Har den læstadianske vekkelse et snevert og eksklusivt menighetssyn i vår tid?

Da jeg begynte å lese litt grundigere om læstadianismen på 1800-tallet, tenkte jeg: Får se om jeg kommer til å møte noe gjenkjennende fra vekkekkelsens første århundre  som vi i vekkelsen har fått oppleve på 1900-tallet, og som periodevis fortsatt kan komme fram til overflaten, noen ganger sterkere og andre ganger svakere, saker som slettes ikke alle i vekkelsen er stolte av, og som heller ikke gir noe godt navn og rykte verken til vekkelsen eller som fremmer kristendommens sak. 

Jeg gjør oppmerksom på at mine iakttakelser i all hovedsak gjelder lokale forhold, og er sett med mine øyne og slik jeg har opplevd det. Andre har kanskje opplevd det noe annerledes. eller tenker annerledes om saken.

 

Kjødets gjerninger kommer iblant i for stor grad til syne i menighetslivet
Mange har dessverre vært vitner til alt for mange og helt unødvendige konflikter. Man har for ofte hatt vanskeligheter med å ville forstå og godta hverandre, noen har vært unødvendig kritiske til mangt og mange, det har oppstått  uformelle men iblant også tydelige gruppedannelser, ofte har man hatt unødvendig snevert syn i noen sekundære lærespørsmål, men også når det gjelder adiafora, man har generelt vært dårlige på kommunikasjon og spesielt på konfliktløsning etc. Men jeg tror ikke slikt er typisk læstadiansk, men heller et uttrykk for mangel på opplæring og kanskje også på folkeskikk. Kanskje har fokuset i for stor grad vært på å ha en rett lære mer enn på å leve rett kristelig, slik Jesus og apostlene oppmuntrer til.

Slik har dessverre mange erfart det, selv om det absolutt ikke er typisk for vekkelsens folk. De fleste er jo eksemplariske og meget fine folk, både som kristne og som medmennesker. Men det vil jo alltid finnes noen få som ønsker å stikke seg ut og som ønsker å få stor oppmerksomhet, og som vil vise at de er både dristigere og klokere enn andre. Slike personer ønsker makt og innflytelse, og krever gjerne det. De vil gjerne være store og legges merke til. Dette fenomen er velkjent for meg fra mine nesten 35 år i videregående skole, men slikt forekommer også i arbeidslivet og i samfunnet. Så det er kanskje derfor ikke overraskende at slikt også kan forkomme innom kristne menigheter.

Slik jeg vurderer det, har ikke slikt noe med bibelsk kristendom å gjøre, og hører absolutt ikke med til Åndens frukter. Men slikt hører heller inn under kategorien kjødets gjerninger. Så derfor kan slikt verken bagatelliseres eller forsvares! Slik kjødelighet har ofte større tendens til å vokse enn til å avta. Så derfor skulle det vært viktig at menighetsledelsen i tidlig fase skulle ha erkjent at slikt virkelig forekommer. De burde ha gjort noe med saken, i stedet for å skyve den under matta eller å lukke sine øyne for at slikt foregår ved stilletiende å la slik kjødelighet fortsette.

For hvor slikt får virke uhindret, ødelegger det både for menighetens og kristendommens navn og rykte. Men ikke bare det. For i ettertid kan man dessverre registrere at de som var barn og unge på den tiden når slik foregikk som best, i større eller mindre grad har tatt skade av slikt. Kanskje interne, åpne samtaler hadde vær noe som kunne ha hjulpet. Da ville man i alle fall kunne ha samtalt om hvordan man ønsker å ha det når man er samlet, og så blitt enige om noen felles «husregler».

Kan slikt som ovenfor er nevnt å ha og gjøre med et snevert og kanskje eksklusivt menighetssyn, noe som man muligens har «arvet fra fedrene», uten kanskje selv å være klar over det? Etter min erfaring er dette muligens  et fenomen som er mer tydelig på norsk side, enn det er i vekkelsen i Sverige og i Finland.

Nordens største innomkirkelige vekkelse, men den som er mest splittet
Da den læstadianske vekkelse oppstod, var den meget livskraftig, og spredde seg utrolig fort og over store områder. Det mange ikke kjenner til, er at vekkelselsrørelsen som oppstod på Nordkalotten, er den største av alle innomkirkelige vekkelsesrørelser som har oppstått i Norden. Men tross det finnes det knapt noen vekkelselsrørelse som er splittet opp i så mange ulike grupperinger (Jouko Talonen).

Men det som er vel så bekymringsfullt, er at man har så vanskelig for å akseptere hverandre internt i vekkelsen, på tross for at læra om omvendelsen og syndenes forlatelse er nærmest helt lik. Og dette gjelder stort sett også forkynnelsen. Kan også slike fenomen skyldes et snevert og eksklusivt menighetssyn? Det kan virke som om det går mye smidigere å ha samarbeid med andre menigheter og med andre kristne som ikke tilhører samme vekkelse, og som ikke har samme åndelige røtter eller samme teologiske grunnsyn i alle bibelske kjernesaker. Forstå det den som kan!

Hvordan var det i vekkelsens begynnelse på 1800-tallet?
Var det læremessige konflikter da, eller var vekkelsen samlet i felles kjærlighet og med ett sinn, slik man kanskje kan få inntrykk av, og som kanskje de fleste yngre læstadianere i dag tror? Var alt så mye bedre og var kristendommen så mye mer levende på 1800-tallet? Så langt jeg klarer å forstå og hva som kan dokumenteres skriftlig, var at så lenge som Johan Raattamaa var leder og levde, var det på mange måter bedre. Læremessige spenninger fantes det rikelig av. Selv fikk han kraftig kritikk fra Kittilä-holdet for å være alt for evangelisk og at han ikke videreførte Læstadius lære. Og på en måte stemte jo det, derfor at de to hadde to helt forskjellige livskall og funksjoner. Læstadius var selvsagt et Herrens redskap, men slik han selv uttrykte det: Hans kall var å vekke de som sov syndens søvn med lovens forkynnelse. Det var Guds gjerning. På den måte kan man si at han var rett person på rett sted i en rett tid. Raattamaa derimot var en typisk evangelist som forkynte et liflig evangelium til angrende syndere. Og han forkynte tro og vilkårsløst syndenes forlatelse ved den Hellige Ånd. Det var dette som tente en himmelsk ild slik at det oppstod vekkelsesbølger tett etterfulgt av hverandre over hele Nordkalotten, men hovedsakelig etter Læstadius død.

Predikant Janne Martini om forskjellen på Læstadius og Raaattamaa
I boka «Nåden og Sannheten» skriver Janne Martini: «Gjennom Raattamaa fikk vekkelsen virkelige vinger, slik at den fløy over land og hav, helt til Stillehavet i Amerika. Jeg mener å minnes et han i  en annen av sine bøker skriver om hvordan Læstadius og Raattamaa representert to ulike embeter, den ene loven og den andre evangeliet, og at de også som personer var forskjellige, men at de aldri hadde innbyrdes konflikter. Og dette tror jeg vi alle kan underskrive.

Så derfor ønsket han å løfte disse to personene fram som et godt eksempel særlig for oss læstadianere, slik at også vi skulle følge deres gode eksempel og ikke strides unødvendig eller splitte oss opp i nye og nye grupperinger.

Læstadius representerte Moses og Raattamaa representerte Kristus
Selv om Læstadius i hovedsak representerte Moses og Raattamaa representerte Kristus, er det ikke mulig å oppdage konflikter eller spenninger mellom disse to. For de anså begge hverandre å være Guds dyrebare redskaper som sammen dannet et effektivt team, og de var medarbeidere som hadde den aller største respekt for hverandre.

Men dette så ikke alle andre  læstadianere på den tiden, og særlig ikke de som hele tiden kritiserte Raattamaa og hans medarbeidere. Dette gjaldt hovedsakelig de som senere ble De Nyvakte (Kittilä), og som hadde et mer pietistisk og lovisk syn. 

Konflikter på mange hold i vekkelsen, men kjærlighetens bånd holder flokken samlet hele 1800-tallet
Men også på Raattamaas tid var det konflikter på mange andre hold også. De som har lest «Raattamaas brev og skrivelser» og «Brev og Skrivelser» av Erkki Antti og annen historisk litteratur , kjenner til de mange og store konfliktene på norsk side, blant annet i Vadsø-området. 

Men også i Nord-Amerika hadde de langvarige og opprivende konflikter. Men det som bidro til at læstadianismen ikke ble splittet her i Norden på 1800-tallet, var at Raattamaa ikke var partisk. Han elsket alle kristne like høyt, og oppmuntret utrettelig til å elske og å tilgi hverandre av hjertet, slik Gud hadde tilgitt dem i Kristus. Slik bidro han iherdig til forsoning, selv om det ikke alltid lyktes helt eller at forsoningen alltid ble varig. 

Dessuten var det til tider store spenninger og læremessige nyanser med ulike vektlegginger blant predikantene. Av slike læremessige saker kan nevnes ulike syn på vektleggingen mellom loven og evangeliet, forholdet mellom det forkynte og det skrevne Guds Ord, synet på bønnen, vekkelsens forhold til kirken, ulike syn på syndsbekjennelsen, synet på hvor fritt man får forkynne syndenes forlatelse, synet på hvordan man skal oppføre seg mot kristne som ikke tilhørte vekkelse m.m. 

Men Raattamaa og hans medarbeidere lot ikke disse konfliktene leve sitt eget liv, men de tok opp disse spørsmålene til åpen drøfting med de predikantene det gjaldt, og man behandlet også disse sakene på flere store predikantmøter, særlig på 1870- og 1880-tallet. Og de konkluderte med hva som var bibelsk og hva som ikke var det, og kom også med klare uttalelser som de senere offentliggjorde i vekkelsens egne tidsskrifter. Dessverre er det meste av dette publisert hovedsakelig på finsk, slik at en stor del at dette ikke er tilgjengelig for norske lesere.

Dette er noe som slettes ikke er kjent for alle yngre som tilhører vekkelsen i dag. Derfor har de lett for å idealisere og se svart-hvitt på for mange saker. 

Også på dette området bidro Raattamaa sterkt til fred og forsoning, og han hadde en særegen og gudgitt evne til å senke konfliktnivået. Derfor ble det heller ikke direkte splittelse under hans levetid, i alle ikke formelt. Men det ulmet kraftig under overflaten, og brøt ut i en skadelig og ødeleggende brand like etter hans død. 

Foreldregenerasjonen tidde helst når det gjaldt vonde opplevelser
Selv har jeg virket som forkynner innom læstadianismen siden 1985, og kjenner forholdsvis godt til vekkelsens historie, både fra den første tiden på 1800-tallet og nå i vår tid. Siden barnsben har jeg vokst opp i denne vekkelses vugge, og min far var predikant fra lenge før jeg ble født. Han døde i 1987, og hadde han levd nå, hadde jeg hatt mange hvem – hva – hvorfor spørsmål som jeg ikke ennå her fått fullgode svar på. Jeg tror nok han kunne ha gitt meg svarene, men samtidig tror jeg ikke at han ville ha valgt å svare. For hans generasjon – og særlig de som var predikanter og i ledelsen – hadde personlig fått oppleve såpass mye vondt på grunn av kjødelighet og stor åndelig uforstand, særlig i etterkrigstiden og de par tiårene etter det. Så i stedet for å bli sint eller å forsvare seg, tiet de, og ble dermed unødvendig innesluttet. Så dermed klarte de heller ikke å sette ord på vonde følelser eller snakke om det som hadde vært vondt. Samtidig trøstet de seg med at «Guds barn feiler skal man ikke snakke om». Så om noen spurte om noe eller begynte å snakke om noe som var ubehagelig for dem, eller som de ikke ønsket å snakke om, var de snare til å snakke det bort eller å bagatellisere det som ble fortalt.

Så på den måte har jeg, og de som er yngre enn meg, et  «hull» når det gjelder vår egen vekkelses historie, særlig lokalt og for øvrig på norsk side. Men særlig når det gjelder læstadianismen i Finland, virker det som om de har snudd hver stein og fått fram de fleste historiene, noe som vil kunne bidra til at man bedre kan unngå å gjøre de samme tabbene om og om igjen.

 

Alta-læstadianismen i etterkrigstida med maktkamp og bygging av to bedehus


For alle oss som bodde i Alta, var det velkjent at det var to læstadianske bedehus her. Det største bedehuset var på Elvebakken og ble innviet 28. juni 1954, mens det på nordsida av Altaelva, på Kronstad, var et mindre bedehus som ble innviet en uke etter  min 5-års dag, 13. mai 1956. Slik jeg forstår det, var det store konflikter, maktkamp og gruppedannelse helt fra de i 1945 returnerte hjem etter evakueringa og fram til mai 1954, da de begynte å holde egne møter i et privathjem på Kronstad. Huset hvor de i to år holt egne forsamlinger tilhørte Ingvald Wirkola, for øvrig den eneste som tilhørte SRK, og som de holdt for å være kristen i hele Alta.

Intensiv konflikt i 9 hele år, slik jeg nå kjenner til
Dette varte som sagt i hele 9 år, så jeg aner litt hva min egen far måtte gjennomgå, og det presset han måtte utstå. Og etter at jeg har fått litt bedre innsyn i hva som var hans rolle for å forsøke å megle mellom de stridende partene, skjønner jeg han ennå bedre. Men dessverre kunne vi aldri snakke ut om det, siden dette var ukjent for meg da han døde i 1987.

De som ikke klarte å utstå et så hardt press og å bære  belastningene som slikt førte med seg, ble dessverre overlatt til seg selv. Dermed ble de langt på vei glemt, tross mangeårig og intensiv innsats for menigheten og for vekkelsen. Men også det er nå en tilbakelagt historie som ingen mer kan gjøre noe med, men som vi får håpe vi som nå lever kan lære noe av.

Menighetsforstanderen ble transportert bakpå en rød damesykkel
For oss som bodde på Kronstad-sida og som gikk på bedehuset på Elvebakken, var det helt vanlig at vi nesten hver søndag møtte noen som kom mot oss eller som syklet forbi oss, og som skulle på forsamling på bedehuset på Kronstad. Oftest kom de gående eller på sykkel, særlig de som kom fra Tverrelvdalen og fra Amtmannsnes. Siden vi kjente dem alle, hilste vi alltid vennlig på hverandre og smilte pent. Men vi hørte aldri at de voksne fra de to bedehusene hilste på hverandre med Guds fred, slik som det var vanlig å gjøre på den tiden.

For kort tiden siden samtalte jeg med en kristen mann i 70-årene om dette. Da jeg nevnte navnet på menighetsforstandere på Kronstad-bedehuset, Jens Simen Simonsen, kom han på et minne fra sin egen barndom som han ville fortelle. Han bodde mellom Kronstad-bedehuset og huset hvor Simonsen bodde, og minnes at det var et vanlig syn å se personen som overtok som menighetsforstander etter Simonsen komme forbi på sin røde damesykkel på søndagene, og kort tid etter kom han tilbake samme  vei, men da satt den gamle mannen med grått skjegg, bak på damesykkelen på vei til bedehuset. Siden Simonsen døde i 1959, måtte han ha vært godt over 70 år, siden han var født i 1875.

Store barnefamilier, men nesten ingen valgte å følge sine foreldres tro
De få familiene som var aktive på Kronstad-bedehuset, hadde svært mange barn. Noen hadde færre enn 10, og familien som hadde flest barn, hadde i alle fall 15. Mange av dem var født omtrent samtidig som meg, eller rundt 1950. En del var selvsagt yngre og en del eldre. Og siden vi var fra samme bygd og de fleste gikk på samme skole, kjente vi hverandre ganske godt. Og de var alle kjekke og vennlige.

Men det var noen forskjeller som vi barn la merke til. Vi som tilhørte Elvebakken-sida, ble alltid tatt med på bedehuset, og særlig i høytidene. Men vi kunne nesten aldri se at barn og unge fulgte med sine foreldre til Kronstad-bedehuset. Og de hadde heller ikke noen søndagsskole, slik som vi hadde. Dessuten hadde de ingen egen predikant, bortsatt fra en de første årene fra 1954 til kanskje litt utpå 1960-tallet.

Vår forsamling og våre foreldre fikk ofte besøk fra kristne i andre søstermenigheter i Norge, og  fra Finland og Sverige. En slik kontakt kunne i alle fall ikke jeg  registrere at de hadde. Og så hadde de aldri storforsamlinger slik vi hadde et par ganger i året, og de reiste heller ikke på storforsamlinger, verken her i Norge eller til utlandet. 

Ingen snakket med oss barn og unge om slikt. Og ikke fortalte de heller årsaken til at det ble bygget to bedehus ved siden av hverandre med bare to års mellomrom. Og selv om jeg hadde kamerater av foreldre som tilhørte Kronstad-bedehuset, snakket vi heller ikke om slikt. Men litt fikk vi tross alt høre, gjerne mest fra de som selv ikke var kristne. Og alt var absolutt ikke positivt, og nødvendigvis ikke helt sant heller. Men etter hvert falt flere og flere biter til Puzzle-spillet falt på plass, i alle fall for mitt vedkommende. 

Læra om «tre-alens Gud» og et snevert og ekskluderende menighetssyn fantes også i Alta på 1970-tallet
Selv om mine foreldre fortalte veldig få detaljer fra et heller opprivende og konfliktfylt menighetsliv i etterkrigstiden, fikk vi i alle fall ved noen tilfeller høre litt. Men da snakket de voksne ikke med oss barn om det, men gjerne med noen kjente som var på besøk. Og siden også vi barn hadde ører og kunne høre, snappet vi opp ett og annet som de helst ikke ville at vi skulle høre. Så dermed vet vi i alle fall noe.

Våre foreldre hadde to språk for «hemmeligheter»
I vår familie var det slik at våre foreldre seg i mellom – med også når de snakket med sine gjester om noe vi barn ikke skulle høre – så snakket de på finsk. Men heller ikke da kunne de være trygge, for vi barn lærte jo etter hvert å forstå en del finsk. Så da måtte de snakke samisk seg i mellom, eller med de gjestene som kunne samisk. Og på den måte vokste vil opp med tre språk som var i levende bruk. Og det er i alle fall jeg glad for!

Kun «vi» er rette kristne
De som tilhørte Kronstad-bedehuset holdt normalt ikke de som gikk på bedehuset på motsatt side av elva for rette kristne, og det gikk inn på mamma. En gang da hun hilste på en dame fra Kronstad-bedehuset med Guds fred, fikk hun til svar noe foraktelig: «Hvis du da har Guds fred». Hennes mann var en fjern slektning til min mor, og gikk nå og da på besøk hjemme hos oss. Han var en usedvanlig kjekk mann, men han var ikke kristen. Men på sine gamle dager ble han en kristen, og ble en del av Kronstad-bedehuset. Etter den tid var han en gang på besøk hjemme hos oss, men det ble bare med denne ene gangen, selv om han levde lenge etter det. Det virket som om han unngikk oss. Mor trodde at han hadde fått forbud fra å holde kontakt med oss, siden vi tilhørte et annet bedehus.

De  på det andre bedehuset har ikke den Hellige Ånd!
Jeg ble godt kjent med lederen av Kronstad-bedehuset fra 1977 og utover, siden vi var nære naboer. I 1978 holdt jeg på å skifte noen bord på min trebåt, og når jeg klinket naglene, hørte han ofte lyden, og da kom han gjerne bort til meg for å prate. Jeg hadde da vært kristen i 7 år, søndagsskolelærer siden 1973 og tolk i Elvebakken bedehus siden 1974. Og han samtalte gjerne om trosspørsmål med meg. En dag sier han til meg i fullt alvor: «De kristne på Elvebakken har ikke den Hellige Ånd«. Og der stoppet den samtalen mellom oss den gangen.

Når jeg skriver dette, får det meg til å tenke på noe jeg har fått høre. Denne personen nå forteller om, men også andre i ledelsen for Kronstad-bedehuset, skal visstnok ha fortalt til en nabo av oss noe slikt: «Når noen hilser på dem med Guds fred, kan de høre om personen hadde den Hellige Ånd».

Jeg vil ytterlig vise til et  intervjue som ble gjort i 14.7.1931, der mine oldeforeldre, Greta Kaia og Ole Arnesen blev intervjuet av den finske historikeren Martti Miettinen. Hun og tre andre av hennes søstre flyttet til Alta våren 1870 sammen med tre av hennes søstre. Hun var en kristen allerede da hun kom hit. De kristne i Muonio-området hadde velsignet henne før hun reiste, og oppmuntret henne til å tro. Det var da 20-30 bare troende i Alta, men predikant Johan Petter Posti hadde allerede flyttet hir fem år før. Hennes bror var Raattamaas medarbeider Johan Sirkanmaa, og Raattamaas datter var gift med hennes bror. 

Oldemor forteller om ufin bemøtelse
Oldemor forteller i intervjuet om tilsvarende opplevelse som ble sagt  i det som jeg forteller ovenfor, men ennå grovere. En predikant ved navn Palovaara uttalte til henne  følgende råe og stygge ord: «Du har ikke den Hellige Ånd, og du kjerring får den ikke heller!«. Dette skjedde en gang mellom 1870 og 1880.

Selvsagt tok oldemor seg nær av dette, og uten å fortelle det til noen, skrev hun brev til Johan Raattamaa og fortalte om predikantens husering. Og helt sikkert tok Raaattamaa  dette opp med Palovaara.

Jeg bare tenker: Kan predikant Palovaara ha vært en av dem som har ført en slik lære til Alta? Ja, tror jeg!


Historien gjentar seg
Fem år før det som jeg fortalte ovenfor skjedde, hadde jeg opplevd nøyaktig det samme av en av menighetslederne i SRK da han sa til meg: «De som forkynte syndenes forlatelse til deg, har ikke Den Hellige Ånd. Derfor er du ingen rett kristen!» Da svarte jeg: «Jeg tror meg som et Guds barn, og når Jesus en gang kommer tilbake, skal han hente meg også hjem til himmelen».  Menighetslederen satte da hånden sin på skuldra min og sa: «Du slipper ikke til himmelen!» Og dette kunne han si med stor overbevisning, selv om han verken kjente dem eller hadde hørt noe om dem, men bare siden at visste at det kun var en rett kristen i Alta, og at det ikke var han som forkynte meg syndenes forlatelse.

Da menighetsforstanderen for Kronstad-bedehuset sa til meg: «De kristne på Elvebakken har ikke den Hellige Ånd«, ringte det en klokke inne i meg:  «Det jeg opplevde av SRK var ikke unyttig allikevel, for Gud hadde noe å lære meg om noe jeg selv skulle komme til å møte fra et mye nærmere hold».

Definisjon på «læra om en tre-alens Gud»
For nøyaktig samme åndelige hovmod, samme selvopphøyelse og forakt for andre kristne skulle jeg også få møte, men nå fra mye nærmere hold. Menighetslederen på Kronstad trodde muligens at det var bare de som tilhørte dem som hadde Den Hellige Ånd, nøyaktig slik menighetslederen i SRK påstod. Og i sin villfarelse trodde de at dersom ikke de eller noen som tilhører deres menighet velsigner, og forkynner syndenes forlatelse, så kan heller ikke Gud gi den som angrer og tror den Hellige Ånd, og dermed kan han heller ikke bli en kristen. Gud er dermed gjort så liten at han er helt avhengig av hva  de gjør og ikke gjør. 

Slik jeg ser på det, finnes det ikke noen bedre definisjon på hva som menes med læra om «en tre-alens Gud».

I intervjue forteller oldemor Greta Kaisa Arnesen at i Elvebakken læstadianske menighet ble lære om «tre-alen-guden» aldri anerkjent i tiden 1870-1931, og en slik forestilling forekom heller aldri hos enkeltpersoner heller. Og det er jo godt å høre! Så en slik lære kom i alle fall ikke fra predikant Petter Posti eller fra menigheten her i Alta.

Hvordan kunne denne lære spre seg, selv om et samlet  predikantmøte i 1875 avviste  denne lære som ubibelsk?
Det som forundrer meg er følgende: Hvordan kan to totalt uavhengige menigheter som verken har hørt eller lest om hverandre, tenke så likt og handle så likt? Kan kanskje «jungeltelegrafen» ha spredd denne lære som også noen predikanter på 1800-tallet spredde, men som både Johan Raattamaa og et samlet predikantmøte i Alkkula i 1875 og et tilsvarende møte i Ii i 1885 tok avstand fra og erklærte som ubibelsk?

Dette er mye mulig, siden det negative og usannheter ofte sprer seg mye hurtigere enn det positive, og løgn fortere enn sannhet. Men det kan også tenkes at noen predikanter – som tenkte og lærte annerledes enn Johan Raattamaa og de første predikantene fra læstadianismens begynnelse – har besøkt Alta, og som har spredd denne læra og som har påvirket til slike holdninger og slik åndelig hovmod. 

Vi kjenner ikke Kåre Suhr!
Ved minst et par-tre tilfeller har Altapredikanten Kåre Suhr (1926-2012) fortalt meg en annen historie som en predikant fra Nord-Sverige fortalte han, en predikant som Kåre kjente godt: «En dag  fikk han besøk av tre eldre kristne fra Alta. De var alle ukjente for ham. Men siden de var kristne og læstadianere, ville han gjerne vite om de kjente predikant Kåre Suhr fra Alta. Nei, svarte de, vi kjenner ikke han! Men når den svenske predikanten beskrev dem for Kåre, skjønte han straks hvem disse tre var. En av dem var gift med Kåres tante, og begge de to andre kjente Kåre godt. Men  trolig vis kjente de ikke han som en troens bror, så det var sikkert derfor de kunne innrømme at de ikke kjente Kåre.

Tidligere medlemmer av Kronstad-bedehuset ble våre venner
På 1970-tallet levde ennå et par gamle ektepar som på 1950- og kanskje innpå 1960-tallet aktivt tilhørte Kronstad-bedehuset, men som da hadde kommet tilbake til Elvebakken bedehus. Et av disse parene ble venner med mine foreldre og det andre med meg og min frue. Og de har fortalt mye fra deres opplevelser der, og hvordan de senere så på det. Også de hadde vonde opplevelser og sår. Og det som de fortalte, bekreftet det som ellers har blitt fortalt, og det som jeg litt har skrevet om ovenfor.

Mange vonde minner har ødelagt forholdet til vekkelsen
Det er ikke tvil om at slikt har ført med seg mye vondt. En som jeg kjenner meget godt, har en av foreldrene som tilhørte Elvebakken bedehus, men den andre opprinnelig tilhørte Kronstad-sida. Og når slektningene til hans foreldre møttes hjemme hos dem, kan han ikke minnes annet enn opprivende diskusjoner og uenigheter. For hans vedkommende har dette gjort  så stor skade at han har valgt å leve som en ikke-kristen.

Kronstad-bedehuset er nå en historie, og ble solgt for rivning
Siden ikke barna og etterkommerne til de som tilhørte Kronstad-bedehuset valgte å følge sine foreldres tro, døde menighetens virksomhet helt ut. Etter at nesten alle av de gamle var død, bestemte de som ennå levde på begynnelsen av 1990-tallet å selge bedehuset. Det  hadde da vært i bruk i ca. 40 år. Men sett med menneskelige øyne, uteble velsignelsen. Stort sett alle av etterkommerne brøt med læstadianismen. Og så langt jeg kjenner til, tilhører de heller ikke andre menigheter.

Streng oppdragelse
Men foreldrene deres var strenge, ja helt sikkert alt for strenge, slik noen av dem har fortalt. Flere av dem gikk i samme skoleklasse som meg, eller i parallellklassen. Det jeg spesielt kan huske, er at de ikke fikk delta i all undervisning på skolen. Og når hellig-trefoldighetsdagen falt på en skoledag, fikk de ikke komme på skolen. Også når det gjald det ytre, var de strenge. Og bukser til jentene var det totalforbud mot i noen hjem, men disse reglene gjaldt nok ikke bare for medlemmene i Kronstad-bedehuset.

Og som oftest fører slik unødvendig strenget til markert motreaksjoner dra de unges side. Dette ble også synlig i mange sammenhenger.  Hva hjelper da ytre strenghet, forbud og kanskje fordømmelser, så lenge som det ikke fører noe godt med seg. 

Forsoning mellom Kronstad og Elvebakken på 1990-tallet
Da Kronstad-bedehuset ble solgt, ble en stor del av salgssummen gitt som gave til Elvebakken bedehus. Det var bare to av de ledende fra Kronstad-sida som levde da. De hadde allerede da begynt å gå på bedehuset på Elvebakken. I den forbindelse ble det holdt et forsoningsmøte på 1990-tallet, men det var kun de som var så gammel at de var voksne og aktive da Kronstad-bedehuset ble bygget i  1956 som fikk delta.

Etter den tid har jeg samtalt med et par personer som deltok, men de er døde nå. Jeg vet ikke om noen andre av de som deltok på forsoningsmøtet, lever nå. Og heller ikke vet jeg konkret hva de snakket om, siden de mente at det ikke var nødvendig  for andre enn for dem å kjenne til det. Personlig er jeg ikke enig i det, særlig siden noen av oss nå kjenner til detaljer om hva som skjedde, og siden to av hovedpersonene fra 1950-tallet deltok på dette møte. 

Jeg vet heller ikke om det ble skrevet protokoll, men det tviler jeg på.

Men en ting kan vi konstatere: Hele livsverket brant opp!

 


 

Alta-læstadianismen på 1970-tallet

Slik jeg et annet sted her på siden har skrevet, ble jeg omvendt som voksen i 1972, etter å ha vært borte fra menigheten noen år. Jeg var da 21 år gammel. På 1960-tallet var det svært få unge som tilhørte vår vekkelse her i Alta, men noen var det.

Ungdomsvekkelse på 1970-tallet – en fin tid
Men i 1970 og i noen år etter det, opplevde menigheten en liten ungdomsvekkelse, da ganske mange kom til troen. Av dem er stort sett alle fortsatt kristne. Når vi som ble kristne fra 1970 og utover på 1970-tallet tenker tilbake og samtaler om den tiden, er vi alle enige i  at vi hadde vi en meget fin tid sammen og i menigheten. Vi møttes ofte til sang og samtaler, og hadde stor glede av hverandre som unge kristne. Og vi sang så mye åndelige sanger at flere av oss kan dem fortsatt utenat. Det var en veldig fin tid!

Siden vi ikke var så mange, var det plass til oss alle i hjemmene våre, og vi ble veldig godt tatt imot både i hjemmene og i menigheten, men også i vekkelsen både i Norge, Sverige og i Finland. Ofte deltok vi på storforsamlinger både i inn- og utlandet, og fikk utrolig mange gode venner, som vi fortsatt er like gode venner med. Vennekretsen vår spredde seg fra menighetene her i Norge, til Kuttainen, Kiruna, Luleå, Muonio, Haparanda, Oulu, Ylivieska og andre steder der vekkelsen har menigheter. Og jeg overdriver ikke når jeg sier: «Alle hadde og har fortsatt en sjel og samme Ånd». Slikt er vennskap som varer!

Arbeidere i menigheten på 1970-tallet
På den tiden hadde menigheten tre egne predikanter. De var Kåre Suhr, Markus Suhr og Rolf Pettersen. Og Marius Wirkola var menighetsforstander da. I høytidene hadde vi nesten alltid fremmede predikanter, både finske og svenske, men også fra Norge. Av norske predikanter som besøkte oss mest på 1970-tallet var Artur Hansen fra Russenes og Edvard Nilsen fra Kokelv. Men noen ganger også andre, bl.a. Alfred Bergersen fra Billefjorden, Tauno Föhr fra Lakselv og kanskje også Andreas Sauva fra Kistrand. De som på den tiden fungerte som tolker var Marius Wirkola, Kåre Suhr, Theodor Olsen og meg, Henry Baardsen, fra 1974.

Tilbake til hjemmemenigheten etter møtet med SRK
Jeg har  tidligere skrevet om mitt møte med SRK i 1973, møtet med et utrolig snevert og eksklusivt menighetssyn, et møte som jeg aldri kommer til å glemme, så sterkt inntrykk gjorde det på meg.

Så da jeg sent på høsten i 1973 flyttet hjem og begynte å gå i hjemmemenigheten vår, kunne jeg registrere noe av den samme «ånd» som jeg hadde blitt kjent med hos SRK, selv om det kanskje ikke var like tydelig. Men jeg kan ikke minnes at jeg sa så mye om mine tanker til så mange. Det var heldigvis bare noen helt få personer som dette kunne merkes på, men dess mer oppmerksomhet gjorde de krav på. De var ofte kritiske til noen av predikantene, til menighetens  forhold til kirka, til liturgien, til de fleste bibeloversettelsene, til skolen, til søndagsskolen etc., og gav gjerne uttrykk for det åpent i menigheten, uansett om det også var fremmede som besøkte menigheten. Og dette skjedde dessverre ikke bare en sjelden gang. 

I  slutten av 1973 begynte jeg som søndagsskolelærer og var det nesten i 20 år. Og sommeren  1974 begynte jeg som tolk, hovedsakelig fra finsk til norsk, men etter hvert begge veiene. Så jeg fikk også min andel en kritikken, uten at det betydde så mye for meg. 

Det vil alltid finnes en «Pekka» i hver menighet,  sa en eldre finsk predikant til meg
Det var en eldre mann som var født i 1894, som på mange måter utmerket seg som meget spesiell både i menigheten og ellers hvor han kom. Når han var på bedehuset, satt han ofte vendt med ryggen mot predikanten når han talte. Blikket hans var vendt ut gjennom vinduet. Ikke det at han ikke brydde seg om Guds Ord, for han kunne nok sin Bibel, men særlig Luther var hans sterke side, men også Læstadius. 

Helt fra jeg kan huske fra midten av 1950-tallet, var han meget spesiell, og særlig kritisk til predikantene og til mye av menighetens virksomhet, og gav ofte uttrykk for det, særlig privat. Han var ofte en gjest hjemme hos mine foreldre, så derfor kjente jeg han godt og visste hva han stod for. Da mor var 16 år gammel, tok hun og hennes søstre seg av sønnen hans, Hansemann, etter at hans mor døde da han var ca. et år gammel. Derfor ble han ekstra snill med mor og hennes to søstre.

Så jeg har sittet utallige ganger ved samme matbord og lyttet til hans synspunkter og meninger. Derfor er jeg ikke så overbevisst om at hans påvirkning alltid var positiv for menigheten. Men han var likeverdig som kristen, selv om han var spesiell. Det viktigste er bare at slike får alt for stor påvirkning.

Men siden de fleste i menigheten var klar over at han var spesiell, var det ikke mange som gav han alt for stor oppmerksomhet, bortsett fra hans aller beste venner. Men de satte han dess høyere, slik at hans påvirkning på en måte kanskje ennå lever videre i noen.

På fisketur med Pekka som 8-åring
I 1959, da jeg var åtte år gammel,  tok han meg med på en tre dagers fisketur. Vi tok bussen opp til Sennalandet og gikk opp til tre fiskevann, hvor vi fisket med  garn, oter og fiskestang. Jeg husker at vi fikk 36 fine ørret og røyer, hadde med oss to otere, garn, telt og mye utstyr. Det var litt av en fjelltur for en åtte-åring, men spennende. Og særlig med en så spesiell person.

Da vi skulle dra hjem etter tre døgn på fjellet i samme lille telt, ble det tett tåke. Men han hadde god retningssans sammenlignet med meg – for han spurte meg faktisk flere ganger hvilke retning vi skulle gå –  og han var utrolig sterk. Da mine krefter tok slutt, bar han alt utstyret, de 36 fisken og meg. Men det var en opplevelse som jeg ikke glemmer!. Så ingen kan si at jeg ikke kjente «Pekka».

Pekka hadde sterk påvirkning på et lite mindretall i menigheten
Det er ikke tvil  om at han ikke hadde sterk påvirkning på noen familier, selv om mine foreldre ikke lot seg påvirke. Det er ikke mange år siden en mor fortalte meg at de holdt han for å være en profet. Og det tror jeg faktisk at de gjorde. Ellers skulle de tvilsomt ha holdt ham så høyt. «Pekka» døde i 1972 i en tragisk ulykke. Men tross hans død er jeg redd for at det han stod for, levde videre gjennom noen av dem som kanskje anså han som en profet, som en av hans fremste støttespillere uttrykte det til med langt inn på 2000-tallet. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Selv om jeg kjenner vekkelsens brokete historie relativt godt, føler jeg at jeg har lært mye i løpet av de siste årene, særlig siden jeg nå har fått bedre tid til å sette meg inn i denne viktige side av vår vekkelses historie. Den grenen av den læstadianske vekkelse som vår familie og slekt tilhører, har fått navnet Alta-retningen. Tilsvarende i Finland er Rauhan Sana (finsk) og LFF (svensk), og Tornedal-fraksjonen i Sverige.

Jeg tror og håper at en nærmere kjennskap med vekkelsens historie skal hjelpe oss til bedre til å kunne forstå noe av det som en del av mange av oss, og at vi som vi har vokst opp i denne vekkelse skal finne svar på noe av det som vi kanskje har grublet på lenge. Men samtidig håper jeg også at det skal hjelpe oss, slik at vi ikke på nytt igjen skal måtte gjøre de samme feiltrinnene som andre i vekkelsen før oss har gjort.