Feriestedet vårt i Eugmo i Finland

I 1986 kjøpte vi et eldre, lite hus som feriehus for oss og våre barn som ligger i Larsmo kommune i Finland, nærmere bestemt på Kärlekavägen i Nes. Huset hadde ikke vært annonsert til salgs, men en nær bekjent av oss i  Finland – en søster til min hustru Gun – hadde tipset eieren om at huset skulle passe til oss. En av onklene til Gun var nemlig gift med datteren i huset.båt Og på den måte fikk vi før noen andre, tilbud om å komme å se på huset, før det skulle annonseres til salgs. Så dermed satte vi oss i bilen, og kjørte 920 km til vi var framme, med tre smågutter i bilen, Gustav på 7 år, Rune på 5 år og Robert på 1 år. Huset var da i relativt dårlig stand, og vi så straks at det kom til å bli svært mye å gjøre.

Dette bildet er tatt etter at vi i 2010 totalrestaurerte huset utvendig. Alt som sees på bildet er helt nytt, men er alt utført nøyaktig slik det var på begynnelsen av 1900-tallet, bortsett fra takplatene. Jeg skal senere legge inn et bilde – ved siden av dette bildet – som er tatt i 1935. Da vil man kunne se hvor like husene er – før og etter restaureringen.

 

Noe «hellig» over huset
Det var en gammel kristen dame som solgte huset til oss. Hun hadde allerede da bodd mange år på et eldresenter. Hennes eneste vilkår for at hun skulle selge huset, var at de som skulle overta det, måtte være kristne mennesker. Så i så måte passet det jo bra for oss. 

For henne var det likesom noe verdig over huset, noe som for henne var «hellig». For helt fra begynnelsen på 1900-tallet hadde de ofte hatt som kjære gjester gamle læstadianske predikanter, slike som Paul Rantala og mange andre kjente personer i den læstadianske vekkelse. Så derfor var det viktigste for henne at vi lovet å ta godt vare på huset og på «verdigheten» huset hadde hatt. Og slik håpet hun at det også skulle få være i framtiden. Etter at hennes far døde, levde hun alene i huset i 35 år, og nå ønsket hun at nye eiere skulle overta.

Mange kristne mennesker som senere har kommet inn i huset vårt har sagt til oss: «Det er likesom noe spesielt med dette huset, for de de kjenner at det er fred og ro over huset». Kanskje den gamle dama hadde rett? Vi velger i alle fall å tro det, og slik føler også vi. For i gammel tid sa man jo ofte når man kom inn i et hus: «Fred være med dette hus»! Det var en kristen skikk fra gammel tid av. De tenkte da ikke primært på det fysiske huset, men særlig på de som bodde der, at de skulle få oppleve og eie den fred som bare Jesus kan gi. Og denne freden ønsket helt sikkert den gamle dama at både vi, våre barn med ektefeller og deres barn skal få eie som den aller største og dyrebareste skatt i sine liv. Men også at vi skal ta vare på denne Guds fred og på hans velsignelse, og så videreformidle dette til de kommende generasjoner etter oss. Slikt gir håp både for tid og evighet.

Hus til prisen av en gammel campingvogn
Penger brydde den gamle dama seg ikke om, det var slettes ikke det viktigste i hennes liv. Det var noe annet som betydde mer for henne enn jordisk rikdom. Og siden hun ikke hadde egne barn, solgte hun huset og eiendommen til oss utrolig billig, til verdien av en ganske gammel campingvogn på den tiden. Stedets banksjef var med på forhandlingen. I en hast hadde han kjøpekontrakten klar, så var det bare for begge parter å underskrive. Siden min fru er finsk statsborger, var det hun som kjøpte huset, selv om også jeg heldigvis fikk være med på å betale min andel.

Dugnad – en god gammel finsk tradisjon
På den tiden var det en god gammel finsk tradisjon med dugnad. Samme høst stilte det opp en hel rad av slekt og familie, og etter kort tid var huset igjen i respektabel god stand. Inngangspartiet var falt av grunnmuren pga. telehiv, og den måtte på plass. Alle vinduer mått kittes utvendig. Deler av huset fikk ny panel som måtte males tre strøk,  og mye, mye mer måtte gjøres.

Da vi kjøpte huset, hadde faren til den gamle dama vært død i 35 år. Så det var derfor ikke andre som kunne vedlikeholde huset før vi overtok det, annet det som var høys påkrevende og som måtte gjøres. Dette var i august 1986. Men tross det har det vært evig nok av sommerprosjekter å ta fatt på hvert eneste år, litt etter litt. Det passet egentlig bra for meg som alle disse årene har hatt to måneders lærerferier. Og nå når vi er pensjonister har vi egentlig ennå bedre tid, slik at prosjektene bare blir flere, ikke færre med årene. 

Venner for livet – og kristen nettverksbygging
Vår yngste sønn var ennå ikke født da vi kjøpte feriestedet. Siden vi har vært der nesten hver eneste ferie siden våre barn var helt små, har de alle fått mange gode kristne venner der, et vennskap som ser ut til å vare livet ut. Ennå besøker de hverandre jevnlig. De har vært i hverandres bryllup og møtes så ofte som de har anledning til det. Det er veldig bra! Som besteforeldre er vi spesielt glade for at også våre barnebarn trives veldig godt der, og at også de allerede har fått mange gode kristne venner som de holder kontakt med. Dette er en god måte å bygge gode, trygge nettverk på. Og ved å investere i slike verdier som egentlig er helt gratis, får man også god avkastning på det som man investerer av tid og omsorg på sine venner.

Dårlig med visse bygningsmaterialer på begynnelsen av 1900-tallet
Huset vårt ble bygget lenge før Finlands selvstendighet i 1917. Men tross det var arbeidet utrolig fagmessig utført. Men en ting manglet de totalt på den tiden, og det var markisolering til frostsikring av grunnmuren som er av kjempestore naturstein. Derfor levde huset i sin egen takt på grunn av telehiv og når telen smeltet. Og de hadde heller ikke verken vegg-, gulv- eller takplater. Som underlag for veggtapeten brukte de tykk malepapp, og også den levde i takt med at veggene hevet og senket seg. Men fra vi grunnrestaurerte huset i 2010, markisolerte utvendig rundt hele grunnmuren og slo veggplater på alle vegger, er alt helt stabilt og alle de ovennevnte problemene er nå historie.

Håndplukket for å arbeide for den russiske tsaren i Helsingfors i siste fase av «russetiden»
Det er ikke tvil om at han som eide og bygget huset vårt, var en bygningsmann og en finsnekker av høyeste rang. Vi har blitt fortalt at han ble «oppdaget» av den russiske tsaren, som fikk han til Helsingfors for at han der skulle arbeide som snekker på byggverk som Sovjetunionen bygde der. Tiden fra 1809 – 1917 «ryska tiden», «Autonomtiden» og «Storfyrstedømmet Finland», den perioden i Finlands historie da landet var en delvis selvstyrt del av det russiske keiserdømmet. I perioden 1906 til 1917 forsøkte russerne å russifisere Finland, men siden vårt hus ble påbegynt i 1902, er det vel mye sannsynlig at han som eide vårt hus, arbeidet for russerne før denne perioden.

Parkett av 50 mm tykk russisk bjørkeparkett på stugegulvet – Et lite minne fra tiden da Finland var «Storfyrstedømmet Finland» – en forholdsvis nær historie
Som delbetaling fra tsaren for arbeidet han utførte i Helsingfors, fikk han 50 mm massiv bjørkeparkett. Denne eksklusive parketten har han lagt i det største rommet i huset vårt. Da vi overtok huset, ble dette rommet benyttet som stue. Stuen var helt sikkert utrolig flott og særegen på den tiden. Det var ikke bare parketten som utmerket seg, men også den flotte kakkelovnen som når nesten helt opp til taket. Og takhøyden var respektable 2,70 m.

For hvem andre var det vel som på begynnelsen av 1900-tallet hadde 50 mm tykk ekte bjørkeparkett lagt i fiskebensmønster, det var det helt sikkert ikke mange på landet som hadde. Senere har vi bygd rommet om til to soverom.

Våre to soverom

   

På de to bildene ovenfor, kan man se det som tidligere var stua, men som nå er omgjort til to soverom. Vinduene er nå helt nye med isoleringsgrad som tilfredsstiller dagens strenge krav, men at laget nøyaktig slik de opprinnelige bildene var. 

Slik man også kan se av alle bildene, har vi valgt å la hvert enkelt rom ha sin egen stil, langt på vei slik det tidligere var. Ingen ting får være alt for moderne eller følge dagens stil. Det er det som er mye av kosen med å eie et gammelt hus hvor hvert rom har sin egen stil, men samtidig at rommene står i stil med hverandre.

Parketten som er lagt i 45 graders fiskebensmønster, er montert med aller største presisjon. Bare dette er en liten historie fra den tiden da Finland var en autonom stat under Russland, slik ovenfor nevnt. Huset har overlevd  mange kriger: Den finske borgerkrigen (1918), Vinterkrigen (1939-1949, Den finske fortsettelseskrigen (1941-1944), Lapplandskrigen (1944-1945) og to verdenskriger. Derfor er det svært sannsynlig at det også har vært både finske og russiske soldater inne i huset vårt.

Profesjonelt utført snekkerarbeid – primært med meget primitivt verktøy
Da huset ble påbegynt i 1902, fantes det som kjent ikke maskinelt snekkerutstyr for hjemmebruk. Absolutt det meste som ble gjort da, var håndarbeid med utrolig primitivt verktøy, sammenlignet med i dag.  Når man studerer ulike detaljer på huset, slik som blant annet alle speidørene av heltre med fire speil i hver dør, utskjæringene rundt yttervinduene utvendig etc., så er det helt ufattelig hvordan de har fått det til, sett med dagens øyne. Det samme gjelder også de to kakkelovnene i huset. Når man ser hvordan også dette arbeidet er utført, og hvor utrolig effektivt de virker, så skjønner man at det virkelig er profesjonelle fagfolk som står bak både konstruksjon og utførelse. Kakkelovnene er utrolig gode til å akkumulere varmeenergien og fin å regulere varmeavgivelsene med. Når man fyrer i ovnen den ene dager, avgir ovnene nesten like mye varme dagen etter. Røykkanalene går i et helt spesielt mønster og er lange, og akkumuleringen skjer i flere hundre kilo steiner. Tenk, slikt har de lyktes med å konstruere og å mure, allerede for langt over hundre år siden, lenge før første verdenskrig. 

Bilde fra vår lille, men koselige stue

På dette bilde ser vi kakkelovnen bak gyngestolen. Men ingen av de viktige delene vises her, slik som fyringsluker, askelukene eller de to reguleringsspjeldene.

 

Gyngestolen som vises på bildet ovenfor, har vi tatt med oss fra Norge. Jeg kan ikke garantere for at det stemmer, men det er meg fortalt at denne «amerikanske» gyngestolen er laget før andre verdenskrig, men at våre foreldre lyktes med å grave den ned, og på den måten klarte de å skjule den fra tyskernes ildspåsettelse av alle hus i Alta og deres destruering av alt som kunne ha noen verdi.

Jeg skal senere legge inn detaljerte bilder som viser hvilke kvalitet det er på deler av arbeidet som ble utført, siden jeg ikke her og nå har disse bildene tilgjengelig.

Et par bilder av husets utside

NB: Om du ønsker å studere detaljene på vinduspynten rundt de utvendige vinduene, er det bare å dobbeltklikke på bildet og gjerne forstørre ennå mer. Da vil man kunne hvilke utrolig flott håndvern som vindusdekorasjonene er utført med. 

Det som man ser på disse bildene, er utført av en finsnekkerutdannet finsk kompis til våre sønner, men han har laget dem etter samme modell som de opprinnelige.

Ytterlig et bilde fra stua vår. Innerst inne er vårt soverom.

Her ser vi hvordan samtlige 7 dører er speildører av heltre. Alle dørene har fire speil med lister rundt alle speilene.

 

Noen bilder fra kvisten

Denne doble speildøren er husets yttergang. Lokalt kaller man dette rommet for «kvisten», som fungerer både som yttergang, som kafe og som lese- og konferanserom.

 

     

Slik man kan se av bildene, er «kvisten» et lyst og trivelig rom hvor vi gjerne  drikker ettermiddags- og kveldskaffe. Da kan vi nyte panoramautsikten mens dagen går mot kveld, og solen så smått begynner å gå ned. Langs veggene er det sittebenker, slik at er plass til ganske mange å sitte der. Rommet benyttes også som oppholdsrom når det regner ute.

Jeg har restaurert flere av de ni speildørene som er i huset, og jeg kan love at det er ganske mange timers arbeid med hver side av dørene. Først må all malingen fjernes med en spesiell malingsfjerner, og det har som oftest blitt ganske mange lag maling i løpet av over 100 år. Så skal dørene slipes, sparkles, grunnes og males med minst to strøk. Og de fleste dørene er malt med to ulike farger.