de hadde ennå ikke forstått Skriften, at han måtte stå opp fra de døde”, Joh 20:8-9.

Jesu fiender, fariseerne, sprer løgn om Jesu oppstandelse
Etter at Jesus hadde stått opp fra de døde, ble det er jordskjelv. Da steg det en Herrens engel ned fra himmelen

 

 

 

 

Andakt: Kristi opphøyelse og hans fullendelse i fullkommen herlighet

Før Jesus døde på korset, var hans siste ord: “Far, i dine hender overgir jeg min ånd!” (Luk 23:46). Dette var det siste av Jesu syv ord – eller bønner – på korset. Lykkelig er den som får ende sitt liv slik, og overlate det i Guds hender. For da er man i de aller beste hender. Riktignok ropte Jesus i sin fjerde bønn på korset: “Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” (Matt 27:46). Men virkeligheten var den at Gud ikke forlot Jesus når han hadde det som aller vanskeligst. For i Apg 2 kan vi lese:

  • “For du vil ikke forlate min sjel i dødsriket. Heller ikke vil du overgi din Hellige til å se tilintetgjørelse”, Apg 2:27, 31 og Sal 16:10. 

Derimot reiste Gud Jesus opp fra de døde på den tredje dag – på påskemorgen – etter Skriften. Og femti dager etter det tok Gud Jesus hjem til seg til himmelen, samtidig som han velsignet sine disipler (Luk 24:50). Da satte Gud ham ved sin høyre hånd i (Ef 1:20) i himmelen, og ga ham herlighet (1Pet 1:21). 

Kristus sitter nå på sin kongetrone ved Faderens høyre hånd i himmelen, hvor han regjerer som konge. Men ennå er ikke hans fiender lagt til skammel for hans føtter (Heb 10:13). Men dog regjerer han i Guds rike på jord ved Guds Ord og evangeliets forkynnelse. Dessuten regjerer han i Guds barns hjerter, og leder dem ved sin Hellige Ånd.

Men størstedelen av menneskene er dessverre ulydige mot evangeliet, og lever sine liv i alle former for “kjødets lyst og øynenes lyst, og hovmodig skryt av det en er og har” (1Joh 2:16). De vandrer som fiender av Kristi kors (Fil 3:18), og som Kristi og kristendommens motstandere. Gjennom historien har de fått i stand kristendomsforfølgelse, slik salmisten skriver:

  • “Jordens konger reiser seg, og fyrster rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede: La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!”, Sal 2:2-3.

Og slik kommer det til å fortsette, helt til slutten av tiden for den store trengsel (Matt 24:21), da Kristus selv skal komme på himmelens sky for å utkjempe Antikrist, slik vi kan lese om i Åpenbaringsboken:

  • “På sin kledning og på sin hofte har han et navn skrevet: Kongers konge og herrers herre“, Åp 19:16.

Etter det skal Lammets bryllup begynne, og alle som har fått sine navn skrevet i livets bok (Åp 3:5; Åp 20:15) og som har fått del i velsignelsen (Matt 25:34) her i tiden, skal få være med for å feire Lammets bryllup. Gud gi at vi som enkeltkristne og som Kristi brud – som hans sanne menighet her på jord – skal få nåde til å gjøre oss rede (Åp 19:7), før døren til bryllupssalen blir lukket. For dersom vi da blir stående på yttersiden av bryllupssalen, er det evig for sent.

Må Gud forbarme seg over oss, slik at det ikke skal skjer for vårt vedkommende!

4.4.2020, 
Henry Baardsen,
Alta

Andakt: Kristi dype fornedrelse

Over 700 år før hendelsen på Golgata, beskriver profeten Jesaja Kristi lidelser svært detaljert med følgende ord:

  • “Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet. Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom”, Jes 53:3-5.

Også dette kan vi kalle for frelses-historiens kjernebudskap. Det er altså ikke tvil: Det som Gud ved Jesaja profeterer, beskriver han så godt som om han skulle ha vært et øyenvitne til Jesu lidelser og til hans smertefull død på korset på Golgata.

Bare ved å lese Jes 53, kan man – når Guds Ånd forklarer budskapet for våre hjerter – ved Ånden få oppleve nærheten og samfunnet med Jesu lidelser (Fil 3:10), og få del i kjernebudskapet av påskens hendelser. Det er som en god forsmak på hva evangeliefortellingene ennå nærmere forteller om. 

At Jesus Kristus var Gud, er Bibelen helt entydig på. Han er bærer av det gammeltestamentlige gudsnavnet “JEG ER”. Og i 1Joh 5:20 vitner Johannes: “Han er den sanne Gud og det evige liv”

Da Jesus ble et menneske, ga han ikke fra seg sin guddommelighet. Men han avstod fra å bruke sin guddommelige makt, helt frivillig. Allerede hans fødsel gjorde det klart at han kom i ringe skikkelse: Selv om han var konge, var hans rike ikke av denne verden. Men han kom for å tjene, og for å gi sitt liv som Guds offerlam. Selv om han også var i Guds skikkelse, holdt det ikke som et røvet bytte å være Gud lik, men han uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers lignelse.

Å ta en tjeners skikkelse på seg, forteller at han satte seg selv aller lavest på den sosiale rangstigen. Han kom for å tjene, og for å etterlate seg et eksempel, for at også vi skal vandre i hans fotspor. Vi leser i Skriften om Jesus:

  • “Da sa jeg: Se, jeg kommer, i bokrullen er det skrevet om meg. Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte”, Sal 40:8-9. 

Guds vilje var intet mindre enn at han fullkomment skulle oppfylle Guds strenge og hellige lov, som vi alle hadde syndet mot. Og Guds vilje var at Jesus skulle sone vår synd og frelse oss fra en evig død og ulykke. Og også i dag er Guds vilje den at alle mennesker skal bli frelst  komme til sannhets erkjennelse (1Tim 2:4).

Jesus fornedret seg, for at vi alene ikke skal trenge å måtte stå til ansvar for alle våre synder og måtte bli dømt til en evig fornedrelse, og gå fortapt. Men han ville gå oss muligheten til å få våre synder tilgitt, bli et Guds barn og en gang bli opphøyet til den himmelske herlighet hjemme hos Gud. Jesus gjorde alt dette fullkomment på Golgata,  som vår stedfortreder. 

Tenk hvor god Gud virkelig er: Alt det som Jesus er og alt som han eier, vil han gi oss, dersom vi vil omvende oss og tro og ta imot Kristi fullbrakte verk til vår frelse. Det er virkelig noe som vi allerede her får takke Gud for, for det er virkelig slik som Paulus uttrykker det:

  • “Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham”, 1Kor 2:9.

4.4.2020,
Henry Baardsen,
Alta


 

Kristi pre-eksistens  – Han var til fra evighet av

I teksten vår, sier Paulus at Jesus “var i Guds skikkelse“. Det betyr først og fremst det som Jesus selv sier: “Jeg og Faderen er ett” (Joh 10:30). Og samtidig var Faderen og den Hellige Ånd ett, på samme måte som Jesus og den Hellige Ånd  også var ett. Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd er en og samme enhet, de representerer alle den treenige Gud. Alle disse tre er fra evighet, de har alltid eksistert. Det som menes med Kristi pre-eksistens, er at han var til allerede før himmel og jord ble skapt (Ord 8; Joh 1:2; 1Joh 1:2; ; Kol 1:16; Heb 1:2). Og samtidig vandret han også sammen med Guds folk i hele GT, slik bl.a. Paulus uttrykker det:

  • “De åt alle den samme åndelige mat, og de drakk alle den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, og klippen var Kristus“,  1Kor 10:4. 

Altså er Kristus Gud. Han er samtidig også avglansen av Guds herlighet og avbildet av hans vesen (Hebr 1:3). 

For vår fornuft er det helt umulig å kunne fatte hva dette innebærer. Og vi klarer slettes ikke å forstå Guds treenighet, Men Gud kan åpenbare oss litt av det ved sin Ånd, slik Paulus uttrykker det:

  • “Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud”, 1Kor 2:10.

Dessuten leser vi i vers 6  at Kristus var Gud lik. I Jesu samtale med Filip, sier han: “Den som har sett meg, har sett Faderen” (Joh 14:9). Og også ved et annet tilfelle, ropte  Jesus og sa:

  • “Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som har sendt meg. Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg“, Joh 12:45.

Og til sist ennå et bibelvers som bekrefter Kristi pre-eksistens: Da Gud skulle skape himmel og jord, sier han: “La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse” (1Mos 1:26). Og at den personen som Gud her sikter til var Kristus, bekreftes av Heb. 1:2; Rom 11:36; Kol 1:16 med flere).

 


 

Palulus’ hymne, der han lovpriser Kristus

Tekst, Fil 2:5-11:

  • “La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus, han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte/fornedre seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset. Derfor har òg Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navnet som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre*, til Gud Faders ære.


    En frelseshistorisk bekjennelse som lovpriser Kristus
    Dette tekstavsnittet fra Paulus’ brev til filipperne, regnes for å være en kristen hymne – altså en lovsang – hvor Kristus og hans person blir lovpriset. Samtidig regnes dette også for å være en frelseshistorisk bekjennelse. Denne bekjennelse  handler om tre ulike sider av hans person, som alle har å gjøre om Jesu Kristi frelseshistorie:
  • 1. Kristi pre-eksistens
  • 2. Kristi fornedrelse
  • 3. Kristi opphøyelse og hans fullendelse i fullkommen herlighet.

Sions konge red på et esel, ikke på en hvit hest
Førstkommende søndag feirer vi palmesøndag. På den dagen ydmyket ærens konge seg så lavt at han tok i bruk et trelldyr, satte seg på eselets rygg, og red inn i Jerusalem for at han der skulle bli vanæret, lide og dø (Matt 21). Ikke som kongenes konge, men som Lammet, som Guds offerlam som gav sitt liv for fårene (Joh 10). Alt dette skjedde for at profetien om han skulle gå i oppfyllelse (Sak 9), og at det i ettertid skulle bli klart for alle hans egne at han var den lovede Messias og Herrens lidende tjener. Slik ga han seg selv for våre synder for å fri oss ut fra den nåværende onde verden (Gal 1:4). Ved at han ga seg selv som et sonoffer som behaget Gud, gjorde han fred ved blodet på hans kors (Kol 1:20).

Fortsetter:


 

Paulus’ hymne eller lovsang, der han lovpriser Kristi person

Tekst, Fil 2:5-11:

  • “La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus, han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte/fornedre seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset. Derfor har òg Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navnet som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre*, til Gud Faders ære.


    En frelseshistorisk bekjennelse som lovpriser Kristus
    Dette tekstavsnittet fra Paulus’ brev til filipperne, regnes for å være en kristen hymne – altså en lovsang – hvor Kristus og hans person blir lovpriset. Samtidig regnes dette også for å være en frelseshistorisk bekjennelse. Denne bekjennelse  handler om tre ulike sider av hans person, som alle har å gjøre om Jesu Kristi frelseshistorie:
  • 1. Kristi pre-eksistens
  • 2. Kristi fornedrelse
  • 3. Kristi opphøyelse og hans fullendelse i fullkommen herlighet.

Sions konge red på et esel, ikke på en hvit hest
Førstkommende søndag feirer vi palmesøndag. På den dagen ydmyket ærens konge seg så lavt at han tok i bruk et trelldyr, satte seg på eselets rygg, og red inn i Jerusalem for at han der skulle bli vanæret, lide og dø (Matt 21). Ikke som kongenes konge, men som Lammet, som Guds offerlam som gav sitt liv for fårene (Joh 10). Alt dette skjedde for at profetien om han skulle gå i oppfyllelse (Sak 9), og at det i ettertid skulle bli klart for alle hans egne at han var den lovede Messias og Herrens lidende tjener. Slik ga han seg selv for våre synder for å fri oss ut fra den nåværende onde verden (Gal 1:4). Ved at han ga seg selv som et sonoffer som behaget Gud, gjorde han fred ved blodet på hans kors (Kol 1:20).

Fortsetter:

  • 1. Kristi pre-eksistens  – han var til fra evighet av
  • 2. Kristi fornedrelse
  • 3. Kristi opphøyelse og hans fullendelse i fullkommen herlighet

1 Kristi pre-eksistens  – han var til fra evighet av

I teksten vår, sier Paulus at Jesus “var i Guds skikkelse“. Det betyr først og fremst det som Jesus selv sier: “Jeg og Faderen er ett” (Joh 10:30). Og samtidig var Faderen og den Hellige Ånd ett, på samme måte som Jesus og den Hellige Ånd  også var ett. Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd er en og samme enhet, de representerer alle den treenige Gud. Alle disse tre er fra evighet, de har alltid eksistert. Det som menes med Kristi pre-eksistens, er at han var til allerede før himmel og jord ble skapt (Ord 8; Joh 1:2; 1Joh 1:2; ; Kol 1:16; Heb 1:2). Og samtidig vandret han også sammen med Guds folk i hele GT, slik bl.a. Paulus uttrykker det:

  • “De åt alle den samme åndelige mat, og de drakk alle den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, og klippen var Kristus“,  1Kor 10:4. 

Altså er Kristus Gud. Han er samtidig også avglansen av Guds herlighet og avbildet av hans vesen (Hebr 1:3). 

For vår fornuft er det helt umulig å kunne fatte hva dette innebærer. Og vi klarer slettes ikke å forstå Guds treenighet, Men Gud kan åpenbare oss litt av det ved sin Ånd, slik Paulus uttrykker det:

  • “Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud”, 1Kor 2:10.

Dessuten leser vi i vers 6  at Kristus var Gud lik. I Jesu samtale med Filip, sier han: Den som har sett meg, har sett Faderen(Joh 14:9). Og også ved et annet tilfelle, ropte  Jesus og sa:

    • “Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som har sendt meg. Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg, Joh 12:45.

Og til sist ennå et bibelvers som bekrefter Kristi pre-eksistens: Da Gud skulle skape himmel og jord, sier han: “La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse” (1Mos 1:26). Og at den personen som Gud her sikter til var Kristus, bekreftes av Heb. 1:2; Rom 11:36; Kol 1:16 med flere).


2. Kristi fornedrelse

Over 700 år før hendelsen på Golgata, beskriver profeten Jesaja Kristi lidelser svært detaljert med følgende ord:

  • Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet. Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom”, Jes 53:3-5.

Også dette kan vi kalle for frelses-historiens kjernebudskap. Det er altså ikke tvil: Det som Gud ved Jesaja profeterer, beskriver han så godt som om han skulle ha vært et øyenvitne til Jesu lidelser og til hans smertefull død på korset på Golgata.

Bare ved å lese Jes 53, kan man – når Guds Ånd forklarer budskapet for våre hjerter – ved Ånden få oppleve nærheten og samfunnet med Jesu lidelser (Fil 3:10), og få del i kjernebudskapet av påskens hendelser. Det er som en god forsmak på hva evangeliefortellingene ennå nærmere forteller om. 

At Jesus Kristus var Gud, er Bibelen helt entydig på. Han er bærer av det gammeltestamentlige gudsnavnet “JEG ER”. Og i 1Joh 5:20 vitner Johannes: “Han er den sanne Gud og det evige liv”

Da Jesus ble et menneske, ga han ikke fra seg sin guddommelighet. Men han avstod fra å bruke sin guddommelige makt, helt frivillig. Allerede hans fødsel gjorde det klart at han kom i ringe skikkelse: Selv om han var konge, var hans rike ikke av denne verden. Men han kom for å tjene, og for å gi sitt liv som Guds offerlam. Selv om han også var i Guds skikkelse, holdt det ikke som et røvet bytte å være Gud lik, men han uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers lignelse.

Å ta en tjeners skikkelse på seg, forteller at han satte seg selv aller lavest på den sosiale rangstigen. Han kom for å tjene, og for å etterlate seg et eksempel, for at også vi skal vandre i hans fotspor. Vi leser i Skriften om ham:

  • “Da sa jeg: Se, jeg kommer, i bokrullen er det skrevet om meg. Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte”, Sal 40:8-9. 

Guds vilje var intet mindre enn at han fullkomment skulle oppfylle Guds strenge og hellige lov, som vi alle hadde syndet mot. Og Guds vilje var at Jesus skulle sone vår synd og frelse oss fra en evig død og ulykke. Og også i dag er Guds vilje den at alle mennesker skal bli frelst  komme til sannhets erkjennelse (1Tim 2:4).

Jesus fornedret seg, for at vi alene ikke skal trenge å måtte stå til ansvar for alle våre synder og måtte bli dømt til en evig fornedrelse, og gå fortapt. Men han ville gå oss muligheten til å få våre synder tilgitt, bli et Guds barn og en gang bli opphøyet til den himmelske herlighet hjemme hos Gud. Jesus gjorde alt dette fullkomment på Golgata,  som vår stedfortreder. 

Tenk hvor god Gud virkelig er: Alt det som Jesus er og alt som han eier, vil han gi oss, dersom vi vil omvende oss og tro og ta imot Kristi fullbrakte verk til vår frelse. Det er virkelig noe som vi allerede her får takke Gud for, for det er virkelig slik som Paulus uttrykker det:

  • “Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham”, 1Kor 2:9.

3. Kristi opphøyelse og hans fullendelse i fullkommen herlighet
Da Jesus på korset døde, gjorde han det med sine siste ord her på jord, som lyder: “Far, i dine hender overgir jeg min ånd!” Dette var det siste av Jesu syv ord – eller bønner – på korset. Lykkelig er den som får ende sitt liv slik, og overlate det i Guds hender. For da er man i de aller beste hender. Riktignok ropte Jesus i sin fjerde bønn på korset: “Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” (Matt 27:46). Men virkeligheten var den at Gud ikke forlot Jesus når han hadde det som aller vanskeligst. For i Apg 2 kan vi lese:

  • “For du vil ikke forlate min sjel i dødsriket. Heller ikke vil du overgi din Hellige til å se tilintetgjørelse”, Apg 2:27, 31 og Sal 16:10. 

Derimot reiste Gud Jesus opp fra de døde på den tredje dag, på påskemorgen, etter Skriften. Og femti dager etter det tok Gud Jesus hjem til seg til himmelen, samtidig som han velsignet sine disipler (Luk 24:50). Da satte Gud ham ved sin høyre hånd i (Ef 1:20) i himmelen, og ga ham herlighet (1Pet 1:21). 

4.4.2020,
Henry Baardsen,
Alta


 

Andakt: Ærens konge fornedret seg, og gikk inn i den stille uke og i sin lidelse – som vår stedfortreder

Om noen dager er det palmesøndag. Det var på den dagen som Jesus satte seg på et et esel, og red inn til Jerusalem for siste gang før han skulle lide og dø på Golgata. Det var for at profetien om ham skulle gå i oppfyllelse, der det står skrevet:

  • “Si til Sions datter: Se, din konge kommer til deg, ydmyk, ridende på et esel – på trelldyrets fole”, Matt 21:5.

I tillegg til denne profetien i Sakarias 9, er det også mange andre profetier om Kristi kongedømme. Gud lovet selv å trygge hans kongetrone til evig tid. Det samme gjaldt også hans kongedømme, det skulle også være evig (2Sam 7:12-16). Altså gjaldt Kristi kongedømme ikke bare her i tiden. Men hans kongedømme skal først og fremst realiseres etter at livet her på jorden er slutt for oss alle, selv om han også regjerer i og gjennom de sanne kristne her i Guds rike.

Men det er likesom noe som skurrer, tenker kanskje noen: Hvorfor skulle kongenes konge Jesus måtte ri på et usselt esel, og ikke på en prektig hest? Eslet var jo et simpelt trelldyr, og representerte jo ikke høyhet eller kongelig makt. Og hvorfor skulle kongen Jesus bli født i en stall, og ikke i et slott? Hva kan forklaringen til dette være?


Jesus var både en sann Gud og et sant menneske
Ja, det er sant! Jesus var Gud. Det er det veldig mange bibelsteder som bekrefter helt entydig. Paulus sier: “Han er den sanne Gud“. Og i Hebreerbrevet kap. 1 vitner Gud selv om Jesus: “Din trone, Gud, står i all evighet”. Altså sier Gud at Jesus er både Gud og konge.

Men samtidig forteller Bibelen at Jesus også var et menneske (Se Rom 5:15). Johannes uttrykker det slik: “Ordet ble kjød…” Dette kalles i dogmatikken for inkarnasjon. Det var i inkarnasjonen Gud ble et menneske, og at han fikk et legeme (Heb 10:5). Han fikk del i kjød og blod og ble i alle ting sine brødre lik (Heb 2:14 og 2:17). 


Jesu fornedring begynte på palmesøndag da hans lidelse virkelig begynte
Da Jesus satte seg på eslet og red inn mot Jerusalem, var det et symbol på hvorfor han egentlig ble født og hvorfor han måtte dø en helt spesiell død. Riktignok sa profeten: “Se, din konge kommer!“. Det var han som også kalles for ærens konge

Slik vi kan forstå av evangeliene, holdt disiplene Jesus for å være konge. Men selv skjulte han denne guddommelige side av seg selv så godt han kunne. Men ovenfor sine egne disipler lot han dem noen ganger få et lite innblikk i sin guddommelighet. Johannes uttrykker det slik:

  • “Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet”, Joh 1:14. 
  • “For han fikk ære og herlighet av Gud Fader, da en slik røst lød til ham fra den aller høyeste herlighet: Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i”, 2Pet 1:17.

Det var allment kjent at folket kalte Jesus for “jødenes konge”. Det ble han kalt allerede like etter at han ble født, da de vise menn spurte: “Hvor er den jødenes konge som er født nå?”

Når Pilatus spurte av Jesus: “Er du jødenes konge?, da svarte han bare: “Du sier det”. Og soldatene spottet ham, falt på kne for ham og hånte ham og sa: “Vær hilset, du jødenes konge!”

Men egentlig begynte ikke Jesu å utøve sitt kongedømme før etter sin oppstandelse og sin himmelfart, da all makt i himmel og på jord var gitt i hans hender, og han satte seg på sin kongelige trone ved Faderens høyre hånd.

Men etter palmesøndagen og før sin død på korset, gjennomgikk han den aller dypeste fornedrelse, men helt frivillig. Han bar hele verdens synder. Soldatene spottet og hånte ham. De slo ham og hudstrøk ham helt inntil huden ble vrengt og blodet fløt. De spyttet ham i ansiktet, og de brukte falske vitner mot ham slik at de skulle kunne dømme ham til døden.

Og så stelte de i stand et “teater” for å håne ham og vise sin største avsky mot ham, han som var kongens konge: “I stedet for å ikle ham i kongelig skrud, la de en skarlagenrød kappe om han. Og i stedet for å sette en kongelig krone på hans hode, flettet de en krone av torner og satte på hodet hans. Og i stedet for å gi ham en kongestav, gav de ham en rørstav i hans høyre hånd. Og i stedet for å falle ned for å tilbe ham, falt de på kne for ham og hånte ham (Matt 27). 

Alt dette hadde Jesaja forutsett da han profeterte:

  • “Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham. Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet”, Jes 53:3.

    Og profeten fortsetter:

  • Han ble mishandlet, og han ble plaget, men han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn.

Hvorfor forsvart ikke Jesus seg, han var jo Gud og allmektig?
Jesus kunne selvsagt ha gjort det, slik han selv sier:

  • “Eller tror du ikke jeg kunne be min Far, og så ville han nå sende meg mer enn tolv legioner engler?“, Matt 26:53.

Men Jesus avstod frivillig fra å gjøre det. Da Jesus i inkarnasjonen ble et menneske, gav han ikke fra seg sin guddommelighet. Men han avstod fra å bruke sin guddommelige makt. Jesus selv sier:

  • “Menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted”

Dette var grunnen til at han frivillig gikk inn i lidelsens uke og at han fornedret seg så lavt at han lot seg håne og spotte, og at han på langfredagen gikk i døden for oss alle.

Jesus omtales ofte som Lammet i Bibelen. Det var som Guds Lam han fornedret seg så dypt, og gjorde alt dette for oss. Og det var som Guds offerlam som Jesus gav sitt liv for sine venner, og for alle som angrer sine synder og som gjennom forlikelsen vil bli kalt for Jesu og Guds venn. Derfor vil også vi som er sendebud i Kristi sted, oppmuntre alle som ikke tror: “La dere forlike med Gud!” (2Kor 5:20). For ennå er det mulig!


Jesus elsker deg og meg, derfor vil han frelse oss og la få del i det evige livet
Gud viste sin aller største kjærlighet mot oss fortapt syndere da han lot Jesus lide og dø, slik Johannes uttrykker det:’

  • “For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv”, Joh 3:16.

Gud gi at vi nå, når påsken 2020 nærmer seg, skulle kunne bli stille i våre tanker og i våre hjerter innfor påskens budskap. Samtidig bør vi be Gud at han skulle gi oss lengsel til å høre Guds Ord, og åpenbare for oss hans store kjærlighet mot oss, så at vi virkelig skulle se hva vår frelse har kostet. Til det var både gull og sølv alt for ringe til kunne å frelse oss fra våre synder, fra vår skyld innfor Gud og fra en evig død.

Men Jesus lot sitt dyrebare og livgivende blod flyte til soning for alle våre og for hele verdens synder. Og det har fortsatt den samme kraft til å rense alle troendes hjerter rene og å gjøre oss verdige for Gud. Men Guds kjærlighet, hans omsorg og hans bønner begrenser seg ikke til de som nå er Guds barn, men også slik Jesus selv sier:

  • “Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg”, Joh 17:20.

2. april 2020,
Henry Baardsen,
Alta


.