Sions Blad og dens betydning for å spre evangeliet

Bladet Sions Blad var et kristent menighetsblad som ble utgitt av den såkalte Alta-retningen innenfor den læstadianske bevegelse i Nord-Norge. Første gang bladet kom ut, var i 1929. Første redaktør var lærer og predikant Ananias Brune, som hadde ansvaret for å utgi bladet fra 1930. 


Riktor Baardsen som redaktør 
Jeg er født i 1951, og lenge før det var min far Riktor Baardsen redaktør for bladet, faktisk helt til jeg var 12-13 år gammel. Derfor kjenner jeg litt til hvordan et slikt blad blir til, og hvor mye arbeid det var på den tiden før bladet var sendt ut til alle som hadde bestilt det. Når mange hundre frimerker skulle klistres på, var det ofte vi barn måtte hjelpe til. For på den tiden utgav de bladet som månedsblad, eller i alle fall 11 ganger i året. Før bladet kunne sendes til trykking, måtte det skaffes stoff til bladet, stoffet måtte leses i gjennom og få en språklig revidering før det kunne skrives ut på en gammeldags skrivemaskin. Det var ikke få arbeidstimer som ble nedlagt i dette arbeidet hver eneste måned. På en måte kan man si at det ble en livsstil.


Kåre Suhr overtok som redaktør for Sions Blad i 1963-1964
Etter at min far sluttet som redaktør for Sions Blad, var det Kåre Suhr som overtok dette arbeidet. Det er ikke tvil om at Kåre gikk inn for dette arbeidet med den aller største iver, og viste en utrolig sterk utholdenhet. På en måte kan man si at dette arbeidet var et teamarbeid av hans fru Berthe og Kåre. Slik jeg har forstått, var det hun som hadde ansvaret for rettsskrivningen, skrivingen av stoffet på gammeldags skrivemaskin og korrekturlesningen. Men hun gjorde helt sikkert mye mer en dette, for hun var virkelig et energisk arbeidsmenneske. På den måte kan man si at Kåre var særlig privilegert, for uten Berthe hadde han aldri klart å holde ut så lenge som han gjorde. Berthe hadde mye plager på grunn av verk i nakke, skuldre og armer, så etter hvert ble skrivinga for anstrengende for henne. Men heldigvis hjalp deres datter Ragnhild flittig til med dette arbeidet. På den måte kan man si at arbeidet med Sions Blad var et teamarbeid og et lite «familieforetak». Og slik måtte det være. Derfor fortjener de den aller største takknemlighet!


Sions Blad betydde mye for mange, særlig for de som bodde avsides
Alta-retningen var og er fortsatt spredd over et meget stort geografisk område. Og det får vi ikke glemme, men bør ta hensyn til! Sions Blad hadde abonnementer fra hele Nord-Norge, men også en del fra områder lengre sør i landet og fra våre naboland Sverige og Finland, pluss en del fra Amerika. Da bladet kom ut på 1930-tallet og helt fram til mer moderne tid, var det svært få som hadde tilgang til telefon. Og helt fram til 1960-tallet var det ikke mulig å reise med fly hit opp til Alta, og sikkert heller ikke til mange andre steder her i nord. Derfor var det ikke så mange ganger i året som kristne hadde direkte kontakt med hverandre, bortsatt for de som brevvekslet. Men siden de fleste som tilhørte vår gren av vekkelsen abonnerte på Sions Blad, fikk de stort sett hver eneste måned en kjærkommen hilsen gjennom bladet. Og så fikk de lese Guds Ord utlagt, til oppbyggelse og styrke for deres trosliv. Så når de møtte andre kristne i nærområdet, kunne de samtale om det som de hadde lest, og gledes over det sammen. På den måte bidro Sions Blad til at de atspredde kristne månedlig kunne holde små forsamlinger i hjemmene sine, hvor de leste korte stykker fra bladet, sang salmer og åndelige sanger og avsluttet med Fader vår og Herrens velsignelse. Så for dem var Sions Blad en Guds brevdue og en himmelsk budbærer.

Også i vår tid er det fortsatt mange eldre kristne rundt om i distriktene som ikke har tatt i bruk Internett eller smarttelefoner, og som derfor er utelukket til å lese åndelig oppbyggelseslitteratur digitalt, slik som stort sett alle yngre kristne i dag gjør. Derfor er det lett å forstå at mange av dem synes det er trist at Sions Blad dessverre ikke mer kommer ut. For de er jo ikke like heldige som oss som bor på steder hvor vi har egne hjemmemenigheter som vi regelmessig kan møtes i, og hvor vi får høre Guds Ord forkynt.

Selvsagt kan jo disse eldre kristne bestille Zions Missionstidning. Men for en del eldre kan det kanskje være mye mer krevende å lese og forstå svensk språk, så det blir liksom ikke helt det samme som å få lese Guds Ord på sitt eget morsmål. Og for de som ikke har slektninger eller andre nære relasjoner til Finland hvor bladet gis ut, er også de fleste som skriver i bladet ukjente for dem. Så derfor vil heller ikke Zions Missionstidning kunne knytte sammen de norske leserne med vekkelsens folk i Finland, slik som Sions Blad kunne ha gjort det i forhold til norske menigheter og til kristne i Norge som de kanskje har kjent i lang tid. Men dette gjelder selvsagt ikke for yngre læstadianske kristne fra Norge som ofte reiser til Finland og Sverige på forsamlinger, og som ellers har tett kontakt men venner og bekjente derfra på nettet.


Fordelene med en reisepredikant som redaktør for Sions Blad
Jeg har hatt den glede å få reise sammen med Kåre Suhr på utallige av hans turer for å forkynne Guds Ord i Norge, Sverige og Finland – men også i Russland –  i løpet av over 25 år. Allerede i 1985 tok Kåre meg med til Harstad-området for å holde forsamlinger for de kristne der. Vi har mange ganger sammen besøkt Harstad, Kilbotn, Fjelldal og Evenskjer. Og på disse reisene var det alltid mange av tilhørerne som tok kontakt med han for bestille Sions Blad eller for å betale for nytt årsabonnement. Eller så informerte Kåre om at han tok i mot bestilling på bladet. Og etter hvert som de tok kontakt med han, noterte han ned navn og adresse, men også hvor mye de betalte. Så etter hvert fikk han ganske mange navn på lista, iblant kunne sida bli nesten full.

Samtidig som disse personene betalte for Sions Blad, ble det også tid for en kort samtale. Og under disse samtalene kunne mange ulike saker bli tatt opp, både åndelige og helsemessige. Og mange kunne fortelle om deres ulike bekymringer, og ba om forbønn for seg selv eller for sin egen familie. Eller så ønsket de personlig å få høre ordet om syndenes forlatelse. Alle som kom for å bestille bladet, var nødvendigvis ikke kjente for Kåre fra før av. Så på den måte ble nye kontakter skapt og nye bånd ble knyttet. Slik sett kan man si at Sions Blad var et nyttig middel til å nå ut til nye mennesker, og denne personlige kontakten med disse menneskene kunne bli til styrke for dem i deres trosliv. Slik jeg har erfart det, har en slik personlig og nær relasjon mellom kristne en uvurderlig stor verdi med tanke på å knytt bånd og å bevare den kristne enheten. For uten personlig kontakt, er det fare for at relasjonen snarere blir brutt, og da vil også samfunnet og fellesskapet mellom de kristne komme til å lide.

Jeg mener ikke å si at en redaktør for et slikt kristent menighetsblad nødvendigvis trenger å  være en predikant. Men det er i alle fall en stor fordel at en som reiser rundt for å forkynne Guds Ord på mange steder og i mange land, er med i dette viktige arbeidet, siden de oftere enn andre møter og blir kjent med langt flere folk enn andre.

Det som jeg har fortalt ovenfor, var absolutt ikke spesielt for Harstad-området. For slik var det også de fleste andre stedene hvor jeg i løpet av over 25 år reiste sammen med Kåre. Det gjaldt i Kvalsund-området, i Porsanger, i indre strøk av Finnmark, i Sverige og i Finland. Og slik var det helt sikkert på Kåres mange reiser til Amerika.

En annen fordel med at det er forkynnere med i redaksjonen for kristelige blad, er at Ordets tjenere daglig lever nært og av Guds Ord, og kanskje derfor ikke har så vanskelig for å skrive andakter og ulike betraktninger til bladet. Men også det at de som forkynner Guds Ord, har et livskall både fra Gud og fra menigheten til å føre ut evangeliet – det glade budskapet – til så mange som mulig, også via en budbærer som Sions Blad kan være. Og det igjen gjør at man ikke så lett gir opp, på tross av skiftende strømninger i kristendommen og kanskje også det at redaktøren for slike blad vil måtte tåle litt motstand periodevis. 



Kåre Suhr som redaktør for Sions Blad, og min tilknytning til det arbeidet
Jeg kom til troen i 1972. Men lenge før den tid ble jeg kjent med Kåre, både siden han var vår menighets predikant og en av våre søndagsskolelærere i min  barndom. Et par år etter at jeg ble en kristen, fikk bl.a. Kåre meg med som en av søndagsskolelærerne, noe jeg var i nesten 20 år. Og det var også han som fikk meg til å begynne å tolke fra finsk til norsk, faktisk så tidlig som i 1974. En stund etter det igjen foreslo han meg som medlem i bladkomiteen for Sions Blad, og i ganske lang tid satt jeg også som revisor både for Sions Blad og for Utsendingskomiteen.

Slik sett kan man si at jeg hadde god innsikt i produksjon av bladet fra a-å, både fordi jeg mine 13 første leveår vokste opp med min far som redaktør for bladet, men også siden jeg regelmessig ble kontaktet av Kåre i forbindelse med skriv til bladet som han var litt usikker på, eller andre ting han ønsket mine vurderinger av og mine synspunkter på.

Der er ikke tvil om at Kåre var en både god og utrolig utholdende redaktør av bladet, og en god skribent. Og han samarbeidet også rimelig godt med bladkomiteen, selv om han kanskje ikke alltid kontaktet alle i komiteen like ofte. Men på en måte kunne jeg merke at han hadde vært redaktør veldig lenge og begynte å bli eldre, særlig når vi nærmet oss år 2000. For han ville helst ha det meste slik som han selv syntes var best. Men slik er det vel med de fleste av oss etter hvert som vi blir eldre, for slike tilbøyeligheter høre gjerne den alderen til. Men slikt legger man ikke merke til i arbeidslivet, for da er man jo forlengst pensjonister. I kristendommen derimot er normalt ikke pensjonisttilværelse noe tema. Og det er det som kjent både fordeler og ulemper med.

Jeg tenker ikke her på det at layouten ble forandret. Men man skulle aller helst skrive slik han ville ha det, for det likte han best. Men siden også vi læstadianske kristne heldigvis har litt ulike gaver og noen ganger har vi også litt ulike synspunkter, kunne jeg merke hvordan han aller helst ville at man skulle skrive. Og det gav han også noen ganger uttrykk for, i alle fall til meg. Men det er jo ikke så enkelt å skrive med andres gaver, og slikt kan man heller ikke forvente. Om det er krevende nok å skrive med de gaver man har fått, er det i alle fall for meg helt umulig å kunne skrive med andres gaver eller nøyaktig slik som andre vil ha det.

Men dette alderdomstrekket ble nok mest synlig lenge etter at han kom opp i pensjonsalderen. Og det var kanskje bare jeg som la merke til det, siden vi hadde et så tett og nært samarbeid. Noen ganger sa nok Kåre til meg at jeg skulle si fra til han dersom jeg la merke til slike alderdomstendenser, for det hadde også en predikant i finsk Österbotten som han kjente bedt om, uten at jeg nevner hans navn. Men slikt er jo ikke noe man gjerne gjør, selv om man blir bedt om det. Deretter sa Kåre til meg: Om man ikke gjør det straks man oppdager det, kan det snart bli for sent, siden man da ikke vil høre på andre. Men dette var sikkert humor fra Kåres side. Slik jeg vurderte det og tenkte, hadde han jo all rett til noen ganger å markere hvordan han helst ønsket hva som skulle skrives i Sions Blad, og hvordan, siden det jo var han som var redaktør.

Men på den andre side tror jeg at for å få flere til å våge å skrive i bladet, hadde det vært viktig for en redaktør å gjøre slik både foreldre og lærere gjør, for at barn og unge skal våge å gjøre ting selv slik at de kan lære, utvikles og selv senere kan overta oppgavene: De må selv få gjøre saker og ting, ellers lærer de aldri. Og de må motiveres og få hjelp og inspirasjon til å utvikle seg, ut fra de gaver og forutsetninger hver og en har. Og så må de få konstruktive tilbakemeldinger og etter hvert få større og mer krevende oppgaver. For absolutt ingen er født som mester, og for alle tar det lang tid til å lære seg,  før sluttresultatet kan bli som forventet. Slik er det også i kristendommens arbeid. For jo flinkere lederne er og jo med de gjør alene, uten hjelp av andre, dess færre blir det som våger å gjøre noe. 


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.