Med Nord West 740 på tur

På båttur turkompisen og barnebarnet Joel på nesten 3 år

Joel, 2 år og 10 måneder

På denne videoen er Joel bare 2 år og 10 måneder. Han ville så gjerne at vi skulle dra ut på båttur, men denne gang ble det bare «øvelseskjøring» i Alta Båthavn. Det var sløy for han, men ble allikevel fornøyd med det, for han ønsker seg ut på sjøen «på ordentlig», så det ber han så like godt om. Og det måtte jeg selvsagt love, som den båtglade farfar som jeg er. Og båtturer ble det mange av, til stor glede for oss begge to.

Joel, nesten 3 år og allerede båtvant

      

Her gjør Joel seg klar for å dra på båttur. Disse bildene er fra 25. juni 2014. Det var ennå 3 uker til han skulle fylle 3 år. Så Joel har vært tidlig alene med farfar på båttur, også før dette. 

Her er Joel på båtførerkurs. Denne gangen skal han lære å styre båten. Og der er jo veldig viktig! Slettes ikke verst av en liten gutt på knappe tre år. Som ordtaket sier: «Den skal tidlig krøkes som god krok skal bli».

Og at Joel har gledet seg når han skulle få bli med alene med farfar på båttur, det ser man tydelig på det glade smilet.

 

h

  

Her sitter Joel ute og nyter det siste av denne korrte båtturen, på vei inn til hjemmehavna vår, Alta Båthavn. 

 

Takk for en hyggelig båttur, farfar, tenker Joel. Han har ennå ikke fylt tre år, men er allere en ganske habil sjømann.

Joel på ny båttur i førjulstida 2014, 3 år og 5 måneder

Her har Joel allerede blitt en stor gutt på neste 3,5 år. Sommersesongen 2014 er allerede over for lenge siden. Høststormene har rast fra seg, og det har allerede vært  mørketid en god stund. Det er nå tre uker siden solen takket farvel for seg for i år, og skjulte seg bak horisonten for to måneder. Men hva gjør vel det når vi har det lyst og varmt inne i båten, selv om det er ca. 10 kuldegrader ute. Det er ikke noe som kan dempe Joels båtglede, der er det sikkert ikke noen som tviler på, etter å ha sett og hørt Joel synge om hvilke trygghet det er, slik han synger så glad: «Når han (Jesus) styrer båten, så går det så bra, på veien til himmelens land!».

Det er dette som kalles for «barnetro».

Emma på båttur i juli 2017

 

Det kan være vakkert på sjøen, selv om det blåser litt

Her er jeg på tur langs Russeluftlandet i Altafjorden en vakker vinterdag. Det blåser ganske friskt, men slikt gjør bare turen mer opplevelsesrik.

Her ser man at det kan blåse skikkelig friskt på Altafjorden. Men slikt er ingen utfordring med en Nord West 740.

 

Raymarine SPX-5 rattpilot

Her kan man se den gamle rattmonterte autopiloten i drift. Det er en Raymarine SPX5.

Slik man kan høre, støyer den såpass at det nærmest var et mareritt å høre på den, selv om den styrte noenlunde tilfredsstillende. Allerede på min første testtur med denne autopiloten, isolerte jeg den med motorromsisolasjon som jeg hadde liggende i båten, etter støyisolering av motorrommet. Det eliminerte i alle fall de skarpeste lydene, slik at de gikk å leve med støyen. 

«Heldigvis» for meg sluttet autopiloten å fungerer, like får garantien gikk ut. Da hadde jeg «pintes» med støyen, og med at rattet jobbet hele tiden. Jeg sendte den inn til importøren. De sendte meg da melding om at jeg kunne få den reparert på garantien, men deretter var det ingen garanti. Alternativt kunne jeg få en splitter ny autopilot beregnet for hydraulisk styring helt gratis og med fri frakt, en Raymarine Evolution autopilot EV100 med 0,5 L hydraulisk pumpe og P70R display. 

Jeg var ikke i ett sekund i tvil om hva jeg skulle velge. Og slik fikk jeg en ny og helt moderne, og en supergod autopilot under absolutt alle sjø- og kjøreforhold. Hvilke gavepakke!

På videoen ovenfor kan man se hvordan båten så ut da jeg kjøpte den, før jeg la teakdørk og monterte mahognirattet som jeg har nå. 

Sjøsprøyt

Når man ferdes på sjøen, må man alltid være forberedt på at det periodevis kan blåse opp ganske friskt. Da er det godt å ha en god og trygg båt  – slik Nord West 740 er – med godt varme- og defrosteranlegg, og ikke minst: Med gode vinduspussere slik som her. Da denne videoen ble tatt, var det så sent på våren som 26. april i 2013. Selv om det ikke regnet, var det virkelig behov for gode vinduspussere på grunn av sjøsprøyten.

 

 

Min første tur med norskbygde AL320 i Larsmo og Jakobstad skjærgård sommeren 2019

Tilbake til: «Feriestedet vårt i Eugmo i Finland»

Min første båttur med AL320 etter at jeg tok den med til Finland, og etter forsterkinga av hekken sommeren 2019

Min først båttur etter at jeg hadde sjøsatt AL320’en, startet fra vår hjemmehavnhvor båten normalt ligger oppankret, om den da ikke er i bruk. Fra hytta godt under en kilometer dit.

Hjemmehavna vår er idyllisk. og vender mot syd. Men nå er det tid for å teste vår AL 320, etter at jeg hadde forsterket hekken.

Fortsett å lese «Min første tur med norskbygde AL320 i Larsmo og Jakobstad skjærgård sommeren 2019»

Gressklipperen vår, en Husqvarna R175 AWD

Tilbake til: «Feriestedet vårt i Eugmo i Finland»

Når man har en stor plen som skal klippes, går det relativt mye tid hver uke til å klippe plenen. I ca. 30 år brukte vi en helt vanlig maskindrevet gressklipper ved sommerstedet vårt i Larsmo til dette, men begynte etter hvert å planlegg kjøp av en større gressklipper som man kunne sitte på og kjøre.

Denne prektige kombimaskinen Husqvarna R175 AWD ble mitt valg, og det har jeg aldri angret på.

Fortsett å lese «Gressklipperen vår, en Husqvarna R175 AWD»

Laging av ny gressplen og planting av frukt- og andre trær på hytta vår på Kärlekavägen 15 i Eugmo

Tilbake til: «Feriestedet vårt i Eugmo i Finland»

Inntil for noen få år siden, hadde vi ifølge Larsmo kommune den minste tomta i hele kommunen, bare på 480 m2. Men vi var heldige å få kjøpe ca. 800 m2 av en av våre gode naboer. Men tross det var tomta for liten til å få bygge på i tilfelle brann. Tomta måtte helst være på 2000 m2 der hvor sommerhuset vårt ligger, pga. kommunens reguleringsplan for området.

Slik ble plenen seende ut, da den var ferdig.

Fortsett å lese «Laging av ny gressplen og planting av frukt- og andre trær på hytta vår på Kärlekavägen 15 i Eugmo»

Avtalt båttest av norske AL320 mot finske Terhi Absia 405 måtte utsettes til sommeren 2020

Tilbake til: «Feriestedet vårt i Eugmo i Finland»

Planlagt ny testtur med barnebarna sommeren 2019 – denne gang ikke på Loppa-havet, men i Larsmo skjærgård i Finland. Men til barnebarnas store skuffelse: Hekken på AL320 hadde fått sprikker, og måtte derfor «på slippen» for fiksing.

Når barnebarna våre er på ferie med sine familier på feriestedet vårt et par uker hver sommer, er det båtturer i Larsmos megevakre skjærgård som er høydepunktet for ferien, i alle fall for noen av dem. Sist sommer skulle vi sjøsette begge båtene, og guttenes drøm var å kappkjøre for å se hvilke båt som gikk fortest. Første testtur ble utført allerede i mai, og da var det Daniel som dro båten med vår firehjuls gressklipper.

 

Slik dere ser, gikk denne testturen helt perfekt. Men den dagen vi skulle sjøsette fartøyet, oppdaget vi at det nå var to synlige sprekker på begge sider av aluminiumsplata som motoren er festet til.

Her ser vi begge testbåtene oppstilt på parkeringsplassen for siste kontrollsjekk, like før testkjøringa skulle være. Det var under denne sjekken at sprekkene i hekken på AL320 ble konstatert å være store til at testen kunne utføres.

 

Så dermed måtte barnebarna våre reise hjem til Alta sommeren 2019, uten å få ha fått utført båttesten slik de hadde planlagt.

Så dermed må testen utsettes til neste sommer, noe vi alle ser fram til med store forventninger. Det gleder vi oss alle til! 

 

 

Seks egne båter i løpet av ca. 50 år. Den siste, en Nord West 740, liker jeg best

Tilbake til hovedsiden: «Båten vår – en Nord West 740» 

Jeg har jeg vært interessert i båter helt fra jeg var helt ung, i alle fall fra 14-15 års alderen. Kanskje er dette genetisk, siden min far var fisker da han var ung, og kom fra Kvalsund-området, omgitt med sjø på alle sider.

Denne båten, en Nord West 740, ble mitt beste båtkjøp. En båt som jeg sannsynligvis ikke blir å bytte ut.

Fortsett å lese «Seks egne båter i løpet av ca. 50 år. Den siste, en Nord West 740, liker jeg best»

Demontering og rensing av intercooleren på vår Nord West 740

Tilbake til hovedsiden: «Båten vår – en Nord West 740» 

For at jeg skulle være på den sikre siden på jakten min etter årsaken til olje- eller dieselfilmen som ofte var synlig i sjøen rundt båten , bestemte jeg meg for å demontere intercooleren (luftkjøleren), splitte den og rensen den innvendig med egnet rensemiddel. 

Begge bildene ovenfor viser intercooleren, sett fra siden og sett ovenfra.

Fortsett å lese «Demontering og rensing av intercooleren på vår Nord West 740»

Trykktesting og overhaling av dyser i Nord West 740

Tilbake til hovedsiden: «Båten vår – en Nord West 740» 

Sjekking av dieseldyser og overhaling av to dyser
Så bestemte jeg meg for å begynne med dieseldysene om de var i orden eller slitte slik at uforstøvet diesel skulle ha kommet inn i forbrenninga, og dermed forårsaket filmen på sjøen.  Jeg demonterte dysene og tok dem med til Rep & Vedlikehold for trykktest dem. To var helt i orden, mens to måtte sendes til et maritimt dieselverksted for å få byttet dysespissene og få justert dem til riktig åpningstrykk på 190 bar. Det tok sin tid før jeg fikk sendt dysene, og ennå lengere før jeg fikk dem i retur.

Slik ser dysene ut på vår Yanmar 4JH2-DTE

Fortsett å lese «Trykktesting og overhaling av dyser i Nord West 740»

Diesel- eller oljelekkasje som var svært vanskelig å lokalisere

Tilbake til hovedsiden: «Båten vår – en Nord West 740» 

Motoren i vår Nord West 740, en Yanmar 4JH2-DTE, hadde gått bare ca. 650 gangtimer da vi kjøpte båten i 2010. I dag har den gått ca. det dobbelte, noe som er lite for en Yanmar båtmotor. For et par år siden begynte jeg å oppdage litt olje- eller dieselfilm i vannet når jeg lenset båten.

Det var ikke noe vakkert syn, og slettes ikke noe å være stolt av. Så derfor gjorde jeg alt for å finne ut av årsaken til forurensninga. Og det gjorde jeg også til slutt. Heldigvis!

Fortsett å lese «Diesel- eller oljelekkasje som var svært vanskelig å lokalisere»

Oppgradering av vår Nord West 740 gjorde susen

Tilbake til hovedsiden: «Båten vår – en Nord West 740» 

Litt generelt om oppgraderingen av båten
Etter hvert har jeg ettermontert en god del nytt utstyr i vår Nord West 740, bl.a. Eberspächer D4 på 4kW med 6  utblåsningsdyser, helt ny komplett Sleipner hydraulisk styring, Raymarine EV-200 autopilot, en eldre Raymarine radar og Standard Horizon VHF m/AIS. Dessuten monterte jeg inn ny Simrad NSS Evo2 med hele tre ekkoloddsvingere og Navionic kart, samt fornyet min bærbare PC med TIKI Navigator.

Her kan man se litt av utstyret.

Fortsett å lese «Oppgradering av vår Nord West 740 gjorde susen»

Ny teakdørk fra A-Å. Gammel Nord West 740 blir nesten som ny.

Tilbake til hovedsiden: «Båten vår – en Nord West 740» 

Ny utvendig teakdørk gjorde susen
Utvendig i cockpiten var dørken veldig slitt, med synlige spor etter 27-28 års bruk. Førsteinntrykket av båten var derfor slettes ikke helt topp. Derfor trengte dørken absolutt totalfornying, og jeg angrer slettes ikke på at jeg gikk i gang med dette prosjektet.

Slik ble teakdørken seende ut da den ble ferdig for fem år siden. Og fortsatt er den nesten like vakker.

Fortsett å lese «Ny teakdørk fra A-Å. Gammel Nord West 740 blir nesten som ny.»

Aatu Laitinens skriv om «Nyvakte»

Kilde: «Vuosisata elämänliikettä Tornionlaaksolaaksossa», av Kaarlo Airas, utgitt 1941
Oversatt av: Henry Baardsen, Alta

I sitt tidsskrift «Sanomia Siionista» år 1898 s. 55, skriver Aatu Laitinen om «Nyvakte» bl.a.:

«Det er mange som i disse tider har fått oppleve en from oppvekkelse. Dette gjelder både slike som har levd i vantroen, men også slike som allerede har vært bekjennende troende, men som i sitt indre falt på grunn av sorgløshet, på grunn av at de har forsømt bønnen, men også på grunn av uårvåkenhet. Frukten av dette har vært (åndelig) søvn, likegyldighet, kjærlighet til denne verden, en anklagende samvittighet og til sist opplever de i sitt indre  å befinne seg i en fordømt tilstand innfor Gud. Og da blir synden lovlig, siden de ikke lengere er ikledd de åndelige stridsvåpen i kampen mot djevelen, verden og sitt eget kjød. Og noen ganger kan det finnes skjult mye sorgløshet og mørke også blant slike som vandrer i skyggen av troen —.

Når det gjelder slike som på nytt har sovnet, så er det like nødvendig at slike våkner opp på nytt, slik det også er for de sorgløse. For hva hjelper det et menneske, selv om han også begynner i Ånd, men fullender i kjød (Gal 3:3)?»

Og Aatu Laitinen fortsetter:

«Vi bør være mer flittige til å benytte oss av (de åndelige) stridsvåpnene; bønnen (Ef 6:17) og Ordet (Ef 6:15), også når vi er alene. Vi skal minnes det at vi ikke blir ferdige, selv om vi også får oppleve at vi på nytt blir vekket opp (fra åndelig søvn og uårvåkenhet). Men enhver som trofast kjemper (troens gode kamp), bør hver eneste  dag våkne opp til ny årvåkenhet». —

«De sjeler som er sannferdige, trenger ikke å jamre seg over at de som sover (en åndelig søvn), får (nåde til å) våkne opp. For det er jo et dyrebart kjennetegn når de får større iver til å ransake Guds Ord. Derimot burde de sannferdige glede seg over Guds store nådeverk».

 

 

 

Guds tilgivelse er en kontinuerlig tilgivelse – mer enn sytti ganger sju

Utdrag fra Junnu Rautios tale 6.2.1916 holdt i Lannavaara
Oversatt av Henry Baardsen, Alta

Tekst: Matt 18

Gud sier ved profeten at hans nåde og miskunnhet varer  til evig tid, fra slekt til slekt.

På grunn av Jesu blodige død, strømmer det fra Guds hjerte en kontinuerlig tilgivelse til alle som angrer (sine synder) og som tror (at Jesu stedfortjenende død på Golgata og det blod som han lot utgyte til soning for hele verdens synder, og at det også gjelder meg)

På samme måte er det også når det gjelder Guds dom,  Guds rettferdighet og Guds straff. De forblir uforandret når det gjelder de ugudelige, slik som også vår bror (Læstadius) meget grundig har forklart, når han sier: «Gud glemmer ikke at han er en rettferdig Gud, selv om han også er en kjærlig Gud. Og han kan heller ikke glemme at han er en kjærlig Gud, selv om han også er  en rettferdig Gud».

 Og Rautio fortsetter:
«Når det blir kveld, så vet jeg ikke hvor ofte jeg i løpet av dagen har syndet mot min himmelske Far på grunn av min egen uårvåkenhet og min syndfullhet. For David sier:
«Hvem merker vel alle sine feiltrinn? Tilgi meg hver ubevisst synd!», Sal 19:13. Og Paulus bekjenner: «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg», Rom 7:19. 

Gud må (derfor) – kontinuerlig og uten opphold – tilgi meg og deg , du Guds barn, – helt fra det morgen og helt til det er kveld – alle våre synder. Og det må han gjøre, selv om vi også legger vinn på å døde kjødets gjerninger med Ånden. På grunn av vårt eget syndeforderv, er vi så syndige i våre daglige liv at vi alltid er avhengige av at vi ved Kristi blodige offer ved troen får tilegne oss syndenes forlatelse.

Og slik må det alltid få være:  når vi er helt alene, når vi er på arbeid, når vi er hjemme og uansett hvor vi er. Men også på det stedet hvor jeg nå sitter og taler, så er jeg så syndig at jeg ved troen må ta imot syndenes forlatelses nåde av min Gud». 

Og sogneprest Carl Edquist fortsetter:
«Da Rautio uttalte disse ord, så vibrerte hele hans kropp. Og så reiser han seg opp, og faller om halsen på predikantene. Og så forkynner de syndenes forlatelse til ham».  Deretter rekker han sin hånd til meg og sier: «Vil sognepresten også vitne for meg at mine synder er tilgitt»! …

 

 

 

Hvem er «den førstefødte» nå? (i år 1901)

Kilde: «Huutavan äänen maassa», av Carl Edquist (utgitt i 1926)
Oversatt av Henry Baardsen, Alta

Utdrag fra kapittel VI, «Et støyfullt predikantmøte i Gällivare», holdt den 11. mars 1901

Bakgrunnen for forsoningsmøtet mellom vest- og østlæstadianerne i 1901:
Innen læstadianismen hadde det på slutten av 1800-tallet oppstått betydelige interne spenninger og konflikter. Som kjent oppstod  denne vekkelse på svensk side av Lappland  i 1845. Etter Læstadius død i 1861 var det helt naturlig at Johan Raattamaa – som var en av de nærmeste og mest betrodde medarbeiderne til Læstadius – overtok som vekkelsens selvskrevne leder. Raattamaa var en meget dyktig leder og en særegen forkynner med klart apostolisk og evangelisk preg. Han var dessuten en særlig god pedagog og lærer, og var svært dyktig til å organisere det kristne misjonsarbeidet, selv om det foregikk i flere land og over store geografiske områder. Selvsagt gjorde han ikke alt selv, men han hadde mange gode og pålitelige medarbeidere med seg i sitt team for å spre det kristne budskapet.

Raattamaa var tvers igjennom en fredens mann med særlig gode medfødte evner og åndelige gaver til å bevare kjærligheten, samholdet og enheten i vekkelsen.  Han oppmuntret alltid de kristne til å elske hverandre, og å ha stor overbærenhet med hverandres svakheter og feiler. Dessuten oppmuntret han enhver til å be om tilgivelse for sine egne synder, men også til å tilgi hverandre av hjertet i det høye og hellige Jesu navn og i kraft av hans forsoningsblod, slik Gud hadde tilgitt dem i Kristus (Kol 3:13). For ham var det helt maktpåliggende at Kristi kjærlighet skulle få binde Guds barneskare sammen, slik at ikke interne maktkamper og kjødelighet skulle få ødelegge det verk som Gud selv hadde fått begynne i de kristne. 

Selv om det allerede i hans levetid oppstod betydelige spenninger og meningsforskjeller innen den læstadianske vekkelse her i Norden – ja til og med gruppedannelser – så maktet han langt på vei å hindre at vekkelsen her direkte ble splittet før han døde i 1899. Dette var særlig viktig for ham hele hans tid som vekkelsens leder, nemlig å bevare den kristne enheten.

For Raattamaa var det Kristus alene som var menighetens Herre og hode (Ef. 5:23). Som leder for vekkelsen og som den mest betrodde eldste, ønsket han aldri å innta Kristi plass – verken som «den førstefødte» (slik man innen den katolske kirke holder Peter – og senere paven – som Kristi stedfortreder og som kristenhetens overhode), eller som menighetens herre. Raattamaa sa ved et tilfelle:

«Jeg er ikke noe bedre kristen enn noen andre, men heller det motsatte. Jeg er den eldste i forhold til dere alle, derfor har jeg også størst behov for (Guds) nåde. Men de kristne elsker meg som en kristen, så derfor har de som vane å invitere meg som en «mellommann» når det oppstår stridigheter» (side 48 i vår kilde).

Slik Johan Raattamaa og hans nærmeste medarbeidere så det, så var den læstadianske vekkelse bare en liten del av Kristi menighet på jord. Og slik som det var på aposteltiden, så hadde også de læstadianske kristne av Guds store nåde fått komme til «Sions berg, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til englenes myriader, til høytidsskaren og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene … « (Hebr 12:22-23).

For Raattamaa og hans nærmeste medarbeidere var det Kristus alene som var «den førstefødte» (Kol 1:15. 18; Hebr 1:6; Åp 1:5), og ingen andre.  Men alle de som hadde fått omvendelsens nåde og var blitt Guds barn, de hadde også samtidig blitt inntatt i menigheten av de førstefødte, hvor Kristus selv var den førstefødte og menighetens eneste Herre. 

Les gjerne mer om temaet «den førstefødte» og «de førstefødte» i følgende artikler:

[Oversetters kommentar: I forbindelse med konflikten som oppstod etter 1870-tallet innom den læstadianske menighet i Amerika, er det etter min vurderinger uttalelser om «de førstefødte» og «den førstefødte menighet» som Raattamaa kom med, som helt klart kunne og fortsatt kan misforstås, og som også noen vestpredikanter tok til sin egen og sine tilhengeres fordel. Dette er også noe som helt klart kommer til syne av Viktor Appelkvist sine uttalelser nedenfor. Dersom det som Carl Edquist skriver her stemmer med virkeligheten, virker det helt klart for meg at slik Appelkvist tenkte, samstemmer det helt med katolikkenes syn på den apostoliske suksesjon og på Peter og senere paven som Kristi stedfortreder på jord. På forsoningsmøtet spurte Appelkvist: «Hvem er den førstefødte nå? Han sier ikke selv hvem han egentlig tenkte på, men det var i alle fall ikke på Kristus, det forstår vi av det som han uttaler. Derimot var det en spesiell kristenleder han tenkte på som da var «den førstefødte», en eldste som hele den læstadianske menighet burde samles rundt, og som på en helt spesiell måte skulle lede vekkelsen. Den mest skremmende uttalelsen som Appelkvist kommer med slik jeg vurderer det, er: «Og hvem er det vi nå skal samles rundt, for at vi skal kunne bli frelst?»


Av denne hans uttalelse var denne lederskikkelsen en person som alle i vekkelsen måtte samles om for å kunne frelst. Og dette gjaldt helt sikkert ikke bare vekkelsens folk, men alle andre også som ville bli frelst. Om dette som Carl Edquist her skriver, stemmer med hva Appelkvist virkelig har uttalt, hva er det da annet enn «avgudsdyrkelse» av en kristenleder». Så derfor får vi bare håpe at Appelkvist ikke har kommet med disse uttalelsene. Men det finnes dessverre dokumentasjon på at dette kan stemme, og at det fortsatt finnes personer som like sterkt knytter frelsen til en spesiell menighet og til å måtte bli velsignet av kristne som hører til en viss kristen menighet for å kunne bli frelst. Etter min vurdering er slikt ikke annet enn sekterisme».


Etter Johan Raattamaas død, oppstod det et spørsmål om hvem som skulle bli hans etterfølger som leder for vekkelsen. En av dem som aller tydeligst ble fremstilt som Raattamaas etterfølger , var predikanten Jonas Purnu. Det var mange som anså ham som vekkelsens neste leder, særlig vestpredikantene og deres støttespillere i Gällivare-området, slike som anså seg å være «de rette førstefødte», siden deres leder etter deres påstand var den personen som Raattamaa selv hadde utpekt til vekkelsens neste leder.

Men de læstadianske kristne i øst og deres predikanter og prester  – Aatu Laitinen, Mikko Pääkkölä, Juho Sirkanmaa, Isak Poromaa, C. J. Grape, August Lundberg med flere – var slettes ikke av samme mening, så derfor oppstod det bare større og større spenninger, og etter hvert oppstod det også tydelige grupperinger på begge sidene. I håp om å unngå åpen og varig splittelse, fikk man i stand et forsoningsmøte i Gällivare i 1901. Men dessverre mislyktes dette totalt, så dermed var en åpen splittelse en realitet.  Man gikk hver sin vei, og dermed oppstod det to grupper, vest- og østlæstadianere.

En av predikantene som krevde at Jonas Purnu skulle bli  vekkelsens neste leder, var vestpredikanten Viktor Appelkvist. I et av hans innlegg under forsoningsmøtet, stilte han et spørsmål til en av predikantene som representerte øst-retningen, Mikko Pääkkölä:

Hvem er den førstefødte?
Pääkkölä svarte: «Kristus». Appelkvist fortsatte: «På spørsmålet om hvem som er den førstefødte, svarer de (representantene for østlæstadianerne) med en klagende stemme at det er Kristus. Ja, vi vet nok at Kristus var den førstefødte. Men han gav himmelrikets nøkler til Peter. Vi vet også at Peter var den klippe som Kristus bygget sin menighet på. På den tiden var de kristne særlig flittige til å samles rundt den eldste i Jerusalem. I Kristi sted ledet han (apostelen Peter) menigheten. Men spørsmålet er nå: Hvem er det som nå er den førstefødte? Hvem er det som har himmelrikets nøkler? Og hvem er det vi nå skal samles rundt, for at vi skal kunne bli frelst?«

 Siden Pääkkölä ikke svarte, vendte Appelkvist seg til predikant Snekker-Tomas med det samme spørsmålet. Da begynte Snekker-Tomas med en lengere forklaring, og han fortalte at Abel i sin tid var den førstefødte. Deretter nevnte han flere andre som levde i Det Gamle Testamente  og som var forbilder på Kristus. Men Appelkvist avbrøt ham med ordene: «Vi er bare enfoldige folk, så vi forstår ikke hva de lærde utlegger. Dersom du ikke har noe bedre svar å gi, så er det best at du tier!»  Da svarte Snekker-Tomas: «Jeg er gammel og grå, så det er ikke så lett for meg å tale så fort. Men dere forvrenger mine ord allerede før de har kommet ut av min munn». Da ropte Isak Niku: «Vi bryr oss ikke om deg, selv om du har blitt så gammel at det har kommet mugg på deg». 

Etter dette tar (Juho) Sirkanmaa (bror til oversetterens oldemor) til ordet:  «Jeg har hele mitt liv bodd i nærheten av stedet der hvor Johan Raattamaa bodde. Og jeg har ofte vært sammen med ham – oftere enn noen andre av dere. Så jeg burde vite bedre enn  dere alle hva Raattamaa har sagt» (om hvem som er den førstefødte). Men Sirkanmaa fikk ikke lov å fortsette …

Ønsket om forsoning førte dessverre ikke frem. Ved forsoningsmøtets avslutning var det almen forvirring blant de fremmøtte, og man kom med særlig grove og upassende fordømmelser og forbannelser – både til høyre og til venstre – slik at Sirkanmaa måtte konstatere: Ja, det er virkelig slik som Raattamaa en gang sa: «I Gällivare regner det steiner».

Og Carl Edquist avslutter kapittelet «Et støyfullt predikantmøte i Gällivare» med følgende ord: «Splittelsen innen de førstefødtes menighet «seiret». Øst og vest fortsatte sin vandring, men på to forskjellige veier. Og hvem vet? Kommer disse to veiene noen gang til å møtes?»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

De første kristne holdt urokkelig fast ved: 1. Bibelen, 2. Brødre- og søstrefellesskapet, 3. Brødsbrytelsen og 4. Bønnene

1. Bibelen som Guds ufeilbarlige Ord, 2. Det kristne fellesskapet, 3. Nattverden, 4. Bønnene

Vi leser i Apg. 2:42 om de første kristne som levde i urmenigheta på apostlenes tid:

  • «De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene«.

     

    Dette bibelverset er iblant kalt for «De fire B-ene».
    Den første B-en peker på Bibelen – Guds Ord eller det som også kalles for Skriftene. Dette var selve grunnlaget for og inneholdet i apostlenes tro og lære. Denne lære var også helt identisk med hva Jesus lærte. Han henviste jo veldig ofte til hva som står skrevet i Skriftene, d.v.s. det som var skrevet i Moses, i profetene og i Salmene. Det var dette som også var apostlenes lære. De henviste svært ofte til Skriften, og stilte iblant spørsmålet: «Har dere ikke lest hva som står skrevet»? For apostlene var Skriftene Guds åpenbarte Sannhet og fullstendig pålitelig. For dem var det Guds Ord som var hovedinnholdet i all deres forkynnelse og det absolutt autorative i deres liv og lære.

    Jesus understreket jo også selv Skriftenes viktighet når han sier: «Er det ikke derfor dere farer vill, fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft?», Mark 12:24. Dermed må vi kunne konkludere med at den først B-en, Bibelen – som er Jesu og apostlenes lære – er en særlig viktig bærebjelke og pilar både for oss som enkeltkristne, men også for enhver kristne menighet.


    Fortsetter:

Bønnens plass i læstadianismen i Norge – nå og før

Les også:

Etter min vurdering har ikke den frie menighetsbønnen innen dagens læstadianisme her i Norge fått den plass som den fortjener og som den naturlig bør ha ifølge både Jesus og hans apostler (Se 1Tim 2:1 m.fl.).

Men heller ikke slik tradisjonen var på 1800-tallet i læstadianismens begynnelse, ut fra det som jeg har kunnet lese fra vekkelsens historie. Læstadius, Raattamaa, Antin Pieti og flere andre av vekkelsens lederen oppmuntret ofte kristne til å be, uten å bli trett. Og selv bad de også ofte og utrettelig til Herren. Samtidig kan man også merke hvor mye bønnen betydde for dem personlig både når det gjaldt deres eget private trosliv, men også når det gjaldt Guds rikes arbeid. Og en sak er helt klart. Denne oppmuntringen til å være utholdende i bønn til Herren, gjaldt ikke bare enkeltkristne privat, men særlig felles bønn når Guds folk kommer sammen omkring Guds Ord. Hvor hadde de lært dette? Jo, av Jesus selv, for han sier jo:

  • «Igjen sier jeg dere: Alt det to av dere på jorden blir enige om å be om, skal de få av min Far i himmelen. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem», Matt 18:19-20.

     

Jeg kjenner ikke så godt til hvordan det er innen de andre læstadianske retninger i dag, så jeg uttaler meg derfor hovedsakelig om den såkalte «Alta-retningen» i Norge, og om en del menigheter innen denne retningen.

Så langt tilbake som jeg kan huske – i alle fall fra 1960-tallet – har vi blitt vant med at felles menighetsbønn hovedsakelig har bestått av lesing av salmevers fra Lanstads salmebok eller andre ferdigskrevne bønner. Selvsagt har også våre predikanter i noen tidsperioder holdt frie bønner. Og det skjer fortsatt nu og da, særlig når det er personer i menigheten som ønsker forbønn for spesielle saker.

I utgangspunktet er ikke salmeversene skrevet som bønner, selv om disse ofte har et godt innhold, og mange av dem passer dermed som bønner.

Ønske om og behov for personlig forbønn av hjemmemenigheten
Selv om salmevers og ferdigskrevne bønner ofte er gode bønner, dekker de fleste av disse salmeversene  ikke det helt konkrete bønnebehovet og de utfordringene som vi dagens kristne har i hverdagen, og som vi ønsker forbønn for. Det kan gjelde oss selv eller våre kjære og nære, både når det gjelder utfordringer og prøvelser i hverdagslivet eller i troslivet, forbønn for menighetens barn, unge og eldre, forbønn og bønn for syke og lidende, for personer som ikke lenger klarer å bekjenne troen, for ekteskapsproblemer, for sorg og fristelse av ulike slag og for mye, mye mer. Rett og slett bønn og forbønn for alle de ulike sorger og byrder som hver og en av oss kristne sliter med, og som vi ønsker å få hjelp av en felles menighet til å bære sammen med oss.

Men ikke bare det. For når ett lem i Kristi kropp lider, så lider samtidig også mange andre av lemmene i kroppen – det vil si av medlemmene i menigheten. Og når man i menigheten hører og deltar i bønn og forbønn for sine troende venner, så virker dette ofte til at noen i menigheten får en særlig omsorg for personene som man i menighetens fellesskap sammen har holdt bønn for. Og slik vil mange kunne ta med seg disse personene og deres behov i sine egne bønner og forbønner hjemme, samtidig som man der vender seg til Gud med sine egne bønner. Og slik blir bønnen til en bærende kraft i våre liv, hvor Gud bærer oss på sine krafts armer. Da kjennes det virkelig godt å ha kristne venner og en kristen hjemmemenighet som man får tilhøre og som man får dele gleder og sorger sammen med. Slikt skaper tilhørighet. Og når det får være slik i menigheten, knytter kjærlighetens sammenbindende bånd oss  kristne nærmere hverandre, og slik blir vi ett i Kristus.

70 års tradisjon med gamle salmevers som felles bønn i menigheten
Bønnetradisjonen med hovedsakelig ferdigskrevne bønner og salmevers, har vært hovedbønnene i en del læstadianske menigheter stort sett så lenge som  menighets medlemmer som lever i dag kan minnes, eller når det gjelder vår menighet, helt fra 1934. Denne formen for bønn har for mange blitt en gammel og kjær læstadiansk tradisjon som mange gjerne ønsker å holde fast ved. Og på grunn av dårlig Bibel- og historiekunnskap tror man gjerne at slik har det alltid vært i vekkelsen, og derfor ønsker mange på død og liv å holde fast på denne relativt lange tradisjonen, siden «slik det alltid har vært» – tror man i sin uvitenhet – så derfor skal vi ikke forandre på hva «de gamle» har holdt for rett. Slik trodde også jeg og flere andre unge som kom til troen på 1970-tallet, og som knyttet oss til menigheten,  at det skulle være.

Hele menigheten bøyde kne under felles bønn i menigheten – også i flere læstadianske menigheter
Da jeg i 1972 kom til troen og ble et Guds barn mens jeg jobbet på et byggeprosjekt i Vestre Jakobselv, var det der en tradisjon innen den Vestlandske Indremisjon at hele menigheten la seg på kne under bønn. Selvsagt gjorde også jeg det, men for meg føltes det uvant. Tro om dette var for å vise seg, eller kanskje noe «egenrettferdig?», tenkte jeg kanskje. I alle fall fløy disse tankene gjennom mitt hode.

Samme år da jeg kom hjem til Alta, satt vi kristne ungdommer en kveld hjemme hos mine foreldre og samtalte om hvordan Gud hadde vært nådige mot hver og en av oss, siden han hadde tatt oss til sine barn og tilgitt oss alle våre synder. Det var virkelig stort for oss, og det gjorde oss glade! Og så utvekslet vi også erfaringer fra troens vei så langt.

Jeg fortalte om hva jeg personlig hadde sett og opplevd i Øst-Finnmark, og om hvilke tanker det hadde virket i meg. Da var det en annen av menighetens ungdommer som fortalte at hun hadde opplevd omtrent det samme som meg, og at hun også tenkte slik jeg hadde gjort når det gjaldt å falle på kne under felles bønn. Hun hadde like før vært elev på en kristen folkehøyskole, og også der var det vanlig at kristne i menigheten bøyde knær når de hadde felles bønn.

Da bryter mamma min seg inn i vår samtale, for også hun hadde sine egne opplevelser og sine fortellinger angående felles bønn fra sin barns- og ungdomstid i den læstadianske menighet i Alta. Både hennes mor, hennes mormor og deres slekt var læstadianere. Oldemor kom fra Nord-Finland – fra læstadianismens «fødevugge» – med Johan Raattamaa som en nær venn og nabo.

Mamma var født i 1916, og kunne fortelle at det å falle på kne under felles bønn i menigheten, var helt vanlig i den læstadianske menighet da hun var ung. Det gjorde de hver eneste søndag, eller så ofte som de hadde forsamling. Og det var slik det hadde vært også før. Men da man lagde nye bedehusbenker med rygg i 1934, ble dette av praktiske årsaker problematisk, så derfor  valgte menigheten sluttet med det. Dette hadde mamma selv fått se og være med på i hele 18 år, så dette var ikke noe nytt for henne.

Mange år etter at mor fortalte dette til oss, var jeg sammen med predikant Kåre Suhr i  Muonio, hvor vi var på besøk hos predikant Mauno Vuollo. Jeg fortalte da om hva mor hadde fortalt oss, og om hvilke barnslige og uforstandige tanker jeg og noen andre av menighetens ungdommer hadde tenkt om slikt. Da svarer Mauno: Nøyaktig slik var det også i den læstadianske menighet i Muonio i gammel tid. Når man i menighetssammenheng ba til Gud, la man seg alltid på kne. Slik var praksisen der, og slik var den læstadianske tradisjon i mange menigheter i læstadianismens opprinnelige kjerneområder. Og dette har jeg fått bekreftet av flere andre gamle læstadianske kristne som for lenge siden er døde.

Bønnetillingen er ikke det avgjørende, men at menigheten helt konkret ber og holder forbønner – i Ånd og sannhet
Selvsagt er det ikke slik at bønnestillingene har betydning innfor Gud. Det er hjertets innstilling som er det avgjørende, og at man i tro og tillit vender seg til Gud med sine bønner. Å be på kne er bare en av mange bønnestillinger som er omtalt i Bibelen, både i GT og i NT. Det avgjørende er hva Jesus selv sier: 

  • «Men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i Ånd og sannhet. For det er slike tilbedere Faderen vil ha», Joh 4:23.

Det aller viktigste ifølge Jesu og apostlenes lære er at vi som enkeltkristne, men også som samlet menighet ber til vår himmelske Far, og at det skjer i Jesu navn. Bønnenes bønn er Fadervår-bønnen, som inneholder alt når det gjelder både våre timelige og åndelige behov. Slik bønnen – hjertes fortrolige samtale med Gud – er et tegn på at en person er en kristen, slik er også felles bønn i menigheten et tegn på at forsamlingen er en kristen menighet. Dør bønnelivet ut, tørker også troslivet ut, noe som alltid er katastrofalt med tanke på å bli bevart i troen som en kristen. En kristen – men også en menighets bønn – er iblant sammenlignet med åndedrettet vårt. Vi skjønner alle at det er helt livsviktig å puste. Slutter vi å puste av en eller annen grunn, kveles vi. Og dersom pustingen ikke kommer i gang igjen snarest mulig, er det fare for at vi dør.

Like viktig er også bønnen for oss som er kristne – og for enhver kristen menighet!

Henry Baardsen
Alta

Antin Pieti – en læstadiansk predikant fra 1848 til 1898 – og en helt spesielt bønnens mann
Jeg skal i nærmeste framtid skrive om kateketen og predikanten Antin Pieti og om hans tros- og bønneliv, så får vi se hvordan Læstadius sin gode venn og nære medarbeider helt fra 1848 levde sitt intensive bønneliv, slik at menneskene rundt ham både kunne se, høre og bli påvirket av hans bønner, til om med mer enn av hans utallige predikninger og hans gode tekstutlegninger – og han bad som oftest på kne innfor Herren. Slikt bar velsignede frukter både innfor Gud og mennesker!

 

 

 

Antin Pieti – læstadiansk predikant, og en helt spesiell bønnens mann

Kilde: Bl.a. «Lapin profeetan oppilaat», av Hjalmar Westeson (utgitt i 1924)
Oversatt og kommentert av Henry Baardsen, Alta

Bønnene til Antin Pieti hadde kanskje aller størst påvirkning på dem som han møtte
Antin Pieti var av natur sjelden stille og from, slik vi allerede har forstått at han var helt fra hans barndom av. Det mest spesielle særtrekket med ham, var hans bønneliv. Hans bønner har helt sikkert gjort like stor virkning på de som han kom i kontakt med som hans predikninger og hans bibelforklaringer. Dette finnes det mange bevis på det.

Antin Pieti bad ofte høyt på nettene og tidlig om morgenen
En av medarbeiderne og reisekameratene til Antin Pieti gjennom mange år, fortalte at han brukte å våkne hver morgen av sang og bønn. Ofte våknet han midt på natten av at Antin Pieti bad (høyt). Og alltid brukte han med glede og takknemlighet i sitt hjerte synge både tidlig og sent, og på den måte lovpriste han Gud. 

Antin Pieti henviste ofte til Guds egne løfter om at han vil bønnhøre sine barn bønner
Også når Antin Pieti bad for andre, kunne man legge merke til at bønnene hans hadde en spesiell virkekraft, siden han ofte påminte Gud om hans egne løfter om bønnhørelse. Dessuten hadde han et helt spesielt barn-far forhold til sin himmelske Far

Antin Pieti forlater rommet hvor mye folk var samlet for å møte ham, går ut, og ble etter lang tid funnet i snøskavlen ved en stein – i  en intensiv bønn til Gud
 En gang kom Antin Pieti til et sted dit det hadde kommen sammen uvanlig mye folk. De var kommen for å se og høre ham, men også for å få møte en predikant som skulle tale. Da Antin Pieti våknet tidlig på morgenen, hadde tilhørerne allerede begynt å samle seg i huset der hvor han bodde. Noen begynte umiddelbart å samtale med ham om hvordan de led i sin sjel, men også om spørsmål angående evigheten. 

Da stod Antin Pieti opp i all stillhet, og forsvant ut fra rommet. Siden han ble lenge borte, dro også de ut. De ville ta greie på hvor han forsvant. Men de fant ikke han noen steder, verken på gårdsplassen, og heller ikke i bygda de var i. Men til sist lyktes det noen av de som søkte ham å finne han. Han ble da oppdaget i snøskavlen ute i skogen ved siden av en stein. Der lå han nedsunket på sine knær – i intensiv bønn. 

«Å hvor fattig og tom jeg var da jeg våknet opp av søvnet. Og siden alle hadde noe å spørre meg om, så føltes det for meg som at jeg ikke ville klart å bestått prøven (å klare å svare på alle de vanskelige spørsmålene de stilte ham), uten at jeg på forhånd hadde fått forberede meg», svarte han til dem som fant ham – disse som ble så forskrekket (når de fant ham slik).

Antin Pieti blir dradd etter håret, men faller på kne og ber for den sinte husverten. Men  følgende  natt angrer husverten bittert, og han ble kristen – han og hele hans hus
Da Antin Pieti var på et annet sted, ble husets herre svært bitter på ham. Årsaken var at Antin Pieti begynte å påminne ham om nødvendigheten med å omvende seg. Og siden Antin Pieti ikke sluttet med det, tross at han ble truet, grep husverten samen (Antin Pieti) i håret, og leide ham ut.

Ies Pieti fortalte senere om denne hendelse følgende:
«Det var egentlig helt vilt å se på når Antin Pieti, den uvanlig lange og grovvokste samen, måtte bøye seg ned, slik at den kortvokste «gamle kua» (et negativt uttrykk om husverten) klarte å nå opp til håret hans. Og uten at han gjorde motstand, lot han seg føre ut på denne måten».

Man da han var blitt ført helt ut i gangen, falt Antin Pieti ned på sine knær, og begynte å be (høyt) for den svært lite gjestfrie husverten. Men først da husverten hadde løsnet reinene til predikantene og truer med å slippe dem løs slik at de helt fritt kunne stikke av, da først drar predikantene fra huset og fortsetter videre  til nærmeste bygd. 

Men samme natt drar husverten – som nå angrer, og er kommet i en håpløs tilstand – etter dem, og når dem igjen. Os så ber han dem om å komme tilbake, slik at også han skulle muligheten til å omvende seg og få alle sine synder tilgitt. Og på denne måte kom både han og hele hans hus til tro på Kristus.

Antin Pieti på bønn bak vedstabelen
Antin Pieti var ofte som gjest i fjellhytta til sin venn Matti Siikavuopio når han  var på flytting over fjellet fra Norge og når han kom tilbake derfra. Grunnen var at hans vei gikk like forbi huset til Siikavuopio. Alltid når han kom dit, så hvilte han seg skikkelig ut der et par ukes tid. Slik han selv brukte å si, så hvilte han både til kropp og sjel. 

Men uansett hvor han kom, og hvor han enn var, så var det noe som var spesielt for ham: «jeg vil ikke være til belastning for noen. Men med mine egne henders gjerninger vil jeg gjøre nytte for meg så langt jeg kan, og jeg vil selv tjene til mitt opphold».

Den nytte som en same kunne gjøre ovenfor fastboende, var ikke så stor, siden samene levde under helt andre forhold. Men det som Antin Pieti brukte å gjøre når han var hos Siikavuopio, var å klyve ved til den dagens behov.

En av sønnene til Matti Siikavuopio fortalte at samegubben (Antin Pieti) ofte forsvant bak ved dungen. Der brukte han å ligge på kne, og slik bad han, og slik takket han også Gud. Han bad med høy hørbar røst for sine egne barn som var der på andre siden av fjellet og han bar for sin egen hustru. Og dessuten bad han for alle som bodde i huset – både for store og små . Eller så samtalte han med Gud om alt som lå på hans hjerte. Deretter sang han en salme, og etter det tok han på nytt fatt i øksa. Det var derfor helt forståelig at bukseknærne hans både var opprevet, slitt og hadde huller (siden han så ofte lå på knær og bad).

Når han var alene på sine reiser, så samtalte han som oftest høylytt med den Usynlige, eller så sang han. Antin Pieti var en stødig og god sanger. Stadig oppmuntret han sine tilhører både til å be og til å synge. «En harpe som ikke blir brukt,  vil komme til å ruste, og da vil den bli helt ubrukelig».

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Antin Pieti – Litt om hans liv og hans tjeneste i den læstadianske vekkelse

Kilde: «Lapin profeetan oppilaat», av Hjalmar Westeson (utgitt i 1924)
Oversatt og sammenfattet av Henry Baardsen, Alta

Erkki Antti, eller Per Anders Persson Nutti som han egentlig hette, var født 28.8.1825 og døde 22.2.1898. Han var en av Lars Levi Læstadius sine nærmeste medarbeidere. Bestefaren hans, Per Anderson Knuti var svensk same, men giftet seg med Anna Larsdotter Hermelin, som ifølge Hjalmar Westeson muligens hørte til den svenske adelsslekta Hermelin. Kanskje dette var årsaken til at utseendet hans var annerledes enn andre samegutter. Ifølge Westeson var han sjelden lang og tynn, hadde lyst langt hår og blåe øyne.

I konfirmasjonsskole hos Læstadius da han var 20 år
Samme år som Antin Pieti ble født, begynte Læstadius som prest i Karesuvando. Først da han var 20 år gammel, våget han å begynne i konfirmasjonsskolen. Slik det var for mange andre ungdommer, var årsaken at han hadde kjent frykt for Læstadius.

Året før Antin Pieti ble konfirmert, opplevde Læstadius sitt kjente og store åndelige gjennombrudd i møtet med samepiken Maria. Fra da av fikk Læstadius sin forkynnelse på mange måter et nytt innehold, og evangeliets betydning og viktighet kom mer tydelig fram. Dette påvirket helt sikkert også hans undervisning for konfirmantene.

På konfirmasjonsskolen fikk Antin Pieti merke dette, og han ble svært positivt overrasket over møtet og konfirmasjonstiden med Læstadius. Han beskriver hvordan Læstadius likesom stilte seg mellom konfirmantene og djevelens angrep, og med tårer i sine øyne fortalte han om Jesus – den korsfestede – som kjempet og vant, og gjenløste dem fra mørket, fra det evige helvete og fra døden.

Predikant Johan Bolstad forkynner syndenes forlatelse
Men tross det var ikke Antin Pieti lykkelig da konfirmasjonen var ferdig. Synden plaget ham enda mer enn tidligere, og livet ble bare mer dystert og tungt for ham. I to år levde han slik. 

Samme år som han var konfirmert, flyttet han med sine rein til Balsfjord i Norge. Da han var der, fikk han anledning til å lytte til predikant Johan Bonstad, som også hadde blitt påvirket av Læstadius. På møtet kom han i stor syndenød. Bonstad trøstet han med ordene: «Jeg forkynner for deg dine synder forlatt i Jesu navn». Antin Pieti så da et lite lysglimt, men etter noen dager var alt slik som før.

Antin Pieti ble iklædd Jesu Kristi rettferdighet
 I 1847 skjedde det en varig forandring i Antin Pietis liv da han var hjemme i Karesuvando. Westeson forteller om Antin Pieti: Han fikk møte oppstandelsen, lyset og livet. Og han fikk fred og opplevde glede. Han forteller videre hva Antin Pieti selv skal ha fortalt: «To år etter at han ble konfirmert, opplevde han vekkelse, fikk stå opp og ble ikledd Jesu Kristi rettferdighet. Og Kristi kjærlighet begynte å «tvinge ham» til å tale til andre om den glede og fred som han nå hadde fått oppleve og erfare». 

Læstadius utvelger Antin Pieti til diakon og misjonær
Som leder for vekkelsen og som pedagog var Læstadius helt spesielt dyktig. Han hadde øyne til å oppdage unge menn som var utrustet med spesielle gaver, og som han kunne bruke i Guds rikes store  arbeid til å spre evangeliet. Da sparte han overhode  ikke på arbeid og møye.  Læstadius ofret både tid og hvile, både natt og dag, for at han skulle kunne gi nødvendig  privatundervisning til dem. 

Slik han oppfostret brødrene Raaattamaa (Petter og Johan), slik skolerte han også Antin Pieti til kateket for samene. På den tiden var en (kristendoms)lærer nesten ensbetydende med en predikant. For i all undervisning var det jo den kristne lære som var og som forble hovedsaken. 

Og etter at de hadde fått den nødvendige opplæring, sendte han den ut i tjeneste. Allerede høsten 1848 sendte Læstadius ut sin kateket og elev, Antin Pieti, på sin første misjonsreise. Hans misjonsfelt ble særlig Nord-Norge. Og slik Jesus gjorde, så sendte også Læstadius ut to og to. Det var en annen av Læstadius sine «elever» som ble sendt til Lyngen-området, Matti Siikavuopio. Mye av det som disse to fikk oppleve til sammen er spennende lesning, og som hadde stor betydning for læstadianismens utbredelse i Nord-Norge.

 

 

 

Johan Raattamaas uttalelse om «de førstefødtes menighet» og om hvem som er de «førstefødte»

Kilde: «Lapin profeetan oppilaita», av Hjalmar Westson (utgitt i 1924)
Oversatt av: Henry Baardsen, Alta

Se mer om samme tema:

Når det  gjelder spørsmålet om hvem som er «de førstefødte», svarer Raattamaa:

«Slik som Jesus ble født i Betlehems stall, slik har også den levende kristendom i vår tid blitt vekt til liv i Sveriges fattige Lappland – som er de førstefødtes menighet. De førstefødte er derfor de som med smerte har blitt født (i denne menighet) i svensk Lappland. Derfra har hjorden (menigheten) sendt den levende tros predikanter til Norge, til Finland, til Sverige og til Amerika. Men frem for alt til menighetene i Muonio og i Pajala

På alle disse stedene har Jesus, den gode hyrde, samlet sine får til sitt felles fårehus, eller til de utvalgtes menighet, de som har sine navn skrevet i himmelens bøker.

Vi påstår ikke at de gamle kristne er bedre enn de yngre kristne. Men det er bare de som er i den rette menighet,  som har åndens samfunn med den førstefødte menighet (i svensk  Lappland). Og disse (som tilhører denne menighet) følger ikke tanker og dommer som nylig har oppstått i sektene».

«— Jeg er fortsatt av den mening – og mange tusen andre sammen med meg – at om noen skiller seg fra de førstefødtes menighet, så kommer han for oss å være som et ukjent tre i skogen. — «

Videre skriver Johan Raattamaa:

«Den som reiser fra Europa til Amerika uten menighetens godkjennelse og for å forsvare dem som har en annen forståelse enn oss, da er Bileams ånd i ham, han som elsket urettferdighetens lønn».

Kommentar av oversetter: 
Raattamaa holdt Kristus for å være «den førstefødte», slik Bibelen omtaler ham. Det er helt tydelig at det er Kristus – og ingen andre – som er menighetens  rette grunnlegger, det eneste «hode» for menigheten og den som alene er Herre i Kristi rike her på jord. Dette gjelder selvsagt også alle de som kom til en levende tro gjennom Læstadius og hans medarbeidere både i Lappmarken og over alt hvor denne kristendommen senere har spredd seg.

Evangeliet er en Guds kraft til frelse for hver den som tror (Rom 1:16). Gjennom evangeliets muntlige forkynnelse føder Gud barn til  seg. Dette gjør han i sitt rike her på jord – i Guds menighet. Og ved samme tro innlemmer han dem også i Jesu Kristi rette menighet her på jord, den menighet som Hebreerbrevet kaller for «menigheten av de førstefødte». Derfor får også kristne som tilhører den læstadianske vekkelse, av Guds store nåde være lemmer i de førstefødtes menighet. Guds rikes grenser er ikke begrenset å omfatte bare Lappmarken, og dens grenser kjenner bare Gud.

At dette ikke bare gjelder de som tilhørte den grenen av vekkelsen som senere har tatt navnet «de førstefødte» eller Gällivare-retningen, kommer helt klart fram av Raattamaas uttalelse. For han nevner spesielt kristne i menighetene i Muonio og i Pajala. Meg bekjent har det vel aldri vært læstadianere der som har regnet seg til «de førstefødtes menighet», men tross det regnet Raattamaa dem for å være av «de førstefødte». 

Johan Raattamaa om forvaltning av nådemidlene – dåpen og nattverden – både i Europa og i Amerika, samt om etablering av frikirke i Amerika

Kilde: «Lapin profeetan oppilaita», av Hjalmar Westeson  (Utgitt i 1924)
Oversatt av: Henry Baardsen, Alta

I boken forteller Westeson at han har liggende på sitt bord mer enn 70 lange skrivelser som han hadde fått låne av Johan Raattamaas enke.

‘»Alle disse brev er adressert til Raattamaas medarbeidere i Europa og i Amerika. De fleste av disse brev er skrevet til Juha Takkinen. Og nesten uten unntak kan man legge merke til en klar hensikt med disse brevene: Troen på syndenes forlatelse, slik at det bare skulle finnes en hyrde og ett fårehus, nemlig de førstefødtes menighet. 

Når det gjelder splittelsen og uenighetene i den førstefødte menighet, så kommer han i sine brev til Amerika med noen underlige uttalelser: «— Begge sakramentene tilhører menigheten, og ikke bare til vigslede prester. Så derfor kan lærde kristne, slike som har anerkjennelse i menigheten, forvalte disse nådemidlene. Dette kan de gjøre, selv om de ikke er vigslet til prester, slik den nye  kirkeloven i Finland tillater – men dog bare i nødsfall. Men her i Sverige tar vi dog imot disse sakramentene av de prester som er vigslet, slik loven (i Sverige) forutsetter. 

Men dere (i Amerika) får være frie til selv å avgjøre om dere enten vil knytte dere til den gamle statskirken, eller om dere skal starte en egen frikirke. —«

«Vi godtar at våre brødre i Amerika bygger sine egne lekmannskirker for alle som bor i Amerikas frie land, slik at også de fattige gratis skal kunne få høre Guds Ord —.»

 

 

 

Hvordan oppstod uttrykket «de førstefødtes menighet»?

Ideen til uttrykket ”førstefødte” ble til i forbindelse med lærestriden i Nord-Amerika
Forfatter: Kirkehistoriker Seppo Lohi, sogneprest og doktor i filosofi
Kilde: «Lestadiolaisuuden suuri hajaannus ja sen taustat»
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

Bakgrunnen til at den læstadianske førstefødte forsamling oppstod, har sin historie knyttet til hendelser i Nord-Amerika (på slutten av 1800-tallet).

Læstadianerne som flyttet dit, organiserte etter hvert sitt eget trossamfunn (1870-tallet), og det var i denne forbindelse som denne ide ble til. Inntil da hadde læstadianismen i Fennoskandinavia  fungert som en innomkirkelig fornyelsesrørelse. Men de som var tilhengere av (den læstadianske) vekkelsen i Nord-Amerika, kom derimot i konflikt med den norske presten i Calumet. Derfor grunnla de sin egen menighet (i 1872). Denne menighet var helt uavhengig av den skandinavisk-lutherske kirke der.

De hadde imidlertid ikke noen prest blant sine tilhengere som hadde universitetsutdannelse med prestevielse, og som de skulle kunne ha valgt som deres leder. Den som de derfor valgte til leder for deres (nyetablerte) menighet, var den læstadianske predikanten Salomo Korteniemi (1819-1904), siden han hadde tidligere erfaring som kirketjener i Övertorneå.

Til og begynne med kalte man denne menighet for «Salom Korteniemis Lutherske menighet (Uuras Saarnivaara). Ifølge Saarnivaara ble denne menighet etablert 21.12.1872, og lovlig godkjent 11..1.1873].

Kommentar: Den 22.4.1879 ble menighetens navn endret til: «Calumet Finske Apostoliske Menighet», ifølge Uuras Saarnivaara. Johan Raattamaa ønsket ikke at denne nyetablerte menigheten skulle oppkalles etter en privatperson, slik at også han ønsket navneendring. 

Etter ham valgte de Juho Takkinen (1838-1892) til leder for sin menighet (valgt til prest i 1878). Han hadde tidligere virket som kateket i Kuolajärvi (som ligger i dagens Russland 10 km fra dagens grense mellom Finland og Russland, men som tidligere tilhørte Finland)

Den personlige innsats som disse to menn gjorde, menighetens lederstil samt at ”presteskapet” i den læstadianske menighet (i Nord-Amerika) bare bestod av lekmenn, forårsaket (interne) konflikter allerede helt fra begynnelsen av.

På grunn av denne konflikten henvendte de seg særlig til Juhani Raattamaa (1811-1899) som bodde i deres gamle fastland (Sverige/Finland). Det var i denne forbindelse som Raattamaa tok i bruk den bibelske termen ”de førstefødtes menighet”. De grensene (for den førstefødtes menighet) som det siktes til i Hebreerbrevet (Hebr 12:22-24), og det innholdet som det pekes på når det gjelder læra om hvordan et menneske blir frelst, fikk imidlertid gjennom denne konflikten en ny tolkning, som ble tilpasset (det læstadianske) trosfellesskapet. Og dessuten ble ”den førstefødte menighet” nå definert til å gjelde et geografisk område som begrenset seg til Torneå(dalen) i Lappland.

Men begrepet «de førstefødtes menighet» fikk dessuten også en lokal betydning (i Nord-Amerika). Det som de som kalte seg «de førstefødte» la i dette uttrykket, var at  «de førstefødtes menighet» pekte på de første og de eldste læstadianske kristne arbeiderne i det (avgrensede) området hvor den læstadianske vekkelse oppstod. Men dessuten mente de at dette dessuten pekte på dem som var blitt ett med dem som hadde de samme troserfaringene som dem, samt at de hadde som et felles ansvar å bevare (den læstadianske) læra slik den opprinnelig hadde vært (slik som de hadde forstått det).

De som etter hvert ”omvendte seg” (gjennom deres virksomhet), ble innlemmet i denne «førstefødte menighet». Og denne menighet måtte de vise en absolutt lydighet mot.

Konflikten sprer seg til Sverige
Konflikten spredte seg snart fra Nord-Amerika til deres gamle fastland, noe som skapte uenighet blant de læstadianske kristne (i Sverige, Finland og i Norge).

Særlig på  slutten av 1890-tallet (før Johan Raattamaa døde og like etter hans død) tilspisset situasjonen seg (i Sverige). I år 1901 holdt man læstadianske forsamlinger i Svappavaara på to forskjellige plasser samtidig. Dermed var splittelsen et faktum.

De førstefødte (i Sverige) som støttet Gällivaara-gruppen, begynte man å kalle for vestlæstadianere. Dette gjorde det lettere å adskille dem fra de øvrige (læstadianerne) som bodde lengre øst i Sverige. Disse var de som holdt seg sammen med de svenske gammellæstadianerne, og disse var flere enn de førstefødte. I løpet av det neste århundret (1900-tallet) ble de førstefødte spredd også til Finland. Alle de som tilhørte de andre læstadianske grupperingene kalte de førstefødte for «sekter/partier, som de mente hadde en falsk lære».

 

 

Veien i lammets spor vil føre til seier

Jesus seiret som Lammet [Guds Lam], og ikke fordi han var himmelens og jordens Herre, han som kunne si , og det skjedde; som befalte og det hendte. Jesus sendte sine får for å vandre i Lammets spor for at de skulle beseire den verden, som var fremmed for Ham, og som hatet Ham. Og de beseiret den. 

Det var da Jakob ble knust ([Mos 32:31], som han seiret. Det var da som han ble Israel. Det å bli svak, betyr ikke det samme som at man snubler og faller. Men det betyr at man blir hjelpeløs, at man ikke er i stand til å forsvare seg selv og at man ikke er noe i seg selv. Og når han har det slik, da blir det plass for Guds kraft. Paulus skriver i 1Kor 1:25:

  • «For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene

Her overgir man sin svakhet i Guds hender. David sier:

  • «Herren støtter alle dem som faller, og reiser opp alle nedbøyde«, Sal 145:14.

Gud er alltid på de svakes side. Det er mulig å være svak på en hellig måte, og svak for Guds skyld. Maria ydmyket seg for sin søster Martas skyld. I stillhet tok hun i mot hennes tilrettevisning. Også Hanna ydmyket seg innfor Peninna [1 Sam 1:7. Hun tillot at hun krenket henne. 

Hele Jesu liv – helt fra hans første dager og like til døden på korset – bestod i en sammenhengende fornedrelse, man Han gjorde alt dette for Guds skyld. Og gjennom alt dette seiret Han, skritt for skritt. Og derfor var også Gud alltid nær Ham med sin kraft, og hjalp Ham. Og slik vandret Han fra seier til seier. Da når han fornedret seg aller dypest, vant Han sin mest fullkomne og herligste seier. Hans hender og føtter var bundet, men Hans hjerte var fylt av lydighet mot sin Far, og dermed seiret Han over synden, verden og dødens rike. 

På Sions berg – der Han aller mest ble ringeaktet og spottet – ser Johannes Ham stå seirende ved siden av den frukt som Hans død gav Ham: De ett hundre og førtifire tusen som hadde Hans navn og Hans Fars navn skrevet på sine panner Åp 3:12; 14:1]. 

Dersom du i dag fornedrer deg selv for Hans navn skyld, kommer du før eller senere til å få se frukten av seieren. Da David måtte gå i fengsel, da Daniel ble kastet i løvehulen [Dan 6:17] og hans venner ble kastet ned i ovnen med brennende ild [Dan 3:20], da virket det ikke som om de skulle seire. Men tross det seiret de. For her var Guds svakhet sterkere enn menneskene, og sterkere enn det kongedømme som bestod av 120 land. 

 

 

 

På «veien i Lammets spor» bærer man frukt for himmelen

Kilde: «Tie Karitsan askeleissa», av Georg Steinberger
Oversatt av Henry Baardsen, Alta

Jesus tjente oss med sitt Ord, men først og fremst tjente Han oss som Lammet [Guds Lam].  Slik som det er med hvetekornet som blir sådd i jorden, så bar Han frukt ved sin død. Gjennom sin lidelse ble Han fullkommengjort, og ved sin død ble Han kronet. Slik førte han mye folk til herligheten: 

  • «Da han førte mange barn til herlighet, fant han det riktig, han som alt er til for og alt er til ved, å fullende deres frelses høvding gjennom lidelser», Heb 2:10.

Han, Lammet som måtte dø, ble den fullkomne Frelseren. Uten at Han skulle ha lidd døden, så skulle Han ikke kunne ha blitt det. Tenk på Hans liv, dersom Han ikke skulle ha skikkelse av et Lam! Hva skulle det da blitt igjen av Ham? En profet, mektig i Ord og gjerninger, slik som de to disiplene som var på vei til Emmaus sa. Men bare som en slik en, skulle Han ikke kunne ha frelst oss.

Tenk deg om Lammets skikkelse skulle vært borte fra ditt liv. Hva skulle da blitt igjen av oss? Det er bare når vi bærer Lammets skikkelse som vi også kan tjene og hjelpe våre brødre og søstre, slik at de finner frelsen. Det var nettopp derfor Jesus sendte sine disipler ut i verden, for at de skulle vandre i Lammets spor. Og derfor kan de også bære frukt, for de har overgitt seg selv, og er villige til å gi fra seg det som de har. 

  • «… Lammet… lik et får som tier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn», Jes 53:7.

[Å bære] frukt, er mer verdifull enn å vinne seier. For frukten forplanter seg [og vokser]. Om vår lære og våre liv er lys, kjennetegnes av om det som vi lærer, og slik vi lever, føder og modner guddommelig frukt i andre mennesker.  For det er bare der hvor det finnes liv, som det kan finnes frukter. Og ifølge Joh. 6:47-59, er det kun der som det kan finnes liv – det evige liv – hvor man er døde med Lammet [se Rom 6:3-5; Gal 2:19]. For det er en stor seier for Herren, om han finner slike på jorden som er rede til å dø sammen med Ham. Slike mennesker er den beste  anskuelighetsundervisning, og en slik undervisningsform gir som kjent den aller mest effektive læring.

Det var en prest som skrev til meg: «Det er bare i den grad jeg kan bli til velsignelse for min menighet, som jeg kan leve blant dem et liv sammen med Kristus.

 

 

 

Veien «i Lammets spor» gir oss en fred som varer; der finner vi hvile

Kilde: «Tie Karitsan askeleissa», av Georg Steinberger
Oversatt av Henry Baardsen, Alta

Når vi følger Ham (Jesus), får vi fred, og vi vil bevare den så lenge som vi forblir ett med Ham. Denne fred kan vi ikke oppnå på grunn av vårt arbeid eller ved våre bønner, men den blir gitt oss så snart vi tar Hans åk på oss og begynner å følge ham (Matt 11:29). 

Bibelen taler både om «Fred med Gud» (Rom 5:1) og om «Guds fred» (Fil 4:7). Disse to (former for fred) betyr ikke det samme. Fred med Gud, eller fred i vår samvittighet, er en Guds gave. Denne fred gir Gud til en synder som kommer til korset (og ved evangeliet får del i Kristi forsoning). 

Guds fred, eller fred i hjertet, er en velsignelse som gis til alle er lydige mot Guds bud  (Jes 48:18):

  • «Å, bare du ville akte på mine bud! Da skulle din fred bli som floden, og din rettferdighet som havets bølger», Jes 48:18.

Jesus atskilte også disse to sakene fra hverandre da han talte om den hvile som Han skal gi til dem som kommer til Ham, og om den hvile de skal få som følger Ham (Matt 25:28-29). 

  • [Kom til meg, alle som strever og har tungt å  bære, og jeg vil gi dere hvile!, Matt 11:28]
  • [Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler, Matt 11:29].

På veien i Lammets spor finner vi en fred som varer. Årsaken til dette, er at vi lar Lammet stille seg, ikke bare mellom oss og våre synder, men også mellom oss og våre daglige vanskeligheter og problemer. Dette gjør Han, enten det gjelder oss selv, vår familie eller arbeidet i Guds rike, i det arbeidet som er betrodd oss. 

Slik gjorde også Maria. Hun lot Jesus stille seg mellom henne og anklagen fra [sin søster] Marta (Luk 10:38-42). Og det gjorde hun også den gangen da Judas (Iskariot)  såret henne med sine ord (Joh 12:1-5).

Det er helt unaturlig at den som (i sin nød) vender seg til Gud, er plaget av (uoverkommelige og store) bekymringer, av misunnelse og et såret sinn. Slike mennesker mangler fred i sine hjerter, som ikke  bare overgår all forstand, men som også overvinner enhver nød. Paulus skriver til tessalonikerne: 

  • «Må han selv, fredens Herre, gi dere fred, alltid og på alle måter! Herren være med dere alle!», 2Tess 3:16.

Kan Jesus alltid gi fred, og på alle måter? Ja, det kan Han helt sikkert gjøre! Han kan gi oss fred både i våre trengsler og i vår glede, både når det stormer og når det er stille, både i våre nederlag og når vi seirer. 

Han som vi følger, er fredens Herre. Dersom vi søker etter fred utenom Ham, så kan vi hvert øyeblikk miste denne fred, eller så kan den i alle fall bli forstyrret. En fred som man kan forstyrre, er ikke noen virkelig fred. Årene skiftes og livsvilkårene våre forandres, men vår fred forandres ikke. Den forandres ikke, slik heller ikke Jesus forandres. Derfor skal vi aldri tvile på muligheten til å få del i denne freden. Og vi skal heller ikke frykte for å nærme oss den veien der vi kan bli delaktig av denne fred!

Denne veien heter «Veien i Lammets spor». På denne veien lærer man å forstå betydningen av korset og av dets kraft. Og der lærer man også å vandre i skyggen av korset. Og korsets dypeste betydning er å oppgi «sitt eget egoistiske jeg». Der hvor denne grusomme tyrannen har fått dødsstøtet, der kan en uforstyrret fred råde. Vi vil vel ikke lenger holde dette egoistiske jeg i livet, siden dødsdommen allerede er felt over det [For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø…, Rom 8:13]. Vi vil ikke mer herske slik Marta gjorde, men vi vil legge herredømmet på hans skuldre som kalles «Fredsfyrsten» (Jes 9:5). Og da vil freden bare tilta. For så langt som Hans herredømme rekker, så langt vil også din fred nå. 

Jesus levde ikke for seg selv, men for sin himmelske Far. Derfor varte Hans fred også da, når Hans egne ikke ville ta imot ham, også da når de planla å steine Ham, og til og med da når de spikret Ham fast til korset.

 

 

Lammet lærer deg å være lydig

Kilde: «Tie Karitsan askeleissa», av Georg Steinberger
Oversatt av Henry Baardsen, Alta

«Han ble lydig…», Fil 2:8

I disse tre ord sammenfatter  Den Hellige Ånd hele Frelserens liv. Dessuten er disse ord høydepunktet i hele i hans historie. Hans undergjerninger er store, Hans ord skal aldri forgå, men størst av alt var Hans lydighet. Hans mat var å gjøre sin Fars vilje. Jesus åpenbarte for verden nettopp sin Fars vilje. Og noen større gave eller mer virkefull prediken kan heller ikke vi ha. Dersom vi kan gi eller vi kan vise vår neste at vi viser lydighet mot Gud, så gir vi dem dermed den aller største gave. 

«Hva er det som er frukten av helliggjørelsen?», spurte er bror nylig. La oss se på Lammet! Hvordan ble helliggjørelsen synlig i Ham? Han «ble lydig til døden – ja, døden på korset», Fil 2:8. Gud krevde det aller vanskeligste av Ham (Jesus), og Han gjorde det med glede.

Den falske helliggjørelsen får menneskene til å tenke storhetstanker om seg selv. Da snakker man om opplevelser som man har hatt, trinn eller akter som man har oppnådd osv. Bibelens helliggjørelse trykker imidlertid mennesket ned i støvet, gjør til intet all menneskelig godhet, og etterlater seg bare ett eneste ønske: «Å duge for Gud». Ifølge 1. Mos. 22 og Fil. 2 betyr helliggjørelse nettopp det samme som lydighet. Når Jesus var som aller dypest nede, innfor korset, talte Han om helliggjørelse. Han sa: «Og jeg helliger meg for dem, for at også de skal være helliget i sannhet», Joh 17:19. 

Når vi altså helliger oss innfor korset og for offeret, når vi slik som Mesteren stiger ned til det aller dypeste sted, da blir også de som er rundt oss, helliget i sannhet. Om vi ikke skulle kunne gi vår neste noe annet enn vårt eksempel på lydighet (mot Gud), så skulle det være nok. Det finnes ikke noe som (positivt) kan påvirke et menneske så mye, eller som får ham til å ransake seg selv i samme grad som når de ser et menneske som vandrer i lydighet. 

Ved å vise lydighet, får man ny kraft. Kilden for hans (Mesterens) seier, og hemmeligheten til Hans kraft, var noe han fikk nettopp fordi han viste  lydighet. Og slik er det også med oss. Vår største frihet består nettopp i dette. Det er bare et menneske som er fri som være alles tjener. Han kan også hjelpe andre mennesker til frihet. Det er alltid en åpen vei for Gud inn til et hjerte som er lydig. 

Det finnes mange kristne som stadig søker etter nytelser og tilfredsstillelse for seg selv. Disse har ennå ikke lært at det bare er lydige barn som er lykkelige barn. Der er bare lydighet mot Gud som kan gi en virkelig varig lykke. For er sunn sjel er det bare dette som gjelder: Lydighet. Å gjøre Guds vilje styrker og nærer – mye mer enn å bare gruble på Guds Ord og å prøve å forstå det.

Hva kan det bero på at det er så mange av Guds egne som har en så liten grad av frelsesvisshet? Hvorfor gir ikke Guds fred dem næring for deres sjeler? Gud gir selv svaret: «Å, bare du ville akte på mine bud! Da skulle din fred bli som floden, og din rettferdighet som havets bølger», Jes 48:18. Menneskene sier: «Jeg mangler tro, min tro er så svak, så det er derfor jeg ikke har frelsesvisshet, og heller ikke fred». Nei, det er ikke slik! I de fleste tilfellene beror det ikke på mangel på tro. For også med skjelvende hender kan man ta imot dyrebare gaver.

Årsaken til at man mangler frelsesvisshet, er ofte mangel på lydighet. Det er noe i livet som man ikke vil gi avkall på, og som hindrer at Den Hellige Ånd får gi visshet om at man har barnerett hos Gud. 

Jeg kjente en mann som i en periode på ni år ikke klarte å tro på Kristi forsoning. Og den enkle årsaken til dette var at han ikke klarte å ydmyke seg, slik at han selv kunne forsone seg (med sin neste). Og dersom han ikke hadde ydmyket seg i denne sak, ville han måtte bedt og kjempet slik i nye ni år, ja omså i atten nye år. 

Det er to helt forskjellige ting om man enten kjemper med å tro at man er frelst, eller om Den Hellige Ånd vitner inne i seg at man virkelig er frelst. Det er ingen som er ulydig mot Gud som helt klarer å stole på Ham. For tilliten vokser fram av lydigheten. For Jesus var det naturlig å stole på Gud, derfor at han var lydig i alt.

Det er ikke nok at jeg en gang fikk oppleve å bli frelst. Men jeg må også vandre på frelsens vei , slik at frelsen som jeg fikk oppleve, kan virkeliggjøres. Dette er lydighetens vei.

For en stund siden skrev en venn av meg noe slikt: «For meg virker det som om en av de størst hindringene for å følge Jesus, er at man hele tiden snakker om ulike trinn eller akter  i troslivet. For når man taler om dette, så viser man for liten oppmerksomhet på selve det kristens livet, som er noe som skal fortsette videre og som skal få vokse. Man snakker om Åndens fylde, som om det også skulle være et eget trinn eller en akt i troen. Og man snakker om dåpen, som og den skulle være en lydighetsakt. Og når man har overgitt hele sitt liv til Ham – kaller man det for en grad/akt i helliggjørelsen, og deretter snakker men om å forbli i samfunnet med Gud».

Dette er helt feil! Like lite som et strå består av enkelte knuter, kan vårt liv med Herren bestå av forskjellige akter. Knutene på strået er ikke hovedsaken. De er bare til for å feste de nye delene til hverandre. Og fordi man frykter for (å vandre i lydighet på) veien, taler man heller om forskjellige opplevelser i troslivet. For når man gjør det,  behøver man ikke å fornekte seg selv. Man trenger heller ikke å overgi seg selv til døden, og behøver heller ikke til å kjempe. Og på den måte forblir man som kjødelige. 

I Salme 25 ber David om tre ting:

  1. Herre, la meg kjenne dine veier!
  2. Lær meg dine stier!
  3. Led meg i din sannhet og lær meg!

Det hjelper ikke oss, selv om vi også kjenner veien. For vi må selv vandre på denne veien. Og Herren må hele tiden få lære oss å vandre på denne rette veien.