av Kilde: “Vangituille vapautusta – sidotuille päästöä”, av O. H. Jussila
Oversatt av Henry Baardsen
Da prost Lauri Leevi Læstadius på vårvinteren 1849 flyttet fra Karesuando til Pajala, hadde en kraftig vekkelse pågått i ca. 3,5 år i det distrikt som han nå hadde forlatt. Vekkelsen hadde allerede spredd seg til andre menigheter i Lappland. Også i Pajala – som ikke lengere tilhørte Lappland, men til Vest-Bottenvika – spredde vekkelsen seg til landsbygdene. Etter hvert ble det mer og mer klart for Læstadius at det blant de vakte var et økende behov for sjelesorg. De opplevde nemlig en dyp syndenød. Samtidig lengtet de etter å vite hvordan de skulle kunne få frelsesvisshet. Dette ble etter hvert et brennende spørsmål for dem. Dette skjønte nok Læstadius. Men noen av hans medarbeidere som hadde sitt arbeid bland den tids vanlige folk, var ennå mer bekymret for dette (enn Læstadius).
De mest begavede (av Læstadius nærmeste medarbeidere) var Juhani Raattamaa og Erkki Antti Juhonpieti. Da Læstadius flyttet til Pajala, ble han (Erkki Antti) som en “høyre hånd” for Læstadius.
Allerede helt fra begynnelsen av, var Erkki Antti den som hadde aller størst bibelkunnskap av alle av Læstadius sine medarbeidere. Både ifølge skriftlige kilder, og det som kristne som levde i vekkelsens første tid kunne fortelle, så hadde han også et mer evangelisk bibelsyn enn hva som var tilfelle for de andre predikantene (i vekkelsens første tid), da det stormet som verst.
Erkki Anttis påvirkning kom også til å bli helt avgjørende for at det skulle “klarne” for vekkelsen (nemlig at man ikke bare skulle forkynne loven og vekke syndserkjennelse, men at også forkynnelsen av evangeliet var en forutsetning for at Gud skulle kunne føde en levende tro i hjertet, slik at menneskene skal kunne bli Guds barn, få visshet om syndenes forlatelse og kunne bli frelst).
Denne nød kom særlig klart til syne og tvingte seg fram, da han fikk kjenne på en dyp indre nød i hans hjerte. Han måtte få svar på hvilke vei som Gud ville vise for dem, (slik at de rett skulle kunne veilede menneskene som var i en dyp syndenød og søkte frelsesvisshet), slik at de skulle få del i Guds frelsende nåde, og visshet om at deres egne synder var dem forlatt.
