Lytt til andakt: Vi skal få møtes i himmelens herlighet sammen med Kristus

Tekst: Kol 3:1-4:

  • “Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. 
    Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere åpenbares med ham i herlighet”. 

     

Lytt til andakkt over Kol 3:1-4 (13 min.)

Når Kristus, vårt liv åpenbares, skal også vi med ham i herlighet.

Litt om organiseringen av Alta-læstadianismen.

Først litt om hvordan menighetene er organisert

Vi har ikke sentralt-styrte menigheter
Organisasjonsoppbygginga innen vår gren av vekkelsen både generelt og i Norge, har en flat struktur med lokalt selvstyre. Vi har ikke noe sentralstyre, slik som SRK i Finland har, og som alle deres menigheter følger. Og vi har heller ikke det slik som de har det innen førstefødte-retningen med Gällivare, hvor de store linjene trekkes, og hvor de viktigste beslutninger som tas , blir retningsgivende for deres gren av vekkelsens menigheter i alle land.

Fortsett å lese «Litt om organiseringen av Alta-læstadianismen.»

Predikant Hans Pietilæ hadde ikke hørt om læstadianere da han var ung, 60 år etter at vekkelsen kom til Alta

Hva er egentlig en læstadianer i ikke-kristnes øyne? Hvordan var det på begynnelsen av 1900-tallet og hvordan var det  tidlig på 2000-tallet? Dette har bygdefolket gitt veldig mange synspunkter og tilbakemeldinger på i løpet av de siste 100 år. Og det har det vært svært vanskelig å gi en enkel og entydig definisjon på. Og det skjønner jeg så godt. For bildet har absolutt ikke vært entydig, og det har dessuten skiftet stort med tidene. Derfor har dette vært avhengig av øynene som har sett, hvilke tidsperiode det har vært snakk om, og hvilke briller bygde- og etter hvert byfolket har valgt å ta på seg.

Det inntrykket jeg sitter tilbake med – i alle fall etter tilbakemeldinger fra eldre ikke-læstadianere – er at tidligere hadde menighetens folk stor respekt med seg. De var ærlige, pålitelige og høflige, og gjorde ikke så stort vesen av seg selv. Men deres oppriktige tro har mange gitt et meget godt vitnesbyrd om. Og de holdt dem absolutt for å være kristne. Så om de skulle komme i syndenød, ville de ikke hatt den minste betenkelighet med å søke hjelp og sjelesorg av menighetens folk. Dette er noe mange av bygdas folk har fortalt meg.

Men dessverre har dette bilde forandret seg mye nå i vår tid, etter de tilbakemeldinger jeg har fått, særlig i nyere tid og etter 1980. Og ut fra det som de har kunne fortelle meg om hva noen av dem har opplevd, skjønner jeg dem.

Derfor  er det viktig for oss kristne å være Kristi brev (2Kor 3:3) for de ikke-kristne, slik at vi kristne igjen skal kunne få tilbake respekten som vekkelsens folk hadde i tidligere tider, også her i vår hjemmemenighet.

For meg personlig har det ikke vært viktig å proklamere det ut at jeg er en læstadianer. Det viktigste for meg er å kalle meg for en kristen. Og Kristi navn vil jeg ikke skamme meg over, og heller ikke at jeg med mitt liv ønsker å tjene og følge ham.

Og det var det heller ikke i den første generasjon etter vekkelsens begynnelse. For det var først etter 1870 som man begynte å kalle dem for læstadianere. Det viktigste for dem var at de var Guds barn. Og Jesu navn ville de bekjenne, og han alene ville de følge. For han hadde frelst dem, kjøpt dem fri fra syndens slaveri, gitt dem del i syndenes forlatelse og kalt dem til et evig liv i himmelen. For dem var det det kun det hørbare evangelium som formidlet frelse til dem, og det var gjennom Ordets forkynnelse de fikk motta troen. Og ved troen gav Gud dem den Hellige Ånd, slik at de fikk oppleve rettferdighet, fred og glede. Og bare en liten detalj: Tilgangen til Bibler, trykte postiller av Luther og Læstadius og trykt kristen litteratur var det på første halvdel av 1800-tallet svært begrenset av. Slikt var det ikke så mye av i alle kristnes hjem. Så også av den grunnen, var de ennå mer avhengige av det forkynte Ord enn vi er i dag.

Og det store som evangeliet hadde velsignet dem med i deres liv,  ønsket de at alle skulle få del i. Derfor vitnet de om Jesus med stor frimodighet. Det var det som var sann og bibelsk kristendom for dem. Slik var det for vekkelsens første generasjon læstadianere, selv om de selv eller andre ikke kalte dem for læstadianere ennå da. Derfor er det viktig for oss å være oppmerksomme på at de forkynte ikke Læstadius, men Kristus. De opphøyet ikke Læstadius sitt navn, men Kristi navn. Slik burde det være også for oss! For når vi gjør det, da er også vi kristne.

Jeg har en kassett fra  begynnelsen av 1970-tallet, når Hans Pietilæ (1896-1973) talte på Närvilä bedehus i Karleby. Han var født i 1896, så det han fortalte, var sannsynligvis fra ca. 1908-1915. Han var ute på Rafsnes en tur. Så kommer det noen finske turister forbi, og stopper opp for å snakke med han. Og de spør: Finnes det læstadianere her? Nei, svarer han som senere skulle bli en kjent predikant i den læstadianske vekkelse. Jeg har aldri hørt om slike folk.

Muligens hørte turistene selv med i den læstadianske vekkelse, og ønsket å treffe sine troens venner, bare den unge Hans Pietilæ skulle ha forstått hvem de egentlig spurte etter. Så derfor fortsetter de bare reisen videre.

Så forteller Hans Pietilæ videre på kassetten: Da de hadde dratt videre, begynte han å tenke over hva de egentlig spurte om. For hans foreldre var jo kristne. Dessuten brukte de jo å holde kristne møter i bygda. Og muligens holdt menighetens folk som best på å bygge det første bedehuset i Rafsbotn, for det ble jo innviet i 1914. Eller så var det allerede ferdig.

Og hjemme hadde han jo lagt merke til at de brukte å lese prekener fra en postille, så muligens var det Læstadius postille som de leste fra. Men da var det for sent for han å fortelle det  til turistene, siden de allerede hadde dratt sin vei.

Den læstadianske kom til Rafsbotn og Elvebakken omtrent samtidig, ca. i 1850. Sannsynligvis fantes det minst 40-50 mennesker i Alta som tilhørte vekkelsen på den tiden, siden det var 20-30 personer når oldemor kom til Alta i 1870.

For dem var det viktigst å bekjenne at de var kristne, og nødvendigvis ikke at de var læstadianere, siden Hans Pietilæ selv forteller at han ikke hadde hørt noe om dem så sent som i sine i sine gutte- eller ungdoms-dager.


Du vet ikke hva en læstadianer er, sa en elev til meg

Hva var egentlig en Alta-læstadianer?

Jeg har vært lærer i videregående skole fra 1984 til 2017, og har fått høre mange ulike definisjoner av ungdommene på hva de oppfatter som en ekte læstadianer. Siden ingen av dem kunne se til hjertet, behøvde de ytre kjennetegn, og det mente de at de fant.  Vel hadde de store problemer med å kunne identifisere hvem som var læstadianere av guttene, men jentene derimot var det enkelt med. For de brukte jo aldri samme slags bukser som de andre jentene på sin alder, selv om de iblant kunne bruke joggebukser. Og dessuten hadde jentene flere andre ytre kjennetegn også, påstod de.

En gang på 2000-tallet ble jeg bedt om å holde en undervisningstime om læstadianismen i en almenklasse på videregående skole.  De hadde religionstime, og de ulike menighetene fikk tilbud om å komme for å fortelle om sin hjemmemenighet og deres virksomhet.

Jeg  hadde forberedt meg grundig med bl.a. bilder fra ulike storforsamlinger stort sett fra hele vekkelsens virksomhetsområde, og om hva som er kjernesaker når det gjelder tro og bekjennelse. Jeg viste bilder på storskjerm fra storforsamlingene og fra misjonsarbeidet som vår gren av  vekkelsen driver i Nord-Vest Russland, i Estland og i Guatemala, og de fikk dessuten presentert ulike menigheters hjemmesider på nettet.

Da sier eleven til meg noe slikt: “Du vet ikke engang hva en læstadianer er. For jeg har gått i samme klasse som flere av dem i mange år, og vet det derfor mye bedre enn deg hva det er! Så slik du fremstiller læstadianere,  (og sikkert ut fra hva han så på noen av bildene som jeg viste klassen), så er de ikke læstadianere.  For jeg vet mye bedre enn deg hva en læstadianer er!”.

Hva skulle jeg egentlig si? Har vi vært med på å skape et feil bilde blant bygdefolket hva en rett kristen egentlig er? Og er det ytre saker som skal være kjennetegnet? Vil Jesus kjennes ved slikt når han kommer tilbake?

Nyomvendt som helt forkaster noen eldre kristnes kristendom


Et eldre ektepar og som hadde tilhørt en kristen vekkelse i lang tid, gledet seg stort over at en god kjenning av dem hadde kommet til troen i en større ungdomsvekkelse. De fortalte oss at han etter kort tid tok dem kraftig i skole når det gjaldt hva som var rett og levende kristendom, og hvordan de skulle leve rett som kristne. Og alt gikk bare ut på det ytre. For han var det nettopp det som var det klare kjennetegnet på at det stod rett til med troen og med forholdet til Gud.

Nå var det bare han som forstod kristendommen rett, så derfor var tiden kommet for at de skulle undervises og fostres. De fortalte oss  at ifølge den radikale, nyomvendte kjenningen deres, var nesten alt galt med deres kristendom. Og det verste av alt: De hadde juletre, og det var jo en stor avgud. Alt de gjorde og slik de levde, var galt ifølge deres kjenning. 

Dette paret var våre gode venner gjennom lang tid, og hadde både i inn- og utlandet et godt vitnesbyrd om at de levde et verdig liv som kristne. De hadde mange gode kristne venner både i Finland og i Sverige som de hadde blitt kjent med når de var på storforsamlinger der. Og disse utenlandske vennene deres var samtidig også venner av oss. Så når vi møtte dem, sendte ofte hilsninger med oss til det gamle kristne paret. For de hadde blitt så glade i dem.

Det gamle kristne paret var virkelig forbauset over hvor klok i kristendommen denne mannen hadde blitt, og etter så kort tid. Hvordan kunne slikt skje? For det var jo bare snakk om noen måneder siden han hadde kommet til troen.

Men det gikk ikke lang tid før den unge mannens kristendom brått tok slutt. Han ble på en gang borte fra menigheten, selv om han nylig hadde vært så stor og så klok når det gjaldt rett og levende kristendom. 

Da denne mannen kom til troen, bodde jeg og familien vår et annet sted. Men da vi kom hjem igjen, kom han på besøk til oss, for vi kjente jo hverandre  godt. Jeg gav uttrykk for glede over at også han var blitt et Guds barn. For det hadde jo året før vært en stor ungdomsvekkelse i menigheten. Og jeg ville så gjerne vite hvordan Gud hadde kalt han til omvendelse, og hvordan han hadde funnet fred med Gud i en god samvittighet.

Grunnen til at jeg ville vite det, var at jeg selv hadde fått oppleve det samme 12 år tidligere, noe jeg var veldig takknemlig til Gud for.  Det eneste han svarte meg, var: “Jeg har bekjent mine synder for NN, og mer trenger ikke du å vite!”. 

Jeg tenkte mitt, men sa ikke noe til han. Men da han hadde gått hjem, sa jeg til min frue: “Vi får følge med hvordan det kommer til å gå med han videre i livet som en kristen”.

Klart syn i ytre saker


En ung mann kom til troen for en del år siden. Ved et tilfelle kommer Kjell (fiktivt navn) i samtale med han om viktige spørsmål som angår den kristne tro. Han gav uttrykk for at han var glad for at den unge mannen hadde blitt et Guds barn. Da svarer den nyomvendte: «Jeg forstår egentlig ikke noe av hele kristendommen!».

Etter kanskje ett år eller to kommer han på besøk hjem til Kjell . Han hadde da en eldre kristen kvinne på besøk hos seg. Og det første den nyomvendte mannen gjør da han kom inn døren, etter å ha hilst på dem, var å ramse opp alt som var galt med kirka: «De brukte feil bibeloversettelse, de hadde gal liturgi, Fader-vår-bønnen var det mange feiler med, ordene i dåpsbefalingen var feil, de hadde feil lære osv.» Stort sett alt var feil!

Tro hvilke inntrykk den gamle kristne dama fikk av den nyomvendte unge mannen som virket å være så klok og som hadde klarhet i alle spørsmål, etter bare noen få måneder i troen?

Etter en tid kommer en annen kristen mann på besøk til Kjell. Jeg velger å kalle han Jakob. Så begynner han positivt å omtale denne unge mannens omvendelse, og hvordan han hadde fattet er rett og levende kristendommen. For Jakob kjente han godt, og hadde på en måte vært en veileder for den unge mannen etter at han ble en kristen.

Så gikk det en tid, og den unge mannen fornektet troen, og kuttet all kontakten med menigheten og med sine kristne venner.

En stund etter det,  kommer Jakob, han som først så positivt hadde omtalt den unge nyomvendte mannens klare syn i trosspørsmål til Kjell på nytt. Og da forteller han at den unge mannen dessverre hadde fornektet troen. Og han legger til: «Den unge mannen hadde sagt til ham at han aldri hadde forstått noe av hele kristendommen.

Av dette ser vi at selv om man ser frafallet fra Gud og hvordan kirka liberaliseres og avviker fra Guds ord i mange saker, så er det ikke ensbetydende med at man er opplyst av den Hellige Ånd, eller at man er et gjenfødt Guds barn. For slikt kan også et vantro og ikke-kristent menneske se tydelig, og også forskrekke seg over.

Slike ikke-kristne med  «et klart syn» har jeg møtt mange av. Men ingen av dem har blitt kristne på grunn av det!

Tale over Åp 22:7 og 10-17: “Se, jeg kommer snart”

Tekst 22:7 og 10-17:

  • “Se, jeg kommer snart! Salig er den som holder fast på de profetiske ordene i denne boken”, Åp 22:7
  • “Og han sier til meg: Sett ikke segl for de profetiske ordene i denne boken! For tiden er nær. La den som gjør urett, fortsatt gjøre urett, og la den urene fortsatt bli uren! Og la den rettferdige fortsatt gjøre rettferdighet, og la den hellige fortsatt bli helliggjort! Se, jeg kommer snart, og min lønn er med meg, for å gi enhver igjen etter som hans gjerning er. Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden. Salige er de som vasker sine kapper, så de må få rett til livets tre, og til å gå gjennom portene inn i byen. Men utenfor er hundene og trollmennene og de som driver hor og drapsmennene og avgudsdyrkerne og hver den som elsker og gjør løgn. Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vitne om dette for dere i menighetene. Jeg er Davids rot og ætt, den klare morgenstjerne. Og Ånden og bruden sier: Kom! Og den som hører det, la ham si: Kom! Og den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann for intet!”
Lytt til tale over temaet: “Se, jeg kommer snart! (36 min.)

Iltahartaus LFF:ssä 14.11.2019

Teksti 2Pet 3:8-14:

  • “Mutta tämä yksi älköön olko teiltä, rakkaani, salassa, että “yksi päivä on Herran edessä niinkuin tuhat vuotta ja tuhat vuotta niinkuin yksi päivä”. Ei Herra viivytä lupauksensa täyttämistä, niinkuin muutamat pitävät sitä viivyttelemisenä, vaan hän on pitkämielinen teitä kohtaan, sillä hän ei tahdo, että kukaan hukkuu, vaan että kaikki tulevat parannukseen. Mutta Herran päivä on tuleva niinkuin varas, ja silloin taivaat katoavat pauhinalla, ja alkuaineet kuumuudesta hajoavat, ja maa ja kaikki, mitä siihen on tehty, palavat.  Kun siis nämä kaikki näin hajoavat, llaisia tuleekaan teidän olla pyhässä vaelluksessa ja jumalisuudessa, teidän, jotka odotatte ja joudutatte Jumalan päivän tulemista, jonka voimasta taivaat hehkuen hajoavat ja alkuaineet kuumuudesta sulavat! Mutta hänen lupauksensa mukaan me odotamme uusia taivaita ja uutta maata, joissa vanhurskaus asuu. Sentähden, rakkaani, pyrkikää tätä odottaessanne siihen, että teidät havaittaisiin tahrattomiksi ja nuhteettomiksi, rauhassa, hänen edessänsä”.

 

Kuuntele iltahartausta (17 min.)

 

Skriftetale på allehelgesdagen 2019: “Jesus ble gjort til synd for oss. Han tilbyr oss sin rettferdighet og syndenes forlatelse”

Tekst: 2Kor 5:22:

“Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud”.

Nåde være med dere, og fred fra Gud vår Far og fra den Herre Jesus Kristus! Vi er nå samlet innfor Guds ansikt.

Bibelens bilde av oss mennesker
Bibelen forteller oss at Gud en gang så ned fra himmelen for å se om det fantes noen mennesker som var syndfrie, noen som var rettferdig og som søkte Gud (Rom 3:10-12). Resultatet var meget nedslående. For han kunne ikke finne noen som var rettferdig, enn ikke en.

Fortsett å lese «Skriftetale på allehelgesdagen 2019: “Jesus ble gjort til synd for oss. Han tilbyr oss sin rettferdighet og syndenes forlatelse”»

Bare Gud kan rense oss fra synd og skyld

Oversatt fra ”Terve mieli – terve usko”, av Raimo Mäkelä
Oversatt av Henry Baardsen, Alta (noe fri oversettelse, men innholdet er det samme).

Erkjenn og bekjenn syndene!
Det er helt nødvendig at man kjenner sine synder, men også at man bekjenner syndene sine. Vår neste som vi har syndet mot, finnes i virkeligheten, og det samme gjelder selvsagt også Gud, Han som vi først og fremst alltid står i syndegjeld til.

Fortsett å lese «Bare Gud kan rense oss fra synd og skyld»