Alta-læstadianismen på 1970-tallet

Slik jeg et annet sted her på siden har skrevet, ble jeg omvendt som voksen i 1972, etter å ha vært borte fra menigheten noen år. Jeg var da 21 år gammel. På 1960-tallet var det svært få unge som tilhørte vår vekkelse her i Alta, men noen var det.

Ungdomsvekkelse på 1970-tallet – en meget fin tid som vi fortsatt med stor glede ser tilbake på 

I  1970 og i noen år etter det, opplevde menigheten en liten ungdomsvekkelse, da ganske mange kom til troen. Av dem er stort sett alle fortsatt kristne, og tilhører menigheten. Når vi som ble kristne fra 1970 og utover på 1970-tallet tenker tilbake og samtaler om den tiden, er vi alle enige i  at vi hadde vi en meget fin tid sammen og i menigheten. Vi møttes ofte både midt i uka til sang og samtaler, og hadde stor glede av hverandre som unge kristne. Men samtidig var vi også til stor glede for våre kristne foreldre.

Vi sang så mye åndelige sanger at flere av oss kan mange av dem fortsatt utenat, både norske, finske og svenske sanger. På den tiden reiste vi ofte på kristne møter til Kuttainen, Muonio og i hele Tornedalen. På den måte fikk vi bygd opp et kristent nettverk på hele Nordkalotten, men som også strakte seg ned til Österbotten i Finland.

Gode kristne venner er verd mer enn perler
Jeg kan  minnes at  jeg på midten av 1970-tallet var på en ukes reise  sammen med en god venn av meg fra barne- og ungdomstiden.  Han var selv ikke en kristen . På den turen besøkte vi venner av meg i Rovaniemi i forbindelse med at han skulle få bygd ny lastekasse på lastebilen sin der. Siden vi måtte vente en hel arbeidsuke, reiste vi på en 3-4 dagers tur til Ylivieska. Jeg ble nemlig kjent med noen kristne ungdommer fra Ylivieska i Muonio på storforsamlinga  ved sankthanstiden ett eller to år tidligere. Jeg mintes hva de hette, og vi satset på at vi skulle finne dem, selv om vi på den tid ikke hadde mobiltelefon. Og etter å ha spurt mange nok, fant vi dem. De tok i mot oss med glede, og vi fikk bo hjemme hos en av dem.

Hver kveld var vi sammen med dem, etter at de kom hjem fra arbeid, og vi hadde det meget trivelig sammen med disse kristne ungdommene fra Ylivieska. Men ikke bare med dem. For de tok oss med til sine hjem og flere av sine venner, og noen av dem bodde et godt stykke borte. Dette var i 1975, bare tre år etter at jeg hadde blitt en kristen. Og i mellomtiden hadde jeg lært meg finsk ganske godt, og skaffet meg et stort kristent nettverk av gode venner både i Norge, Sverige og Finland.

På hjemveien var vi innom og hilste på noen av mine gode venner i Sieppijärvi og andre steder i Torneo-dalen på finsk side. På hjemveien forundret han seg over hvor mange nye gode venner jeg allerede hadde fått på så kort tid, både yngre og eldre. For dette var bare tre år etter at jeg ble en kristen.

Og fortsatt er flere av disse ungdommene vi traff på den reisen og senere på 1980-tallet mine gode venner, selv om det nå er mye over 40 år siden. Og når jeg og mine venner fra Ylivieska møtes på finske storforsamlinger, mimrer vi fortsatt om den fine tiden vi hadde som unge kristne. Slikt vennskap er gull verd, og varer livet ut. Det var en veldig fin tid! 

 


 

Vi unge følte oss velkommen i hjemmemenigheten og i vekkelsen
Siden vi ikke var så mange kristne ungdommer på 1970-tallet, var det plass til oss alle i hjemmene våre, og vi ble veldig godt tatt imot både i hjemmene og i menigheten. Men også i vekkelsen både i Norge, Sverige og i Finland.

Ofte deltok vi på storforsamlinger både i inn- og utlandet, og fikk utrolig mange gode venner, som vi fortsatt er like gode venner med. Vennekretsen vår spredde seg fra menighetene her i Norge, til Kuttainen, Kiruna, Luleå, Muonio, Haparanda, Oulu, Ylivieska og til andre steder der vekkelsen har egne menigheter. Og jeg overdriver ikke når jeg sier: «Alle hadde – og har fortsatt – en sjel og samme Ånd». Slikt er vennskap som varer, og som sterkt knytter sammen! 

 


 

Alle tenkte likt i stort sett alle trossaker – noe som var helt ukjent for meg
Jeg  har et minne fra tiden 1972 til ca. 1975. Selv om jeg var bare litt over 20 år gammel, hadde jeg mange gamle venner som tilhørte menigheten. Rundt menighetsforstanderen og vår yngste predikant på den tiden samlet det seg en vennegruppe på 12-15 personer som ofte kom sammen. Den eldste var født i 1902 , de fleste rundt 1910, og noen litt før 1920,  bortsett fra en to som var yngre. Det var ofte hyggelig å være sammen med dem, for de hadde mye å fortelle fra gammel tid. Det ble sunget mye åndelige sanger og snakket mye kristendom.

Men det var en sak som forundret meg og fikk meg til å tenke, og som var totalt ukjent i min øvrige omgangskrets. For jeg var vant med at kristne tenkte litt annerledes når det gjaldt mange trosspørsmål, og at de også våget å gi uttrykk for hva de mente og hvorfor de tenkte slik de gjorde, selv om de var helt uenige. Og det var fullt akseptabelt uten å få noen konsekvenser for  vennskapet. Men i den vennegruppen tenkte alle likt, og var utrolig enige i alle saker som de samtalte om. Slik virket det i alle fall på meg. 

Men egentlig trodde jeg aldri at de nødvendigvis mente det samme eller at de tekte så likt. Men det jeg tenkte, og fortsatt tror, var at det kanskje ikke var akseptert å være uenige med majoriteten eller de som hadde størst autoritet, uten at jeg kan si det med sikkerhet. Men det opptok og bekymret meg i alle fall så mye at jeg ennå noen ganger grunner på hva som egentlig var årsaken til at det var slik.

Hva er godt vennskap og hvem er en god venn?
For meg har åpenhet, ærlighet og trygghet  alltid vært hovedelementene for å bygge varig og godt vennskap. Og ikke det at alle andre må tenke slik som meg. Og så må de være til å stole på, og ikke gå bak ryggen. Heller ikke skal gode venner være redd for at vennskapet trenger å lide, selv om de også har venner som nødvendigvis ikke er de beste venner med meg. Og en venn, skal ikke måtte føle at han er venn på grunn av sine meninger eller på grunn av at han støtter meg og mine meninger, men derimot for den han er. Slik tenker i alle fall jeg.

 


 

Menighetens ungdommer søkte styret om å få møtes på bedehuset, men fikk ikke svar
Mens jeg skriver dette, kommer jeg på en liten historie fra midten av 1970-tallet. Etter hvert hadde vi blitt ganske mange kristne ungdommer i menigheten, og vi møttes gjerne flere ganger i uka for å synge og for å samtale. Selv om alle våre foreldre med glede tok imot oss i sine hjem, ble det kanskje noen ganger litt for mye for dem. De hadde jo sine egne gjøremål, og ikke sjelden sine egne gjester. Det forstod vi. Så for å spare dem litt, ble alle vi menighetens ungdommer enige om å søke menighetens styre om lov til å få møtes på bedehuset for å synge og å samtale. Dermed skrev vi en formell søknad, og sendte den til formannen i  menighetens styre. Og så ventet vi spente på om vi skulle få lov til det. 

Det har nå straks gått 45 år siden styret mottok søknaden. Men fortsatt har vi ikke fått noe svar.

Men nå er samtlige som da satt i styret døde for lenge siden, så nå er det for sent å etterlyse noe svar. Men selv om vi aldri våget å spørre noen av styremedlemmene om hva styret tenkte og mente om den saken, skjønte  vi at intet svar var et entydig og tydelig svar. Så for oss betydde det i praksis et blankt avslag, noe som slettes ikke var gledelig.

Som unge som nylig hadde  blitt kristne, kan jeg ikke si at vi ble så takknemlige for at de ikke tok oss på alvor og ikke skjønte vårt behov for å kunne møtes i vårt åndelige hjem – på bedehuset. Selv om vi hadde hatt en fin barndom med bra søndagsskole, hjalp det jo ikke lenger for vårt vedkommende. For vi som søkte, var jo alle blitt mellom 20 og 25 år. Selvsagt gikk vi på bedehuset hver søndag og reiste på møter andre steder hvor vi traff jevnaldrende ungdommer. Det var vi glade for! Og det gjorde vi gjerne, og så ofte som mulig. Og heldigvis for veldig mange av oss, hadde vi felles slektninger i Kuttainen. Og der fikk vi bo.

Selv om styret ikke svarte oss, så godtok vi tross alt «det tause svaret» uten å lage noen sak av det. Men fortsatt, når vi 1970-talls ungdommer møtes, mimrer vi om dette og lurer fortsatt på hva som hadde vært så farlig dersom vi hadde fått lov til å møtes på bedehuset. For vi var jo alle sammen voksne og ansvarlige personer, og jeg hadde jo allerede begynt både som søndagsskolelærer og som tolk. Så det var ikke det heller at de ikke stolte på oss, for det gjorde de. Men sannsynligvis tenkte de at bedehuset opprinnelig kun var bygget for søndagsmøter. Så hadde de etter hvert gitt tillatelse til å ha søndagsskole på bedehuset, selv om ikke alle ønsket at det var gitt tillatelse til det. Så om de nå i tillegg skulle åpne for at ungdommene skulle få lov til å møtes uformelt på bedehuset utenom bedehustida, så hvor skal det da til sist ende?

Og jeg er ganske sikkert på at noen i styret tenkte slik. For slik tenkte mange andre også på den tiden.

Og jeg er dessverre ikke så sikker på at det har blitt så mye bedre nå heller, når det gjelder den saken.

 


 

Viktig å vise tillit til menighetens barn og ungdommer
Stoler man ikke på menighetens ungdommer, så får man heller lære opp noen som er mer voksne til å være sammen med de unge, slik at våre unges grunnleggende behov om å få møtes, blir ivaretatt på en god måte. På den måten kan de få knyttet sine bånd sterkere til menigheten og til andre unge kristne. Det er i alle fall min sterke anbefaling!

Apropos tillit. Det er det som er nøkkelordet  til så mye. Blir tilliten brutt, stoler man ikke på hverandre. Og uten tillit, våger man heller ikke å åpne seg for hverandre. Slik er det i enhver familie og i alle andre relasjoner. Er det ikke gjensidig tillit mellom foreldre og barn, eller mellom to parter i konflikt med hverandre, mister de fort den nære kontakten med hverandre. og på den måte vil konflikten vokse. Derfor er både tillit og åpenhet to viktige nøkkelord i de fleste sammenhenger. Noen har sakt: Gir man tillit, så får men tillit!

En sak er i alle fall sikkert. Tar man ikke vare på de unge på en måte som de opplever som god, kommer man bort fra hverandre, og da er det reell fare for at det vil bli brudd. Og da forsvinner de unge bort fra menigheten, og lever heller sitt eget liv.

Min erfaring, etter ti års arbeid med en del utsatt ungdom, er at om det blir skikkelig brudd i tilliten mellom barn og foreldre eller mellom ungdom og voksenkontaktene deres, så skal det utrolig mye til for at tilliten igjen kan bli gjenopprettet, og at forholdet mellom dem kan bli slik det var før tilliten ble brutt. Slik er det garantert også når det gjelder forholdet mellom barn og voksne i en kristen menighet!

 


 

Ungdom på 16 fikk tillit, og var tilliten verdig
Et kristent foreldrepar sendte sin sønn bort på videregående skole for noen år. Sønnen deres var heldige å få bo i et kristent hjem de tre årene han skulle gå på skole. Han var da 16 år gammel. Gutten hadde en  meget sunn hobby. Men siden det var mange som hadde samme hobby, måtte han ofte dra dit etter at de andre var dratt hjem, slik at han iblant kom forholdsvis sent kom hjem til hybelen sin. En dag sier den kristne kvinnen som han bodde hos til han: Vi tror ikke at du virkelig bruker å være der du sier, for hadde du det, hadde vi ikke trengt å bære så bekymret for deg. Men vi har mistanke om at du deltar i slikt som ikke passer seg for kristne ungdommer. 

Like etter ringer gutten på 16 år til sine foreldre, skuffet: «Det er første gang i livet jeg har møtt på noen som ikke har stolt på meg!» 

Sannsynligvis hadde denne unge gutten blitt vist tillit av sine foreldre og av sine omgivelser. Så på den måte hadde han blitt utviklet til å bli ærlig og pålitelig selv om han var bare 16 år gammel. Derfor ville han leve på samme måte som han gjorde da han bodde hjemme med sine foreldre, selv om han nå bodde borte og hans foreldre ikke var til stede og overvåket han.

På samme bør også menigheten gi tillit til menighetens unge, samtiden det er viktig for de unge å vise at de er tilliten verdig.

 


 

Ungdom i tenårene fikk ikke tillit hjemme, med den følge det fikk
Et kristen mann fortalte meg følgende: «Det var noen ungdommer som i lengere tid hadde plaget hans gamle mor. Derfor tenkte han at han skulle løpe etter dem når de neste gang kommer, for å få fast noen av dem. Da de kom neste gang for å plage hans gamle mor, skjulte seg i et annet rom, og ventet til ungdommene begynte plaginga. Plutselig hopper han ut for å ta tak i en av ungdommene. Men straks ungdommene ser han, løper de for livet for å slippe unna. Men han løper etter dem, og klarer å få tak i en av ungdommene. Gutten ville ikke fortelle hvem han var sønn til. Men til sist gikk han med på å fortelle hvem som var hans far. Mannen tar da gutten i skuldra, og så leier han tenåringen hjem til sin far. Men fortsatt nekter gutten for at han var med på å plage mannens mor, selv om han ble tatt på fersk gjerning: Da svarer guttens far, som også er kristen mann: Du må da skjønne at det ikke går an å stole på hva ungdommene sier».

Sannsynligvis hadde ikke faren til denne gutten gitt tilstrekkelig tillit til sin sønn verken da han var barn eller som ungdom. Og siden den unge gutten ikke hadde fått tillit hjemme, hadde han ikke utviklet evnen til å våge å være åpen og ærlig overfor sin egen far. Så derfor våget han også å lyve for sin far, selv med et øyenvitne tilstede.

Denne tenåringen var ikke til å stole på, men løy, selv om mannen som tok han på fersk gjerning bekreftet overfor hans far at gutten hadde gjort det, og at han selv var øyenvitne til det. 

 


 

Om vi 1970-talls ungdommer hadde fått tillit, hadde vi ikke misbrukt den
Vi som søkte menighetens styre om å få tillatelse til å få møtes på bedehuset for å synge kristne sanger og for å samtale om trosspørsmål, kan fortsatt garantere for at om vi hadde fått lov til det, så hadde det absolutt ikke skjedd noen åndelig utglidning. Derimot hadde kanskje andre av våre ikke-kristne venner blitt med sammen med oss, og jeg tror at det hadde blitt til velsignelse både for menigheten og for bygdas ungdommer.

Alle vi bygdas ungdommer som var i begynnelsen av tenårene på 1960-tallet, var vant med å få møtes med jevne mellomrom i tilbygget til Elvebakken kirke, der det var kristne ungdomskvelder. Men da var det i kirkas regi. Og det godtok våre foreldre. Dette var enkle kvelder med kristne sanger, samtaler, en kort andakt og noe godt å spise. Mange av oss som nå er godt voksne, ser med takknemlighet tilbake på den tiden.

Tenk å få ha noe slikt i menighetens egen regi, tenkte vi kanskje da vi sendte inn søknaden!

 


 

Behovet for kristen møteplass var stort på 1970-tallet, og er det fortsatt
Dersom menighetens ungdommer hadde fått møtes uformelt i sin egen hjemmemenighet,  hadde det virkelig vært et godt alternativ til festlokalene som alle menighetens ungdommer ellers ble dradd til,  i mangel på en kristen møteplass. Vi barn som hadde vokst opp til sammen og hadde felles aktivitet nesten hele døgnet bortsett fra når vi sov, hadde et stort behov for å være sammen, også når vi ble ungdommer.

Og sammen skulle vi være, uansett! Det kunne ingen hindre oss. Og ute i kulda, nei der kunne vi jo ikke være. Og å kjøre moped eller bil fram og tilbake ble vi lei av. Og siden vi fra barn og ung av ikke hadde blitt vant med å møtes i kristen sammenheng, dro det oss mot et annet hold. Dette burde både foreldrene og menighetens ledelse forstått. 

Så i stedet møttes vi  ungdommer fra de læstadianske hjemmene på festlokalene i Tverrelvdalen, i Kåfjord, i Rafsbotn, på Skansen, på Alteidet og på andre steder i Vest-Finnmark. Så om vi ønsket å møtes og å være sammen med våre venner, som nesten utelukkende var ungdommer fra læstadianske  hjem, var det til festlokalene vi måtte dra til. For der var stort sett alle ungdommene fra menighetens hjem, bortsatt fra bare noen helt få.

Og der fikk vi dessuten andre venner og nye vaner som absolutt ikke var sunne og gode i det hele  tatt, sett fra et kristent ståsted. Dette var mest sannsynlig våre foreldre og de fleste i menighetens ledelse meget klar over. For også en del av dem hadde tidligere levd som ikke-kristne. Så helt sikkert visste  de hvor destruktivt et slikt verdslig liv var for menighetens ungdommer.

Derfor håpet og trodde vi at menighetens ansvarlige ledere virkelig skulle skjønne at når vi nyomvendte, som nylig hadde blitt «rykket bort fra festlokalene» og absolutt ikke ønsket oss tilbake dit, søkte om å få møtes på bedehuset, ville vi selvsagt få lov til det. Det skulle da bare mangle!  Og derfor trodde vi at de til og med skulle bli glade for vår søknad. Men nei, det skulle vi absolutt ikke få lov til! 

Tenk, når vi som hadde fått den glede å slippe løs fra dette tomme livet – tross ytre glans og glede – så fikk vi ikke møtes i vår egen hjemmemenighet. Det er klart at vi ble litt skuffet! 

Vi som sendte denne søknaden, er nå nesten 70 år gamle. Nå har vi ikke denne bekymring  for oss selv, men for våre etterkommere. For om det var vanskelig å bli bevart som ung kristen på 1970-tallet og om vi hadde behov for å få samles der vi kunne blitt styrket i troen, så er behovet ennå større nå når våre barnebarn vokser opp.

 


 

Arbeidere i menigheten på 1970-tallet
På den tiden hadde menigheten tre egne predikanter. De var Kåre Suhr, Markus Suhr og Rolf Pettersen. Og Marius Wirkola var menighetsforstander da. I høytidene hadde vi nesten alltid fremmede predikanter, både finske og svenske, men også fra Norge. Og når predikantene ble invitert på besøk til noen hjem, dro vi dit, selv om vi ikke var invitert spesielt. Og vi ble alltid godt mottatt. På den måte lærte vi  å bli godt kjent med nesten alle de tilreisende predikantene.

Av norske predikanter som besøkte oss mest på 1970-tallet var Artur Hansen fra Russenes og Edvard Nilsen fra Kokelv. Men noen ganger også andre, bl.a. Alfred Bergersen fra Billefjorden, Tauno Föhr fra Lakselv og kanskje også Andreas Sauva fra Kistrand. De som på den tiden fungerte som tolker var Marius Wirkola, Kåre Suhr, Theodor Olsen og meg, Henry Baardsen, fra 1974.

 


 

Elvebakken søndagsskole
Vi som kom til troen på begynnelsen av 1970-tallet, hadde alle som barn gått både på bedehuset og på søndagsskolen. Særlig på 1960-tallet kunne hele det fremste rommet på bedehuset være nesten helt fullt av bygdas barn. På den tiden var søndagsskolen ikke bare for menighetens barn. Men stort sett alle vi barn fra hele Kronstad og Elvebakken gikk regelmessig på søndagsskolen, enten de kom fra kristne eller ikke-kristne hjem. Slik var det bare.

Fortsatt i dag er det tidligere Kronstad- og Elvebakken barn som i dag ikke er kristne, men som kan fortelle om tiden på Elvebakken søndagsskole som en positiv tid, selv om de nå er 70 år gamle. For til søndagsskolen ville vi alle. For der fikk vi høre om Jesus, barnas beste venn. For om vi ikke møtte opp på søndagsskolen, fikk vi ikke stempel, og heller ikke gullstempel før vi hadde vært der nok antall ganger. Og så fikk vi dra på skikkelig søndagsskoletur med barneleker, bruspulver eller brus og kaker. Og så fikk vi søndagsskoleblad, det var også noe som vi barn opplevde som veldig positivt. For i søndagsskolebladet var det interessante tegninger med kjente bibelske motiver, og dessuten ofte mange lærerike fortellinger tilpasset barna. Så det var noe av det som var veldig bra med søndagsskolen! 

Kritikk mot søndagskolen
Men også søndagsskolen var under sterk kritikk fra en del av menighetens fedre. For man skulle ikke gruppere de kristne opp i grupper av barn og voksne. Alle måtte være samlet til ett og samme møte, og det fikk ikke være egne opplegg for barn, og slettes ikke for ungdommer. Derfor var det mange familier på bedehuset som ikke tillot at deres barn skulle få gå på søndagsskolen. Så derfor holdt de deres egne barn borte. Men samtidig påvirket disse foreldrene negativt på en del foreldre som hadde kommet til troen, slik at også de ble usikre på om det var rett eller galt å føre barna til søndagsskolen. Så derfor valgte noen av dem et alternativ som i alle fall ikke jeg forstod meg noe på. En far trøstet seg selv med ordene: «Det er i alle  fall ikke galt å ikke gå!» Virkeligheten er den at mange foreldre ikke begynte å skjønne viktigheten med å føre sine barn til søndagsskolen før godt utpå 1990-tallet, gjerne etter at de fikk slike til søndagsskolelærere som selv de ville ha. Og da var det dessverre for sent for mange barns vedkommende. For de hadde allerede rukket å gå ut i verden, og på den veien er mange ennå.

Og disse uskyldige små barna som ikke fikk gå på søndagsskolen av sine kristne foreldre, er i dag fra litt over 40-års alderen og eldre. Mange av dem er ikke troens bekjennere i dag. Hvem vet hvordan det hadde vært med dem, dersom også de hadde fått lov til å gå på søndagsskolen som barn og fått høre om barnevennen Jesus som elsker hver og en av dem, og særlig barna. Kanskje det hadde skapt lengsel etter Gud, og etter hvert virket til omvendelse?

Et annet av ankepunktene mot søndagsskolen var at barna fikk med seg hjem søndagsskoleblad og stempelkort. Noen av foreldrene påstod hardnakket at vår søndagsskole hørte med i Norsk søndagsskoleforbund, noe den ikke gjorde. Etter mange års masing om  dette, bestemte Kåre Suhr seg for at de ikke skulle ha det å skylde på, så får vi vel melde  oss ut av Søndagsskoleforbundet. Derfor ringte han dit for å si opp et eventuelt medlemskap. Men da fikk han til svar at vår søndagsskole aldri hadde vært medlemmer i Norsk Søndagsskoleforbund. Men noen hadde sikkert en gang i tiden bestilt søndagsskolemateriell, så dermed sendte de det til oss regelmessig, helt gratis. Så etter den tid hadde de i alle fall det å skylde på.

Jeg snakket med en far til en stor barneflokk på slutten av 1970-tallet om ikke han også skulle begynne å gå på søndagsskolen med sine barn. Mannen hadde nylig blitt en kristen. Nei, han var kritisk til å ha eget opplegg for barna. Men til sist la han til: Det er kanskje ikke synd å gå på søndagsskolen. Før 20 år var gått, ble han en god forsvarer av søndagsskolen. Men da hadde hans eldste barn blitt for voksen til det, og mange av dem er ikke kristne den dag i dag. 

 


 

Mange barn ville så gjerne gå på søndagsskolen for å høre om Jesus
Jeg tror at det som trakk mange barn til søndagsskolen, i tillegg til at barna ble glade i å få høre om Jesus, var at vi hadde en veldig flink søndagsskolelærer, han frisør-Tomas, i alle fall slik jeg minnes han. Men også andre har det samme gode minne av han at han kunne lære oss barn om Jesus på en enkel men tydelig måte.

Etter at jeg ble en krisen i mai 1972, gikk det ikke mange månedene før Kåre Suhr fikk meg med i søndagsskolearbeidet. Selv om jeg trivdes med å lære barna, følte jeg at det var vanskelig for meg. Ja faktisk mer vanskelig enn å tale til voksne. Slik føltes det i alle fall for meg. Derfor  ble jeg også mest svett når jeg skulle holde eller holdt søndagsskole, tro det eller ikke. 

På 1970-tallet var det slettes ikke alle barn i menigheten som gikk, eller som fikk gå på søndagsskolen, slik jeg allerede har nevnt. Slik var det bare! Men tross det kunne det gå helt opptil 40-60 barn noen ganger på søndagsskolen, men da var det også mange barn fra ikke-kristne hjem som kom selv, eller som ble oppmuntret av sine foreldre til å gå.

Som søndagsskolelærere på den tiden var alle menighetens predikanter. I ettertiden kan man nok se at andre – gjerne yngre, og gjerne mødre for meg – med fordel kunne ha vært med å hjelpe til i søndagsskolearbeidet. For iblant kunne undervisninga være på alt for høyt nivå og slettes ikke tilpasset barn, slik Kåre Suhrs mor en gang sa, etter at hun hadde hørt på da en av predikantene forklarte det sjette bud.

Men slik var det nå engang på den tiden. Men de som var valgt til søndagsskolearbeidet gjorde i alle fall sitt beste, selv om ikke alle passet så godt til det!

Men at søndagsskolearbeidet førte med seg rik velsignelse, er i alle fall sikkert. Og at dette barnearbeidet er viktig, det er stort sett alle kristne foreldre enige om i dag. 

Til sammen fikk jeg være med i søndagsskolearbeidet i nesten 20 år. På mange måter var det krevende, særlig siden jeg dessuten var tolk og etter hvert predikant. Men det var givende å få være med i dette arbeidet.

 


 

Tilbake til hjemmemenigheten etter møtet med SRK i 1973
Jeg har  tidligere skrevet om mitt møte med SRK i 1973, møtet med et utrolig snevert og eksklusivt menighetssyn, et møte som jeg aldri kommer til å glemme, så sterkt inntrykk gjorde det på meg.

Så da jeg sent på høsten i 1973 flyttet hjem og begynte å gå i hjemmemenigheten vår, kunne jeg registrere noe av den samme «ånd» som jeg hadde blitt kjent med hos SRK, selv om det kanskje ikke var like tydelig. Men jeg kan ikke minnes at jeg sa så mye om mine tanker til så mange. Det var heldigvis bare noen helt få personer som dette kunne merkes på, men dess mer oppmerksomhet gjorde de krav på. De var ofte kritiske til noen av predikantene, til menighetens  forhold til kirka, til liturgien, til de fleste bibeloversettelsene, til skolen, til søndagsskolen etc., og gav gjerne uttrykk for det åpent i menigheten, uansett om det også var fremmede som besøkte menigheten. Og dette skjedde dessverre ikke bare en sjelden gang. 

Sommeren  1974 begynte jeg som tolk, hovedsakelig fra finsk til norsk, men etter hvert begge veiene. Så jeg fikk også min andel en kritikken for det som jeg gjorde og muligens for den jeg var, uten at det betydde så mye for meg. Men for tolkinga  fikk jeg ikke kritikk!

 


 

Det vil alltid finnes en «Pekka» i hver menighet,  sa en eldre finsk predikant til meg
Det var en eldre mann som var født i 1894, som på mange måter utmerket seg som meget spesiell både i menigheten og ellers hvor han kom. Når han var på bedehuset, satt han ofte vendt med ryggen mot predikanten når han talte. Blikket hans var vendt ut gjennom vinduet. Ikke det at han ikke brydde seg om Guds Ord, for han kunne nok sin Bibel, men særlig Luther var hans sterke side, men også Læstadius. 

Helt fra jeg kan huske fra midten av 1950-tallet, var han meget spesiell, og særlig kritisk til predikantene og til mye av menighetens virksomhet, og gav ofte uttrykk for det, særlig privat. Han var ofte en gjest hjemme hos mine foreldre, så derfor kjente jeg han godt og visste hva han stod for. Da mor var 16 år gammel, tok hun og hennes søstre seg av sønnen hans, Hansemann, etter at hans mor døde da han var ca. et år gammel. Derfor ble han ekstra snill med mor og hennes to søstre.

Så jeg har sittet utallige ganger ved samme matbord og lyttet til hans synspunkter og meninger. Derfor er jeg ikke så overbevisst om at hans påvirkning alltid var positiv for menigheten. Men han var likeverdig som kristen, selv om han var spesiell. Det viktigste er bare at slike ikke får alt for stor påvirkning.

Men siden de fleste i menigheten var klar over at han var spesiell, var det ikke mange som gav han alt for stor oppmerksomhet, bortsett fra hans aller beste venner. Men de satte han dess høyere, slik at hans påvirkning på en måte kanskje ennå lever videre i noen.

 


 

På fisketur med Pekka som 8-åring
I 1959, da jeg var åtte år gammel,  tok han meg med på en tre dagers fisketur. Vi tok bussen opp til Sennalandet og gikk opp til tre fiskevann, hvor vi fisket med  garn, oter og fiskestang. Jeg husker at vi fikk 36 fine ørret og røyer, hadde med oss to otere, garn, telt og mye utstyr. Det var litt av en fjelltur for en åtte-åring, men spennende. Og særlig med en så spesiell person.

Da vi skulle dra hjem etter tre døgn på fjellet i samme lille telt, ble det tett tåke, slik at vi nesten ikke så noe. Men han hadde utrolig god retningssans sammenlignet med meg – for han spurte meg faktisk flere ganger hvilke retning jeg mente vi skulle gå, og jeg husker at jeg hver gang tok feil.  Og han var utrolig sterk, selv om han da var 64 år gammel. Da mine krefter tok slutt, bar han alt utstyret, de 36 fiskene og i tillegg meg.

Men det var en fjellopplevelse som jeg ikke glemmer, for vi hadde det veldig fint sammen, slik jeg minnes! Så ingen kan si at jeg ikke kjente «Pekka og visste hva han stod for».

 


 

Pekka hadde sterk påvirkning på et lite mindretall i menigheten
Det er ikke tvil  om at han ikke hadde sterk påvirkning på noen store barnefamilier, selv om mine foreldre ikke lot seg påvirke. Det er ikke mange år siden en mor til veldig mange barn fortalte meg at de holdt han for å være en profet. Og det tror jeg faktisk at de gjorde. Ellers skulle de tvilsomt ikke ha holdt ham så høyt som de gjorde. «Pekka» døde i 1972 i en tragisk ulykke.

Men tross hans død er jeg redd for at mye av det han stod for, har fått leve videre særlig gjennom noen av dem som kanskje anså han som en profet, slik som en av hans fremste støttespillere uttrykte det til meg langt inn på 2000-tallet. 

 


 

Bruk av orgel på storforsamlingene på 1970-tallet
Bruk av orgel har alltid vært et omstridt tema i menigheten. Slik var det i etterkrigstiden, og slik var det på 1970-tallet. I etterkrigstiden var orgler for en del av den tidens radikale menn å betrakte som djevelens instrument.

Men hjemme hos oss hadde vi alltid orgel, selv om det var et gammelt trampeorgel. Og nesten alltid spilte vår far eller min søster kjente og kjære åndelige salmer og sanger, og vi sang ofte med. Og når gamle kristne fra menigheten var på besøk, så spilte far – og etter hvert en søster av meg – og de sang av hjertens hals.

Jeg glemmer aldri  den kraftige og vakre stemmen til menighetens forsanger, Karl Johan Ellila (1899-1971), når han brukte å synge på finsk de vakre åndelige salmene og sangene. Og fortsatt kan jeg høre inne i meg stemmen til han og andre kristne eldre som ofte sang hjemme hos oss. Og jeg husker også godt den kraftige sangstemmen til predikant Arne Filppa når han lærte meg finske sanger og salmer. 

Eller for den saks skyld når alle vi ungdommene som ble kristne på 1970-tallet spilte orgel og  sang hjemme hos oss. Dette var en meget fin tid, det er vi alle enige om som var unge på 1970-tallet. Og for oss var og er dette kristendom, og slik den bør være. Og ikke uendelige diskusjoner om adiafora-spørsmål. 

Det som de færreste vet, det er at menigheten eide sitt eget orgel som de fikk i gave hos en annen av menighetens predikanter som var aktiv helt innpå 1960-tallet, Marensius Jensen (1893-1975). Men siden det ikke var enighet om å ta orglet til bedehuset, ble det stående hjemme hos han.

Men på 1970-tallet var det faktisk vanlig å spille orgel når vi hadde storforsamling i Elvebakken kirke, uten at det ble bråk av det. Så motstanden mot orgel var absolutt ikke så sterk på 1970-tallet som det ble på 1980-tallet og fram til langt innpå 2000-tallet.

Jeg husker meget godt en storforsamling i Elvebakken kirke på 1970-talllet. En av de som var tilkalt som predikant, var kantor Eino Miettunen (1911-2008) fra Rovaniemi. Han var en meget dyktig organist, men temperamentsfull. Etter at han var ferdig å tale, var det en selvlært person – som for øvrig var meget musikalsk, og en dyktig sanger – som satte seg på orgelkrakken og begynte å spille til menighetens sang. Men det klang slettes ikke godt i den erfarne organistens ører. Og heller ikke tålte han at det ble spilt feil, eller at rytmen ikke var riktig. Derfor reiser han  seg plutselig opp, nærmest løper opp til galleriet. Og før den lokale organisten nådde å registrere det, var han puffet bort fra orgelkrakken. Så setter den proffe og skolerte Miettunen seg ved orgelet, og spiller det orgelet hadde å gi. Og alle var fornøyd med orgelmusikken!

Dette forteller i alle fall en ting: Verken menighetsforstanderen eller de eldste på 1970-tallet motarbeidet bruk av orgel i forbindelse med storforsamlingene.

 



Ulydighet er en trolldoms-synd som Gud vil straffe
Fokusering på det ytre, begynte å bli mye mer viktig fra midten av 1970-tallet og utover. Det var nok slik et mange hadde større oppmerksomhet på klær og pynt allerede før den tid. Og slikt ble gjerne påpekt i en del predikninger av visse predikanter på den tiden. Det husker jeg godt. Men det gikk nesten aldri ut over oss menn, men kvinnene var bestandig i fokus, hvordan de gikk kledd og hvordan de så ut. En del likte ikke at kvinner gikk kledd i kortermet bluse, det minnes jeg godt ble påpekt da vi en gang var med buss til storforsamling til Sverige. Aldre igjen likte ikke pynt eller noen former for ytre stas. Men de var nødvendigvis ikke like strenge med seg selv som med andre.

For de mest radikale var bruk av bukser for kvinnen en styggedom, eller som de ofte sa: En vederstyggelighet.  Og tok noen av kvinnene friheten til å gå i bukser, fikk de sannelig høre det. Jaha, sa en kristen mann til et vennepar av oss som var ute på spasertur: Det er to mannfolk som er ute og går.

For slikt var mannfolkklær. Og slikt var forbudt i Moseebøkene, og det var en vederstyggelighet for Herren. Derfor var det nærmest vedtatt at kvinner ikke skulle gå kledd i bukser. For det hadde de Guds klare ord som forbød. Og siden også noen av predikantene som de holdt høyt hadde tatt dette opp i sine taler, så var det ennå mer Guds Ord. Og det skulle man lyde, for alt annet var synd. 

De som aller mest ivrig «overvåket» kvinnenes klær, henviste nesten alltid til et ord som profeten Samuel sier til kong Saul da han hadde syndet mot Herren, og ikke ville ydmyke seg: «For gjenstridighet er ikke bedre enn trolldoms-synd, og tross er som avgudsdyrkelse», 1Sam 15:23a.

Derfor var de entydige på at brudd på sin tolkning av dette bibelvers og av et annet bibelsitat fra Moseboka – som samtidig var et brudd på deres kleskoder – var en trolldoms-synd. For et at kvinnene gikk kledd i bukser, var et klart tegn på ulydighet. Derfor skulle ulydighet straffes. Og om de ikke ville lyde, så var det trass. Så dermed gjorde kvinnene en dobbel synd.

 


 

Jeg skal illustrere dette med noen  konkrete eksempler:

Jeg var på besøk i et kristent hjem i 1978. Vi var ganske mange samlet der, også menighetens yngste predikant. Året før hadde jeg giftet meg men ei finsk jente. Hun hadde vært kristen fra barn av. Hun hadde allerede fått flere gode venninner her, og trivdes godt. 

Da hun flyttet hit, hadde hun aldri blitt lært i hennes hjemmemenighet at hun ikke fikk gå i bukser, bortsett fra en gang. Da var det en norsk predikant som talte der. Da han kom til bedehusets gårdsplass, kom det en del unge jenter i bukse som kom for å høre Guds Ord forkynt. Slik jeg har forstått, ba den norske predikanten dem om å dra hjem for å skifte til skjørt. Men deres eldste predikant, Jakob Wentin skal ha segt: «Det viktigste er at de kommer». 

Predikanten begynte å tale, men tross at han hadde valgt en bibeltekst som ikke talte om klær, kom han hele tiden inn på kvinnenes klær. Dette fikk jeg også bekreftet av tolken sist sommer, og han tillla: «To ganger i løpet av talen, måtte han avbryte taleren, og si til han: Nå er det best at du vender tilbake til teksten».

Så derfor brukte også min frue bukser på hverdagene og når hun var på arbeid. Men hun brukte aldri bukser på bedehuset, selv om hun var vant med det fra Finland.

Viktig å straffe din frue, ellers kommer Gud til å straffe deg!
Mens si sitter der i stua sammen med en masse gjester, sier en eldre, men radikal mann til meg: «Du må begynne å straffe din frue for at hun bruker bukser. For om ikke du straffer henne, kommer Gud til å straffe deg. Men dersom du straffer din frue og hun ikke lyder deg, kommer ikke Gud til å straffe deg, men henne».

 

Straff eller velsignelse-tenkningen er ukristelig – Rapport om Skolekonflikten i Alta
I Heid Leganger-Krogstads forskningsrapport om «Skolekonflikten i Alta» under overskriften «Mange barn – en Guds velsignelse» kan vi lese om hvordan synet på Guds straff – slik jeg har fortalt ovenfor – ikke bare fantes på 1970-tallet. Men det vi kan lese om  i skolerapporten, er etter verken et sunt eller kristelig syn.   På side 41 i rapporten kan vi lese: «Skjer noe i graviditeten, så forstås dette som en del av Guds straff«. Og  under «Barnløshet» skriver hun: «Det er tungt å bli et barnløst ektepar i læstadiansk sammenheng. Når mengden velsignelse over et samliv måles på størrelsen på barneflokken, er det klart at ingen barn er et uttrykk for Guds samliv over samlivet«.

Jeg er dypt sjokkert over slik tenkning. Men det verste av alt er at ifølge Heid Leganger-Krogstad, er hva hun også skriver:  «mine informanter gir klart uttrykk for…».  Og dessuten har menighetens skoleutvalg bestående av en av predikantene en to fra menigheten som har satt både i skolekomiteen og i konfirmasjonskomiteen vært både informanter, og den gruppe som hun hadde å forholde seg til.

Man skulle i det minste tro at de skulle oppdage at dette om Guds straff kom så tydelig fram da de fikk rapporten til korrekturlesning. Eller kanskje også de mente det samme. For også de var informanter. Derimot kan jeg lese i flere andre skriv at de lovpriser denne rapporten, og sier at den gir uttrykk for foreldrenes syn.

Hennes valg av  informantene var, slik jeg ser det, fra en alt for snever sektor. Selvsagt respekterer jeg hennes valg. Rapporten representerer helt sikkert informantenes tenkning.  Men samtidig er denne rapport ikke representativ for menigheten som helhet.

Tenk hvilke stein på byrden som blir lagt på mange ektepar, dersom vi lærer at syke barn og barnløshet er et uttrykk for Guds straff. Vi har i vår menighet har mange som ikke har fått barn. Men det betyr ikke at Gud har straffet dem. Derimot har han velsignet dem på så mange andre måter. Og i sin tur blir de igjen til glede og velsignelse for andre. Dessuten er vi mange som har fått syke barn. Min hustru og jeg fikk også et sykt barn som døde noen måneder før Heid Leganger-Krogstad interjuvet sine informanter. Og vi har i vår forsamling har flere foreldrepar som har hatt syke barn i flere tiår nesten sammenhengende, og flere av dem er allerede døde, mange som barn.

Og mange av barna som har vært syk, og som nå er død, er begravet ved siden av hverandre på Elvebakken kirkegård. Hva forteller disse gravstøtter: Jo, om en kjærlig Gud og om Frelseren Jesu Kristi kjærlighet nettopp til disse barna.

Disse barna har vi aldri oppfattet som Guds straff. Å fortelle dette til foreldrene – slik som rapportforfatteren har skrevet med basis i intervjuene – er å legge en meget tung stein på byrden som foreldrene allerede må bære.

Dette burde i alle fall skolekomiteen skjønne, særlig siden de er kristne. Og slikt bør absolutt ikke bli stående. For da kan dette skal være med på å danne ukristelige holdningene til unge i menigheten som vokser opp.

I alle fall for min hustru og meg, var vår lille Mats en utrolig stor velsignelse. I løpet av sine 4 månedene som vi fikk ha han som vår gjest, gjorde han i allefall mitt menneskesyn mye mer empatisk. Han lærte meg å se syke og vanskapte barn som Guds gave, selv om han bare hadde fire fingre og manglet forkammer til hjertet. Og han hadde så herlige øyne, og så vakkert blikk. Hadde Gud ønsket å straffe, så hadde han i alle fall ikke straffet Mats, eller noen andre av de syke barna.

En slik lære eller tenkning er absolutt ikke kristendom. Det er heller ikke slik Jesus ser på barna. For barna hører Guds rike til! Så selv rapporten bekrefte en slik tenkning blant menighetens medlemmer, så har vi aldri hatt en slik lære i vår menighet. Slikt tar vi klar avstand fra! 

Dersom de syke barna ikke skulle ha blitt født, så hadde de heller ikke fått komme til himmelen. Men også de – hvor ufullbåren de enn blir født – skal i oppstandelsen få nye herliggjorte legemer som er lik Kristi herlighetslegeme.

La oss derfor som kristne heller trøste foreldre som har syke barn med denne trøst, i stedet for at vi skal legge stein på byrden ved å si at de er straffet av Gud!

 


 

Bukser til hinder for å kunne komme på besøk
En annen kjenning likte å stikke innom for å snakke med oss, og aller helst kristendom. En kveld etter at han hadde vært på besøk hos oss, og min frue hadde servert kaffe og gode kaker, sier han til henne før han dro: «Jeg liker å prate med deg, og skulle gjerne ha kommet på besøk flere ganger, men siden du bruker bukser, skal jeg ikke komme flere ganger til dere!» 

Og mannen mente det han sa, og har ikke vært hos oss etter det. Dette hendte på 1980-tallet.

 


 

Ville ikke hilse med Guds fred på meg, siden min frue brukte bukser
En meget radikal, ung mann, tok ofte opp med meg at han ikke likte at min fru brukte bukser, og heller ikke tørkle på hodet når hun var på bedehuset. Så siden jeg ikke støttet han i hans meninger, bestemte han seg for å straffe meg. Han skulle ikke mer hilse på meg med Guds fred. Selvsagt sa han det ikke til meg, men jeg la tydelig merke til at det var slik. Og det gikk lang tid, hele 10 år, og han unngikk helt konsekvent å hilse på meg med Guds fred. 

Så var det en kirkelig høytid, og det var nattverdsgudstjeneste. Jeg satt da lengst framme  men menighetsforstander Theodor Olsen. Og ved siden av oss var det en ledig sitteplass. Så kommer denne mannen forbi oss, og skulle fram til nattverd. Da flytter jeg meg til den ledige plassen, og ber han sette seg ned mellom meg og menighetsforstanderen, og det gjør han. Så spør jeg han, mens menighetsforstandere hører på: «Vær ærlig og fortell meg hvorfor du ikke har villet hilse på meg på 10 år med Guds fred! Da svarer han: «Det er fordi din frue bruker bukser!» Dette var også på 1980-tallet.

Jeg bare spør: Er den noe å undre seg over at menighetsforstander Theodor Olsen ikke gjerne ønsket å slippe for unge og radikale kristne til i menighetens ledelse? For en slik form for kristendom var totalt ukjent for han og også for de eldste i menigheten. For dem var dette verken kristendom eller læstadianisme slik den var i vekkelsens  begynnelse, men derimot om lovisk kristendom. Eller aller helst, slik jeg alltid har sett på det: Judaisme.

 


 

Har den læstadianske vekkelse et snevert og eksklusivt menighetssyn i vår tid?

Da jeg begynte å lese litt grundigere om læstadianismen på 1800-tallet, tenkte jeg: Får se om jeg kommer til å møte noe gjenkjennende fra vekkekkelsens første århundre  som vi i vekkelsen har fått oppleve på 1900-tallet, og som periodevis fortsatt kan komme fram til overflaten, noen ganger sterkere og andre ganger svakere, saker som slettes ikke alle i vekkelsen er stolte av, og som heller ikke gir noe godt navn og rykte verken til vekkelsen eller som fremmer kristendommens sak. 

Jeg gjør oppmerksom på at mine iakttakelser i all hovedsak gjelder lokale forhold, og er sett med mine øyne og slik jeg har opplevd det. Andre har kanskje opplevd det noe annerledes. eller tenker annerledes om saken.

 

Kjødets gjerninger kommer iblant i for stor grad til syne i menighetslivet
Mange har dessverre vært vitner til alt for mange og helt unødvendige konflikter. Man har for ofte hatt vanskeligheter med å ville forstå og godta hverandre, noen har vært unødvendig kritiske til mangt og mange, det har oppstått  uformelle men iblant også tydelige gruppedannelser, ofte har man hatt unødvendig snevert syn i noen sekundære lærespørsmål, men også når det gjelder adiafora, man har generelt vært dårlige på kommunikasjon og spesielt på konfliktløsning etc. Men jeg tror ikke slikt er typisk læstadiansk, men heller et uttrykk for mangel på opplæring og kanskje også på folkeskikk. Kanskje har fokuset i for stor grad vært på å ha en rett lære mer enn på å leve rett kristelig, slik Jesus og apostlene oppmuntrer til.

Slik har dessverre mange erfart det, selv om det absolutt ikke er typisk for vekkelsens folk. De fleste er jo eksemplariske og meget fine folk, både som kristne og som medmennesker. Men det vil jo alltid finnes noen få som ønsker å stikke seg ut og som ønsker å få stor oppmerksomhet, og som vil vise at de er både dristigere og klokere enn andre. Slike personer ønsker makt og innflytelse, og krever gjerne det. De vil gjerne være store og legges merke til. Dette fenomen er velkjent for meg fra mine nesten 35 år i videregående skole, men slikt forekommer også i arbeidslivet og i samfunnet. Så det er kanskje derfor ikke overraskende at slikt også kan forkomme innom kristne menigheter.

Slik jeg vurderer det, har ikke slikt noe med bibelsk kristendom å gjøre, og hører absolutt ikke med til Åndens frukter. Men slikt hører heller inn under kategorien kjødets gjerninger. Så derfor kan slikt verken bagatelliseres eller forsvares! Slik kjødelighet har ofte større tendens til å vokse enn til å avta. Så derfor skulle det vært viktig at menighetsledelsen i tidlig fase skulle ha erkjent at slikt virkelig forekommer. De burde ha gjort noe med saken, i stedet for å skyve den under matta eller å lukke sine øyne for at slikt foregår ved stilletiende å la slik kjødelighet fortsette.

For hvor slikt får virke uhindret, ødelegger det både for menighetens og kristendommens navn og rykte. Men ikke bare det. For i ettertid kan man dessverre registrere at de som var barn og unge på den tiden når slik foregikk som best, i større eller mindre grad har tatt skade av slikt. Kanskje interne, åpne samtaler hadde vær noe som kunne ha hjulpet. Da ville man i alle fall kunne ha samtalt om hvordan man ønsker å ha det når man er samlet, og så blitt enige om noen felles «husregler».

Kan slikt som ovenfor er nevnt å ha og gjøre med et snevert og kanskje eksklusivt menighetssyn, noe som man muligens har «arvet fra fedrene», uten kanskje selv å være klar over det? Etter min erfaring er dette muligens  et fenomen som er mer tydelig på norsk side, enn det er i vekkelsen i Sverige og i Finland.

Nordens største innomkirkelige vekkelse, men den som er mest splittet
Da den læstadianske vekkelse oppstod, var den meget livskraftig, og spredde seg utrolig fort og over store områder. Det mange ikke kjenner til, er at vekkelselsrørelsen som oppstod på Nordkalotten, er den største av alle innomkirkelige vekkelsesrørelser som har oppstått i Norden. Men tross det finnes det knapt noen vekkelselsrørelse som er splittet opp i så mange ulike grupperinger (Jouko Talonen).

Men det som er vel så bekymringsfullt, er at man har så vanskelig for å akseptere hverandre internt i vekkelsen, på tross for at læra om omvendelsen og syndenes forlatelse er nærmest helt lik. Og dette gjelder stort sett også forkynnelsen. Kan også slike fenomen skyldes et snevert og eksklusivt menighetssyn? Det kan virke som om det går mye smidigere å ha samarbeid med andre menigheter og med andre kristne som ikke tilhører samme vekkelse, og som ikke har samme åndelige røtter eller samme teologiske grunnsyn i alle bibelske kjernesaker. Forstå det den som kan!

Hvordan var det i vekkelsens begynnelse på 1800-tallet?
Var det læremessige konflikter da, eller var vekkelsen samlet i felles kjærlighet og med ett sinn, slik man kanskje kan få inntrykk av, og som kanskje de fleste yngre læstadianere i dag tror? Var alt så mye bedre og var kristendommen så mye mer levende på 1800-tallet? Så langt jeg klarer å forstå og hva som kan dokumenteres skriftlig, var at så lenge som Johan Raattamaa var leder og levde, var det på mange måter bedre. Læremessige spenninger fantes det rikelig av. Selv fikk han kraftig kritikk fra Kittilä-holdet for å være alt for evangelisk og at han ikke videreførte Læstadius lære. Og på en måte stemte jo det, derfor at de to hadde to helt forskjellige livskall og funksjoner. Læstadius var selvsagt et Herrens redskap, men slik han selv uttrykte det: Hans kall var å vekke de som sov syndens søvn med lovens forkynnelse. Det var Guds gjerning. På den måte kan man si at han var rett person på rett sted i en rett tid. Raattamaa derimot var en typisk evangelist som forkynte et liflig evangelium til angrende syndere. Og han forkynte tro og vilkårsløst syndenes forlatelse ved den Hellige Ånd. Det var dette som tente en himmelsk ild slik at det oppstod vekkelsesbølger tett etterfulgt av hverandre over hele Nordkalotten, men hovedsakelig etter Læstadius død.

Predikant Janne Martini om forskjellen på Læstadius og Raaattamaa
I boka «Nåden og Sannheten» skriver Janne Martini: «Gjennom Raattamaa fikk vekkelsen virkelige vinger, slik at den fløy over land og hav, helt til Stillehavet i Amerika. Jeg mener å minnes et han i  en annen av sine bøker skriver om hvordan Læstadius og Raattamaa representert to ulike embeter, den ene loven og den andre evangeliet, og at de også som personer var forskjellige, men at de aldri hadde innbyrdes konflikter. Og dette tror jeg vi alle kan underskrive.

Så derfor ønsket han å løfte disse to personene fram som et godt eksempel særlig for oss læstadianere, slik at også vi skulle følge deres gode eksempel og ikke strides unødvendig eller splitte oss opp i nye og nye grupperinger.

Læstadius representerte Moses og Raattamaa representerte Kristus
Selv om Læstadius i hovedsak representerte Moses og Raattamaa representerte Kristus, er det ikke mulig å oppdage konflikter eller spenninger mellom disse to. For de anså begge hverandre å være Guds dyrebare redskaper som sammen dannet et effektivt team, og de var medarbeidere som hadde den aller største respekt for hverandre.

Men dette så ikke alle andre  læstadianere på den tiden, og særlig ikke de som hele tiden kritiserte Raattamaa og hans medarbeidere. Dette gjaldt hovedsakelig de som senere ble De Nyvakte (Kittilä), og som hadde et mer pietistisk og lovisk syn. 

Konflikter på mange hold i vekkelsen, men kjærlighetens bånd holder flokken samlet hele 1800-tallet
Men også på Raattamaas tid var det konflikter på mange andre hold også. De som har lest «Raattamaas brev og skrivelser» og «Brev og Skrivelser» av Erkki Antti og annen historisk litteratur , kjenner til de mange og store konfliktene på norsk side, blant annet i Vadsø-området. 

Men også i Nord-Amerika hadde de langvarige og opprivende konflikter. Men det som bidro til at læstadianismen ikke ble splittet her i Norden på 1800-tallet, var at Raattamaa ikke var partisk. Han elsket alle kristne like høyt, og oppmuntret utrettelig til å elske og å tilgi hverandre av hjertet, slik Gud hadde tilgitt dem i Kristus. Slik bidro han iherdig til forsoning, selv om det ikke alltid lyktes helt eller at forsoningen alltid ble varig. 

Dessuten var det til tider store spenninger og læremessige nyanser med ulike vektlegginger blant predikantene. Av slike læremessige saker kan nevnes ulike syn på vektleggingen mellom loven og evangeliet, forholdet mellom det forkynte og det skrevne Guds Ord, synet på bønnen, vekkelsens forhold til kirken, ulike syn på syndsbekjennelsen, synet på hvor fritt man får forkynne syndenes forlatelse, synet på hvordan man skal oppføre seg mot kristne som ikke tilhørte vekkelse m.m. 

Men Raattamaa og hans medarbeidere lot ikke disse konfliktene leve sitt eget liv, men de tok opp disse spørsmålene til åpen drøfting med de predikantene det gjaldt, og man behandlet også disse sakene på flere store predikantmøter, særlig på 1870- og 1880-tallet. Og de konkluderte med hva som var bibelsk og hva som ikke var det, og kom også med klare uttalelser som de senere offentliggjorde i vekkelsens egne tidsskrifter. Dessverre er det meste av dette publisert hovedsakelig på finsk, slik at en stor del at dette ikke er tilgjengelig for norske lesere.

Dette er noe som slettes ikke er kjent for alle yngre som tilhører vekkelsen i dag. Derfor har de lett for å idealisere og se svart-hvitt på for mange saker. 

Også på dette området bidro Raattamaa sterkt til fred og forsoning, og han hadde en særegen og gudgitt evne til å senke konfliktnivået. Derfor ble det heller ikke direkte splittelse under hans levetid, i alle ikke formelt. Men det ulmet kraftig under overflaten, og brøt ut i en skadelig og ødeleggende brand like etter hans død. 

Foreldregenerasjonen tidde helst når det gjaldt vonde opplevelser
Selv har jeg virket som forkynner innom læstadianismen siden 1985, og kjenner forholdsvis godt til vekkelsens historie, både fra den første tiden på 1800-tallet og nå i vår tid. Siden barnsben har jeg vokst opp i denne vekkelses vugge, og min far var predikant fra lenge før jeg ble født. Han døde i 1987, og hadde han levd nå, hadde jeg hatt mange hvem – hva – hvorfor spørsmål som jeg ikke ennå her fått fullgode svar på. Jeg tror nok han kunne ha gitt meg svarene, men samtidig tror jeg ikke at han ville ha valgt å svare. For hans generasjon – og særlig de som var predikanter og i ledelsen – hadde personlig fått oppleve såpass mye vondt på grunn av kjødelighet og stor åndelig uforstand, særlig i etterkrigstiden og de par tiårene etter det. Så i stedet for å bli sint eller å forsvare seg, tiet de, og ble dermed unødvendig innesluttet. Så dermed klarte de heller ikke å sette ord på vonde følelser eller snakke om det som hadde vært vondt. Samtidig trøstet de seg med at «Guds barn feiler skal man ikke snakke om». Så om noen spurte om noe eller begynte å snakke om noe som var ubehagelig for dem, eller som de ikke ønsket å snakke om, var de snare til å snakke det bort eller å bagatellisere det som ble fortalt.

Så på den måte har jeg, og de som er yngre enn meg, et  «hull» når det gjelder vår egen vekkelses historie, særlig lokalt og for øvrig på norsk side. Men særlig når det gjelder læstadianismen i Finland, virker det som om de har snudd hver stein og fått fram de fleste historiene, noe som vil kunne bidra til at man bedre kan unngå å gjøre de samme tabbene om og om igjen.

 

Alta-læstadianismen i etterkrigstida med maktkamp og bygging av to bedehus


For alle oss som bodde i Alta, var det velkjent at det var to læstadianske bedehus her. Det største bedehuset var på Elvebakken og ble innviet 28. juni 1954, mens det på nordsida av Altaelva, på Kronstad, var et mindre bedehus som ble innviet en uke etter  min 5-års dag, 13. mai 1956. Slik jeg forstår det, var det store konflikter, maktkamp og gruppedannelse helt fra de i 1945 returnerte hjem etter evakueringa og fram til mai 1954, da de begynte å holde egne møter i et privathjem på Kronstad. Huset hvor de i to år holt egne forsamlinger tilhørte Ingvald Wirkola, for øvrig den eneste som tilhørte SRK, og som de holdt for å være kristen i hele Alta.

Intensiv konflikt i 9 hele år, slik jeg nå kjenner til
Dette varte som sagt i hele 9 år, så jeg aner litt hva min egen far måtte gjennomgå, og det presset han måtte utstå. Og etter at jeg har fått litt bedre innsyn i hva som var hans rolle for å forsøke å megle mellom de stridende partene, skjønner jeg han ennå bedre. Men dessverre kunne vi aldri snakke ut om det, siden dette var ukjent for meg da han døde i 1987.

De som ikke klarte å utstå et så hardt press og å bære  belastningene som slikt førte med seg, ble dessverre overlatt til seg selv. Dermed ble de langt på vei glemt, tross mangeårig og intensiv innsats for menigheten og for vekkelsen. Men også det er nå en tilbakelagt historie som ingen mer kan gjøre noe med, men som vi får håpe vi som nå lever kan lære noe av.

Menighetsforstanderen ble transportert bakpå en rød damesykkel
For oss som bodde på Kronstad-sida og som gikk på bedehuset på Elvebakken, var det helt vanlig at vi nesten hver søndag møtte noen som kom mot oss eller som syklet forbi oss, og som skulle på forsamling på bedehuset på Kronstad. Oftest kom de gående eller på sykkel, særlig de som kom fra Tverrelvdalen og fra Amtmannsnes. Siden vi kjente dem alle, hilste vi alltid vennlig på hverandre og smilte pent. Men vi hørte aldri at de voksne fra de to bedehusene hilste på hverandre med Guds fred, slik som det var vanlig å gjøre på den tiden.

For kort tiden siden samtalte jeg med en kristen mann i 70-årene om dette. Da jeg nevnte navnet på menighetsforstandere på Kronstad-bedehuset, Jens Simen Simonsen, kom han på et minne fra sin egen barndom som han ville fortelle. Han bodde mellom Kronstad-bedehuset og huset hvor Simonsen bodde, og minnes at det var et vanlig syn å se personen som overtok som menighetsforstander etter Simonsen komme forbi på sin røde damesykkel på søndagene, og kort tid etter kom han tilbake samme  vei, men da satt den gamle mannen med grått skjegg, bak på damesykkelen på vei til bedehuset. Siden Simonsen døde i 1959, måtte han ha vært godt over 70 år, siden han var født i 1875.

Store barnefamilier, men nesten ingen valgte å følge sine foreldres tro
De få familiene som var aktive på Kronstad-bedehuset, hadde svært mange barn. Noen hadde færre enn 10, og familien som hadde flest barn, hadde i alle fall 15. Mange av dem var født omtrent samtidig som meg, eller rundt 1950. En del var selvsagt yngre og en del eldre. Og siden vi var fra samme bygd og de fleste gikk på samme skole, kjente vi hverandre ganske godt. Og de var alle kjekke og vennlige.

Men det var noen forskjeller som vi barn la merke til. Vi som tilhørte Elvebakken-sida, ble alltid tatt med på bedehuset, og særlig i høytidene. Men vi kunne nesten aldri se at barn og unge fulgte med sine foreldre til Kronstad-bedehuset. Og de hadde heller ikke noen søndagsskole, slik som vi hadde. Dessuten hadde de ingen egen predikant, bortsatt fra en de første årene fra 1954 til kanskje litt utpå 1960-tallet.

Vår forsamling og våre foreldre fikk ofte besøk fra kristne i andre søstermenigheter i Norge, og  fra Finland og Sverige. En slik kontakt kunne i alle fall ikke jeg  registrere at de hadde. Og så hadde de aldri storforsamlinger slik vi hadde et par ganger i året, og de reiste heller ikke på storforsamlinger, verken her i Norge eller til utlandet. 

Ingen snakket med oss barn og unge om slikt. Og ikke fortalte de heller årsaken til at det ble bygget to bedehus ved siden av hverandre med bare to års mellomrom. Og selv om jeg hadde kamerater av foreldre som tilhørte Kronstad-bedehuset, snakket vi heller ikke om slikt. Men litt fikk vi tross alt høre, gjerne mest fra de som selv ikke var kristne. Og alt var absolutt ikke positivt, og nødvendigvis ikke helt sant heller. Men etter hvert falt flere og flere biter til Puzzle-spillet falt på plass, i alle fall for mitt vedkommende. 

Læra om «tre-alens Gud» og et snevert og ekskluderende menighetssyn fantes også i Alta på 1970-tallet
Selv om mine foreldre fortalte veldig få detaljer fra et heller opprivende og konfliktfylt menighetsliv i etterkrigstiden, fikk vi i alle fall ved noen tilfeller høre litt. Men da snakket de voksne ikke med oss barn om det, men gjerne med noen kjente som var på besøk. Og siden også vi barn hadde ører og kunne høre, snappet vi opp ett og annet som de helst ikke ville at vi skulle høre. Så dermed vet vi i alle fall noe.

Våre foreldre hadde to språk for «hemmeligheter»
I vår familie var det slik at våre foreldre seg i mellom – med også når de snakket med sine gjester om noe vi barn ikke skulle høre – så snakket de på finsk. Men heller ikke da kunne de være trygge, for vi barn lærte jo etter hvert å forstå en del finsk. Så da måtte de snakke samisk seg i mellom, eller med de gjestene som kunne samisk. Og på den måte vokste vil opp med tre språk som var i levende bruk. Og det er i alle fall jeg glad for!

Kun «vi» er rette kristne
De som tilhørte Kronstad-bedehuset holdt normalt ikke de som gikk på bedehuset på motsatt side av elva for rette kristne, og det gikk inn på mamma. En gang da hun hilste på en dame fra Kronstad-bedehuset med Guds fred, fikk hun til svar noe foraktelig: «Hvis du da har Guds fred». Hennes mann var en fjern slektning til min mor, og gikk nå og da på besøk hjemme hos oss. Han var en usedvanlig kjekk mann, men han var ikke kristen. Men på sine gamle dager ble han en kristen, og ble en del av Kronstad-bedehuset. Etter den tid var han en gang på besøk hjemme hos oss, men det ble bare med denne ene gangen, selv om han levde lenge etter det. Det virket som om han unngikk oss. Mor trodde at han hadde fått forbud fra å holde kontakt med oss, siden vi tilhørte et annet bedehus.

De  på det andre bedehuset har ikke den Hellige Ånd!
Jeg ble godt kjent med lederen av Kronstad-bedehuset fra 1977 og utover, siden vi var nære naboer. I 1978 holdt jeg på å skifte noen bord på min trebåt, og når jeg klinket naglene, hørte han ofte lyden, og da kom han gjerne bort til meg for å prate. Jeg hadde da vært kristen i 7 år, søndagsskolelærer siden 1973 og tolk i Elvebakken bedehus siden 1974. Og han samtalte gjerne om trosspørsmål med meg. En dag sier han til meg i fullt alvor: «De kristne på Elvebakken har ikke den Hellige Ånd«. Og der stoppet den samtalen mellom oss den gangen.

Når jeg skriver dette, får det meg til å tenke på noe jeg har fått høre. Denne personen nå forteller om, men også andre i ledelsen for Kronstad-bedehuset, skal visstnok ha fortalt til en nabo av oss noe slikt: «Når noen hilser på dem med Guds fred, kan de høre om personen hadde den Hellige Ånd».

Jeg vil ytterlig vise til et  intervjue som ble gjort i 14.7.1931, der mine oldeforeldre, Greta Kaia og Ole Arnesen blev intervjuet av den finske historikeren Martti Miettinen. Hun og tre andre av hennes søstre flyttet til Alta våren 1870 sammen med tre av hennes søstre. Hun var en kristen allerede da hun kom hit. De kristne i Muonio-området hadde velsignet henne før hun reiste, og oppmuntret henne til å tro. Det var da 20-30 bare troende i Alta, men predikant Johan Petter Posti hadde allerede flyttet hir fem år før. Hennes bror var Raattamaas medarbeider Johan Sirkanmaa, og Raattamaas datter var gift med hennes bror. 

Oldemor forteller om ufin bemøtelse
Oldemor forteller i intervjuet om tilsvarende opplevelse som ble sagt  i det som jeg forteller ovenfor, men ennå grovere. En predikant ved navn Palovaara uttalte til henne  følgende råe og stygge ord: «Du har ikke den Hellige Ånd, og du kjerring får den ikke heller!«. Dette skjedde en gang mellom 1870 og 1880.

Selvsagt tok oldemor seg nær av dette, og uten å fortelle det til noen, skrev hun brev til Johan Raattamaa og fortalte om predikantens husering. Og helt sikkert tok Raaattamaa  dette opp med Palovaara.

Jeg bare tenker: Kan predikant Palovaara ha vært en av dem som har ført en slik lære til Alta? Ja, tror jeg!


Historien gjentar seg
Fem år før det som jeg fortalte ovenfor skjedde, hadde jeg opplevd nøyaktig det samme av en av menighetslederne i SRK da han sa til meg: «De som forkynte syndenes forlatelse til deg, har ikke Den Hellige Ånd. Derfor er du ingen rett kristen!» Da svarte jeg: «Jeg tror meg som et Guds barn, og når Jesus en gang kommer tilbake, skal han hente meg også hjem til himmelen».  Menighetslederen satte da hånden sin på skuldra min og sa: «Du slipper ikke til himmelen!» Og dette kunne han si med stor overbevisning, selv om han verken kjente dem eller hadde hørt noe om dem, men bare siden at visste at det kun var en rett kristen i Alta, og at det ikke var han som forkynte meg syndenes forlatelse.

Da menighetsforstanderen for Kronstad-bedehuset sa til meg: «De kristne på Elvebakken har ikke den Hellige Ånd«, ringte det en klokke inne i meg:  «Det jeg opplevde av SRK var ikke unyttig allikevel, for Gud hadde noe å lære meg om noe jeg selv skulle komme til å møte fra et mye nærmere hold».

Definisjon på «læra om en tre-alens Gud»
For nøyaktig samme åndelige hovmod, samme selvopphøyelse og forakt for andre kristne skulle jeg også få møte, men nå fra mye nærmere hold. Menighetslederen på Kronstad trodde muligens at det var bare de som tilhørte dem som hadde Den Hellige Ånd, nøyaktig slik menighetslederen i SRK påstod. Og i sin villfarelse trodde de at dersom ikke de eller noen som tilhører deres menighet velsigner, og forkynner syndenes forlatelse, så kan heller ikke Gud gi den som angrer og tror den Hellige Ånd, og dermed kan han heller ikke bli en kristen. Gud er dermed gjort så liten at han er helt avhengig av hva  de gjør og ikke gjør. 

Slik jeg ser på det, finnes det ikke noen bedre definisjon på hva som menes med læra om «en tre-alens Gud».

I intervjue forteller oldemor Greta Kaisa Arnesen at i Elvebakken læstadianske menighet ble lære om «tre-alen-guden» aldri anerkjent i tiden 1870-1931, og en slik forestilling forekom heller aldri hos enkeltpersoner heller. Og det er jo godt å høre! Så en slik lære kom i alle fall ikke fra predikant Petter Posti eller fra menigheten her i Alta.

Hvordan kunne denne lære spre seg, selv om et samlet  predikantmøte i 1875 avviste  denne lære som ubibelsk?
Det som forundrer meg er følgende: Hvordan kan to totalt uavhengige menigheter som verken har hørt eller lest om hverandre, tenke så likt og handle så likt? Kan kanskje «jungeltelegrafen» ha spredd denne lære som også noen predikanter på 1800-tallet spredde, men som både Johan Raattamaa og et samlet predikantmøte i Alkkula i 1875 og et tilsvarende møte i Ii i 1885 tok avstand fra og erklærte som ubibelsk?

Dette er mye mulig, siden det negative og usannheter ofte sprer seg mye hurtigere enn det positive, og løgn fortere enn sannhet. Men det kan også tenkes at noen predikanter – som tenkte og lærte annerledes enn Johan Raattamaa og de første predikantene fra læstadianismens begynnelse – har besøkt Alta, og som har spredd denne læra og som har påvirket til slike holdninger og slik åndelig hovmod. 

Vi kjenner ikke Kåre Suhr!
Ved minst et par-tre tilfeller har Altapredikanten Kåre Suhr (1926-2012) fortalt meg en annen historie som en predikant fra Nord-Sverige fortalte han, en predikant som Kåre kjente godt: «En dag  fikk han besøk av tre eldre kristne fra Alta. De var alle ukjente for ham. Men siden de var kristne og læstadianere, ville han gjerne vite om de kjente predikant Kåre Suhr fra Alta. Nei, svarte de, vi kjenner ikke han! Men når den svenske predikanten beskrev dem for Kåre, skjønte han straks hvem disse tre var. En av dem var gift med Kåres tante, og begge de to andre kjente Kåre godt. Men  trolig vis kjente de ikke han som en troens bror, så det var sikkert derfor de kunne innrømme at de ikke kjente Kåre.

Tidligere medlemmer av Kronstad-bedehuset ble våre venner
På 1970-tallet levde ennå et par gamle ektepar som på 1950- og kanskje innpå 1960-tallet aktivt tilhørte Kronstad-bedehuset, men som da hadde kommet tilbake til Elvebakken bedehus. Et av disse parene ble venner med mine foreldre og det andre med meg og min frue. Og de har fortalt mye fra deres opplevelser der, og hvordan de senere så på det. Også de hadde vonde opplevelser og sår. Og det som de fortalte, bekreftet det som ellers har blitt fortalt, og det som jeg litt har skrevet om ovenfor.

Mange vonde minner har ødelagt forholdet til vekkelsen
Det er ikke tvil om at slikt har ført med seg mye vondt. En som jeg kjenner meget godt, har en av foreldrene som tilhørte Elvebakken bedehus, men den andre opprinnelig tilhørte Kronstad-sida. Og når slektningene til hans foreldre møttes hjemme hos dem, kan han ikke minnes annet enn opprivende diskusjoner og uenigheter. For hans vedkommende har dette gjort  så stor skade at han har valgt å leve som en ikke-kristen.

Kronstad-bedehuset er nå en historie, og ble solgt for rivning
Siden ikke barna og etterkommerne til de som tilhørte Kronstad-bedehuset valgte å følge sine foreldres tro, døde menighetens virksomhet helt ut. Etter at nesten alle av de gamle var død, bestemte de som ennå levde på begynnelsen av 1990-tallet å selge bedehuset. Det  hadde da vært i bruk i ca. 40 år. Men sett med menneskelige øyne, uteble velsignelsen. Stort sett alle av etterkommerne brøt med læstadianismen. Og så langt jeg kjenner til, tilhører de heller ikke andre menigheter.

Streng oppdragelse
Men foreldrene deres var strenge, ja helt sikkert alt for strenge, slik noen av dem har fortalt. Flere av dem gikk i samme skoleklasse som meg, eller i parallellklassen. Det jeg spesielt kan huske, er at de ikke fikk delta i all undervisning på skolen. Og når hellig-trefoldighetsdagen falt på en skoledag, fikk de ikke komme på skolen. Også når det gjald det ytre, var de strenge. Og bukser til jentene var det totalforbud mot i noen hjem, men disse reglene gjaldt nok ikke bare for medlemmene i Kronstad-bedehuset.

Og som oftest fører slik unødvendig strenget til markert motreaksjoner dra de unges side. Dette ble også synlig i mange sammenhenger.  Hva hjelper da ytre strenghet, forbud og kanskje fordømmelser, så lenge som det ikke fører noe godt med seg. 

Forsoning mellom Kronstad og Elvebakken på 1990-tallet
Da Kronstad-bedehuset ble solgt, ble en stor del av salgssummen gitt som gave til Elvebakken bedehus. Det var bare to av de ledende fra Kronstad-sida som levde da. De hadde allerede da begynt å gå på bedehuset på Elvebakken. I den forbindelse ble det holdt et forsoningsmøte på 1990-tallet, men det var kun de som var så gammel at de var voksne og aktive da Kronstad-bedehuset ble bygget i  1956 som fikk delta.

Etter den tid har jeg samtalt med et par personer som deltok, men de er døde nå. Jeg vet ikke om noen andre av de som deltok på forsoningsmøtet, lever nå. Og heller ikke vet jeg konkret hva de snakket om, siden de mente at det ikke var nødvendig  for andre enn for dem å kjenne til det. Personlig er jeg ikke enig i det, særlig siden noen av oss nå kjenner til detaljer om hva som skjedde, og siden to av hovedpersonene fra 1950-tallet deltok på dette møte. 

Jeg vet heller ikke om det ble skrevet protokoll, men det tviler jeg på.

Men en ting kan vi konstatere: Hele livsverket brant opp!

 


 

Alta-læstadianismen på 1970-tallet

Slik jeg et annet sted her på siden har skrevet, ble jeg omvendt som voksen i 1972, etter å ha vært borte fra menigheten noen år. Jeg var da 21 år gammel. På 1960-tallet var det svært få unge som tilhørte vår vekkelse her i Alta, men noen var det.

Ungdomsvekkelse på 1970-tallet – en fin tid
Men i 1970 og i noen år etter det, opplevde menigheten en liten ungdomsvekkelse, da ganske mange kom til troen. Av dem er stort sett alle fortsatt kristne. Når vi som ble kristne fra 1970 og utover på 1970-tallet tenker tilbake og samtaler om den tiden, er vi alle enige i  at vi hadde vi en meget fin tid sammen og i menigheten. Vi møttes ofte til sang og samtaler, og hadde stor glede av hverandre som unge kristne. Og vi sang så mye åndelige sanger at flere av oss kan dem fortsatt utenat. Det var en veldig fin tid!

Siden vi ikke var så mange, var det plass til oss alle i hjemmene våre, og vi ble veldig godt tatt imot både i hjemmene og i menigheten, men også i vekkelsen både i Norge, Sverige og i Finland. Ofte deltok vi på storforsamlinger både i inn- og utlandet, og fikk utrolig mange gode venner, som vi fortsatt er like gode venner med. Vennekretsen vår spredde seg fra menighetene her i Norge, til Kuttainen, Kiruna, Luleå, Muonio, Haparanda, Oulu, Ylivieska og andre steder der vekkelsen har menigheter. Og jeg overdriver ikke når jeg sier: «Alle hadde og har fortsatt en sjel og samme Ånd». Slikt er vennskap som varer!

Arbeidere i menigheten på 1970-tallet
På den tiden hadde menigheten tre egne predikanter. De var Kåre Suhr, Markus Suhr og Rolf Pettersen. Og Marius Wirkola var menighetsforstander da. I høytidene hadde vi nesten alltid fremmede predikanter, både finske og svenske, men også fra Norge. Av norske predikanter som besøkte oss mest på 1970-tallet var Artur Hansen fra Russenes og Edvard Nilsen fra Kokelv. Men noen ganger også andre, bl.a. Alfred Bergersen fra Billefjorden, Tauno Föhr fra Lakselv og kanskje også Andreas Sauva fra Kistrand. De som på den tiden fungerte som tolker var Marius Wirkola, Kåre Suhr, Theodor Olsen og meg, Henry Baardsen, fra 1974.

Tilbake til hjemmemenigheten etter møtet med SRK
Jeg har  tidligere skrevet om mitt møte med SRK i 1973, møtet med et utrolig snevert og eksklusivt menighetssyn, et møte som jeg aldri kommer til å glemme, så sterkt inntrykk gjorde det på meg.

Så da jeg sent på høsten i 1973 flyttet hjem og begynte å gå i hjemmemenigheten vår, kunne jeg registrere noe av den samme «ånd» som jeg hadde blitt kjent med hos SRK, selv om det kanskje ikke var like tydelig. Men jeg kan ikke minnes at jeg sa så mye om mine tanker til så mange. Det var heldigvis bare noen helt få personer som dette kunne merkes på, men dess mer oppmerksomhet gjorde de krav på. De var ofte kritiske til noen av predikantene, til menighetens  forhold til kirka, til liturgien, til de fleste bibeloversettelsene, til skolen, til søndagsskolen etc., og gav gjerne uttrykk for det åpent i menigheten, uansett om det også var fremmede som besøkte menigheten. Og dette skjedde dessverre ikke bare en sjelden gang. 

I  slutten av 1973 begynte jeg som søndagsskolelærer og var det nesten i 20 år. Og sommeren  1974 begynte jeg som tolk, hovedsakelig fra finsk til norsk, men etter hvert begge veiene. Så jeg fikk også min andel en kritikken, uten at det betydde så mye for meg. 

Det vil alltid finnes en «Pekka» i hver menighet,  sa en eldre finsk predikant til meg
Det var en eldre mann som var født i 1894, som på mange måter utmerket seg som meget spesiell både i menigheten og ellers hvor han kom. Når han var på bedehuset, satt han ofte vendt med ryggen mot predikanten når han talte. Blikket hans var vendt ut gjennom vinduet. Ikke det at han ikke brydde seg om Guds Ord, for han kunne nok sin Bibel, men særlig Luther var hans sterke side, men også Læstadius. 

Helt fra jeg kan huske fra midten av 1950-tallet, var han meget spesiell, og særlig kritisk til predikantene og til mye av menighetens virksomhet, og gav ofte uttrykk for det, særlig privat. Han var ofte en gjest hjemme hos mine foreldre, så derfor kjente jeg han godt og visste hva han stod for. Da mor var 16 år gammel, tok hun og hennes søstre seg av sønnen hans, Hansemann, etter at hans mor døde da han var ca. et år gammel. Derfor ble han ekstra snill med mor og hennes to søstre.

Så jeg har sittet utallige ganger ved samme matbord og lyttet til hans synspunkter og meninger. Derfor er jeg ikke så overbevisst om at hans påvirkning alltid var positiv for menigheten. Men han var likeverdig som kristen, selv om han var spesiell. Det viktigste er bare at slike får alt for stor påvirkning.

Men siden de fleste i menigheten var klar over at han var spesiell, var det ikke mange som gav han alt for stor oppmerksomhet, bortsett fra hans aller beste venner. Men de satte han dess høyere, slik at hans påvirkning på en måte kanskje ennå lever videre i noen.

På fisketur med Pekka som 8-åring
I 1959, da jeg var åtte år gammel,  tok han meg med på en tre dagers fisketur. Vi tok bussen opp til Sennalandet og gikk opp til tre fiskevann, hvor vi fisket med  garn, oter og fiskestang. Jeg husker at vi fikk 36 fine ørret og røyer, hadde med oss to otere, garn, telt og mye utstyr. Det var litt av en fjelltur for en åtte-åring, men spennende. Og særlig med en så spesiell person.

Da vi skulle dra hjem etter tre døgn på fjellet i samme lille telt, ble det tett tåke. Men han hadde god retningssans sammenlignet med meg – for han spurte meg faktisk flere ganger hvilke retning vi skulle gå –  og han var utrolig sterk. Da mine krefter tok slutt, bar han alt utstyret, de 36 fisken og meg. Men det var en opplevelse som jeg ikke glemmer!. Så ingen kan si at jeg ikke kjente «Pekka».

Pekka hadde sterk påvirkning på et lite mindretall i menigheten
Det er ikke tvil  om at han ikke hadde sterk påvirkning på noen familier, selv om mine foreldre ikke lot seg påvirke. Det er ikke mange år siden en mor fortalte meg at de holdt han for å være en profet. Og det tror jeg faktisk at de gjorde. Ellers skulle de tvilsomt ha holdt ham så høyt. «Pekka» døde i 1972 i en tragisk ulykke. Men tross hans død er jeg redd for at det han stod for, levde videre gjennom noen av dem som kanskje anså han som en profet, som en av hans fremste støttespillere uttrykte det til med langt inn på 2000-tallet. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Selv om jeg kjenner vekkelsens brokete historie relativt godt, føler jeg at jeg har lært mye i løpet av de siste årene, særlig siden jeg nå har fått bedre tid til å sette meg inn i denne viktige side av vår vekkelses historie. Den grenen av den læstadianske vekkelse som vår familie og slekt tilhører, har fått navnet Alta-retningen. Tilsvarende i Finland er Rauhan Sana (finsk) og LFF (svensk), og Tornedal-fraksjonen i Sverige.

Jeg tror og håper at en nærmere kjennskap med vekkelsens historie skal hjelpe oss til bedre til å kunne forstå noe av det som en del av mange av oss, og at vi som vi har vokst opp i denne vekkelse skal finne svar på noe av det som vi kanskje har grublet på lenge. Men samtidig håper jeg også at det skal hjelpe oss, slik at vi ikke på nytt igjen skal måtte gjøre de samme feiltrinnene som andre i vekkelsen før oss har gjort.

Iltahartaus LFF:ssä 14.11.2019

Teksti 2Pet 3:8-14:

  • «Mutta tämä yksi älköön olko teiltä, rakkaani, salassa, että «yksi päivä on Herran edessä niinkuin tuhat vuotta ja tuhat vuotta niinkuin yksi päivä». Ei Herra viivytä lupauksensa täyttämistä, niinkuin muutamat pitävät sitä viivyttelemisenä, vaan hän on pitkämielinen teitä kohtaan, sillä hän ei tahdo, että kukaan hukkuu, vaan että kaikki tulevat parannukseen. Mutta Herran päivä on tuleva niinkuin varas, ja silloin taivaat katoavat pauhinalla, ja alkuaineet kuumuudesta hajoavat, ja maa ja kaikki, mitä siihen on tehty, palavat.  Kun siis nämä kaikki näin hajoavat, llaisia tuleekaan teidän olla pyhässä vaelluksessa ja jumalisuudessa, teidän, jotka odotatte ja joudutatte Jumalan päivän tulemista, jonka voimasta taivaat hehkuen hajoavat ja alkuaineet kuumuudesta sulavat! Mutta hänen lupauksensa mukaan me odotamme uusia taivaita ja uutta maata, joissa vanhurskaus asuu. Sentähden, rakkaani, pyrkikää tätä odottaessanne siihen, että teidät havaittaisiin tahrattomiksi ja nuhteettomiksi, rauhassa, hänen edessänsä».

 

Kuuntele iltahartausta (17 min.)

 

Skriftetale på allehelgesdagen 2019: «Jesus ble gjort til synd for oss. Han tilbyr oss sin rettferdighet og syndenes forlatelse»

Tekst: 2Kor 5:22:

«Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud».

Nåde være med dere, og fred fra Gud vår Far og fra den Herre Jesus Kristus! Vi er nå samlet innfor Guds ansikt.

Bibelens bilde av oss mennesker
Bibelen forteller oss at Gud en gang så ned fra himmelen for å se om det fantes noen mennesker som var syndfrie, noen som var rettferdig og som søkte Gud (Rom 3:10-12). Resultatet var meget nedslående. For han kunne ikke finne noen som var rettferdig, enn ikke en.

Fortsett å lese «Skriftetale på allehelgesdagen 2019: «Jesus ble gjort til synd for oss. Han tilbyr oss sin rettferdighet og syndenes forlatelse»»

Bare Gud kan rense oss fra synd og skyld

Oversatt fra ”Terve mieli – terve usko”, av Raimo Mäkelä
Oversatt av Henry Baardsen, Alta (noe fri oversettelse, men innholdet er det samme).

Erkjenn og bekjenn syndene!
Det er helt nødvendig at man kjenner sine synder, men også at man bekjenner syndene sine. Vår neste som vi har syndet mot, finnes i virkeligheten, og det samme gjelder selvsagt også Gud, Han som vi først og fremst alltid står i syndegjeld til. Men også våre synder er en realitet. Tross det kan ikke noe av det vi er i stand til å gjøre, rense oss rene: Ikke det at vi bekjenner vår ondskap, og heller ikke det gode vi gjør for å godtgjøre det onde vi har gjort. Vi kan bli renset og frigjort fra vår synd og skyld, bare om vi kan få synden bort fra oss selv og overlate den til noen annen. Men det er ikke noen selvfølge at det eksisterer en slik ”noen annen” (som både kan og vil påta seg vår synd og skyld).

Skyld ikke på andre, men ta selv ansvaret for dine onde handlinger
Ved å skylde på eller å anklage vår neste, overflytter vi våre egne problemer på han, og tvinger han til å bære byrden av det vi selv burde bære. Når vi har gjort en urett mot en annen person, og dette sårer og støter han, så har vi egentlig flyttet vår egen ondskap bort fra oss selv og overført den på den personen vi har såret eller beskylder. Og ved å gjøre dette, må denne uskyldige bære den ondskapen som vi har lagt på ham, selv om han overhodet ikke er skyldig til å gjøre det, eller at han er forpliktet til å la seg binde av slikt. Men i praksis må han bare bære denne urettmessige belastningen vi har overført på han, enten han vil eller ikke, så må han bære og tåle det (i alle fall en tid).

Jesus – Stedfortrederen – den eneste som kan ta bort vår synd
Bibelens gode budskap, evangeliet, består i at det finnes en slik ”annen person”, en som (frivillig og av kjærlighet) bærer og som tar bort menneskenes synd og skam. Men det eksisterer bare en slik person. Og det er Jesus, Guds enbårne Sønn, vår bror og vår Stedfortreder. Jesus representerer Gud overfor oss, og Han representerer oss innfor Gud.

Siden både Bibelen og det at man i kristne sammenhenger oppmuntrer
mennesker at til å bekjenne sine synder, er bakgrunnen for dette alltid tanken om at man på denne måte skal gi fra seg sine synder og sin skyldfølelse, siden det er en annen, Jesus Kristus, som virkelig både har båret og fjernet hele verdens synd og skam.

Jesus har jo virkelig båret alle våre synder allerede før vi ble til og før vi hadde gjort noen synd. For det var våre synder som knuste Ham, men nettopp på den måten kjøpte Han oss til frihet. Han led en  stedsfortjenende straff på grunn av våre synder, selv om vi ikke hadde fortjent det. Jesus var ikke tvunget til å påta seg denne stedfortredende soningen av hele menneskehetens synd. Men Han valgte selv å gjøre det, Han gjorde det helt frivillig.  Og selv om Jesus ikke kjente til synd, gjorde Gud Jesus til synd for oss, for at vi skulle få Guds rettferdighet i Ham, 2Kor 5:21.

På grunn av Jesu forsoningsverk, tilgir Gud alle syndene for alle som bekjenner og avstår fra synd og urettferdighet. Han frigjør den angrende og troende synderen fra den straff han hadde fortjent på grunn av alle sine synder, og Han frikjøper også han fra syndens makt og renser ham (ren i sitt forsoningsblod), nemlig hans samvittighet.

Skriftemålet kan ha positiv effekt på den psykiske helse
Det å bekjenne sine synder, har stor positiv effekt på den psykiske helse. For på den måte får man ført i lyset slikt som ellers skulle blitt holdt skjult, saker som plager og gnager på samvittigheten ved at man går og tenker på det, og som kan gjør en deprimert. Syndsavløsningen frigjør mennesket med den aller største autoritet, med autoritet gitt av Gud selv. Ikke noe menneske kan forpurre det. Men tross dette er ikke skriftemålets primære hensikt å ivareta den psykiske helse, selv om dette kommer som en positiv følge av skriftemålet.

Syndsforlatelsen og syndsavløsningen skjer innfor Gud
Syndsbekjennelsen og det å tro tilsigelsen av syndenes forlatelse, skjer først og fremst innfor Gud (selv om Gud bruker et kristent menneske til å tilsi syndsavløsningen). Kong Davids klassiske syndsbekjennelse uttrykker dette slik: ”Mot Deg, mot Deg alene har jeg syndet, og det onde i Dine øyne har jeg gjort – så Du kan være rettferdig når Du taler, og rettvis når Du dømmer”, Sal 51:6.

Paulus siterer dette i Romerbrevet:

”Det står fast at Gud er sannferdig, men hvert menneske er en løgner. Som det står skrevet: For at Du (Gud) skal bli rettferdiggjort i Dine ord, og kan vinne seier når Du dømmer”, Rom 3:4.

David viser nåde mot Jonatans sønn, Mefiboset

David og Jonatan inngår en vennskapspakt


Før David ble konge, ble han hjertevenn med Jonatan, kong Sauls eldste sønn. Begge to var meget unge, de hadde samme interesser, var begge dyktige krigere og hadde begge sterk tillit til Gud. Normalt skulle det jo vært Jonatan som hadde førsteretten til å bli Israels neste konge, det var Jonatan klar over. Men frivillig gav han plassen til David, siden det var Herrens vilje (Se 1Sam 23:17). Derfor bøyde Jonatan seg frivillig under Guds vilje, dro seg selv til side, og overlot kongedømmet til David.

Fortsett å lese «David viser nåde mot Jonatans sønn, Mefiboset»

Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!


Forsoning/forlikelse er ikke identisk med soning

Soning i NT’s betydning
Soning i Nye-Testamentets betydning er at Jesu blod – hans stedfortredende død – er som et dekke som skjuler alle angrende og troendes synder – også for Guds øyne – slik at han ikke kommer til å dømme de som er renset ren i Jesu Kristi blod. Men soningen får man nytte av, bare dersom man tror og tar imot Jesu fullkomne frelsesverk for sin egen del, og blir et Guds barn av nåde.

Fortsett å lese «Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!»

Jesu blod – grunnen til rettferdigjørelsen innfor Gud

Rettferdiggjørelse – Jesu frelsesverk for oss, som vår stedfortreder
Et uttrykk for rettferdiggjørelse er at Gud tilregner oss hele Jesu Kristi fullkomne frelsesverk på Golgata ved hans stedfortredende død i vårt sted. Når vi hører evangeliet og tar i mot det gode budskapet om evig liv på Frelseren Jesus Kristus, virker Gud troen og gir den Hellige Ånd i våre hjerter.

Les mer på side 2!

Andakt over Hebr. 10: 19-22: Frimodighet til å gå inn i helligdommen ved Jesu blod (17 min.)

Lytt til tale over Hebr 10:19-22 (17 min.)

Andakt: «Jesus har med sitt blod åpnet veien inn til helligdommen»

I Jesu blod har vi som kristne og Guds barn frimodighet til å gå inn i helligdommen

Tekst:

«Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød. Og vi har en stor prest over Guds hus. Så la oss da tre fram med sannferdig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset fra en ond samvittighet og med legemet badet i rent vann», Hebr 10:19-20.

Fortsett å lese «Andakt: «Jesus har med sitt blod åpnet veien inn til helligdommen»»

Andakt: Min sjel, lov Herren! (21. min.)

Tekst: Salm. 103: 1-4:

  • «Av David. Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn!

    Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger! Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer. Han som forløser ditt liv fra graven, som kroner deg med miskunnhet og barmhjertighet».

Lytt til andakt over Salme 103:1-4 (21 min.)

Andakt over Salme 103:1-4 (ikke samme som lydfilen)

David oppmuntrer her både sin egen, men også vår sjel til å lovprise Herren. Med dette vil David si til deg og meg: La din lovprisning komme fra hjertet, og ikke bare fra munnen. La  din lovprisning være ekte, noe som du gjør innfor Herren, og ikke for å bli lagt merke til av menneskene.

Vårt hjerte er det rette sted hvor  vår gudstjeneste først og fremst skal skje. For Herren sier: «Min sønn! Gi meg ditt hjerte, og la dine øyne ha lyst til mine veier!», Ord 23:26. Vi leser dessuten i 5Mos 6:5: «Og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt«. Dette kaller Jesus for det største og det første budet (Matt 22:38). 

Hva skal vi takke Herren for?
Egentlig har vi utrolig mye å være takknemlige for. Men tross det er det slettes ikke så sikkert at vi legger merke til hva det er som vi spesielt bør takke Herren for. For i vår velstandstid har jo de fleste  av oss stort sett alt som vi trenger i vårt daglige liv. Og dermed kan det være vanskelig for oss å se at også slikt er timelige velsignelser fra Herrens hånd, selv om vi også ber i Fader-vår bønnen: «Gi oss i dag vårt daglige brød«. Derfor får vi oppmuntre vår sjel til å love Herren, også for slike velsignelser. Egentlig er det ikke noe av alt det som vi har, som ikke er velsignelser fra Gud. «For all god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far«, Jak 1:17. Så for at vi skal kunne oppdage dette, bør vi be: «Herre, åpne du mine øyne, slik at jeg skal kunne se hvor rik jeg er. Gi du meg et takknemlig hjerte, slik at også jeg skal kunne takke deg, slik som David gjør i Salme 103. For du alene fortjener vår lovprisning!»

Hva takket David for?
David hadde fått sine øyne åpnet til å se Herrens velgjerninger, både timelige og åndelige. Selv om David hadde fått tjene og følge Herren helt fra sin ungdoms av, hadde ikke han heller alltid lyktes å adlyde Herrens Ord eller å leve etter Guds vilje. For også han falt i mange synder, ja til og med i grove synder slik som mord og hor. Innerst inne innså nok David at hans onde gjerninger var synd mot Gud. Men tross det, forsøkte han å skjule sine synder så godt han kunne, også innfor Gud. Han verken ønsket eller våget å være ærlig og åpen innfor Gud, men flyktet fra hans åsyn. Men David ble slettes ikke lykkelig av det , slik han selv bekjenner: «Da jeg tidde, ble mine ben tæret bort, idet jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som i sommerens tørke»,  Sal 32:3-4.

Men selv om David flyktet fra Herren, forlot ikke Herren ham. Herren sendte sin tjener Natan til David, og til sist innså David sitt dype syndefall og ber Gud om tilgivelse for sine synder: «Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren! – Og du tok bort min syndeskyld«,  Sal 32:5. Og på Herrens befaling forkynner Natan til den angrende David: «Så har også Herren tatt bort din synd. Du skal ikke dø«, 2Sam 12:13. Så derfor lovpriser David Herren for syndenes forlatelse når han sier: «Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger! Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer.

Selv om Natan forkynte syndenes forlatelse for David, var det tross alt Herren som tilgav ham hans synd. Og det gjør han ene og alene på grunn av Jesu forsoningsverk på Golgata, slik apostelen Peter vitner at det ikke finnes noen annen frelser enn Jesus: «Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved«, Apg 4:12. Og Paulus sier: «I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom», Ef 1:7. 

Så lenge vi som kristne lever her på jord, har vi daglig behov for Guds nåde og syndenes forlatelse. Derfor får også vi bekjenne: «Herrens miskunn er det at det ikke er forbi med oss. Hans barmhjertighet har ennå ikke tatt slutt. Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor», Klag 3:22-23. Når David omtaler Guds nådes storhet, sier han:  Han… «som kroner deg med miskunnhet og barmhjertighet».

Og for Guds nåde, for syndenes forlatelse og for løfte om et evig liv, får også vi av hjertet lovprise Herren og si med David: «Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn!«

Amen!

Henry Baardsen,
Alta

 

 

 

 

 

 

Ny Quicksilver gummibåt til vår Nord West 740

Da vi i 2010 kjøpte vår Nord West 740, fulgte det med en Silver 270 gummibåt. Den var ganske gammel allerede da, så jeg tipper at den kan være fra begynnelsen av 2000-tallet. Og gummibåter er jo egentlig «ferskvare» og bør byttes ut når de ikke lenger holder godt på lufta. 

Slik så vår gamle gummibåt ut. Etter hvert holdt den dårlig på lufta, og måtte pumpes både titt og ofte.

Fortsett å lese «Ny Quicksilver gummibåt til vår Nord West 740»

Reformasjonens fjerde prinsipp: «Skriften alene»

Luther bygde sin reformasjon på fem viktige bibelske utsagn. De fem prinsippene var: 1. «Ved tro alene», 2. «Ved nåden alene», 3. «I Kristus alene», 4. «Skriften alene» og 5. «All ære tilhører Gud alene». 

Denne gangen skal jeg ta for meg skriftprinsippet «Skriften alene».

Paven og de romerske biskopenes læreutsagn ble likestilt med Skriften
Også innen den katolske kirke på Luthers samtid var Skriften, eller Guds Ord, viktig. Men for dem var læreutsagn av paven like bindende som Skriften, Jesu og apostlenes lærdommer, særlig når han «taler ex cathedra», dvs. i kraft av sin øverste apostoliske myndighet. Og det som han eller en av de romerske biskoper bestemmer, må fastholdes av hele den romerske Kirken. For når paven eller hans biskoper taler i kraft av sin øverste apostoliske myndighet, så er de ufeilbarlige. Slik var det på Luthers tid, og slik er det fortsatt i dag i 2019, t.o.m. innen den norske katolske kirke. Så derfor skjønner man at man innen den katolske kirke kan bekjenne, slik Luther lærte, Skriften alene. Men man vil nok heller ha Skriften pluss Tradisjonen og Skriften pluss bindende læreutsagn av Paven og hans biskoper.

Les mer: Den Norske Kirkes Kirkemøtes flertallsvedtak gjør deler av Skriften ugyldig

Fortsett å lese «Reformasjonens fjerde prinsipp: «Skriften alene»»

Jesu gjenkomst nærmer seg. Er du rede til å møte ham?

Jesus Kristi kommer snart tilbake. Er du en av de som venter på hans komme, er du likegyldig til saken eller frykter du den dagen?      

Oversikt over bibelsteder som taler om Jesu gjenkomst:

 

Da Jesus fortalte sine disipler at han skulle forlate dem for å fare opp til Faderen, fylte uro og bekymringer deres hjerte. De hadde fulgt ham i ca. 3,5 år, og hadde blitt tett knyttet til ham.

Fortsett å lese «Jesu gjenkomst nærmer seg. Er du rede til å møte ham?»

Andakt: Reformasjonsdagen – Rettferdiggjort av tro alene

Tekst: Rom 1:16-17: 

  • «For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve«. 

Andakt på Luthers reformasjonsdag. Hvordan ble delaktig av frelsens evangelium. Lengde: 26 min.

Andakt: Reformasjonen viser oss «Troens grunn»

Tema: Troens grunn

Tekst: Rom 1:16-17
”For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve”, Rom 1:16-17.

  • Les andakt over de fem reformatoriske prinsippene!

Fortsett å lese «Andakt: Reformasjonen viser oss «Troens grunn»»

Interessant foredrag om hvordan ideen om «Tusenårsriket» oppstod, og om tusenårsriket som ble forsøkt opprettet i Tyskland på Luthers tid i 1534

Andre sider med samme tema:

I min ungdom hørte man nesten bare Jehovas Vitner som snakket om et fremtidig tusenårsrike her på jord. Men  i løpet av den siste tiden har det blitt mer og mer vanlig at man innen flere og flere norske kristne menigheter åpent lærer om et framtidig jordisk tusenårsrike, men dog ikke slik som Jehovas vitner lærer. Dette gjelder også innen de større norske lutherske menigheter, noe man nå og da får bekreftet når man lytter til deres mest kjente radiopastorer. Men også gjennom noen forkynnere som reiser for Ordet og Israel.

Sist uke leste jeg et interessant skriv om temaet, et foredrag som ble holdt ved den Lutherske Bekjennelseskirkens kirkemøte i 2019 av professor Keith Wessel. Jeg skal forsøke å gjengi litt av innholdet.

Fortsett å lese «Interessant foredrag om hvordan ideen om «Tusenårsriket» oppstod, og om tusenårsriket som ble forsøkt opprettet i Tyskland på Luthers tid i 1534»

Læra om hemmelig bortrykkelse av menigheten gir grunn til bekymring

Andre sider med samme tema:

Læra om bortrykkelsen av kristne før Antikrist åpenbarer seg og før trengselstiden begynner, mangler bibelsk forankring, og gir etter min vurdering grunn til  bekymring 

Fortsett å lese «Læra om hemmelig bortrykkelse av menigheten gir grunn til bekymring»

Skikkelig langturstesting av sjøenenskapene til vår lille «sportsbåt» – en AL320

Tilbake til: «Feriestedet vårt i Eugmo i Finland»

I 2005 kjøpte jeg en liten, men svært sjødyktig plastbåt, en AL320. Med den har jeg tatt svært mange fine sjøturer i Alta og omegn, og etter hvert i Larsmo skjærgård med omegn. Av personlig sikkerhetsutstyr har jeg Standard Horizon VHF, Fist Find personlig nødpeilesender som er koblet opp mot Hovedredningssentralen, redningsvest, overlevelsesdrakt og mobiltelefon med Navionics sjøkart og RS Safe Trs som kan brukes enten bare i Kun sporing-modus eller i Seilingsplan-modus.

Ovenfor kan man se AL320 med forsterket hekk  slik at den er klar for nye og tøffe ekspedisjoner under relativt krevende forhold.

Fortsett å lese «Skikkelig langturstesting av sjøenenskapene til vår lille «sportsbåt» – en AL320»

Se hva du gjør! Du trør rett på en huggorm!

Vi har hatt anledning til å besøke Paula, Gustav, Ada og Edvind noen ganger her i Hokksund. Spesielt her oppe hvor de bor, er det et flott turterreng med mange turløyper. For oss som er ukjente for hva man kan støte på under en spasertur, kan man noen ganger få en skrekkopplevelse, slik det skjedde med Gun og meg for noen dager siden. Vi spaserte på en tursti rundt en innsjø som heter Lauvtjern,  et vakkert vann som for oss kan påminne om noen av de mange vakre innsjøene i Larsmo. Jeg gikk ved siden av Gun, og ante fred og ingen fare. Plutselig roper Gun så høyt hun klarte: «Se, du trår på en orm!

Fortsett å lese «Se hva du gjør! Du trør rett på en huggorm!»

På tur fra Harakollsvingen 45 og opp til Lauvtjern (en vakker innsjø)

En vakker og solfylt septemberdag var Paula, Ada, Edvind, Gun og jeg ute på tur ute i skog og mark. Spesielt fra stedet hvor de bor, i Harakollsvingen 45, er flere stier som man kan gå, for der er det et flott turterreng med mange turløyper. Men for alle som ønsker seg på tur i dette turområdet, er det en stor fordel å ha alminnelig god grunntrening. Men har man ikke det, er det ingen grunn til å fortvile. For det går ikke mange ukene før formen er på topp, og i alle fall legg og lårmusklene. For bratt er det å gå opp, og litt bratt er det å komme ned, i alle fall om man ikke følger de oppmerkede løypene.

Nedenfor kan man se noen bilder som jeg har tatt oppe ved vakre Lauvtjern som ligger ovenfor Harakollåsen i Hokksund.

Fortsett å lese «På tur fra Harakollsvingen 45 og opp til Lauvtjern (en vakker innsjø)»

Harakollsvingen 45, Hokksund er nå solgt

Vår eldste sønn Gustav, hans fru Paula og barna deres flyttet til Hokksund i Buskerud for litt over tre år siden. De har trivdes utrolig godt der. Siden det er mange som bor i nabolaget som har barn i samme alder som dem, møter de dem ofte enten på en av de fine lekeplassene, i barnehagen, på vei til eller fra skolen eller på nærbutikken. Og det er jo fine arenaer til å bli kjent med sine naboer på.

Fortsett å lese «Harakollsvingen 45, Hokksund er nå solgt»

«Tre alens læra» drøftes på predikantmøtet i Alkkula i 1875, og avvises som ubibelsk av Raattamaa og av møtet

Tre-alens læra
Dessuten drøftet de (på det store nordiske predikantmøtet) det som man i ettertid har kalt for «tre-alens læra om Gud». Man må vel kunne si det slik at denne lære mest sannsynlig var opphavet til et eksklusivt menighetssyn som særlig sterkt kom til syne på 1900-tallet, særlig innen to av de store læstadianske retningene, og som i store trekk går ut på følgende:

  1. Gud virker ikke gjennom det leste Guds Ord, Bibelen, men bare gjennom det forkynte Guds Ord (Bibelen ringeaktes, sammenlignet med det forkynte Guds Ord).
  2. Man kan ikke møte Gud eller bli frelst utenom gjennom den læstadianske menighet.
  3. Den Hellige Ånds virkefelt er begrenset til å gjelde bare innenfor den læstadianske menighets område (ved det forkynte ord og ved det almene presteskap).

Eksklusivt syn på Guds rike og på sin menighet – også innen læstadianismen

Et eksklusivt menighetssyn innebærer at man ser på sin egen menighet som «den eneste sanne Guds menighet her på jord». De som ikke tilhører deres menighet, blir ikke holdt for å være sanne kristne, men anses å stå utenfor Guds rike. Egentlig kan et slikt syn klassifiseres som et sekterisk menighetssyn, siden man da tror at de rette og  levende kristne er bare «vi og ingen andre«. Derfor bør enhver sunn kristen menighet vokte seg for slikt, og ikke gi rom for et slikt ubibelsk menighetssyn.

Fortsett å lese «Eksklusivt syn på Guds rike og på sin menighet – også innen læstadianismen»

Hva er egentlig Guds rike, og hvordan bør det ledes? Mange usunne krefter vil rive det til seg og volde skade for Guds rikes sak


I Bibelen finnes det flere synonymer for Guds rike, bl.a. himlenes rike, Mitt (Jesu) rike og Jesu Krist rike. Ifølge Bibelen er det ingen andre enn Jesu selv som skal få regjere som Herre i dette Guds rike. Men i praksis finnes det så mange andre som vil være stor, og innta Jesu plass. Blant annet maktmennesker og sterke grupperinger som gjerne vil rive Guds rike til seg, og som ikke vil slippe andre inn. Slikt advarer Jesus og apostlene for!

Fortsett å lese «Hva er egentlig Guds rike, og hvordan bør det ledes? Mange usunne krefter vil rive det til seg og volde skade for Guds rikes sak»

Grensen mellom Guds rike og verdens rike

Å være et menneske, handler om identitet. I snever betydning handler det om hvem vi egentlig er og hvem vi tilhører. Vi har alle våre ID-kort med helt unike personnummer, som det kun finnes ett eksemplar av i hele verden. Så unike og individuelle er enhver av oss. Slik sett skiller vi oss fra alle andre mennesker i verden. Men identitet handler også om tilhørighet, hvem vi føler oss ett med, hvilke gruppe vi vil tilhøre, men også om hvem våre omgivelser identifiserer oss med. Vi blir likesom plassert i ulike grupper. Slik er det for oss alle! Som kristne har vi vår aller dypeste identitet i at vi er skapt i Guds bilde, at vi er Guds barn og at vi hører Herren til. Større åndelig rikdom og velsignelse finnes ikke! Og som Guds barn tilhører vi retten til å tilhøre Guds rike, som er vårt rette åndelige hjem.

Fortsett å lese «Grensen mellom Guds rike og verdens rike»

På sjøen med barnebarnet og båtkompisen Joel på 3 år

Joel, 2 år og 10 måneder

På denne videoen er Joel bare 2 år og 10 måneder. Han ville så gjerne at vi to skulle dra ut på båttur, men denne gangen ble det bare «øvelseskjøring» i Alta Båthavn. Det var nok artig for han, men han ble allikevel ikke fornøyd med det. Derfor ba Joel om at vi to skulle på båttur, så det kunne jeg jo ikke nekte, selv om det var i midten av desember med mørketid og vinter. Og trivdes, det gjorde han virkelig. Og det gav mersmak for barnebarnet vårt!

Fortsett å lese «På sjøen med barnebarnet og båtkompisen Joel på 3 år»