Mitt første, men brutale møte med SRK og med et eksklusivt menighetssyn, og historier fra noen som selv har opplevd å ble ekskludert

Eneste SRK-kristne i Alta, og en bare en håndfull i hele Norge, nemlig de som tilhører SRK

Da det ble pause, gikk vi alle ut av kirka. Folk i menigheten var svært vennlige, og veldig mange kom for å hilse på meg. Når de hørte at jeg var fra Alta, ble de særlig interesserte, siden de kjente til at en av de svært få som i Norge tilhørte deres menighet SRK, bodde i Alta. Han hette Ingvald Wirkola. De ville vite om jeg kjente ham, noe jeg kunne bekrefte. Han var nemlig en nær nabo av oss, så derfor viste jeg godt hvem han var. Jeg kunne fortelle dem at han gikk i samme menighet som oss da jeg var et barn. Jeg sa derfor at jeg hørte til samme menighet som Wirkola, noe som jeg trodde. Dette førte til en stor misforståelse og fikk store konsekvenser i mitt møte med SRK-menigheten i Evijärvi i Finland.

Selv om jeg allerede var 22 år gammel og var vokst opp i et såkalt  læstadiansk hjem og en læstadiansk bygd , kjente jeg ikke i detalj til at læstadianismen var splittet i så mange ulike grener som den var. Jeg hadde aldri hørt at det fantes noe som kaltes SRK (eller gammellæstadianere), og slettes ikke  at de ikke anerkjente vår gren av vekkelsen som kristne. Siden jeg var nyomvendt og la merke til at deres forkynnelse var i overenstemmelse med Bibelen og det som jeg var vant å høre – og i overensstemmelse med hva jeg trodde og bekjente – kunne jeg ikke skjønne noe annet enn at vi tilhørte samme menighet og samme vekkelse. Ut fra det som jeg hørte i de to predikningene i kirka, var jeg sikker på at vi hadde samme tro og var brødre og søstre i troen.

Det jeg imidlertid ikke var klar over, var at da Ingvald Wirkola ble veldig gammel, knyttet han seg til SRK i Finland. Mange av hans finske slektninger tilhørte nemlig SRK, og brukte å besøke han hjemme i Alta. Og på den måte gikk han over til dem og ble dermed anerkjent av dem som en rett kristen, selv om han tvilsomt besøkte dem i Finland pga. sin høye alder.

Veldig mange av de kristne var vennlige og hilste på meg med Guds fred
Men det var ikke bare jeg som hadde misforstått, det samme gjorde stort sett alle andre i kirka. Derfor kom de fleste kristne ungdommene og en stor del av de voksne og hilste på meg med Guds fred. Etter pausen gikk vi inn i kirka siden møtet skulle fortsette, men etter talen og når møtet avsluttet, gikk vi på nytt ut. Også da kom ytterlig mange for å hilse på meg med Guds fred. Blant SRK-kristne var det et vilkår for å hilse på noen med Guds fred at man holdt den man hilste på for å være en rett kristen og som en som hørte til deres menighet. De kristne ungdommene skulle på en hytte, og ønsket gjerne at jeg skulle bli med dem slik at vi kunne bli bedre kjent. Det hadde også jeg veldig lyst til. Men så kom en av de voksne som heller ville at jeg skulle bli med hjem til dem, siden de hadde invitert mange kristne gjester dit. De skulle synge og samtale, varme badstue og ha en hyggelig kveld sammen. Det ble derfor at jeg ble å bli hjem til dem.

Etter møtet ble jeg som ovenfor nevnt  invitert hjem til bygdas kristne lege, siden predikantene og mange andre fra menigheten deres skulle dit. Etter et kort forhør ute på gårdsplassen, konstaterte en av predikantene at de alle var blitt lurt, og at det hele var en stor misforståelse.

Etter en tid kommer fruen i huset på trappa og inviterer oss alle inn. Hun hadde stelt i stand  kvelds og varmet badstua. Men så sier en av predikantene til meg: Du er ikke en av oss, så derfor kan ikke jeg komme inn. Men da brøt husverten inn: Gutten virker så ærlig, så derfor inviterer han meg også inn. Kanskje hadde han et håp om at jeg også skulle komme over til deres menighet, slik vår nabo fra Alta, Ingvald Wirkola tidligere hadde gjort. Og dermed fikk også jeg slippe inn sammen med alle de andre gjestene, ca. 30-35 personer. Og vel ikke i huset fortsatte samtalen mellom oss og en grundig eksaminasjon av min åndelige tilstand.

Les videre på side 3!

Ikke rett å hilse med Guds fred på andre enn sine egne…