Andakt: «Jesus har med sitt blod åpnet veien inn til helligdommen»

Det aller helligste og ofringen på Den store forsoningsdagen
Og inn til «det aller helligste» var det kun en yppersteprest som fikk komme. Han var en som Gud hadde utvalgt, innvidd og helliget, og det skjedde kun en gang i året at han fikk gå inn i det aller helligste. Det var på den store forsoningsdagen – yom kippur. Adgangen dit krevde et rent og feilfritt offer, blodet av offerdyret, bestenking av offerdyrets blod og røyken av røkelse som skulle  dekke over nådestolen. Inne i det aller helligste var bl.a. paktens ark, og inne i den var de to lovens tavler – Guds ufravikelige bud og forbud for oss mennesker med alle sine løfter om velsignelse for de som holder loven til minste detalj, og med sine trusler om Guds forbannelse og evig død over alle dem «som ikke holder ordene i loven» (5Mos 27:26; Jer 11:3; Gal 3:10).

Ovenfor toppen av paktens ark – mellom lovens tavler med sine ufravikelige krav og trusler – åpenbarte Gud seg:

«Og jeg vil komme sammen med deg der. Fra nådestolen mellom begge kjerubene som er på vitnesbyrdets ark, der vil jeg tale med deg om alt det jeg vil pålegge deg å si til Israels barn». 2Mos 25:22

«Alteret skal du sette foran forhenget som henger foran Vitnesbyrdets ark, foran nådestolen (sml Rom 3:25) som er over Vitnesbyrdet, der Jeg skal åpenbare Meg for deg«, 2Mos 30:6

Det var Gud selv som hadde gitt loven og som selv overvåket at den ble holdt. Han åpenbarte seg i sin hellighet – men ikke nok med det – han krevde også hellighet av oss mennesker, slik han selv sier:

«Tal til hele Israels barns menighet og si til dem: Dere skal være hellige, for jeg, Herren deres Gud, er hellig«, 3Mos 19:2.

Men når Gud betraktet menneskene i lovens lys og i forhold til de krav til hellighet som han krevde, fant han ingen mennesker på hele jorden som var hellig eller rettferdig (1Kong 8:46; Fork 7:20; Salm 14:2-3; Rom 3:23).

Siden ingen mennesker kunne oppfylle Guds strenge krav til hellighet, rettferdighet og lovoppfyllelse, kom alle mennesker inn under forbannelsen.

Hvordan skal Gud kunne frelse en fortapt synder?
Hva er så løsningen på «syndeproblemet»? Og hva kan formilde Guds vrede over synden? Er det noe som kan hindre Gud fra å fullbyrde det han hadde truet med i sin hellige rettferdighet? Hvordan kan en fortapt synder kunne bestå innfor den levende, rettferdige og hellige Gud? Han kan jo ikke se bort fra lovens krav eller fra den forbannelse og død som skulle komme over alle dem som ikke oppfyller lovens krav, slik Ordet lyder: «Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det», Gal 3:10b. Om Gud tross det skulle rettferdiggjøre en synder, så ville han jo ikke kunne være rettferdig. Slik er det mange som har tenkt i sin søken etter å prøve å forstå læra om rettferdiggjørelse, og dette er også noe som Luther kjempet mye med før Gud åpenbarte det for ham.

For å vise sin plan for hvordan Gud tenkte å frelse oss syndere, gjorde han noe som fikk en avgjørende betydning. Han satte noe helt spesielt mellom seg selv og lovtavlene med sine ufravikelige og strenge krav, nemlig nådestolen. Dette virket som et «filter», noe som ble til soning, til frelse og til evig liv. Dette var symbolsk men viktig, og pekte på Guds enbårne Sønn og hans offerdød på Golgata, der Jesus gjorde soning for hele menneskehetens synder.

Les mer på side 3!

Soningslokket på paktens ark – nådestolen…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.