Læstadianismen på 1800-tallet og nå

Jeg skal på denne side legge inn litt informasjon om den læstadianske vekkelse som oppstod i Karesuando i Nord-Sverige i 1845-1846.

  1. Johan Raattamaas omvendelse og gjenfødelse
  2. Erkki Antti var Læstadius sin «høyre hånd».  Med sitt evangeliske syn, påvirket han læstadianismen i en mer evangelisk retning
  3. Nøkkelmakten var i bruk i Tornedalen allerede tidlig på 1600-tallet, 200 år før Læstadius
  4. Raattamaa leser hva Luther skriver om å forkynne syndenes forlatelse, og deretter praktiserer han det. Dette får Læstadius til å reagere
  5. Læstadius og Raattamaa gransker Bibelen og Luther hele natten
  6. Læstadius og Erkki Antti gransker Bibelen og Luther i tre døgn sammenhengende. Læstadius velger å fortsette som før med å forkynne loven, mens Erkki Antti og Raattamaa får frihet til å forkynne evangeliet 
  7. Prost Aatu Laitinen: Nøkkelmakten blir tatt i bruk første gangen innen den læstadianske vekkelse
  8. Mine røtter og min bakgrunn i læstadianismen 
  9. Noen av den læstadianske vekkelses første predikanter som var mine direkte, fjerne slektninger
  10. Mitt første, men brutale møte med SRK og med et eksklusivt menighetssyn
  11. Eksklusivt syn på Guds menighet og på «vår menighet» 
  12. Hva er egentlig Guds rike, og hvordan bør det ledes? Hva lærer Jesus og apostlene?
  13. Guds tilgivelse er en kontinuerlig tilgivelse, mer enn 70×7  
  14. Hvordan oppstod uttrykket «De førstefødtes menighet?
  15. Hvem er den førstefødte nå? (i 1901) 
  16. Bønnens plass i læstadianismen i Norge – før og nå 
  17. Johan Raattamaas uttalelse om «de førstefødtes menighet» og hvem som er «de førstefødte»
  18. Antin Pieti – Litt om hans liv og tjeneste i den læstadianske vekkelse 
  19. Antin Pieti – læstadiansk predikant og en helt spesiell bønnens mann
  20. Antin Pieti –
  21. Aatu Laitinens skriv om «De Nyvakte»
  22. Læstadianismen i 1886: «Hvordan man bør oppføre seg mot ikke-læstadianske kristne? Hvordan var det med Jesu disipler – og hvordan er det med oss i 2019? 
  23. Kritikk av læstadianismen i forbindelse med åtte bispevisitas: a) synet på Bibelen b) eksklusivt menighetssyn 
  24. Stort læstadiansk predikantmøte pga. kirkelig kritikk og indre selvkritikk
  25. Johan Raattamaas kommentar etter predikantmøtet i Alkkula i 1875
  26. Et lite innblikk i læstadianismen på 1880-tallet – Prestemøte i Ii i Finland 
  27. Offentlig, men positiv uttalelse om læstadianismen på 1800-tallet, skrevet av en distriktslege 
  28. Johan Raattamaa om forvaltningen av nådemidlene – dåpen og nattverden – både i Europa og Amerika, samt om etablering av frikirke i Amerika

Når jeg begynte å lese litt grundigere om læstadianismen på 1800-tallet, tenkte jeg: Får se om jeg møter å samme snevre menighetssyn som jeg som 22-åring møtte blant gammellæstadianerne (SRK) i 1973, og som jeg har skrevet om  i linken ovenfor?  Hvordan var det i den læstadianske vekkelsens begynnelse på 1800-tallet? Var det læremessige konflikter da også, eller var vekkelsen samlet i felles kjærlighet og med ett sinn, slik man kanskje kan få inntrykk av, og som de fleste læstadianere i dag tror? Var alt så mye bedre og var kristendommen så mye mer levende da?

Selv har jeg virket som forkynner innom læstadianismen siden 1985, og kjenner forholdsvis godt til vekkelsens historie, både fra den første tid og nå i vår tid. Men tross det føler jeg at jeg har lært mye, særlig siden jeg nå har fått bedre tid til å sette meg inn i denne viktige side av vår vekkelses lange historie. Jeg tror og håper at det skal hjelpe oss bedre til å kunne forstå noe av det vi kanskje har grublet på, men også hjelpe oss, slik at vi ikke skal gjøre de samme feiltrinn som andre før oss i sin uforstand har gjort.

Veldig kort historikk om den læstadianske vekkelse
Vekkelsens grunnlegger er presten Lars Levi Læstadius som ble født i år 1800, og som døde i 1861. Etter hvert spredde vekkelsen seg som en ild til store områder, særlig på 1870-1880 tallet. Selv om vekkelsen oppstod i 1845-1846, og Læstadius døde i 1860, begynte man ikke å kalle vekkelsens folk for læstadianere før på midten av 1880-årene (Wikipedia). Dette var ikke et navn som vekkelsen selv brukte om seg selv, men et navn som andre gav dem.

Det mange ikke kjenner til, er at vekkelselsrørelsen som oppstod på Nordkalotten, er den største av alle vekkelsesrørelser som har oppstått i Norden (Jouko Talonen, Lestdiolaisuus muuttuvan ajan paineessa). Men samtidig er den læstadianske vekkelse i dag den vekkelsesrørelse som er mest splittet, noe som ikke var tilfelle på 1800-tallet. Helt frem til begynnelsen av 1900-tallet bestod vekkelsen kun en samlet gruppe, selv om det også da var spenninger og tendenser til grupperinger, allerede så tidlig som på 1870-tallet.

Noen mulige årsaker som muligens kan ha bidra til splittelse på begynnelsen av 1900-tallet

a) Vekkelsen ble spredd over store geografiske områder
På slutten av 1800-tallet var vekkelsen ifølge Talonen spredd til Hammerfest i nord, til Estland i sør, til Peter den stores verdensby Petersburg i øst og til byen Astoria ved Stillehavets strand. Man antar at det kunne være så mange som ca. 50 000 som hadde knyttet seg til læstadianismen i Amerika på slutten av 1800-tallet (Seppo Lohi).

Det at vekkelsen over så kort tid spredde seg til et så stort område og var blitt så stor, var ifølge Talonen en av grunnene til at vekkelsen ble splittet helt på slutten av 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet.

Etter at Læstadius døde, var det  lekmannspredikanten Johan Raaattamaa som var vekkelsens fremste leder. Selv om han var en utrolig dyktig kristenleder, hadde mange gode medhjelpere og de sammen gjorde alt de kunne for å holde vekkelsen samlet, ble ansvaret og arbeidsbyrdene vel krevende. Etter hvert fikk de både via  brevveksling og sendebud stadig informasjon om indre spenninger og konflikter, læremessige uenigheter og antydninger til gruppedannelser både i Finland, i Norge og i Amerika. Treg postgang og mangel på annen kommunikasjon i den tiden innvirket helt sikkert til at vekkelsens ledelse ikke i god nok tid rakk å gi tilstrekkelig veiledning og støtte som kunne bidratt til å dempe og å løse konfliktene mens de ennå var små. Dette gjaldt særlig i forhold til utfordringene som oppstod i Amerika.

b) Læra om «tre-alens læra om Gud»
Når det gjelder «tre-alens-læra», forekommer de første beskyldninger om at denne læra ble knyttet til læstadianismen ved en bispevisitat som Robert Valentin Frosterus hadde i Övertorneå i 1852: »

«Læstadianerne ble beskyldt for at det var av noen av dem lærte at Bibelen (den Hellige Skrift) for de sorgløse bare var et pass til helvete, og at de derfor ikke burde lese Bibelen».

Det var her spørsmål om «tre-alen læras» andre del, nemlig ringeakt av Bibelen. En av de som ble anklaget for å ha lært slik, var kirkevert og senere predikant Salomo Korteniemi. Han vedgikk at han hadde sagt det som han ble anklaget for, men forsvarte seg ved å henvise til Luther og til Bibelen. Etter dette flyttet Korteniemi til Hammerfest, og deretter til Amerika, hvor han fungerte som en prest for læstadianerne.  Også der forekom det etter hvert den samme «tre-alens læra» om Gud, men i mye sterkere grad enn i Finland.

Noen læremessige utfordringer på hjemmebane på 1870- og1880-tallet

Vekkelsens grunnlegger Lars Levi Læstadius rettet i sin tid en særlig skarp kritikk mot statskirka og dens presteskap. Han anklaget kirka for å være en åndelig død kirke. Dette førte etter hvert til intensiv motkritikk fra kirkelig hold, noe som særlig klart kommer til syne i mange av de bispevisitasene som ble holdt  både på svensk og finsk side på Nordkalotten, særlig fra 1850-tallet og noen tiår fremover. Spesielt ble den læstadianske vekkelse beskyldt for at Guds Ord og bønnen ble ringeaktet.

I ettertid kan man vel ikke nekte for at en del av denne kritikken var berettiget, ikke mot vekkelsen som helhet, men på grunn av uttalelser av noen av vekkelsens predikanter, både i sine predikninger og i samtale med folk som de var i kontakt med. Dette er det dokumentert flere eksempler på, og noe som noen av de som har kommet med disse uttalelsene, har bekreftet senere. Samtidig tok de ledende innen den læstadianske vekkelse selvkritikk, siden de anså deler av denne lære for ubibelsk.

Anklager fra kirkelig hold mot læstadianismen

Her er noen uttalelser fra artikkelen «Katsaus kolmen kyynärän Jumala-oppi lestadiolaisuudassa …, av Marjatta Aittola) som forteller litt om hva denne kritikk gikk ut på:

  • «Oiva Virkkala konstaterte at det innen læstadianismen forekom en slik lære, at det forkynte Ord ble holdt for mer kraftig enn det leste Guds Ord. Etter hans oppfatning kunne en slik lære føre til «tre-alens læra om Gud». Ifølge denne lære kan ikke et menneske – ikke engang etter at personen har kommet til tro – komme frem for Gud bortsett fra gjennom en troens bror».
  • Definisjon av «tre-alens læra» av Oskari H. Jussila i 1916: «Gud virker ikke gjennom det skrevne Ord, men bare gjennom det forkynte ord som et menneske forkynner«.
  • Ifølge norskfødte pastor Hans Christian Roernaes (f. 1832) forekom det allerede på 1870-tallet et eksklusivt menighetsssyn i Amerika. Han fortelle at det skrevne Guds Ord ble ringeaktet, sammenlignet med det forkynte Ord, og at læstadianerne holdt Guds Ord for å være et dødt ord, og at de troende ikke trengte det. For de har loven innskrevet i deres hjerter, og slik de så på det, så er ikke Guds Ord som finnes i Bibelen så kraftig som deres (forkynte) ord.
  • I Rovaniemi ble det holdt bispevisitas i 1873 av Erik Johan Andelin. I referatet konkluderes det med at læstadianerne anser seg selv å være syndfrie, og at de leser lite i Bibelen. Årsaken var trolig hvordan de tolket «bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende» (2Kor 3:6). I denne beskyldning var det spørsmål om «tre-alens læra». Under den samme biskopvisitasjonen ble læstadianerne også beskyldt for å ha en eksklusiv menighetslære (s. 281).
  • Også i Tervola ble det holdt bispevisitas i 1873, der læstadianerne ble beskyldt for å lære begge former for «tre-alens læra», noe som kommer fram av deres egen uttalelse: «Det er heller ikke nødvendig for deres tilhengere å lese den Hellige Skrift. Vi har hørt noen (læstadianere) som har som har uttalt seg slik om Bibellesning: «Den der store permboka kan dere bare lese år etter år. Men dere kommer ikke til å finne Jesus der. Det fortelles at Maria og Josef søkte etter over alt. Men så fant de ham i tempelet. Og med tempelet menes det nettopp de troendes forsamlinger (Pohjolan kristillisyys s. 124-125 og Aittola s. 281).
  • Etter dette ble det holdt bispevisitas i Alatornio i 1875, det siste før det store predikantmøte samme år i Alkkula. Ett av menighetens medlemmer som hette Pahkamaa, anklaget læstadianerne for å lære at «det ytre ord i Skriften bare er en død bokstav, og at det er farlig å lese Bibelen. Samtidig lærer de at Guds Ord ikke finnes utenom deres menighet, fordi prestenes forkynnelse bare er en død bokstav og at det skrevne Guds Ord mangler kraft. Også i Pahkamaa sin beskyldning kommer det frem begge former for «tre-alens læra», som begge kan knyttes til et eksklusivt menighetssyn.

Første store predikantmøte i Övertorneå i 1875, dit alle læstadianske predikanter ble invitert

Første gang man arrangerte storforsamling i den læstadianske vekkelse, var i Alkkula (Övertorneå) i 1875. Ifølge visse kilder var det samlet 2000 tilhørere dit og 100 predikanter (mest sannsynlig inklusiv flere av vekkelsens egne prester), andre kilder nevner kun 20 predikanter. I forbindelse med møtet ble det også arrangert et stort predikantmøte, der man behandlet ulike lærespørsmål som det var uenighet om i vekkelsen, men også den kritikk som hadde kommet fra kirkelig hold mot vekkelsen.

Saker som møtet tok stilling til, var om syndene må bekjennes åpent innfor hele menigheten, slik noen predikanter lærte.

Tre-alens læra
Dessuten drøftet de det som man i ettertid har kalt for «tre-alens læra om Gud». Man må vel kunne si det slik at denne lære mest sannsynlig var opphavet til et eksklusivt menighetssyn som særlig sterkt kom til syne på 1900-tallet, særlig innen to av de store læstadianske retningene, og som i store trekk går ut på følgende:

  1. Gud virker ikke gjennom det leste Guds Ord, Bibelen, men bare gjennom det forkynte Guds Ord (Bibelen ringeaktes, sammenlignet med det forkynte Guds Ord).
  2. Man kan ikke møte Gud eller bli frelst utenom gjennom den læstadianske menighet.
  3. Den Hellige Ånds virkefelt er begrenset til å gjelde bare innenfor den læstadianske menighets område (ved det forkynte ord og ved det almene presteskap).

Konklusjon fra predikantmøtet i Alkkula i 1875:

  1. Påbudet om offentlig skriftemål for alle, ble erklært ubibelsk. Predikant Juho Takkinen fra Kuusamo som hadde spredd denne ubibelske «pavelære», ble pålagt å beklage dette ovenfor de menighetene som han hadde pålagt denne lære til. Dessuten måtte han innfor alle disse menighetene be om tilgivelse for at hadde pålagt offentlig skriftemål for alle.Det fortelles at Johan Raattamaa hadde oppmuntret Takkinen til å gjøre forbedring for «at han hadde forbannet kirken, bråket med prestene og for at han hadde pålagt læra om pavens lange tvangsskriftemål».
  2. «Tre-alens læra» fikk ikke støtte, og ble ansett for å være gal (Marjatta Aittola s. 280 og 284). Ifølge predikant Heikki Hooli (1851-1937) ble «tre-alens læra» forkastet på predikantmøtet.

Uttalelse av Johan Raattamaa i en tale et par år etter møtet i Alkkula i 1875, publisert i Siionin Lähetyslehti i 1925 av predikant Isak Ylinenpää, som virket samtidig med Johan Raattamaa:

«Man får ikke legge syndsbekjennelsen som grunnvoll (for vår kristendom). Videre må vi holde troens prediken viktigere enn læra om syndsbekjennelse. Som skriftefar er det nok med kun en kristen, omså bare med en kvinne» (Ole vapaa vapaaksi ostettu lauma s. 75-77).

Predikant Karl Wilkman (1844-1914) som selv var 28 år når predikantmøtet ble holdt, forteller følgende fra dette møtet:

«I bygda Alkkula i Övertorneå ble det på vårvinteren 1875 for første gang arrangert storforsamling for læstadianske kristne. For det var jo nødvendig at man behandlet viktige lærespørsmål i tilknytning til hva som var rett lære, fordi det allerede hadde oppstått uenighet blant de læstadianske kristne om forskjellige lærespørsmål (K. A. Lauri. Rakennusmestari s. 17-18 og Marjatta Aittola s. 283).

Predikant Heikki Hooli forteller også fra predikantmøtet:

«Noen predikanter har lært at Gud ikke virker noe som helst, bortsett fra gjennom (den læstadianske) menigheten. Men da innkalte Raattamaa alle predikantene til et møte, og det ble holdt i Övertorneå kirke. Men læra (om en tre-alens Gud) fikk en brutal død (Marjatta Aittola s. 284). 

Førte predikantmøtet i 1875 til endret syn angående Bibelens autoritet og menighetslæra?

Det virker ikke som om vedtaket fra predikantmøtet i Alkkula i 1875 klarte å få slutt på læra om en tre-alens Gud», dvs. at Gud ved sin Hellige Ånd kun virker gjennom menigheten (eksklusiv menighetslære) og at Skriften og det leste Guds Ord var undervurdert, i forhold til det forkynte Guds Ord.

Nye bispevisitas etter  1875 der «tre-alens lære» på nytt var med på sakslistene

  • I 1876 var det bispevisitas i Kemijärvi av Robert Valentin Frosterus. Han ville vite hvordan læstadianerne så på det skrevne Guds Ord, sammenlignet med det forkynte ord. Men han fikk ikke noe klart svar på det. Dette kan antyde at de lokale læstadianerne kjente til vedtaket fra Alkkula om at de forkastet læra om en «tre-alens Gud», men at de ikke ønsket å være lojale mot dette vedtaket. Kanskje var det derfor at de forsøkte å skjule hva som var deres syn (Marjatta Aittola s. 286).
  • Under bispevisitasen i Sodankylä i 1876 kunne A. G. Borg fortelle at læstadianerne holdt det skrevne Guds Ord å være en død bokstav, og at de kun anser det ord som de selv med sin egen munn taler for å være levende. Da var det en av læstadianerne som svarte: «Ordet som finnes mellom permene (i Bibelen) anser de for å være en død bokstav«.Dette kunne ikke predikant Heikki Syväjärvi (1839-1909) godta som et svar som skulle være representativt for læstadianerne, og derfor sa han: «læstadianerne holder Guds Ord for å være dødt bare når det ikke brukes»(Marjatta Aittola s. 286).
  • Bispevisitas i Kalajoki i 1878. A. G. Borg ville vite om læstadianerne kun anser det forkynte Guds Ord viktig, og om de ringeakter det det skrevne Guds Ord. Til det svarte læstadianerne at de gjorde det tidligere, men ikke nå lenger.

Samme år skriver læstadianerpresten K. A. Heikel: «Virkningen av og kraften i det leste Guds Ord er noe som blant enkelte har blitt fornektet. De har lært at den Hellige Ånd er virksom overfor de som er utenfor eller som ikke hører til menigheten kun gjennom det forkynte Guds Ord. Denne seiglivede villfarelse er noe som vi med alle krefter har forsøkt å motarbeide i nesten ti år» (Marjatta Aittola s. 287). 

Nytt preste- og predikantmøte i Ii i 1885, der samme læresaker blir behandlet på nytt

Vedtak/uttalelse angående prestemøtet i Ii i mars 1885

Aatu Laitinen publiserte vedtaket fra prestemøtet for læstadianske prester i november året etter møtet i tidsskriftet Kristillinen kuukausilehti (Kristelig Månedsblad). Vedtaket er inndelt i tre hovedpunkter:

  1. Betydningen av den såkalte læstadianske vekkelse for vår kirke (den finske kirke) og for vårt folk.
  2. Hvordan bør vi møte personer som hører til andre åndelige rørelser?
  3. Kan en oppvakt sjel få del i en saliggjørende tro ved det leste Guds Ord?
  1. Betydningen av den såkalte læstadianske vekkelse for vår kirke (den finske kirke) og for vårt folk.

Når det gjelder dette første punktet, så vil de læstadianske prestene helt klart forsvare legfolks rett til å forvalte nøkkelmakten, og de bekrefter den læstadianske vekkelses historiske berettigelse: Møtedeltakerne var alle av den oppfatning at den læstadianske vekkelse, slik også alle andre kristne rørelser, har ført med seg mye bra for den finske kirke og for det finske folk.

For det første er Bibelens lære om skriftemålet og om syndenes forlatelse – eller om himmelrikets nøkler – på nytt igjen blitt tatt frem i lyset og tatt i bruk i den læstadianske vekkelse. Dette er noe som stort sett har blitt forsømt i statskirken. Det samme er også tilfelle når det gjelder det øvrige Guds Ord.

Skriften og kirkehistorien viser at når Kristi menighet har falt i lunkenhet og i synd, og har forkastet Kristi læres hovedsannheter i sine liv – nemlig omvendelse og tro – så har Gud under slike mørke tider latt det oppstå kristne trosrørelser. Gjennom disse har så Gud vekt opp den sovende kristenheten, og Kristi lære har sluppet bort fra å være bare noe skjematisk og formelt, og har kommet til sin rett og blitt tatt i praktisk bruk.

En slik oppvekkende og oppkvikkende vekkelsesrørelse har også den læstadianske vekkelse vært, både for den finske kirke og for det finske folk.

Videre så konstaterte man under dette første punktet at den læstadianske vekkelse har vært tro mot den evangelisk-lutherske kirke, og at den læstadianske vekkelsen har ville avvise forsøk på separatisme: Denne vekkelsesrørelse har ikke på noen måte hatt og har heller ikke til hensikt å skille seg fra statskirka, og har heller ikke selv begynt å kalle seg for ”den læstadianske vekkelse”, men det er et navn som vekkelsens motstandere har gitt dem.

Guds Ord får autoritet pga. vekkelsen
I vedtaket vil man poengtere som en positiv sak den iver som vekkelsen har ført med seg til å lese og til å utlegge Bibelen. For det andre har den læstadianske vekkelse vekt opp en iver hos folk til selv flittig å granske Skriften, også til mer grundige bibelstudier.

Ved en slik granskning har mange som tilhører ”det læstadianske området” tilegnet seg stor bokstavelig kunnskap om Bibelen, og det er mange som også har fått dyp åndelig innsikt i Guds rikes hemmeligheter.  I forsamlingene har Bibelen blitt utlagt for tusener av sjeler til oppvekkelse, og slik har de (ved det forkynte Guds Ord) kommet til troen og fått styrke til sine trosliv.


Positive samfunnsendringer pga. vekkelsen

Som en annen positiv følge av vekkelsen har man kunne konstatere at folks livsstil har endret seg til det bedre. Dette gjelder spesielt for de som har knyttet seg til vekkelsen, men har også positivt påvirket hele det omkringliggende samfunnet: Kjennetegnet for denne vekkelse har generelt vært at man har levd anstendig og redelig. Som følge av dette, har ikke bare drukkenskap, men også utøvelse av andre rådende synder blant befolkningen, i stor grad blitt redusert.

Vennlighet og kjærlighet har fått råde der vekkelsen har fått være virksom. Dette gjelder ikke bare blant vekkelsens egne, men også i forhold til de som står utenfor vekkelsen. Dette kommer til syne ved at vekkelsens folk flittig veileder og lærer de som de har å gjøre med. Slik kan man se at kjærlighet kommer til syne som en frukt av troen, og dette er også omvendelsens verdige frukter.  Også blant de ikke-troende folk har vekkelsen virket til et ytre anstendig liv.

  1. Hvordan bør man omgås med og behandle personer som hører til andre åndelige rørelser?

Når det gjelder dette andre lærespørsmålet, svarte de læstadianske prestene (og predikantene) som var kommet sammen i Ii helt entydig: Møtedeltakerne var alle enige om at også utenfor den såkalte læstadianske vekkelse finner man den Hellige Ånds verk, til og med disippelsinn og en levende tro.

Dette Guds verk får ikke vi ved uforstand forderve, men derimot bør vi med alle krefter streve etter å støtte dette Guds verk. – Så derfor bør vi vise stor langmodighet i forhold til de med øm samvittighet, samt å prøve å forstå også når det gjelder slike lærespørsmål som noen ennå ikke har fattet, på grunn av at de ikke har fått opplysning om saken.

Men på den annen side advarte man for læremessig likegyldighet og for de farer som en kristendom uten åndsopplysning kan fører med seg.

Helt til sist påminte møtet om at man i fra denne kristne vekkelses side ikke skal dømme enkeltpersoner på grunn av at de er feilende. Samtidig slo de fast at den enkelte kristne har rett til å holde en person for å være en kristen, selv om alle ikke har samme syn som han/henne. Og dersom den ene tror noen å være et Guds barn, selv om en annen ikke gjør det, så la oss heller ikke i dette opptre som herrer over hverandres samvittighet eller være til anstøt for hverandre.

  1. Kan en oppvekt sjel få del i en saliggjørende tro ved det leste Guds Ord?

Når det gjelder dette tredje lærespørsmål, drøftet man om en sjel (person) kan bli salig ved det leste Guds Ord. Et samlet møte svarte med å understreke viktigheten av det forkynte Guds Ord (for å virke en levende tro til frelse for tilhøreren). Men de ville ikke nekte for den mulighet som det skrevne Guds ord har til å lede et menneske, slik at det får del i Guds nåde.

Møtedeltagerne var alle av samme oppfatning når det gjelder dette spørsmålet: Både kirkehistorien og den erfaring dagens kristne har (1870-1880 tallet), viser at det hørbare, forkynte Guds Ord, gjennom alle tider har virket mer, både til oppvekkelse, men også for å virke (en levende) tro. Det er ikke derfor at det forkynte, hørbare ord i seg selv er mer virkekraftig enn det skrevne Guds Ord, men at et menneskes hjerte bedre kan fatte og gjemme ordet når det gjennom en levende og synlig person blir tilbudt, enn når det bare skriftlig blir lagt frem for seg. Og derfor er det slik at den største del av de som er kristne i dag – i alle fall blant oss – har fattet troen ved at Guds ord hørbart har blitt forkynt for dem.

Men den hellige Bibel viser på mange steder at det skrevne Guds Ord kan – ikke bare virke til oppvekkelse for den som leser det – men også lede et menneske, slik at det blir delaktig av Guds nåde i Jesus Kristus.

Prestene (og predikantene) som var samlet i Ii var dog enige om at man i Bibelen ikke kan finne direkte eksempel på at noen skulle ha kommet til tro bare ved å lese ordet. Men de kunne henvise til både kirkehistorien og til eksempler fra den læstadianske vekkelses første tid, til støtte for deres positive syn i denne sak. Fra vekkelsens begynnelse har man eksempler på at personer som ble med i vekkelsen, opplevde å få del i Guds nåde uten at de først fikk høre forkynnelsen om syndernes forlatelse. Og når det leste Guds Ord først har fått virke tro, så virker også Ordet slik at de får lyst til å knytte seg til de troendes menighet.

Helt til sist vil møtet påminne om at troen virker kjærlighet, og ved denne kjærlighet blir man forent med menigheten. Og enhver kristen, uansett om man først skulle ha fattet troen ved det leste Guds Ord, behøver – om det bare er mulighet til det – å åpne sitt hjerte for en (troens) bror (eller søster), slik at man kan bli styrket i sitt trosliv ved den trøst og det fellesskap som man får bli delaktig av ved kontakt med andre trossøsken på livets vei.

Dersom man derimot forkaster både Guds tjenere og hans menighet, da er det et tegn på at man heller ikke har fått del i troens liv. For det er sitt eget behov og kjærligheten som virker til at man blir forent med menigheten.