Andakt: Hvordan våke feil, og hvordan våke rett som en kristen

Vi kristne er ofte meget engasjerte folk, og kan iblant ha utrolig sterke synspunkter på hva som er rett og hva som er galt, og hva som er det aller viktigste å ha i orden i vårt trosliv.

Noen blir fast i detaljer og uvesentlige spørsmål, og prioriterer slikt høyest
Enkelte kristne har mer øye for små detaljer og for ytre saker.  Men for dem er slikt absolutt ikke småsaker eller uvesentlig, men derimot nesten helt livsviktig. De prioriterer slikt framfor helheten og de største og viktigste sakene når det gjelder viktigheten av å våke i troen, slikt som Jesus og apostlene oppmuntrer oss til å. For først må alle små saker som man forstår seg på være i orden – slik tenker de – , før en kristen kan rette hovedfokuset på saker som virkelig vil avgjøre om vi blir frelst eller ikke. Men ifølge Jesus er dette en helt feil prioritering.

Viktig å prioritere rett, og å ha fokus på hjertet 
Ting må gjøres i rett rekkefølge, ellers blir alt galt, og byggverket kommer ikke til å bli bestående. Hjertet bør alltid ha førsteprioritet, der må alltid sann kristendom begynne. Derfor ber Gud om at vi skal gi han vårt hjerte (Ord 23:26). Og dessuten vil Gud at  vi skal elske og tjene ham av hele vårt hjertet (5Mos 6:5), og ikke med våre urene gjerninger (Jes 64:5). 

Rens først beger og fat innvendig, slik Jesus lærer oss å prioritere rett
Min erfaring er at jo mer vi fokuserer på detaljer og på det ytre, dess mer blir vi fast i og opptatt av slikt. Og da blir det lett til at man av ytre og små saker gjør slikt til frelsesspørsmål, eller i alle fall blir slikt utrolig viktig. Da er det ikke lenger snakk om hva Jesus har gjort som blir det ene nødvendige (Luk 10:42), men om hva vi må gjøre og hvordan vi må leve. I stedet for at de lar sin kristendom begynne i hjertet – eller ved å rense beger og fat – innvendig slik Jesus lærer oss å prioritere, har alt det utvendige og det sekundære fått førsteprioritet. Slike kaller Jesus for blinde fariseere (Matt 23:26).

Å våke for mye i det ytre  er en blindvei som en kvinne gikk på i 40 år
I talen nedenfor over Rom 13:11-14a, du få høre om en kristen kvinne som gikk i 40 år langs denne blindvei, før Gud viste henne hvor farlig et slikt liv i egenrettferdighet er. Da først oppdaget hun Jesus og himmelen, og vendte sitt blikk og sitt håp dit. Heldigvis for henne! Men som hun sa: «Jeg har kastet bort de beste 40 år av mitt liv til uvesentlige saker».

Våk, slik at dere kan lære å kjenne tidens tegn, så Jesus ikke skal komme som en tyv om natten
Dessuten får du høre om andre kristne som hadde rett fokus på å våke slik at de skulle kunne kjenne tidens tegn og gi akt på dem, så de skulle være  rede når Jesus kommer tilbake på himmelens skyer.

Vekkelsesropet om Jesus snarlige gjenkomst virket lengsel etter Gud i meg, slik at jeg etter hvert hørte Guds kall til omvendelse og til å ta imot frelsen og det evige livet
Dette sistnevnte eksempelet om å være rede når Jesus kommer på himmelens skyer for å dømme levende og døde, ble til et meget sterkt vitnesbyrd for meg og et Guds kall, som jeg fikk møte som en ikke-kristen 16-åring. Etter en tid virket dette til at jeg begynte å søke Herren mens han ennå fantes og å påkalle ham når han var nær (Jes 55:6). Slik fikk jeg i 1972 erfare sannheten i ordene som iblant har blitt kalt for himmelens nødtelefon-nummer. Dette nummeret er 5015. Det er et nummeret som er åpent 24/7, og som lyder slik:

  • «kall på meg på nødens dag, så vil jeg fri deg ut, og du skal prise meg», Sal 50:15.

Og Skriften vitner: «For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst», Rom 10:13.

Lytt til tale/andakt over Rom 13:11-14a (21 min.)

Lytt til andakt: Vi skal få møtes i himmelens herlighet sammen med Kristus

Tekst: Kol 3:1-4:

  • «Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. 
    Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere åpenbares med ham i herlighet». 

     

Lytt til andakkt over Kol 3:1-4 (13 min.)

Når Kristus, vårt liv åpenbares, skal også vi med ham i herlighet.

Tale over Åp 22:7 og 10-17: «Se, jeg kommer snart»

Tekst 22:7 og 10-17:

  • «Se, jeg kommer snart! Salig er den som holder fast på de profetiske ordene i denne boken», Åp 22:7
  • «Og han sier til meg: Sett ikke segl for de profetiske ordene i denne boken! For tiden er nær. La den som gjør urett, fortsatt gjøre urett, og la den urene fortsatt bli uren! Og la den rettferdige fortsatt gjøre rettferdighet, og la den hellige fortsatt bli helliggjort! Se, jeg kommer snart, og min lønn er med meg, for å gi enhver igjen etter som hans gjerning er. Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden. Salige er de som vasker sine kapper, så de må få rett til livets tre, og til å gå gjennom portene inn i byen. Men utenfor er hundene og trollmennene og de som driver hor og drapsmennene og avgudsdyrkerne og hver den som elsker og gjør løgn. Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vitne om dette for dere i menighetene. Jeg er Davids rot og ætt, den klare morgenstjerne. Og Ånden og bruden sier: Kom! Og den som hører det, la ham si: Kom! Og den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann for intet!»
Lytt til tale over temaet: «Se, jeg kommer snart! (36 min.)

Andakt over Reformasjonens femte prinsipp

Martin Luther hadde fem meget viktige prinsipper for sitt reformasjonsarbeid. Alle fem hører med til Bibelens kjernebudskap, og inneholder alt som skal til for at vi mennesker skal kunne bli frelst. De fire første prinsippene er:

  1.  Skriften alene
  2. Kristus alene
  3. Troen alene og
  4. Nåden alene

Ved å understreke viktigheten av dette, poengterte man samtidig hva som er Bibelens aller viktigste hovedinnhold. Men samtidig markerte han samtidig tydelig avstand fra den katolske kirke. også for den, var Skriften viktig. Men samtidig hadde de sine uttalelser fra ulike paver og kirkemøter, og Luther så helt konkret hvordan Skriften i alle disse tillegg fikk en kraftig konkurrent, som til tider ble til og med viktigere en Guds Ord. For Luther var Skriften den eneste kilde og rettesnor for en kristen både når det gjaldt læren og livet. På samme måtet løftet han opp Kristus som det eneste hode for menigheten, og ikke verken noen pave eller høye biskoper. Det samme gjorde han når det gjaldt troen og nåden.

Det siste og femte reformatoriske prinsippet for Luther var: «Alle ære tilhører Gud». Du kan nå høre en andakt over dette temaet.

Tekst: Åp 5: 9 og 12:

«Og de synger en ny sang og sier: Verdig er du til å ta imot boken og åpne seglene på den, fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt2, Åp 5:9.

«De sa med høy røst: Verdig er Lammet, som ble slaktet, til å få makt og rikdom og visdom og styrke og ære og pris og velsignelse!», Åp 5:12.

 

Lytt til andakt over Åp 5:8 og 12 (12 min.)

Iltahartaus LFF:ssä 14.11.2019

Teksti 2Pet 3:8-14:

  • «Mutta tämä yksi älköön olko teiltä, rakkaani, salassa, että «yksi päivä on Herran edessä niinkuin tuhat vuotta ja tuhat vuotta niinkuin yksi päivä». Ei Herra viivytä lupauksensa täyttämistä, niinkuin muutamat pitävät sitä viivyttelemisenä, vaan hän on pitkämielinen teitä kohtaan, sillä hän ei tahdo, että kukaan hukkuu, vaan että kaikki tulevat parannukseen. Mutta Herran päivä on tuleva niinkuin varas, ja silloin taivaat katoavat pauhinalla, ja alkuaineet kuumuudesta hajoavat, ja maa ja kaikki, mitä siihen on tehty, palavat.  Kun siis nämä kaikki näin hajoavat, llaisia tuleekaan teidän olla pyhässä vaelluksessa ja jumalisuudessa, teidän, jotka odotatte ja joudutatte Jumalan päivän tulemista, jonka voimasta taivaat hehkuen hajoavat ja alkuaineet kuumuudesta sulavat! Mutta hänen lupauksensa mukaan me odotamme uusia taivaita ja uutta maata, joissa vanhurskaus asuu. Sentähden, rakkaani, pyrkikää tätä odottaessanne siihen, että teidät havaittaisiin tahrattomiksi ja nuhteettomiksi, rauhassa, hänen edessänsä».

 

Kuuntele iltahartausta (17 min.)

 

Skriftetale på allehelgesdagen 2019: «Jesus ble gjort til synd for oss. Han tilbyr oss sin rettferdighet og syndenes forlatelse»

Tekst: 2Kor 5:22:

«Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud».

Nåde være med dere, og fred fra Gud vår Far og fra den Herre Jesus Kristus! Vi er nå samlet innfor Guds ansikt.

Bibelens bilde av oss mennesker
Bibelen forteller oss at Gud en gang så ned fra himmelen for å se om det fantes noen mennesker som var syndfrie, noen som var rettferdig og som søkte Gud (Rom 3:10-12). Resultatet var meget nedslående. For han kunne ikke finne noen som var rettferdig, enn ikke en.

Fortsett å lese «Skriftetale på allehelgesdagen 2019: «Jesus ble gjort til synd for oss. Han tilbyr oss sin rettferdighet og syndenes forlatelse»»

David viser nåde mot Jonatans sønn, Mefiboset

David og Jonatan inngår en vennskapspakt


Før David ble konge, ble han hjertevenn med Jonatan, kong Sauls eldste sønn. Begge to var meget unge, de hadde samme interesser, var begge dyktige krigere og hadde begge sterk tillit til Gud. Normalt skulle det jo vært Jonatan som hadde førsteretten til å bli Israels neste konge, det var Jonatan klar over. Men frivillig gav han plassen til David, siden det var Herrens vilje (Se 1Sam 23:17). Derfor bøyde Jonatan seg frivillig under Guds vilje, dro seg selv til side, og overlot kongedømmet til David.

Fortsett å lese «David viser nåde mot Jonatans sønn, Mefiboset»

Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!


Forsoning/forlikelse er ikke identisk med soning

Soning i NT’s betydning
Soning i Nye-Testamentets betydning er at Jesu blod – hans stedfortredende død – er som et dekke som skjuler alle angrende og troendes synder – også for Guds øyne – slik at han ikke kommer til å dømme de som er renset ren i Jesu Kristi blod. Men soningen får man nytte av, bare dersom man tror og tar imot Jesu fullkomne frelsesverk for sin egen del, og blir et Guds barn av nåde.

Fortsett å lese «Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!»

Andakt over Hebr. 10: 19-22: Frimodighet til å gå inn i helligdommen ved Jesu blod (17 min.)

Lytt til tale over Hebr 10:19-22 (17 min.)

Andakt: «Jesus har med sitt blod åpnet veien inn til helligdommen»

I Jesu blod har vi som kristne og Guds barn frimodighet til å gå inn i helligdommen

Tekst:

«Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød. Og vi har en stor prest over Guds hus. Så la oss da tre fram med sannferdig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset fra en ond samvittighet og med legemet badet i rent vann», Hebr 10:19-20.

Fortsett å lese «Andakt: «Jesus har med sitt blod åpnet veien inn til helligdommen»»

Andakt: Min sjel, lov Herren! (21. min.)

Tekst: Salm. 103: 1-4:

  • «Av David. Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn!

    Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger! Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer. Han som forløser ditt liv fra graven, som kroner deg med miskunnhet og barmhjertighet».

Lytt til andakt over Salme 103:1-4 (21 min.)

Andakt over Salme 103:1-4 (ikke samme som lydfilen)

David oppmuntrer her både sin egen, men også vår sjel til å lovprise Herren. Med dette vil David si til deg og meg: La din lovprisning komme fra hjertet, og ikke bare fra munnen. La  din lovprisning være ekte, noe som du gjør innfor Herren, og ikke for å bli lagt merke til av menneskene.

Vårt hjerte er det rette sted hvor  vår gudstjeneste først og fremst skal skje. For Herren sier: «Min sønn! Gi meg ditt hjerte, og la dine øyne ha lyst til mine veier!», Ord 23:26. Vi leser dessuten i 5Mos 6:5: «Og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt«. Dette kaller Jesus for det største og det første budet (Matt 22:38). 

Hva skal vi takke Herren for?
Egentlig har vi utrolig mye å være takknemlige for. Men tross det er det slettes ikke så sikkert at vi legger merke til hva det er som vi spesielt bør takke Herren for. For i vår velstandstid har jo de fleste  av oss stort sett alt som vi trenger i vårt daglige liv. Og dermed kan det være vanskelig for oss å se at også slikt er timelige velsignelser fra Herrens hånd, selv om vi også ber i Fader-vår bønnen: «Gi oss i dag vårt daglige brød«. Derfor får vi oppmuntre vår sjel til å love Herren, også for slike velsignelser. Egentlig er det ikke noe av alt det som vi har, som ikke er velsignelser fra Gud. «For all god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far«, Jak 1:17. Så for at vi skal kunne oppdage dette, bør vi be: «Herre, åpne du mine øyne, slik at jeg skal kunne se hvor rik jeg er. Gi du meg et takknemlig hjerte, slik at også jeg skal kunne takke deg, slik som David gjør i Salme 103. For du alene fortjener vår lovprisning!»

Hva takket David for?
David hadde fått sine øyne åpnet til å se Herrens velgjerninger, både timelige og åndelige. Selv om David hadde fått tjene og følge Herren helt fra sin ungdoms av, hadde ikke han heller alltid lyktes å adlyde Herrens Ord eller å leve etter Guds vilje. For også han falt i mange synder, ja til og med i grove synder slik som mord og hor. Innerst inne innså nok David at hans onde gjerninger var synd mot Gud. Men tross det, forsøkte han å skjule sine synder så godt han kunne, også innfor Gud. Han verken ønsket eller våget å være ærlig og åpen innfor Gud, men flyktet fra hans åsyn. Men David ble slettes ikke lykkelig av det , slik han selv bekjenner: «Da jeg tidde, ble mine ben tæret bort, idet jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som i sommerens tørke»,  Sal 32:3-4.

Men selv om David flyktet fra Herren, forlot ikke Herren ham. Herren sendte sin tjener Natan til David, og til sist innså David sitt dype syndefall og ber Gud om tilgivelse for sine synder: «Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren! – Og du tok bort min syndeskyld«,  Sal 32:5. Og på Herrens befaling forkynner Natan til den angrende David: «Så har også Herren tatt bort din synd. Du skal ikke dø«, 2Sam 12:13. Så derfor lovpriser David Herren for syndenes forlatelse når han sier: «Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger! Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer.

Selv om Natan forkynte syndenes forlatelse for David, var det tross alt Herren som tilgav ham hans synd. Og det gjør han ene og alene på grunn av Jesu forsoningsverk på Golgata, slik apostelen Peter vitner at det ikke finnes noen annen frelser enn Jesus: «Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved«, Apg 4:12. Og Paulus sier: «I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom», Ef 1:7. 

Så lenge vi som kristne lever her på jord, har vi daglig behov for Guds nåde og syndenes forlatelse. Derfor får også vi bekjenne: «Herrens miskunn er det at det ikke er forbi med oss. Hans barmhjertighet har ennå ikke tatt slutt. Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor», Klag 3:22-23. Når David omtaler Guds nådes storhet, sier han:  Han… «som kroner deg med miskunnhet og barmhjertighet».

Og for Guds nåde, for syndenes forlatelse og for løfte om et evig liv, får også vi av hjertet lovprise Herren og si med David: «Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn!«

Amen!

Henry Baardsen,
Alta

 

 

 

 

 

 

Jesu gjenkomst nærmer seg. Er du rede til å møte ham?

Jesus Kristi kommer snart tilbake. Er du en av de som venter på hans komme, er du likegyldig til saken eller frykter du den dagen?      

Oversikt over bibelsteder som taler om Jesu gjenkomst:

 

Da Jesus fortalte sine disipler at han skulle forlate dem for å fare opp til Faderen, fylte uro og bekymringer deres hjerte. De hadde fulgt ham i ca. 3,5 år, og hadde blitt tett knyttet til ham.

Fortsett å lese «Jesu gjenkomst nærmer seg. Er du rede til å møte ham?»

Andakt: Reformasjonsdagen – Rettferdiggjort av tro alene

Tekst: Rom 1:16-17: 

  • «For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve«. 

Andakt på Luthers reformasjonsdag. Hvordan ble delaktig av frelsens evangelium. Lengde: 26 min.

Andakt: Reformasjonen viser oss «Troens grunn»

Tema: Troens grunn

Tekst: Rom 1:16-17
”For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve”, Rom 1:16-17.

  • Les andakt over de fem reformatoriske prinsippene!

Fortsett å lese «Andakt: Reformasjonen viser oss «Troens grunn»»

Grensen mellom Guds rike og verdens rike

Å være et menneske, handler om identitet. I snever betydning handler det om hvem vi egentlig er og hvem vi tilhører. Vi har alle våre ID-kort med helt unike personnummer, som det kun finnes ett eksemplar av i hele verden. Så unike og individuelle er enhver av oss. Slik sett skiller vi oss fra alle andre mennesker i verden. Men identitet handler også om tilhørighet, hvem vi føler oss ett med, hvilke gruppe vi vil tilhøre, men også om hvem våre omgivelser identifiserer oss med. Vi blir likesom plassert i ulike grupper. Slik er det for oss alle! Som kristne har vi vår aller dypeste identitet i at vi er skapt i Guds bilde, at vi er Guds barn og at vi hører Herren til. Større åndelig rikdom og velsignelse finnes ikke! Og som Guds barn tilhører vi retten til å tilhøre Guds rike, som er vårt rette åndelige hjem.

Fortsett å lese «Grensen mellom Guds rike og verdens rike»

De første kristne holdt urokkelig fast ved: 1. Bibelen, 2. Brødre- og søstrefellesskapet, 3. Brødsbrytelsen og 4. Bønnene

1. Bibelen som Guds ufeilbarlige Ord, 2. Det kristne fellesskapet, 3. Nattverden, 4. Bønnene

Vi leser i Apg. 2:42 om de første kristne som levde i urmenigheta på apostlenes tid:

  • «De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene«.

     

    Dette bibelverset er iblant kalt for «De fire B-ene».
    Den første B-en peker på Bibelen – Guds Ord eller det som også kalles for Skriftene. Dette var selve grunnlaget for og inneholdet i apostlenes tro og lære. Denne lære var også helt identisk med hva Jesus lærte. Han henviste jo veldig ofte til hva som står skrevet i Skriftene, d.v.s. det som var skrevet i Moses, i profetene og i Salmene. Det var dette som også var apostlenes lære. De henviste svært ofte til Skriften, og stilte iblant spørsmålet: «Har dere ikke lest hva som står skrevet»? For apostlene var Skriftene Guds åpenbarte Sannhet og fullstendig pålitelig. For dem var det Guds Ord som var hovedinnholdet i all deres forkynnelse og det absolutt autorative i deres liv og lære.

    Jesus understreket jo også selv Skriftenes viktighet når han sier: «Er det ikke derfor dere farer vill, fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft?», Mark 12:24. Dermed må vi kunne konkludere med at den først B-en, Bibelen – som er Jesu og apostlenes lære – er en særlig viktig bærebjelke og pilar både for oss som enkeltkristne, men også for enhver kristne menighet.


    Fortsetter:

Esau selger sin førstefødselsrett, og frasier seg dermed Guds velsignelse


«Da guttene vokste opp, ble Esau en dyktig jeger, en mann som levde ute i marken. Men Jakob var en stillferdig mann som holdt seg ved teltene. Isak holdt mest av Esau, for han likte vilt. Men Rebekka holdt mest av Jakob. En dag da Jakob holdt på å koke en matrett, kom Esau hjem fra marken, rent utkjørt. Og Esau sa til Jakob: Vær så snill, la meg få sette til livs noe av det røde – dette røde du har der. For jeg er rent utkjørt. Derfor kalte de ham Edom«, 1Mos 25:27-30. 

Da tenkte Jakob kanskje: Nå har jeg mitt livs store sjanse som jeg ikke vil la gå fra meg. Kanskje får jeg muligheten til at førstefødselsretten kan bli min. Og det er viktig for meg! For dette er jo en forutsetning for at jeg skal kunne bli velsignet av min far Isak. Og dette er jo samtidig også Guds vilje og plan, for ifølge min mor Rebekka har jo Gud sagt: «Den eldste skal tjene den yngste» (1Mos 25:23).  

Da sa Jakob: «Selg meg da i dag førstefødselsretten din. Og Esau svarte: Se, jeg holder på å dø. Hva verd har vel da førstefødselsretten for meg? Jakob sa: Gi meg din ed først! Og han gjorde sin ed på det. Han solgte førstefødselsretten sin til Jakob.

Jakob ga så Esau brød og linsevelling, og han åt og drakk. Så reiste han seg og gikk sin vei. Slik foraktet Esau førstefødselsretten«, 1Mos 25:31-34.

Denne hendelse kommenter Hebreerbrevets forfatter slik:

«Se til at ikke noen er utuktig eller verdslig som Esau, han som solgte sin førstefødselsrett for et eneste måltid mat«, Heb 12:16.

Som førstefødt hadde jo Esau fått førstefødselsretten. Dersom han hadde tatt vare på den, ville han også senere ha blitt velsignet. Men dessverre – for hans egen del – han verdsatte ikke det som han hadde fått. For han var det – ifølge Hebreerbrevet – ikke mer verd enn ett eneste måltid mat. Dessuten foraktet han begge deler, både førstefødselsretten, og Guds velsignelse med alle de privilegier dette kunne ha gitt ham i hans liv. Slik vi forstår det av hva den Hellige Ånd nedskriver i Hebreerbrevet, var dette Esau sitt personlige valg, for det var han selv som frivillig gav fra seg førstefødselsretten, og dermed også velsignelsen. For vi leser videre: 

«Dere vet jo at da han senere ville arve velsignelsen, ble han avvist, enda han søkte den med tårer, for han fant ikke rom for omvendelse«,  Heb 12:17.

Hva betyr fortellingen om Esau som foraktet førstefødselsretten for oss, og hva kan fortellingen lære oss?
Når vi leser 12. kapittel i Hebreerbrevet, kan vi i alle fall lære tre ting av Esau sin triste historie. I 12. vers tales det om Guds nåde. Den bys oss alle i Jesus Kristus. Men for å få del i nåden, må vi takke ja til tilbudet Gud invitere til oss ved evangeliet. Frelsen er gjort ferdig for alle mennesker, uten unntak. Jesus står med åpne armer for å invitere alle inn i hans fellesskap, til å få del i den frelse som han har vunnet for oss alle. Han sier: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!«, Matt 11:28. 

Men tross det velger de aller fleste å takke nei til nådestilbudet. De velger heller andre prioriteringer i sitt liv, slik Esau gjorde. De velger heller å leve sine liv i sus og dus, og bryr seg ikke noe om det, selv om Jesus kaller på dem gjennom sitt Ord og sin Ånd: «Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!», Matt 4:17. 

Men så kan det skje, slik som for Esau: Det ble for sent, evig for sent. Han takket nei til Guds tilbud helt til Gud vendte ham ryggen, slik vi leser: «Dere vet jo at da han senere ville arve velsignelsen, ble han avvist, enda han søkte den med tårer, for han fant ikke rom for omvendelse«, Heb 12:17.

Han forspilte eller kom bort fra Guds nåde (Hebr 12:15). Også han var utvalgt i Kristus, men Esau overstyrte Gud, han valgte det bort. Det samme kan også vi gjøre.

Det andre vi kan lære, er at vi selv skal ta ansvar for våre liv og for våre valg. Gud tvinger ingen, men han lar oss frivillig velge eller velge bort. Gjør vi dårlige valg, hjelper det oss ikke noe å skylde på andre, verken her i livet eller når vi en gang skal gjøre regnskap for våre liv innfor Gud. Esau skylte på sin tvillingbror Jakob, selv om det var han selv som frivillig solgte førstefødselsretten, og dermed mistet velsignelsen. Det er nok sant at Jakob hadde sine svakheter og gjorde sine feil, det kan vi ikke nekte, for det er Bibelen åpen om. Han sådde i kjødet, og fikk sannelig høste fordervelse av kjødet. Dette skal jeg i en annen artikkel komme tilbake til. Men innfor Gud var dette ikke noen gyldig unnskyldning. For han måtte gjøre regnskap for seg selv og for hvordan han levde sitt liv, så innfor Gud var Jakobs synder ikke noe som talte til Esaus fordel. Slik Esau møtte sine fristelser og lokkelser, slik er det også med oss. Men tross det sier Skriften: «Så skal da hver og en av oss gjøre Gud regnskap for seg selv«, Rom 14:12.

Men det er dessuten en tredje ting vi kan lære av denne fortellingen: I stedet for at Esau valgte Gud, viste lydighet til Guds Ord og veiledning, brøt han både mot sine foreldres ønske og mot Guds vilje. Hans hjerte var fullt av bitterhet og hat, og han hadde mordtanker mot sin egen bror. Dessuten tok han seg hedenske hustruer som ledet han i feil retning i forhold til Guds vilje. Vil leser om han at han levde som er horkarl og i utukt, og levde vanhellig eller verdslig (Hebr 12).

Hadde han virkelig skjønt at et slikt selvisk liv var synd og opprør mot Gud, og søkt Guds nåde så lenge Gud var nådig mot ham, hadde han garantert fått nåde til å omvende seg. Men han våknet dessverre først etter at nådetiden for hans vedkommende var slutt, så da var det for sent. For selv om han inderlig søkte Guds nåde og omvendelse til og med med tårer, ble ikke nådens dør åpnet for ham. Den forble stengt!

Gud gi at Esau sine sjebnesvangrende og dårlige valg, og konsekvensen av dette skulle lære oss alle å foreta de rette valg i livet, slik at vi en gang når vår tid her på jorden er slutt, skal få høre de velsignede ord:

«Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det riket som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt«, Matt 25:34.

Henry Baardsen,
Alta

Patriarken Jakob og hans liv

Jakob regnes som den tredje av patriarkene i Bibelen. Han var tvillingbror med Esau, og deres foreldre var Rebekka og Isak, Abrahams sønn. Alle disse tre var på en helt spesiell måte utvalgte av Gud. Abraham, Jakobs bestefar, mottok en helt spesiell velsignelse av Gud, som i ettertid har blitt kalt Abrahamsvelsignelsen. Denne velsignelse var tredelt: 

  1. Gud ville gjøre Abrahams folk til et stort folk
  2. Gud lovet å gi dem løftets land Kanaan til en evig eiendom
  3. I Abrahams sæd/ætt – som er Kristus – skulle alle folk på jorden bli velsignet

Bare den som Gud utvalgte, kunne motta og være bærer av Abrahamspakten. I tillegg til at Gud utvalgte Abraham, utvalgte han også hans sønn Isak. Og på samme måte som Gud helt konkret åpenbarte seg for Abraham og gav han løftet, så åpenbarte han seg også for Isak og fornyet samme løfte som han gav til Isaks far, Abraham. 

Var Jakob utvalgt av Gud til å bli velsignet?
Både Esau og Jakob var Guds bønnesvar til Isak og Rebekka. Isak ba til Herren for sin kone, for hun var barnløs. Og Herren bønnhørte ham. Hans kone Rebekka ble med barn. Men Rebekka hadde en meget urolig graviditetstid. Det viste seg at hun ventet tvillinger, og fostrene var urolige. Mest sannsynlig begynte tvillingene kampen seg imellom allerede i morslivet, det merket Rebekka. De støtte mot hverandre i hennes liv. Og hun tenkte: Hva skal det bety? Derfor gikk hun for å spørre Herren. 

Førstefødselsretten
Normalt på den tiden var det slik at det var den eldste – eller den som ble født først – som arvet førstefødselsretten. Men slik var det nødvendigvis ikke alltid, selv om det var det mest vanlige. Førstefødselsretten innebar helt klare fordeler i forhold til sine søsken:

  1. Den førstefødte skulle arve en dobbel del i forhold til de andre. Dersom familien bare hadde to sønner, skulle den førstefødte arve 2/3, mens den andre bare skulle arve 1/3.
  2. Den som mottok førstefødselsretten ble gitt en maktposisjon i forhold til sin bror eller sine brødre. I forbindelse med at farsvelsignelsen ble gitt, ble dette bekreftet (Se for eksempel 1 Mos 27:29). 
  3. Det var normalt den førstefødte som mottok farsvelsignelsen, men denne velsignelsen kunne i visse tilfeller gis til flere eller alle av brødrene (11 Mos 49). 

Guds svar til Rebekka – Jakob skal velsignes, ikke Esau
Og Herren sa til henne: «I ditt liv er det to folk, og fra ditt morsliv skal to folkeslag skille seg et. Det ene folket skal være sterkere enn det andre, og den eldste skal tjene den yngste

Av Guds svar til Rebekka fikk hun et klart svar på hvordan maktforholdet mellom di to som skulle bli født skulle være. Esau skulle altså måtte tjene Jakob. Og siden dette var slik Herren hadde bestemt at det skulle være, var det også naturlig at det var Jakob som skulle arve førstefødselsretten. Det er helt innlysende om at hun fortalte Isak om hva Herren hadde åpenbart for henne, og hvordan Herren ville at det skulle være. Men når vi leser 1 Mos kapittel 27, er det ikke noe som tyder på at Isak la dette på minne eller ønsket å handle etter det. Tvert imot. Han hadde for seg selv en helt annen plan som nok ikke var i samsvar med Herrens vilje. 

Som førstefødt arvet Esau førstefødselsretten og hadde retten til velsignelsen av sin far
Det var ikke mange minutters aldersforskjell på de to brødrene. Slik sett ville det kanskje ha vært naturlig at begge brødrene skulle ha like rettigheter. Men siden det tross alt var Esau som ble født først, ble han valgt. Det var derfor han som arvet førstefødselsretten. Dette innebar at han skulle ha en dobbel del av arven, og også være den som skulle arve velsignelsen av Gud.

Esau var en dyktig jeger, som levde mye ute i naturen. Det var det som var selve livet for ham. Ofte når han kom hjem etter jaktturen, var han både trøtt og sliten, og veldig sulten. Hans bror Jakob hadde en gang laget i stand en matrett som Esau likte veldig godt, og nå ba han om å få mat, og det så snart som mulig. Han klart ikke å vente.

Jakobs plan for å få førstefødselsretten fra Esau
Rebekka hadde sikker mange ganger helt fra Jakob var liten fortalt Jakob hva Herren hadde åpenbart for henne, nemlig at det var han som Gud hadde utvalgt. Dessuten hadde garantert både hun og hennes far Isak fortalt til Jakob om den fantastiske Abrahamsvelsignelsen som Gud hadde gitt han, men også hva den inneholdt. Denne velsignelse skulle gå i arv fra far til sønn, og nå var det Jakobs tur å bli velsignet. Slik tenkte Rebekka,  og det håpet Jakob veldig sterkt på. Når man leser hele Jakobs livshistorie i sammenheng, kan man lett legge merke til at Guds velsignelse var noe som betydde veldig mye for Jakob, så denne velsignelsen ville ikke han miste.

For patriarkene var Guds velsignelse A og O. Uten at Gud velsignet, ville ikke marken kunne gi sin grøde. Og da ville de heller ikke ha nok å leve av. Og uten at Gud velsignet og bevarte, ville deres fiender bli for sterke, og de ville ikke ha noen framtid. Men også den åndelige velsignelsen betydde mye for dem. De skulle få sitt eget fedreland til evig eiendom, og under Guds velsignelse kunne de trygt gå framtiden i møte, siden Herren hadde lovet å vandre sammen med dem og aldri svikte dem. 

Dette ønsket også Jakob skulle bli virkelighet for ham, og det håpet han også på så sterkt at det virkelig opptok både hans tid og hans liv. Og senere skal vi høre at Jakob ble velsignet hele fire ganger.

For å kunne bli velsignet av sin far, måtte men først arve førstefødselsretten, men den hadde jo Esau allerede fått.

Esau selger sin førstefødselsrett til Jakob, og frasier seg dermed velsignelsen
«Da guttene vokste opp, ble Esau en dyktig jeger, en mann som levde ute i marken. Men Jakob var en stillferdig mann som holdt seg ved teltene. Isak holdt mest av Esau, for han likte vilt. Men Rebekka holdt mest av Jakob. En dag da Jakob holdt på å koke en matrett, kom Esau hjem fra marken, rent utkjørt. Og Esau sa til Jakob: Vær så snill, la meg få sette til livs noe av det røde – dette røde du har der. For jeg er rent utkjørt. Derfor kalte de ham Edom«, 1Mos 25:27-30. 

Da tenkte Jakob: Nå har jeg mitt livs sjanse som jeg ikke vil la gå fra meg. Nå har jeg kanskje muligheten at førstefødselsretten kan bli min. Og det er viktig for meg. For det er jo en forutsetning for å kunne bli velsignet. Og dette er jo samtidig også Guds vilje og plan, for ifølge min mor Rebekka har jo Gud sagt: «Den eldste skal tjene den yngste» (1Mos 25:23).  

Da sa Jakob: «Selg meg da i dag førstefødselsretten din. Og Esau svarte: Se, jeg holder på å dø. Hva verd har vel da førstefødselsretten for meg? Jakob sa: Gi meg din ed først! Og han gjorde sin ed på det. Han solgte førstefødselsretten sin til Jakob.

Jakob ga så Esau brød og linsevelling, og han åt og drakk. Så reiste han seg og gikk sin vei. Slik foraktet Esau førstefødselsretten«, 1Mos 25:31-34.

Denne hendels kommenter Hebreerbrevets forfatter slik: «Se til at ikke noen er utuktig eller verdslig som Esau, han som solgte sin førstefødselsrett for et eneste måltid mat«, Heb 12:16.

Som førstefødt hadde jo Esau fått førstefødselsretten. Dersom han hadde tatt vare på den, ville han også senere ha blitt velsignet. Men dessverre – for hans egen del – han verdsatte ikke det som han hadde fått. For han var det – ifølge Hebreerbrevet – ikke mer verd enn ett eneste måltid mat. Dessuten foraktet han begge deler, både førstefødselsretten, og Guds velsignelse med alle de privilegier dette kunne ha gitt ham i hanns liv. Slik vi forstår det av hva den Hellige Ånd nedskriver i Hebreerbrevet, var dette Esau sitt personlige valg, for det var han selv som frivillig gav fra seg førstefødselsretten, og dermed også velsignelsen. For vi leser videre: 

«Dere vet jo at da han senere ville arve velsignelsen, ble han avvist, enda han søkte den med tårer, for han fant ikke rom for omvendelse«,  Heb 12:17.

Hva betyr fortellingen om Esau som foraktet førstefødselsretten for oss, og hva kan fortellingen lære oss?
Når vi leser 12. kapittel i Hebreerbrevet, kan vi i alle fall lære to ting av Esau sin triste historie. I 12. vers tales det om Guds nåde. Den bys oss alle i Jesus Kristus. Men for å få del i nåden, må vi takke ja til tilbudet Gud invitere til oss ved evangeliet. Frelsen er gjort ferdig for alle mennesker, uten unntak. Jesus står med åpne armer for å invitere alle inn i hans fellesskap, til å få del i den frelse som han har vunnet for oss alle. Han sier: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!«, Matt 11:28. 

Men tross det velger de aller fleste å takke nei til nådestilbudet. De velger heller andre prioriteringer i sitt liv, slik Esau gjorde. De velger heller å leve sine liv i sus og dus, og bryr seg ikke noe om det, selv om Jesus kaller på dem gjennom sitt Ord og sin Ånd: «Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!», Matt 4:17. 

Men så kan det skje, slik som for Esau: Det ble for sent, evig for sent. Han takket nei til Guds tilbud helt til Gud vendte ham ryggen, slik vi leser: «Dere vet jo at da han senere ville arve velsignelsen, ble han avvist, enda han søkte den med tårer, for han fant ikke rom for omvendelse«, Heb 12:17.

Han forspilte eller kom bort fra Guds nåde (Hebr 12:15). Også han var utvalgt i Kristus, men Esau overstyrte Gud, han valgte det bort. Det samme kan også vi gjøre.

Men det er dessuten en annen ting vi kan lære av denne fortellingen: I stedet for at Esau valgte Gud, viste lydighet til Guds Ord og veiledning, brøt han både mot sine foreldres ønske og mot Guds vilje. Hans hjerte var fullt av hat, og han hadde mordtanker mot sin egen bror. Han tok seg hedenske hustruer som ledet han i feil retning i forhold til Guds vilje. Vil leser om han at han levde som er horkarl og i utukt, og levde vanhellig eller verdslig. 

Hadde han skjønt at et slikt liv var synd og opprør mot Gud, og søkt Guds nåde så lenge Gud var nådig mot ham, hadde han garantert fått nåde til å omvendelse. Men han våknet først etter at nådetiden var slutt, så de var det for sent. For selv om han inderlig søkte Guds nåde og omvendelse til og med tårer, ble ikke nådens dør åpnet for ham. 

Gud gi at Esau sine sjebnesvangrende valg og konsekvensen av det skulle lære oss alle å gjøre de rette valg i livet, slik at vi en gang når vår tid her på jorden er slutt, skal få høre de velsignede ord:

«Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det riket som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt«, Matt 25:34.

 

Henry Baardsen,
Alta

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Patriarkene Abraham og Isak, og deres åndelige arv til Jakob og hans etterkommere – men også til oss i NT som tror på Guds løfter

Betegnelsen patriark kommer fra gresk, og betyr «først blant fedre«, «ledende fedre» eller «stamfar«. Jakobs far var Isak, og hans bestefar var Abraham. Han var den helt første som mottok et spesielt kall av Gud. Jakob regnes som den tredje av patriarkene som er omtalt i Bibelen. Opprinnelig var Jakobs forfedre «hedninger», selv om de var etterkommere av Adams sønn Set. De bodde i Ur i Kaldea, der de dyrket mange og fremmede guder (Josva 24:2), og særlig måneguden Sir.

Men Herren sa til Abraham: «Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det landet jeg vil vise deg! Og Abraham var lydig til Guds kall og dro. 

Herrens kall til Abraham og hans ætt kan kanskje beskrives slik:

  1. Hør og adlyd mitt kall til å tjene Herren alene! Så vil jeg velsigne deg storlig.
  2. Vend om fra å tjene fremmede guder! Bryt med livet i synden! Tjen Herren, du og ditt hus! Så skal dere få være mitt utvalgte eiendomsfolk.
  3. Forlat landet ditt, far din og slekten din – for de dyrker mange og fremmede guder, og leder folket bort fra å tjene Herren! 
  4. Dra av gårde til det landet som Jeg vil vise deg – Jeg skal gi dere landet som flyter av melk og honning. Det landet er løftes land, Kanaan, landet Israel – til evig eiendom. Men det er ikke bare det jeg vil gi dere. For om dere tror på meg, følger meg og adlyder min røst i Ordet og i mine forskrifter og tror på den kommende verdens Frelser som jeg skal sende, så skal dere få evig liv og få arve et evig rike som ikke er bygd med hender, i himmelens herlighet, hjemme hos Gud sammen med alle frelste.
  5. Tjen og adlyd Herren, så vil Jeg velsigne deg og din ætt i tusen slektsledd. Gjør dere det, vil Jeg velsigne dere og gi dere:
    1. Timelig velsignelse når det gjelder livet her på jord
    2. Åndelig velsignelse i Jesus Kristus med alt som det innebærer
    3. Evig velsignelse hjemme hos Gud i himmelen, etter at livet her på jorden er slutt. La det alltid få være deres hovedmålsetning og det aller viktigste i deres liv!
  6. Ha som mål «byen med de faste grunnvollene, den som har Gud til byggmester og skaper (Hebr. 11:10)!

Patriarkenes tro og gudsdyrkelse var kjent for alle i samtiden
For både Abraham og Isak var det utrolig viktig å formidle Guds løfter og gudstroen videre til sine etterkommere, men også til alle som levde i deres samtid. Dette  kan vi tydelig legge merke til når vi leser deres historie:

  • Med hele sitt liv vitner de at de trodde på Gud og på hans trofaste løfter
  • De var lydige til Guds kall, og gikk den vei som Herren viste dem, selv om også de hadde sine svakheter og feiler, sine tvil og anfektelser
  • De var ikke redde for å vise for alle –  også for dem som ikke trodde på Herren eller tjente ham, at de var Guds folk, og at de tjente Herren, og ham alene:
    • Hver gang de flyttet til et nytt sted eller når Gud åpenbarte seg for dem, bekjente de sin tro på Gud ved at de bygde alter for Herren og påkalte Guds Hellige navn offentlig, synlig og hørbart for alle:
      1. I Sikem i Kaanans land, der de hedenske kana´anerne bodde (1Mos 12:7)
      2. I Betel (1Mos 12:7; 1Mos 28:19; 1Mos 35:3-7)
      3. Mellom Betel og Ai
      4. På Moria berg (1Mos 22)
      5. På Gileal-fjellet (1Mos 31:54)
    • De ofret brennoffer til Herren og påkalte hans Hellige navn
      • De avstod konsekvent fra å integrere seg med de hedenske folk som bodde i deres omgivelser, for de var bevisste på at de som Guds utvalgte folk skulle være «annerledes-folket» med en strek gudstro og en identitet som gjorde dem ett med Herren og hans utvalgte folk. Det å tilhøre storfamilien og å være en integrert del av den, gav dem tilhørighet og en trygg identitet. Slik ble de beskyttet av hverandre og beskyttet hverandre. Det var der de følte seg hjemme og der de ville være og bo. På samme måte var det særlig viktig for patriarkene å tilhøre Guds utvalgte folk, å dele gudstroen, å tjene den samme levende Gud og å tilhøre ham, og å ha det samme mål for sine troens øyne. Vi leser i Hebreerbrevet:

        «I tro døde alle disse uten at de hadde oppnådd det som var lovt. Men de hadde sett det langt borte, og hilste det. Og de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden.  For de som sier slikt, gir derved til kjenne at de søker et fedreland. Hvis det var landet de dro ut fra, de tenkte på, så hadde de hatt tid til å vende tilbake. Men nå er det et bedre land de lengter etter, det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, ved å bli kalt deres Gud. For han har gjort en by ferdig til dem«, Heb 11:1-16.

Patriarkene som gode forbilder også for oss

På denne måte var patriarkene – og særlig troens far Abraham – virkelig gode forbilder for deres etterkommere i GT, men også for oss kristne i NT som lever i dag. De vandret i tro, målbevisste, og var visse på at det som Gud har lovet, det var han også mektig til å gi dem. Ikke på grunn av dem selv og hva de selv kunne utrette, men på grunn av Guds egen utvelgelse, sine trofaste løfter som ikke kan svikte, sitt høye  kall og sitt eget Hellige navn. Ham alene kan vi stole på, slik han selv sier i sitt ord:

  • «Og han som er Israels ære lyver ikke og angrer ikke. For han er ikke et menneske så han skulle angre«, 1Sam 15:29.

  • «For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall», Rom 11:29.


Slik bør også vi som kristne streve etter å være som gode rollemodeller for våre barn, barnebarn og etterkommere, med sjelens frelse som endemålet for vår tro (1 Pet 1:9).  Patriarkene skjulte ikke sin tro, og deres gudstjenesteliv var velkjent både for deres barn og etterkommere, men også for alle der de bodde og levde. En slik frimodighet bør også vi streve etter, slik at også vi skal få lede mennesker til en levende tro på Jesus Kristus, slik at også de kan bli frelst.

Ingen av oss kan leve så nøytralt liv at vi ikke vil etterlate spor etter oss, spor som er lesbare for vår omgivelse og for de som kommer etter oss. Gud gi at våre liv og vårt vitnesbyrd som kristne skulle kunne lede andre slik at det kunne bli til nytte og velsignelse.

Dettefår vi be Gud om, hver for vår egen del.

 

Isak, Josefs bestefar, viderefører den åndelige arv til Jakob som viderefører den til Josef

Slik Abraham trodde på Gud og tjente ham, slik var det også med Isak. Abraham fortalte helt sikkert mange ganger hvordan Gud hadde åpenbart seg for ham, utvalgt ham og hans slekt til å være Guds folk, og gitt dem løfte om en tredobbel velsignelse. De skulle få Kanaans land til en evig eiendom, de skulle bli til et stort folk, og i Abrahams  ætt/sæd skulle alle folkeslag på jorden bli velsignet. Og dette Guds løfte trodde Isak på. 

Bibelen forteller at Isak bønnfalt Herren, og at Herren svarte på hans bønn (1Mos 25:21). Isak fikk oppleve Herrens velsignelse i sitt liv, han fikk en gang høste hele hundre foll av det som han sådde. Men han fikk samtidig også møte prøvelse og motgang i sitt liv. For den som Gud elsker, den tukter han. Slik hans far Abraham fikk oppleve at Herren åpenbarte seg for ham, slik skjedde det også med Isak, Josefs bestefar:

Herren viste Seg for ham samme natt og sa: «Jeg er din far Abrahams Gud. Frykt ikke, for Jeg er med deg. Jeg skal velsigne deg og gjøre din ætt (din sæd) tallrik for Min tjener Abrahams skyld» (1Mos 26:24). Så bygde Isak et alter der og påkalte Herrens navn. 

Nøkkelordene her er «Guds velsignelse» og «din ætt/sæd». Dette siste peker direkte på Kristus, og er en av Bibelens klare og røde tråder. Dette løfte begynte med løftet om «kvinnens sæd» til vår første mor, Eva (1Mos 3:15), som var en direkte profeti om Kristus. Dette er et entalls-ord i den hebraiske grunntekst, og peker alltid på Kristus. Ifølge boken «Kristus Vanhassa Testamentissa» betyr ætt/sæd egentlig «sædcelle». Dette bekrefter også Bibelen Ressurs i sin forklaring over Gal 3:16, og det gjelder både i den hebraiske og den greske grunnteksten til Bibelen. Paulus uttrykker dette slik i Gal 3:16: «Til Abraham ble løftene forkynt og til hans ætt (gresk: sperma). Han sier ikke: «Og til ætter», som om det var mange, men som til en: «Og til din ætt,» som er Kristus«. 

Dette var troens fokus for Isak, slik det også var for hans far Abraham. Deres troens blikk var i hele deres liv rettet mot den utlovede ætt, som er Kristus, slik Paulus uttrykker det. Disse «sædseller» fikk sin begynnelse med Guds løfte til Eva (1Mos 3:15), og så gikk de som en rød tråd gjennom hele GT via Abraham, Isak og Jakob, helt frem til da jomfru Maria fødte Jesus, han som var kvinnens sæd og som var en sann Gud og et sant menneske.  Slik dette var Abrahams tro og bekjennelse, slik var det også for Isak. Og dette førte han videre til sin sønn Jakob som igjen førte det videre til sin kjære sønn Josef. Slik går Guds velsignelse fra slekt til slekt (Luk 1:50). Salig er alle de som har fått del i denne evige velsignelse, selv om det ofte følger både kors og trengsel med i dens kjølvann. En gang skal Jesus si: «Kom, dere som er velsignet av Min Far. Arv det riket som er gjort ferdig for dere fra verdens grunnvoll ble lagt«, Mat 25:34.

Abraham, Josefs oldefar, viderefører gudstroen og Guds løfter til Isak, Jakob og Josef

Josefs oldefar var vår felle troens far Abraham. Jesus sier selv om Abraham i Joh 8:56: «Deres far Abraham frydet seg over å se Min dag, og han så den og gledet seg.»

Jesu Kristi dag begynte ikke da han ble født av jomfru Maria. Jesus er fra evighet av. Han var hos Gud i himmelen i begynnelsen, før alle ting. Og han er opphavet til alt, siden alt er skapt ved ham (Kol 1:16). Abraham fikk se brennofferet som han skulle ofre i stedet for sin kjære sønn Isak. Han sier til sin sønn Isak som Gud hadde befalt Abraham å ofre som brennoffer: «Gud vil selv se seg ut lammet til brennofferet» (1Mos 22). Og så ofret han lammet – på Guds befaling – i stedet for sin sønn Isak. Lammet var et forbilde på Guds kjære Sønn Jesus Kristus, han som frivillig gav seg selv som et skyldoffer på Golgata kors for patriarkenes synder, for dine og mine synder, men også for hele verdens synder.

Jesus var  det Guds Lam som var «lammet til brennoffer», det som Isak spurte sin far om (1Mos 22:7). Da Abraham snudde seg, så han en vær som hang fast etter hornene i et kjerr (1Mos 22:13), og da så han samtidig Jesus Kristus, Guds offerlam. Da fikk han se Kristi dag, slik Jesus selv sier – den store forsoningsdagen på Golgata – og da frydet og gledet Abraham seg. Og han tenkte kanskje: «Tenk, min og Saras kjære sønn Isak trenger ikke å dø. Han skal få leve! Ikke på grunn av min fortjeneste, ikke for Isaks egen skyld, men ene og alene takket være det slaktede Lam Jesus Kristus (Åp 5:6) som skal komme til å dø en stedfortredende død for hele verdens synder.  Hvilke ufattelige store nåde og kjærlighet Gud skal komme til å vise oss, alle vi som tror på Jesus og som har tatt imot ham som vår frelser! Men ikke bare mot oss, men dette gjelder alle som ved troen er Guds barn og arvinger til det evige liv». 

Abraham var troens far. Han trodde på Guds løfte om Jesus Kristus, verdens Frelser. Derfor ble hans tro regnet ham til rettferdighet. Abraham hadde virkelig del i Jesu Kristi rettferdighet. For i troen så han fram mot den kommende Frelser. Det Nye Testamente framstiller Abraham som et eksempel for de kristne både på og etter Jesu tid. Derfor kan Abraham med rette kalles troens far, og «en kristen». Han tvilte ikke i vantro på Guds løfte…  Og han trodde ikke bare på Guds løfte om et eget land for Guds folk, men også på personen Jesus Kristus og på hans soningsdød på Golgata. Dessuten trodde han også på oppstandelsen fra de døde (Rom 4:17; Heb 11:19) og på det evige liv etter jordelivet. 

Abraham fikk løfte av Gud om at han og hans ætt/sæd skulle få arve løftets land, Kanaan. Dette løfte gikk ikke i oppfyllelse i hans levetid. Men ved tro levde han i løftets land som i et fremmed land. Og han var viss på at Gud etter hans tid selv skulle gi dem landet til hans etterkommere, noe som skjedde først etter mange hundre år. Derfor kjøpte han seg et sted i Løftets land til familiegravsted for verdien av ca. 5-6 kg sølv (1Mos 23), der Sara og senere han selv, hans sønn Isak med sin hustru Rebekka, hans sønnesønn Jakob med sin hustru Lea ble begravd. Og da Josef, hans oldebarn døde, ga han befaling om at hans ben skulle føres til Kanaans land for å bli begravet der, noe som også Moses sørget for mange hundre år etter at Josef døde (Jos 24:32; Hebr 11:22). 

Men selv om Guds løfte om løftets land Kanaan betydde utrolig mye for patriarkene, ventet de ennå mer på «byen med de faste grunnvollene, den som har Gud til byggmester og skaper (Hebr. 11:10), altså til Guds himmel hjemme hos Gud. Det var nemlig dette troens håp som var den bærende kraft og som inspirerte dem til å holde fast i Guds urokkelige og trofaste løfter. For det Gud har lovet, det er han selv  garantist for at det også kommer til å gå i oppfyllelse. Og dette kristne håp er sterkt nok til også å bære oss og til å bevare oss i troen som Guds barn, helt inntil Jesu Kristi dag.

Hebreerbrevet kapittel 11 forteller om mange av troens helter gjennom hele det Gamle Testamente. Der har selvsagt også troens far Abraham, Josefs oldefar fått sin fortjente plass. Og denne frelsende tro førte Abraham videre til sin sønn Isak, til sin sønnesønn Jakob og til sitt oldebarn Josef. Også Jakob og Josef er tatt med som troens helter i Hebr. 11.

Josefs «kristne» bakgrunn

Jeg holder som best på med å lese en bok som fritt oversatt fra finsk heter «Helter og reddharer, Bibelens menn fra Adam til Peter» av Mailis Janatuinen. Den første personen som nevnes i boka, er Josef. Som overskrift for dette innlegget har jeg satt Josefs «kristne» bakgrunn. Kan man si at Josef hadde en kristen bakgrunn, han levde jo i det Gamle Testamente, tenker kanskje de fleste? Mitt enkle svar er ja, det hadde han! Tre generasjoner før ham i hans slekt på farssiden – Abraham, Isak og Jakob – hadde de en sterk og urokkelig gudstro. De lærte alle tre å kjenne himmelens Gud, den eneste sanne Gud som finnes. De  var helt spesielt kalt og utvalgt av Gud, og var lydige til Guds kall og hans veiledning. De skulle være Guds eget eiendomsfolk og tjene og dyrke himmelens Gud som den eneste og sanne Gud. De første patriarkene var Abraham, Isak og Jakob. De trodde fullt og fast på Guds løfter. Og felles for dem var at de i troen så frem mot målet for deres tro, løftets land Kanaan, og deretter «byen med de faste grunnvollene, den som har Gud til byggmester og skaper» (Hebr 11:11). Denne gudstro på den eneste sanne Gud, og dette faste håp førte de videre fra generasjon til generasjon helt til sin død, i mange hundre år, via Guds løftet om kvinnens sæd (1Mos ,3:15), videre til Abraham, Isak og Jakobs sæd/ætt, helt fram til Jesus Kristus, han som var løftets egentlige oppfyllelse. Men målet for deres gudstro var dessuten den evige himmel og salighet hjemme hos Gud i himmelen. Mot dette mål hadde de sine øyne festet. Og så la de vinn på å dele denne faste gudstro med sine barn, barnebarn og de kommende slekter.

En slik frelsende tro hadde patriarkene, men også mange andre av GTs hellige, inklusiv Josef, Abrahams oldebarn. Før jeg skriver om Josef og hans meget spesielle og innholdsrike liv og gudstro, skal vi stanse litt innfor Josefs forfedre og deres gudstro.

Les mer om Josef og hans troende forfedre:

2. Abraham, Josefs oldefar, kan med rette kalles en troende og et forbilde på kristne i det Nye Testamente

3. Isak, Josefs bestefar viderefører den åndelige arv til neste generasjon

Andakt: Guds rike velsignelser i Jesus Kristus (11 min.)

Andakt over Rom 8:31: Gud sparte ikke sin egen Sønn, men ga ham for oss alle
  • Ved Jesus Kristus vil Gud gi oss del i alle hans rike velsignelser:
    • Vi får bli Guds barn
    • Vi får barnerett
    • Mose lov kan ikke lenger fordømme de som ved troen tar imot Jesus
    • Vi får del i livets Ånds lov som er den Hellige Ånd som vil fostre og lære oss
    • Vi i får del i det evige livs håp
    • Vi får arverett til himmelen for Jesu navns skyld

Andakt: Gud vær meg synder nådig!

Tekst: Luk 18:13

«Men tolleren sto langt borte. Han ville ikke engang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig!» 

Disse kjente ord er hentet fra en av Jesu mange lignelser. Den forteller om to helt forskjellige religiøse personer og om deres forhold til Gud. Den ene av dem var en fariseer og den andre en toller.

Les mer på side 2!

  • Bakgrunnen for lignelsen og fariseerens døde tro og nytteløse gudsdyrkelse

Andakt: Kom til Jesus, han vil ikke støte deg bort, men frelse deg og gi deg evig liv (12 min.)

Andakt, tekst Joh 6:37-40
  • Gud sendte sin Sønn for å frels deg og meg – av kjærlighet
  • Jesu kjærlighet til oss:
    • Han inviterer oss alle å komme til ham
    • Jesus vil ikke støte bort noen
    • Han vil ikke miste noen av de som Faderen har gitt ham
    • Om du tror på ham, vil han reise deg opp på den siste dag
    • Han vil gi deg og oss alle evig liv, om vi tar imot ham som vår frelser