Grensen mellom Guds rike og verdens rike

Å være et menneske, handler om identitet. I snever betydning handler det om hvem vi egentlig er og hvem vi tilhører. Vi har alle våre ID-kort med helt unike personnummer, som det kun finnes ett eksemplar av i hele verden. Så unike og individuelle er enhver av oss. Slik sett skiller vi oss fra alle andre mennesker i verden. Men identitet handler også om tilhørighet, hvem vi føler oss ett med, hvilke gruppe vi vil tilhøre, men også om hvem våre omgivelser identifiserer oss med. Vi blir likesom plassert i ulike grupper. Slik er det for oss alle! Som kristne har vi vår aller dypeste identitet i at vi er skapt i Guds bilde, at vi er Guds barn og at vi hører Herren til. Større åndelig rikdom og velsignelse finnes ikke! Og som Guds barn tilhører vi retten til å tilhøre Guds rike, som er vårt rette åndelige hjem.

Mange opplever dype identitetskriser
Det er mange i dag som opplever en dyp identitetskrise: «Hvem er jeg egentlig? Hvor kommer jeg fra? Hva er egentlig meningen med livet? Og om man ikke finner svar på disse viktige livsspørsmål, kan noen i verste fall begynne å tenke: Er det egentlig noen vits å leve? Mange føler tomhet og meningsløshet? Finnes det noen Gud? Og er det noe liv etter dette livet her på jorden? Er det slik at livet bare har to utganger slik Bibelen forteller, frelse eller fortapelse? Og i tilfelle, hvor går jeg hen? Og om jeg håper å slippe til himmelen etter døden, hvor går veien som kan lede meg dit? Og hvordan skal jeg komme inn på denne veien som fører til livet? Hvem skal jeg kontakte, og hvilke menighet? Og hvordan skal jeg våge å kontakte en kristen som jeg har tillit til for å bli veiledet slik at jeg kan bli frelst? Finner man ikke svar på disse viktige og eksistensielle spørsmål,  vil disse bekymringene etter hvert kunne lede til dype livskriser, både psykisk og fysisk. Men kanskje først og fremst åndelig.

Også vi som er kristne, kan iblant ha slike spørsmål og bekymringer, særlig når man er ung. Da er ikke livet alltid så enkelt, eller så svart-hvitt.  For oss handler det dessuten om vår egen kristne identitet. Hvordan skal vi se på oss selv? Og er jeg egentlig er rett kristen? Og lever jeg mitt liv som kristen slik en kristen virkelig bør leve? Med hvilke øyne ser Gud på meg? Og holder andre kristne meg for en som hører Guds rike til?

Men dessuten: Hvem identifiserer de ikke-kristne meg med? Anser de meg å være en kristen, en ikke-kristen, eller kanskje noe midt i mellom?

Og hva består så min kristne identitet av, hva lærer Bibelen? Hvordan skal jeg kunne få styrket min kristne identitet, slik at jeg skal kunne få større frelsesvisshet?

Vi er alle skapt i Guds bilde, og for å ha vår identitet som tilsier at vi hører Herren til
«Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem». Om dette sier Lundes Bibelleksikon: «At mennesket er skapt i Guds bilde, viser at det har personlig selvbevissthet og vilje, har en udødelig sjel og er skapt til å leve sammen med Gud – og med sine medmennesker». Og etter at Gud hadde skapt alt, sier han: «… og se, det var overmåte godt«, 1Mos 1:31a.

Slik var det så lenge som de var i Edens paradis! Da hadde Adam og Eva sin egen identitet i orden. De kjente Gud som sin rette og omsorgsfulle Far, og som Skaperen av alle ting. De kjente Guds storhet og hellighet, og hadde ærefrykt og respekt for ham. Og slik kjente de Guds identitet, hvem han var, hvordan han var, og hvordan han ville at han skulle elskes og tjenes.

Syndefallet gjorde at Adam og Eva fikk knust sin egen identitet og sitt eget selvbilde. Det samme gjelder også deg og meg
Men så kom syndefallet. Det førte til at både deres Gudsbilde og deres eget selvbilde ble knust. I stedet for å elske Gud, begynte de å fryktet ham. Og i stedet for å søke fellesskap med ham slik som de tidligere gjorde, flyktet de for ham. Og så skjulte de seg for ham så godt som de bare kunne. De ville ikke være ærligere og ta ansvaret for sine egne liv og sine onde gjerninger, men begynte å unnskylde seg og å skylde på hverandre. Slik seiret synden og det onde, både over dem og over deres etterkommere. Synden ødelegger alltid forholdet mellom menneskene og Gud, men også internt mellom oss mennesker. Og synden fører dessuten til at det blir kaos i våre egne liv. I stedet for at vi søker hjelp av Gud til å seire over syndens fristelser og lokkelser, overgir vi oss alt for lett i dens makt, og slik blir vi fort til syndens slaver. For slik sier også Jesus: «Hver den som gjør synd, er syndens trell».

Og slik taper vi litt etter litt hele vår kristne identitet, både barneretten og arveretten. Da blir rotløse når det gjelder hvem vi egentlig er og hvem vi tilhører når det gjelder den kristne tro. Når syndefallet skjer i våre liv, så mister vi også likheten med Gud og med han Sønn Jesus Kristus, og blir fremmedgjorte både for dem, for de kristne og for det kristne fellesskapet.

Ved omvendelse og gjenfødelsen får vi tilbake vår kristne identitet
Når man igjen får bli et Guds barn og får del i gjenfødelsen, så får man på nytt tilbake sin opprinnelige likhet med Gud. For de som tror på Jesus, er bestemt til å bli likedannet med Guds Sønn, Rom 8:29. Å bli en kristen betyr at man får et helt nytt hjerte og et nytt sinn. Det innebærer at Jesus tar bolig i vårt hjerte, og blir Herre i våre liv. Da får livet vårt nytt innhold og ny mening. Da blir livet for oss Kristus! Da vil vi følge ham og leve for ham. Og da tilgir han oss alle våre synder i kraften av sitt eget blod, og ikler oss med sin egen rettferdighet. Alt dette gir han oss del i gjennom kraften i det evangelium en kristen bror eller søster forkynner for oss, som Kristi sendebud (2 Kor 5:20). Og når vi tror evangeliet som blir forkynt oss, gir Gud oss sin egen Hellige Ånd i vårt hjerte (Ef 1:13). Og slik fødte han oss ved sannhetens ord, etter sin vilje (Jak 1:18).

På denne enkle måten gjør Gud en frafallen synder til et Guds barn, og til en arving til det evige liv. Og da vitner Ånden selv med vår ånd at vi er Guds barn (Rom 8:16). Samtidig blir våre navn innskrevet i livets bok i himmelen. Ved den Hellige Ånd får vi bekreftelse på at vi hører Herren til, samtidig med at vi får del i frelsesvissheten og i barneretten. Slik får vi tilbake vår kristne identitet. Nå er Jesus min og jeg er hans. Nå vil jeg leve mitt liv til Guds ære. Nå vil jeg ved Ånden døde kjødets gjerninger og vandre i troens og Åndens lydighet (Rom 8:1). Nå vil jeg søke fellesskap med dem som hører Herren til (1Joh 1:7). Jeg vil høre med til Guds husfolk, og leve mitt liv i Jesu etterfølgelse. Slik er det for en som blir en kristen, og som blir innlemmet i den kristne menighet.

Grensen mellom Guds rike og verden
Selv om man får nye venner når man blir en kristen, og blir en del av en menighet, vil man fortsatt måtte omgås med de som ennå ikke er kristen. Det er den eneste måten som også de kan bli vunnet for Kristus på. For også de behøver noen som skal kunne vitne om Jesus for dem. Ikke slik å forstå at en nyomvendt alltid er i stand til å gi så god kristen undervisning, det kan man verken forvente eller pålegge. Men dog kan alle være et lite lys, som med sitt liv vitner om Jesus, at det har skjedd noe i sitt liv, noe som får praktiske konsekvenser for sine valg og for sin livsføring. For når man ved Guds nåde har fått bryte med synden og med et verdslig liv, da vil også de ikke-kristne kunne se at det må ha skjedd noe med livet for den som har blitt en kristen. Og dette vitnespyrdet – om ikke annet enn ved sine valg og sitt liv – er kanskje det som taler aller sterkest. For en som har fått himmelen som sitt viktigste mål i sitt liv, betyr det samtidig også at man ikke lenger vil leve i synd, og heller ikke vandre på syndens vei.

Slik lærer også Paulus: «For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lystene, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er», … Tit 2:12.

Det at vi som kristne ikke deltar i et verdslig liv, betyr selvsagt ikke at vi på noen måte får vise forakt for de som ikke er kristne. Men siden vennskap med verden ikke bare kan føre til at vi kan bli forført og gjort til syndens slaver på nytt – men som Skriften sier – det er fiendskap mot Gud og at man på den måte blir Guds fiende (Jak 4:4), så er det viktig at man som kristen også i praksis adlyder slike bibelske formaninger. For de er gitt til vårt beste, for at vi skal bli bevart i troen, få beholde barne- og arveretten og å gi oss del i den evige frelse i himmelen.

Henry Baardsen
Alta

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.