Eksklusivt syn på Guds rike og på sin menighet – også innen læstadianismen

Et eksklusivt menighetssyn innebærer at man ser på sin egen menighet som «den eneste sanne Guds menighet her på jord». De som ikke tilhører deres menighet, blir ikke holdt for å være sanne kristne, men anses å stå utenfor Guds rike. Egentlig kan et slikt syn klassifiseres som et sekterisk menighetssyn, siden man da tror at de rette og  levende kristne er bare «vi og ingen andre«. Derfor bør enhver sunn kristen menighet vokte seg for slikt, og ikke gi rom for et slikt ubibelsk menighetssyn.

Dermed utestenger man andre fra å slippe inn i Guds rike, i alle fall slik de selv definerer Guds rike. De som ønsker å bli frelst, må først bli en del av deres menighet, ellers er de utenfor, uansett hvor mye kristen de enn er og selv om de også tilhører en annen kristen menighet. 

Egentlig er det mange kirkesamfunn og menigheter som i større eller mindre grad kan regnes med i denne gruppen, slik som mormonerne, Jehovas Vitner, Menigheten Samfunnet, «Menigheten uten navn» med flere. Men det finnes selvsagt menigheter og trossamfunn hvor det bare er ledelsen eller deler av menigheten som tenker slik, og som bemøter dem som ikke tilhører deres menighet på en eksklusiv måte. Slik vil det alltid være!

Noen av oss kjenner kanskje eller har møtt på personer som har blitt ekskludert fra slike «lukkede menigheter». Eller så har de selv valgt å forlate slike «usunne trossamfunn». En del har blitt utestengte fra eller utfrosset fra ulike verv i menigheten, særlig om de har våget å stille kritiske spørsmål til hvordan denne menigheten blir ledet eller organisert.  Og da tenker jeg ikke på slike som har tilhørt menighetene som er nevnt ovenfor, men de som kommer fra andre kristne menigheter og kirkesamfunn, inklusiv lutherske og læstadianske menigheter. 

En helt unik menighet som kan formidle noe viktig som ingen andre menigheter har eller som ingen andre kristne kan gi
Et eksklusivt menighetssyn betyr at man ser på sin egen menighet som noe helt unikt. Man innbiller seg å forvalte noe som ingen andre har eller kan formidle, noe som er helt avgjørende for å kunne bli frelst.

Iblant kan dette være av læremessig art, slik som for eksempel rett dåpssyn. Skal men kunne bli medlem i deres menighet, må man fullt ut si seg enig i hele deres teologi og i alt hva de lærer. Men ikke bare det: I visse tilfeller må man dessuten følge alle deres ytre leveregler, skikker og bestemmelser,  også når det gjelder slike ting som klær og utseende.

Gjelder det f. eks. en menighet som ikke bekjenner troen på en treenig Gud, så må man døpes på nytt etter et dåpsformular som deres menighet har utarbeidet og godtar. Da rekker det ikke at man tidligere er blit døpt i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, slik Jesus befaler.

Og for noen menigheters vedkommende, må man først fordømme og erklære den menigheten man tidligere har tilhørt som «falsk kristendom» før man kan bli velsignet inn i deres «sanne menighet», og på den måte kunne bli et medlem i det eneste rette «Guds rike» her på jord. Også i min bekjentskapskrets kjenner jeg til noen som har blitt utsatt for slik utidig og ukristelig press av slike som mener at de representerer Guds sanne menighet på jord.

Finnes det et eksklusivt menighetssyn også blant oss læstadianere?
Svaret vil nok dessverre måtte bli ja, i alle fall etter hva jeg kjenner til og har erfart. Selv om det ikke så mye av slikt, så finnes det i alle fall i en viss grad, selv om det mer sjeldent vises åpent eller ikke finnes i så stor grad. Men for oss som er en del av dette miljøet og som stadig møter på kristne fra egen og fra de forskjellige andre grenene av vekkelsen, er det ikke så helt sjelden at vi kan møte på slike synspunkter og opplevelser som ovenfor nevnt.

Selv om det nå er 60-100 år siden den læstadianske vekkelse ble splittet i ca. 5-6 forholdsvis store grupperinger, er den opprivende historien med beskyldningene fra begge sider slettes ikke glemt av alle. For det som er vondt og slikt som man helst verken får spørre eller snakke om, har en tendens til å feste seg fast i langtidsminnet. Og særlig om man har fått oppleve slike traumatiske hendelser med konflikter og beskyldninger kristne seg i mellom i sin barndom eller i sin ungdom. Da gjør slikt utrolig stor skade i barne- og ungdomssinnet, og er ofte noe som man kanskje aldri klarer å legge helt bak seg på egen hånd, uten profesjonell hjelp. Og spesielt når barn og unge opplever at noen av sine kjære foreldre blir anklaget, fordømt og kanskje ekskludert på grunn av visse maktpersoner  har et eksklusivt menighetssyn, så kjenner jeg til at dette setter varige og vonde spor i barne- og ungdomssinnet. Og mange lider over slikt stort sett så lenge de lever, selv om de også er kristen, det er min erfaring. Slike personer – selv om de også i samfunnslivet kan være sterke ressurspersoner – så er de utrolig følsomme for konflikter og åpne motsetninger kristne seg i mellom, særlig om de aldri har fått lov til å snakke skikkelig ut om sine vonde følelser og blitt tatt på alvor.

Selv om absolutt alle splittelsene i vekkelsen skjedde hovedsakelig på grunn av kamp om makt, posisjoner og ledelse, men også delvis på grunn av noen lærespørsmål, så virker det som om også generasjonene etter dem vil ha en tendens til å støtte sine tidligere lederes valg, nesten uansett hvor uforstandige valgene var. For det var alltid de andre som hadde feil og som hadde skylden, påstod man, det finnes det god dokumentasjon på i gamle skriftlige dokumenter som er spart for ettertiden. Og siden ingen av de mange forsoningsmøtene førte fram mellom de ulike grenene av læstadianismen, vil gjerne konfrontasjonene og beskyldningene om falsk lære leve videre og bli referert til. Slike negative muntlige og skriftlige hendelser fra tidligere splittelser, vil ofte ha en tendens til å bli husket i generasjon etter generasjon, ja helt inntil våre dager. Og de er gode å løfte fram, når man selv mangler argumenter.

Jeg har tidligere i et blogginnlegg fortalt om «Mitt første, men brutale møte med SRK og med et eksklusivt menighetssyn; og jeg har også fortalt noen sanne historier fra noen som selv har opplevd å bli ekskludert».

Det som skjedde i mitt møte med SRK, hente så tidlig som i 1973. I mitt innlegg skriver jeg at jeg håper slikt hører en tilbakelagt historie til. Og velger man å være optimist, er det visse signaler om at i alle fall noe går bedre nå når det gjelder å akseptere andre som kristne, selv om de ikke tilhører vår vekkelse. 

I alle fall om man skal tro prest og forsker i læstadianismen, Tuomas Palola, så ser han lyspunkter blant gammelæstadianerne. Selv om han fikk sparken som predikant i SRK i 2013, regner han seg fortsatt som en gammellæstadianer. Han holdt i april 2014 et foredrag  i Lohja om læstadianismens historie, om splittelsene, om utviklingen og om situasjonen i dag. I januar samme år tok han doktorgrad om læstadianismen i Nord-Amerika. 

To syn blant gammellæstadianerne, ifølge Palola
Innen SRK-gammellæstadianerne tror at det er bare de som blir frelst. Selv om også man i de andre læstadianske  retningene forkynner syndenes forlatelse i Jesu navn og blod, så har det ingen virkning, mener SRK.

For uten at personen som forkynner syndenes forlatelse, selv har Den Hellige Ånd, så er slikt bare tomme ord og «etteraping». De tror nemlig et ingen andre kan få Den Hellige Ånd, enn de som mottar den gjennom SRK, og at Den Hellige Ånd kun virker gjennom deres forkynnelse. På 1800-tallet ble dette synet på Guds virkefelt, kalt for «En tre alens Gud», noe som Raattamaa  og de eldste tok skarp avstand fra, og kalte slikt for ubibelsk. 

Men når  Palola omtaler dem som han definerer som «gammellæstadianerne», har de – dersom jeg forstår han rett – langt på vei samme syn som innen Rauhan Sana/LFF/ de kristne i Tornedalen og Alta-retningen.  Gammellæstadianerne tror, ifølge ham, at også på slike steder på kloden hvor de selv ikke driver misjon, kan det finnes grupper av troende. Makten til å dømme, når det gjelder frelsens sak, tilhører bare Gud. Så om det stemmer, tenker og tror ikke alle gammellæstadianere helt på linje med de mest radikale innen SRK. Og bare det er jo positivt!

Hvorfor er det lettere for mange læstadianere å holde menighetsmedlemmer i andre ikke-læstadianske menigheter for kristne, enn når det gjelder kristne i andre læstadianske grupperinger?
Det er svært vanskelig å fatte at vi vekkelsens folk generelt har lettere for å holde mennesker fra andre menigheter som kristne, enn de som tilhører andre grener av sammen vekkelse. Og dette på tross av at læra om omvendelse, syndenes forlatelse og rettferdiggjørelsen i praksis er tilnærmet helt lik for stort sett alle læstadianske grupperinger. Kan slikt har røtter fra læstadianismens historie, og fra så tidlig som fra 1800-tallets andre halvdel? Ja, jeg vil våge å påstå det! Og det er heller ikke så vanskelig å dokumentere.

Hva med de andre retningene innen læstadianismen enn SRK, for eksempel i Altaretningen?
Da jeg høsten 1973 fortalte om hva jeg hadde opplevd i møte med SRK, sa predikant Andreas Wentin fra Karleby til meg: «Det var bra at du personlig fikk oppleve det!» Ja, på mange måter har det vært bra for meg. For jeg tror at Gud vil lære noe til meg, ikke om hvordan jeg som en kristen skal bemøte andre kristne slik jeg ble behandlet av SRK, men hvordan jeg ikke skal behandle og bemøte andre som tror seg som Guds barn og som kjenner den Hellige Ånds vitnesbyrd i sitt hjerte at de er Guds barn (Rom 8:16). For det handler om respekt!

Det gikk ikke mange årene før jeg fikk erfare at det å fordømme og å ringeakte andre kristne uten noen form for respekt, slettes ikke bare var et SRK-fenomen. Slikt finnes over alt, og i de fleste menigheter, selv om de færreste vil akseptere det.  Eller som en gammel predikant fra Nord-Finland en gang sa til meg: «Man trenger ikke Den Hellige Ånd for splitte eller for å spre Guds barn. Men, sa han, når splittelsen først er et faktum, så trenges  det virkelig hjelp av   Den Hellige Ånd for å forsone og å sammenføye de stridende parter».

Synden er virksom og får bare større og større plass i våre menigheter, alle steder der vi ikke ved den Hellige Ånds kraft og i bønn aktivt og bevisst kjemper mot den og mot de skadevirkninger som den forårsaker. Og det gjelder like mye slike destruktive synder som åndelig stolthet, forakt for andre, for deres tro og vurderinger, selvgodhet og lignende. Vi må nok kunne konstatere at det er nettopp slike synder som skader mest, og særlig de som blir rammet av slikt.

Eksklusivt menighetssyn og læra som begrenser Guds allmakt til «en tre alens Gud» finnes også innen læstadianske menigheter i Alta
Det gjelder selvsagt også like mye vår gren av vekkelsen at vi må ta opp kampen mot synden – også i den såkalte Alta-retningen. For det eksklusive synet på Guds rike og på en helt unik menighet finnes også der .

Kronstad-bedehusets ledere hadde er eksklusivt syn 
Like etter andre verdenskrig oppstod det store spenninger i den læstadianske menighet i Alta. Etter krigen fikk menigheten utbetalt krigsskadeerstatning, og planla å bygge nytt bedehus. Og da oppstod det flere spørsmål som man tenkte ulikt om. På hvilke side av Altaelva skulle bedehuset stå. Hvem skulle bli forstander, og hvordan skulle menigheten ledes. Skulle de som var predikanter før krigen fortsette å tjene menigheten?

Resultatet ble at man gikk i gang med å bygge bedehus på Elvebakken-siden. Og det igjen førte til at tidligere menighetsforstander fikk med seg en av predikantene pluss noen som støttet menighetsforstanderen, og begynte å holde husmøter på Kronstad-sida. Og ikke så lenge etter at bedehuset på Elvebakken var ferdig og innviet, hadde de på Kronstad-sida rukket å bygge sitt eget bedehus, men på motsatt side av Altaelva.

En læstadiansk menighetsleder fra Kronstad-siden i Alta sa en gang til meg på 1970-tallet, mindre enn 20 år etter at Kronstadbedehuset ble ferdig: «De kristne på Elvebakken har ikke Den Hellige Ånd«. Samme person var senere på rundreise med noen troende venner i Nord-Sverige. De oppsøkte en gammel kristen predikant som de visste av. Og selvsagt fortalte de at de alle var kristne mennesker, og til og med menighetsledere. Siden den gamle predikanten ikke kjente dem eller hadde  hørt om dem tidligere, spurte han dem om de kjente predikant Kåre Suhr fra Alta. Nei, svarte  de: «Vi kjenner ikke Kåre Suhr!» Troligvis mente de at de ikke kjente han som en troens bror. Eller var det kanskje det at Kåre ikke hadde Den Hellige Ånd, slik det ble sagt til meg.

Men da Kåre Suhr senere traff den svenske predikanten, kunne han fortelle ham at en av disse tre var Kåres nære nabo fra barndommen av, og var gift med Kåres tante. Dette har Kåre fortalt meg, t.o.m. flere ganger.

Det fortelles videre at en som tilhørte denne menigheten, hadde et så skarpt åndelig syn at han kunne merke om en  kristen person som hilste på ham, hadde Den Hellige Ånd.

Mor min, en kristen dame som tilhørte vår menighet, møtte en gang på en annen kristen kvinne – en nær nabo – som også tilhørte samme vekkelse, men en annen gren, altså Kronstad-bedehuset. Mor hilste på henne med Guds fred, slik det var vanlig når kristne møttes på den tiden. Men kvinnen ville ikke svare. Men til slutt måtte hun bare svare, og da sa hun til mor: «Hvis du da har Guds fred?» 

Finsk predikant hadde et eksklusivt syn, og representerte lære om «en tre alens Gud»
Jeg skal avslutningsvis helt kort fortelle om min kristne oldemor som var født i 1851 i Finland, og som kom til Alta som 20-åring. På 1930-tallet forteller hun til en finsk historiker: «En finsk predikant (jeg utelater navn), som var på taletur i Alta, sa en gang til meg: Du kjerring, du verken har Den Hellige Ånd, og du får den heller ikke!«

Oldemor ble skikkelig skuffet. Hun skriver straks til Johan Raaattamaa, en nabo og en god kjenning av henne, og fortalte om den uforstandige predikantens uttalelse i sin åndelige stolthet. Og Johan Raattamaa tok tak i saken, og fikk predikanten til å beklage sin uforskammede oppførsel, og å be om tilgivelse!

Slik menighetstukt burde også vi utøve, når vi møte på tilsvarende åndelig stolthet! Dessverre så møter vi på åndelig uforstand og selvgodhet både her og der. Men da er det viktig at menighetsledelsen skulle våge å gripe tak i saken og få ryddet bort slike uting. For dersom åndelig hovmod og selvgodhet gis rom i en menighet, vil den snart spre seg som vondartet kreft i menighetslegemet, slik at også de friske lemmene vil komme til å lide en ubotelig skade. 

Jeg kunne ha fortalt om mange andre tilfeller når læra om «en lite gud, hvis allmakt begrenser seg til visse menneskers virke«, gjerne blir framstilt som noe opprinnelig og ekte læstadiansk, og som vi fortsatt bør holde fast i. Men det man da ikke er klar over, er at man da helt klart representerer det radikale synet som finnes i SRK. Men slik verken lærte eller tenkte Johan Raattamaa.

Ukloke uttalelser av Johan Raattamaa som ble utnyttes «radikalt»
Slik jeg vurderer det, har nok også Raattamaa noen ganger – og særlig i sine siste leveår – kommet med uttalelser som spesielt «de radikale» har utnytte til sin egen fordel, både i Nord-Amerika men også av Jonas Purnu og av hans støttespillere. Jeg tenker da særlig på uttalelser om «dogmet om de førstefødte«, og om «å underkaste seg under Lappmarkens ledelse«, til og med i Nord Amerika. Dette førte på kort tid til at læstadianismen ble delt, noe som absolutt ikke var Johan Raattamaa sin intensjon, men heller tvert i mot.

Også Raattamaa var bare et skrøpelig menneske, og absolutt ikke alt han har uttalt, kan tolkes bokstavelig. For Raattamaa stod Guds Ord mye høyere enn hans svake og mangelfulle ord. Og hvem skulle vel han være, at han skulle innta Kristi plass som menighetens Herre. Raattamaa benyttet uttrykket «å tilhøre den førstefødtes menighet» om alle kristne, om de kom fra Muonio, Pajala, Øvre-Torneå, fra Norge, fra Gällivare-regionen eller fra andre steder. Og den førstefødte var for ham Kristus og ingen mennesker.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.