Bibelsk og luthersk om frelsen og rettferdiggjørelsen

Noen ord om Bibelen lære om frelsen og rettferdighetslæra

Læra om hvordan Gud rettferdiggjør en synder, er en så viktig og sentral sak i den kristne kirkes lære om frelsen, at det ofte har blitt sagt at dette er den lære som kirken både står og faller med, noe også Luther uttalte. Til læra om frelsen hører det med flere viktige saker: a) Syndefallet skade og konsekvensene av det, b) Jesu stedfortredende død som danner grunnlaget for rettferdiggjøringen, c) Tilregning av Kristi rettferdighet, d) Gjenfødelse, e) Helliggjøring og f) Herliggjøringen.

a) Syndefallets skade og syndens konsekvenser
Det ene er synden, og dens skadevirkninger, noe som førte til at vi alle kom inn under Guds vrede og Guds dom over synde. Synden førte til tap av barnerett hos Gud, tap av velsignelsen og utestengelse fra Guds himmel, og istedet en evig død og fortapelse.

b) Jesu stedfortredende soningsdød på Golgata og den objektive rettferdiggjørelsen
Det andre hovedsaken, nemlig Guds Sønn Jesus Kristus, og hans stedfortredende soningsdød på Golgata. Uten dette ville det ikke ha fantes noe grunnlag for å kunne bli erklært rettferdige for Gud. Men vår evige lykke består i at Jesus som var hellig,, rettferdig og ren, frivillig tok på seg hele vår syndeskyld og gjorde soning for alle våre synder på korset. Han oppfylte Guds hellige og krevende lov i vårt sted. Og den hellige og rettferdige Gud godtok fullt ut Jesu Kristi soning for hele verdens synder. Dessuten godtok Gud Jesu  lovoppfyllelse fullt ut, og hadde ikke noe mer å kreve. Derfor ropte også Jesus ut: «Det er fullbrakt». Og som et fullgodt bevis på at Frelsens høvding Jesus Kristus hadde gjort en fullgod frelse, reiste Gud Jesus opp fra de døde på den tredje dag (Apg 17:31). Og Paulus legger til: «Han som ble gitt for våre overtredelser, og som ble oppreist til vår rettferdiggjørelse»,Rom 4:25. Dette kalles for den objektive rettferdiggjørelse. Den handler om personen Jesus Kristus, vår rettferdighet. Og den viser på hele den frelse som Jesus har gjort til soning for hele verden. For alt har Jesus gjort ferdig, absolutt alle kan bli frelst. Det har Jesus sørget for! Det var nettopp dette som var så viktig for Paulus og det andre apostlene å forkynne. Og samtidig er dette kjernen av det som alle vi som er satt til å forkynne skal ha som hovedinnhold, slik Paulus uttrykker det når han forkynte Guds vitnesbyrd: «For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet», 1Kor 2:2. Og når dette forkynnes for tilhørende, kan Ordet virke det som Gud har lovet. For Guds Ord er det eneste som kan gjøre under.

c) Tilregnet rettferdighet
Når en synder får høre et tveegget Guds Ord forkynt ved den Hellige Ånds kraft, kan Ordet skape liv av det som er dødt. Guds Ord inneholder både lov og evangelium. Lovens primære oppgave er å vise oss mennesker at vi er fortapte syndere, dersom vi ikke ved troen eier Jesus som vår Frelser. Den er tuktemesteren, og dens oppgave er å peke på Jesus slik døperen Johannes gjorde. Den skal ikke binde menneskene til seg selv og dens budskap som sier: Du skal! og Du skal ikke! Men den skal vise på Guds strenge krav til en fullkommen lovoppfyllelse, slik at vi mennesker skal få oss til å innse at vi er fortapte syndere som trenger en Frelser. Ellers kommer vi til å bli stilt fram for Guds domstol, og i den dommen vil vi garantert til å bli dømt skyldig til en evig død og utestengte fra det evige livet. Da må man rope: Jeg er fortapt!

Men når vi får høre forkynnelsens andre del, evangeliet og Guds Sønn og hans stedfortredende verk for oss på Golgata, og Ordet virker en tro i hjertet, da blir hele Kristi rettferdighet tilregnet oss. Og når vi tror dette, er det en frelsende tro som gir oss del i alt som Jesus er og alt det han har gjort for oss. Slik virker Gud i oss


Dette var en lære som var særlig viktig for apostelen Paulus. Derfor brukte han stort sett de tre første kapitlene i Romerbrevet for å klargjøre denne viktige læresak. Og siden det kun er de som virkelig ser og kjenner sin egen syndeskyld innfor Gud som trenger å få del i Guds rettferdighet, viser han først hvordan ethvert menneske er en stor synder og uten mulighet til å frelse seg selv. Deretter stiller han et alvorlig spørsmål: «... mener du at du skal unnfly Guds dom» (Rom 2:3). Guds dom over synden er en evig død, og utestengelse fra Guds velsignelse.

Og så løfter Paulus Jesus Kristus fram som den eneste som kan frese og rettferdiggjøre oss syndere. Og videre taler han om troens rettferdighet (Rom 1:17; 3:22; 3:26; 3:28; 4:3; 4:5; 4:11; 4:13; 5:1; 9:30; 10:4; 10:10; Gal 3:6; Fil 3:9; Jak 2:23), om å bli rettferdiggjort for intet av hans nåde ved forløsning i Jesus Kristus (Rom 3:24), om å bli tilregnet Kristi rettferdighet (Rom 4:3; 4:5; 4:6; 4:9; 4:10; 4:11; 4:22; 4:23; 4:24; ), om å bli rettferdiggjort ved Kristi blod (Rom 3:25; 5:9),


Apostelen Paulus vektlegger sterkt  læra om rettferdiggjørelsen
Slik vi ser av de mange bibelsitatene ovenfor, la apostelen Paulus meget stor vekt på læra om hvordan et menneske blir rettferdiggjort innfor Gud. Dette var det sikkert flere grunner til. Det ene var at han tidligere hadde vært en fariseer, ifølge han selv: «Jeg er en fariseer, sønn av fariseere!» (Apg 23:6). Og han forteller videre: «Jeg er omskåret på den åttende dag, jeg er av Israels ætt, av Benjamins stamme, en hebreer født av hebreere, i forhold til loven en fariseer, i nidkjærhet en forfølger av menigheten, i rettferdighet etter loven ulastelig»,  Fil 3:5-6.

Siden Paulus hadde bakgrunn som fariseer, kjente han i detaljer til hva det innebar å leve etter lovens rettferdighet. Han hadde selv vært blind, og trodde at livet som en selvgod fariseer var en vei til frelse og evig liv. På den tiden var Kristi rettferdighet totalt ukjent for ham. Og han innbilte seg å eie en rettferdighet etter loven og å ha lyktes så godt at han var ulastelig. Og det trodde han også at han var innfor Gud.

Men da Gud omvendte ham, fødte han til et Guds barn og gav han troen på Frelseren Jesu og den Hellige Ånd, ble hans øyne åpnet til å se at veien som han vandret på som en egenrettferdig fariseer, bare var en blindvei. Den veien ville ikke ført han til evig liv, men til en evig fortapelse. Ikke engang loven maktet å åpne hans øyne til å se sin synd og sin fortapte tilstand. Men først da den Hellige Ånd fikk kaste lys over loven og vise ham lovens egentlige oppgave, fikk han se sin egen synd og sin totale hjelpeløshet. Og på en eneste gang, da han fikk oppleve gjenfødelsen ved den Hellige Ånd, åpenbarte lyset seg for ham klart som ved dagslys. Og først da fikk lære å kjenne Jesus Kristus, synderes venn, og fikk del i hans rettferdighet og frelse.

Dette ble så sterkt for Paulus at han fra da av gjorde alt som stod i hans makt å forsøke å lede sine landsmenn, jødene, bort fra lovens rettferdighet til Kristi rettferdighet. Nettopp derfor tror jeg Paulus la så stor vekt den bibelske lære om hvordan Gud rettferdiggjør en synder.


Bibelen grunnspråk og «rettferdiggjørelse»
Noen mener at ordet «rettferdiggjørelse» slik det oversettes i våre norske Nye Testamenter, ikke samsvarer så godt verken med det hebraiske ordet «hisdiq» eller med det greske ordet «dikaioå».  Derimot har ordet «rettferdiggjørelse» sin bakgrunn i og er en oversettelse av det latinske ordet «justificare» som er hentet fra Vulgata (latinsk oversettelse av Bibelen).

Slik katolikkene forstår ordet «rettferdiggjørelse» , mener de at det betyr at Gud gjør oss  rettferdig. For dem rekker det ikke slik Luther lærte at det var av tro, men de forstår det slik at i tillegg til tro behøves både kjærligheten og gjerningene. Paulus utelukker derimot alle tilleggene, slik som gode gjerninger og alle andre tillegg. Derfor snakker han mye å  bli rettferdiggjort av tro, rettferdiggjort av nåde og han bruker ofte uttrykket «å bli tilregnet rettferdighet».