http://www.hbardsen.com

Hva var «det nye» som Maria hadde fått  av Brandell, og som hun gav videre til Læstadius?

Hva var det spesielle med Brandells forkynnelse som Læstadius ikke hadde? Og hva var det samepiken Maria hadde blitt lært av ham, og som hun senere kunne formidle videre til prost Læstadius? Hadde det kanskje noe noe med «nådens orden» å gjøre, noe som inntil Læstadius’ møte med Maria hadde vært skjult for ham?  For siden Læstadius senere uttalte at Maria hadde en dypere innsikt og erfaring i «nådens orden» enn det som han hadde, så var dette noe som hun mest sannsynlig hadde fått gjennom pastor Brandell, hans forkynnelse og han personlige sjelesorgveiledning .

Læstadius-forskerne Seppo Lohi og Erik Bäcksbacka nevner Kristi forsoning som «det nye»

  • Hans (Læstadius før 1844) prekener inneholdt ikke noe om Kristi forsoningsverk. «Men samepiken har sannsynligvis snakket  til Læstadius om Guds verk på korset og om den ufortjente nåde i Kristus, det som man  får del i ved troen. Talen om forsoningen var noe nytt for Læstadius».
  • Erik Bäcksbacka hadde allerede ett år tidligere kommet til den samme konklusjon når det gjaldt forsoningen: «Når det gjelder hva samtalen mellom de to (Maria og Læstadius) gikk ut på, så er det ikke lett å si noe sikkert om det. Men ut fra det som Læstadius selv senere har skrevet og sagt, kan man anta at det hadde noe med forsoningen å gjøre. Det var jo også det (temaet) som han (Læstadius) behandler i Dårhushjonet».

Og dette virker de å ha helt rett i. For på det svenske riksarkivets side om Pehr Brandell, kan vi lese en uttalelse fra de gamle kristne i Nora menighet om hva som var det spesielle og «det nye» i hans forkynnelse. Og dette kan også bekrefte at «forsoningen»  og «gjenfødelsen» nettopp var «det nye» som tidligere ikke hadde vært en del av Læstadius’ prekener, men som han fikk del i og personlig erfaring med nettopp gjennom møtet med samepiken Maria den 1. januar 1844.  For i riksarkivets skriv om prosten Pehr Brandell, kan vi lese:

  • «Gamla församlingsbor sade, att de förut aldrig hört predikas om försoningen i Kristus eller nya födelsen«.

Altså viser dette viktige funn at «forsoningen» og «gjenfødelsen» var de helt avgjørende elementer i «nådens orden» som Læstadius helt inntil sitt møte med  Maria ikke hatt innsikt i. Og siden dette var borte både fra prost Grape som hovedsakelig forkynte evangeliet, og fra hans etterfølger Læstadius som bare forkynte loven, så bar ingen av deres forkynnelse frukt, selv om de tilsammen forkynte og underviste i flere tiår. Men først etter at Læstadius – gjennom sin «åndelige jordmor» Maria, hun som var et sendebud i Kristi sted og som hjalp Læstadius til å bli forsont med Gud – begynte hans prekener og hans arbeid å bære velsignede frukter, slik at det kunne bli vekkelse. For da fikk hans prekener en  «høyere farge», slik han selv uttrykker det. Men dette kunne ikke skje før han selv personlig hadde fått del i Kristi forsoning og fått del i gjenfødelsens under. For det var jo Maria som ledet han til en levende tro ved «evangeliet», slik Raattamaa uttrykte seg: «at han får tro sine synder forlatt slik som han er». Og ved troen ble Læstadius et Guds barn , og han fikk også den Hellige Ånd, slik at han fra da av kunne forkynne med Åndens kraft slik Raattamaa uttrykker det.

Slik det var for Læstadius før hans møte med Maria, forkynte han og lærte han grundig om den første del i «nådens orden», nemlig om boten og angeren. Men siden han manglet den midterste og viktigste delen – den som er Guds og Kristi verk alene helt uavhengig av oss – så ble det ingen resultater av hans strenge lovforkynnelse. For ingen kunne jo bli frelst ved et halvt Guds Ord. Og dermed virket heller ikke hans strenge loviske prekener og hans mange advarsler til noen helliggjørelse, verken innfor Gud eller blant menneskene, selv etter 18 års intensiv undervisning og alle hans prekener i Karesuvando. I alle fall ikke til annet enn det som angikk de aller groveste syndene, slikt som de selv til en viss grad klarte å avstå fra, i frykt for å ble avslørt eller for straffens skyld.

Helliggjørelse er først å fremst Kristi verk gjennom oss og det er noe Peter kaller for Åndens helliggjørelse. Så uten at Kristus virkelig ved troen får bo i våre hjerter og uten at vi virkelig er gjenfødt – det vil si at den Hellige Ånd får lede oss og gi oss kraft til å leve i samsvar med Guds Ord og etter Guds vilje – så kan vi ikke bære  noen frukt som behager Gud. Og derfor kan vi trygt konkludere med  at alt fra A til Å er og må få være Guds verk. Ja alt som hører til «nådens orden» er ene og alene Guds verk.  For det er jo han som vekker oss opp ved sin hellige og krevende lov, og det er han som virker anger over våre egne synder. Og han skaper også lengselen etter Gud, en lengsel som virker til omvendelse, og som ingen angrer. Dessuten er det alene han som kan gi oss et nytt hjerte og et nytt sinn. Derfor må han få begynne en god gjerning i oss, han må få oppholder og bevarer troen i oss, og han er den som alene kan fullføre sitt eget verk i oss inntil Jesu Kristi dag. Og da tilhører all lov, pris og takk Gud alene!


Prest og vekkelsespredikant Pehr Brandell

På siden «Lars Levi Læstadius’ møte med samepiken Maria» fortelles det litt om hvordan hun ved presten og vekkelsespredikanten Pehr Brandell hadde blitt løst fra sine tvil og fikk del i den levende tro. Dessuten hadde hun av Brandell – både gjennom hans undervisning, men mest gjennom hennes egen personlige erfaring – fått god kjennskap til «nådens orden». Det var samepiken Maria som ledet prosten Læstadius fra en død tro og til en levende tro, og som indirekte bidro til den læstadianske vekkelsens spredning.  Dette var Læstadius selv utrolig takknemlig for. Og siden Læstadius så positivt omtaler henne som en sann og erfaren kristen, men samtidig også minnes «de kristne» (nyleserne) i Åsele med stor glede, kan det være interessant å se litt nærmere på hvem presten og vekkelsespredikanten Pehr Brandell – han som spredde nylesernes kristendom til tusenvis av mennesker – egentlig er og hva han stod for.

Pehr Brandell var født 1.1.1789 i Portsnäs by, i Piteå socken, og døde 4.5.1841 i Ullånger. Hans  barndomshjem var preget av de «norrlänske gammelläseriet, med alvorlig krav når det gjaldt bot og helliggjørelse. Disse ble holdt for å være loviske (Rörelsen – nyläseriet – var en protest mot gammalläseriet, som präglades av en lagisk anda). 

Under sin studietid mistet han noe av sin trosvisshet og sin frimodighet i troen. Men etter å opplevd en ny religiøs krise, fikk han senere oppleve en indre frihet, noe som mer helt og på nytt til å forstå og å leve av Guds nåde i Kristus. Gammellesernes krav om bot og helliggjørelse ble forent hos Brandell – slik det vanligvis var med nyleserne – med herrnhutisk frelsesvisshet, frimodighet og glede. Hans syn og fromhetsliv ble nesten totalt preger av nyleserne, noe som han helt sikkert var kjent med helt fra begynnelsen av 1800-tallet.

I 1817 begynte han som vekkelsespredikant, og ble sammenlignet i klasse med Læstadius. Hans forkynnelse var preget av stort alvor, rik erfaring og omfattende bibelkunnskap, og trengte gjennom marg og ben. Og kirken var nesten hver søndag fylt til siste plass, selv om det var sitteplasser til 2000 i den. For de kom fra vide områder for å få høre på hans forkynnelse og for å få sjelesorg av ham. Brandell var en særlig god forkynner, og han kunne forkynne en hel time. Men han forberedte og skrev aldri ned sine taler, derfor finnes det dessverre ikke noe arkiv for hans taler.


Hva var «det nye» som Maria hadde fått  av Brandell, og som hun gav videre til Læstadius?
Hva var det spesielle med Brandells forkynnelse? Hva var det Samepiken Maria hadde blitt lært av ham, og som hun kunne formidle videre til prost Læstadius? Var det kanskje noe noe med «nådens orden» som inntil Læstadius’ møte med Maria hadde vært skjult?  For siden Læstadius uttalte at Maria hadde en dypere innsikt og erfaring med «nådens orden», så var dette noe som hun ment sannsynlig hadde fått fra Brandell.

Læstadius-forskerne Seppo Lohi og Erik Bächsbacka nevner Kristi forsoning som «det nye»

  • Seppo Lohi: Hans (Læstadius før 1844) prekener inneholdt ikke noe om Kristi forsoningsverk. «Men samepiken har sannsynligvis snakket  til Læstadius om Guds verk på korset og om den ufortjente nåde i Kristus, det som man  får del i ved troen. Talen om forsoningen var noe nytt for Læstadius».
  • Seppo Lohi: Erik Bäcksbacka hadde allerede ett år tidligere kommet til den samme konklusjon når det gjaldt forsoningen: «Når det gjelder hva samtalen mellom de to (Maria og Læstadius) gikk ut på, så er det ikke lett å si noe sikkert om det. Men ut fra det som Læstadius selv senere har skrevet og sagt, kan man anta at det hadde noe med forsoningen å gjøre. Det var jo også det (temaet) som han (Læstadius) behandler i Dårhushjonet», og som Erik Bäcksbacka skrev innledningen til.

Og dette virker de å ha helt rett i! For på det svenske riksarkivets side om Pehr Brandell kan vi lese om en uttalelse fra de gamle kristne i Nora menighet som fullt ut bekrefter at «forsoningen» og «gjenfødelsen» nettopp var «det nye» som tidligere ikke hadde vært en del av Læstadius’ prekener (slik også Seppo Lohi skriver), men som han fikk del i og personlig erfaring med nettopp gjennom møtet med samepiken Maria den 1. januar 1844.  For i riksarkivets skriv om prosten Pehr Brandell, kan vi lese:

  • «Gamla församlingsbor sade, att de förut aldrig hört predikas om försoningen i Kristus eller nya födelsen«.

Videre skriver Seppo Lohi om Brandells forkynnelse:
«Under en tid når den kristne forkynnelse var overfladisk, lød det fra hans forkynnelse en dypere grunnklang om synd, nåde og forsoning. Store skarer av til tilhørere strømmet til kirken (med 2000 sitteplasser) for å søke trøst og hjelp ut av sin åndelige nød» (Seppo Lohi 2000, 200). Det samme hadde også samepiken Maria  gjort, og hun ble ikke skuffet. Og senere var det hennes tur med sin trøst og hjelp å veilede prosten Lars Levi Læstadius ut av en tilsvarende  åndelig nød.

Altså viser dette viktige funnet at «forsoningen» og «gjenfødelsen» var de helt avgjørende element i «nådens orden» som Læstadius helt inntil sitt møte med  Maria ikke hatt innsikt i. Og siden dette var borte både fra prost Grape som hovedsakelig forkynte evangeliet, og fra hans etterfølger Læstadius som bare forkynte loven, så bar ingen av deres forkynnelse frukt, selv om de tilsammen forkynte i flere tiår (Seppo Lohi 2000, 203).

«Ifølge Thulin var Læstadius’ forkynnelse før han møtte samepiken Maria noen rett forkynnelse av loven slik at det kunne virke til oppvekkelse, men var heller slik at menneskene skulle forbedre deres ytre liv. Følgen var, ifølge Thulin, at forkynnelsen var fattig, men moraliserende. Og siktemålet med forkynnelsen var ikke at den skulle vekke syndseerkjennelse, og heller ikke at den skulle føre til vekkelse (Seppo Lohi 2000, 204).

Men først etter at Læstadius – gjennom sin «åndelige jordmor» Maria, hun som var et sendebud i Kristi sted og som hjalp Læstadius til å bli forsont med Gud, begynte hans prekener og hans arbeid å bære velsignede frukter. For da fikk hans prekener en  «høyere farge», slik han selv uttrykker det. Men dette kunne ikke skje før han selv hadde fått del i Kristi forsoning og fått del i gjenfødelsens under. For Maris ledet han til en levende tro, slik Raattamaa uttrykte seg: «at han får tro sine synder forlatt slik som han er». Og ved troen ble Læstadius et Guds barn , og han fikk også den Hellige Ånd, slik at fra da av kunne forkynne med kraft slik Raattamaa uttrykker det.

Slik det var for Læstadius før hans møte med Maria, forkynte han og lærte han grundig om den første del i «nådens orden», nemlig om boten og angeren. Men siden han manglet den midterste og viktigste del, den som er Guds og Kristi verk alene helt uavhengig av oss, så ble det ingen resultat av hans strenge lovforkynnelse. For ingen ble frelst ved et halvt Guds Ord. Og dermed bar heller ikke hans strenge formaninger til helliggjørelse noen frukter, verken innfor Gud eller blant menneskene, selv etter 18 års forkynnelse i Karesuvando. I alle fall ikke annet enn det som angikk de aller groveste syndene, slikt som de avstod fra i frykt for å ble avslørt eller for straffens skyld. For helliggjørelse er først å fremst Kristi verk gjennom oss og det er noe Peter kaller for åndens helliggjørelse. Så uten at Kristus virkelig ikke bor i hjerter og man ikke er gjenfødt – det vil si at den Hellige Ånd får lede oss, så kan vi i alle fall ikke bære  noen frukt som behager Gud. Og slik sett kan vi si at alt fra A til Å er Guds verk. Ja alt som hører til «nådens orden» er ene og alene Guds verk.  Han vekker oss opp ved sin lov, og virker anger over våre synder. Han skaper lengsel etter Gud, som virker til omvendelse. Det er han som gir oss et nytt hjerte og et nytt sinn. Det er han som begynner en god gjerning i oss, han oppholder og bevarer oss, og han fullfører sitt eget verk inntil Jesu Kristi dag.


Hvorfor er flere viktige hendelser i Læstadius’ liv og i læstadianismens historie så uklare?

Ulike syn på når og hvor Læstadius ble gjenfødt
På siden «Lars Levi Læstadius’ møte med samepiken Maria», kommer det fram at de ulike Læstadius-forskerne ikke klarer å bli enige når det gjelder verken datoen eller stedet hvor Læstadius fikk oppleve sin gjenfødelse. De fleste er av den oppfatning at dette skjedde i Læstadius’ møte med samepiken Maria – eller Milla Clemensdotter, som hun hette. Og datoen for når dette møte skjedde,  var 1. januar 1844, et møte som Læstadius selv satte en utrolig pris på. For det møtet ville han aldri glemme så lenge som han levde.  

I Åsele fikk Læstadius møte Maria, hun som hadde personlig erfaring og god innsikt i «nådens orden». Hun hadde selv blitt løst fra sine tvil ved presten Brandell, og hadde kommet til en levende tro. Nå var det hennes tur til å hjelpe presten Læstadius. For nå befant han seg nettopp der hvor Maria tidligere hadde vært, og hun hadde derfor både innsikt og erfaringer til å veilede prosten til fred med Gud. Nå fikk han oppleve den samme «nådens orden» som også Maria hadde fått oppleve. Og ved hjelp av Maria, opplevde «den oppvakte presten» å bli «benådet» av Gud. 

Så langt er alle Læstadius-forskere enige. Men så er det en del av dem som mener at selve gjenfødelsen ikke skjedde den 1. januar i Åsele, men derimot den 10. januar 1844 på Læstadius’ bursdag i Lycksele. Og det er kanskje ikke så underlig at de har kommet fram til den konklusjonen, siden dette er noe som Læstadius selv også har skrevet, ikke mindre enn to ganger. De som mener at datoen for gjenfødelsen var den 10.1., heller stort sett til den oppfatning at han i sitt møte med Maria bare fikk kjenne «en himmelsk forsmak», en sterk opplevelse eller et «nådetegn». Andre igjen mener at selve gjenfødelsen skjedde den 1.1.1844 i Åsele, og at han dessuten den 10.1.1844 – på hans egen bursdag – hadde ennå en til sterk opplevelse. Og en del mener at Læstadius selv mintes feil, slik at han i sine egne skriv blandet de to datoene med hverandre.

Ja sannelig, hva skal da vi legfolk tenke og mene, siden de som er profesjonelle forskere og som virkelig har gjort sitt ytterste for å vurdere rett, trekker ulike konklusjoner.

Slik jeg tenker, kan det kanskje være at det er Gud som har latt slikt skje, særlig for at vi som tilhøre den læstadianske vekkelse ikke skal begynne «å avgude» personen Læstadius. Selv om han selv påstod at enhver som er gjenfødt, også må minnes sin «fødselsdag» og sitt «fødested», så tydet dette på at også Læstadius bare var et vanlig menneske, underlagt samme skrøpelighet som alle vi andre. 


Hva var det egentlig som skjedde under møtet med Maria?
Heller ikke dette er mulig å si helt med sikkerhet. Eneste kilde for å finne svar på det, er hva Læstadius selv og hans nærmeste medarbeider Johan Raattamaa har skrevet. At det var et mektig møte, er det vel ingen tvil om. For det endret i alle fall hele hans liv. Hans gudsbilde ble totalt forandret, og han fikk selv del i «nådens orden», noe han tidligere bare hadde hatt en teoretisk og en begrenset innsikt i. Men nå fikk han virkelig oppleve et avgjørende vendepunkt i sitt trosliv. Etter at samepiken Maria hadde hørt Læstadius’ alterpreken, åpnet hun hele sitt hjerte for ham. Når hun fortalte om sitt liv og sin lange vei fra syndens nød til fred med Gud, gjorde det et dypt inntrykk på prosten. Han kjente seg igjen i hele hennes fortelling. Og de fikk begge stor tillit til hverandre. Læstadius tenkte: Nå ser jeg veien som fører til livet. Og han fortsetter: Nå begynner det å lysne også for meg, og jeg fikk kjenne  en forsmak på himmelens glede. Og prosten forteller senere: Når jeg kom til min egen forsamling i Karesuvando, fikk mine prekener «en høyere farge».

Men skjedde det noe mer under dette møtet? Og i tilfelle, hva skjedde? Var det snakk om et formelt skriftemål i form av syndsbekjennelse og tilsigelse av syndenes forlatelse, slik prosten Brandell tidligere hadde løst Maria fra  hennes tvil? Det vet man ikke med sikkerhet. Men en viss pekepinn får man tross alt av det som Læstadius’ nærmeste medarbeider Johan Raattamaa skriver, og det er egentlig nok:

  • «Han (Læstadius) levde som et sorgløst menneske helt til ett av hans barn døde og til hans selv ble syk. Det var da som han oppdaget at han ikke var ferdig til å dø. Og da opplevde han sorg på grunn av sine egne synder. Det var da han begynte å søke etter saligheten/frelsen. Men selv forstod han ikke det, før han møtte samepiken Maria. Hun sa til han at han får tro sine synder forlatt slik som han er. Og det førte til at han fikk fred ved troen på Jesus. Og så begynte han å forkynne med Åndens kraft».

Før møtet med Maria, var Læstadius et sorgløst menneske, på tross av at han hadde vært prest i 18 år og forkynt Guds Ord for andre, til og med med stor nidkjærhet.  Han hadde ikke selv kommet til forsoning med Gud, og eide heller ikke fred i sitt hjerte. Derfor var han ikke ferdig for å dø, dersom døden skulle komme. Men Gud hadde nå fått virke sorg i hans samvittighet, og hans utilgitte synder anklaget ham. Dessuten hadde Gud fått begynne å virke en lengsel  inne i hans kjerte, en lengsel etter å få del i Kristi forsoning, slik at han skulle få del i frelsen og kunne bli et Guds barn. Og i møtet med Maria forkynte hun muligens – slik Raattamaa  uttrykker det – at han får tro sine synder forlatt slik som han er. 

Og Seppo Lohi sammenfatter det som Maria talte til Læstadius slik: «Det som samepiken talte til ham, var (Guds) evangelium (Seppo Lohi 2000).

Kanskje man også kan si,  ut fra det som Læstadius selv sier om at Maria, hun som  hadde en slik innsikt i «nådens orden» som han selv ikke hadde: Siden «nådens orden» inneholder alt som behøves for å veilede en angrende synder fra syndens nød til fred med Gud, inneholder det også kjernebudskapet i hele den kristne forkynnelse, nemlig  Kristi soningsverk på Golgata og hvordan en synder personlig skal kunne bli forsonet med Gud. For det var nok nettopp denne delen av «nådens orden» som til nå hadde vært skjult for Læstadius, og som han ikke hadde noen personlig erfaring i.

Men nå – i sitt møte med Maria –  fikk han motta alt dette som forsoningen i Jesus Kristus gir.  Så dermed fikk han også del i frelsen, og i alt som hørte til den. Slik ble evangeliet en Guds kraft til frelse også for prosten Læstadius,  ved den frelsende tro som Gud gav i hans hjerte. Og dette Guds evangelium styrket ham til å tro ordene om syndenes forlatelse, slik Raattamaa uttrykker det: «at han han får tro sine synder forlatt». Så dermed fikk han også motta Kristi fred i sin samvittighet vad troen på Jesus, slik Raattamaa uttrykker det. Og siden han nå hadde fått bli et Guds barn, fått del i nåden og troen, fått del i syndenes forlatelse, gav også Gud sin egen Hellige Ånd i hans hjerte, slik at også hans forkynnelse fikk en «høyere farge», eller som Raattamaa sier: «Og så begynte han å forkynne med Åndens kraft».


Forkynte Maria syndenes forlatelse  for Læstadius «i Jesu navn og blod»?
Fortsetter…

 

Lars Levi Læstadius’ møt med samepiken Maria

I begynnelsen av januar 1844 fikk prosten Lars Levi Læstadius møte samepiken Maria i Åsele. Han hadde da vært prest i den svenske kirke helt siden han var ferdig med sin presteutdannelse i 1826. Uten at han selv var klar over det, hadde biskop Almqvist send inn en søknad om at Læstadius skulle bli utnevnt til prest i Karesuvando. Stillingen ble lyst ut i 1825, men da var det ingen søkere. Så den stillingen fikk han, og han var prest der fra 1826 til 1849 (Seppo Lohi 2000, 70), helt til han flyttet til Pajala.


Læstadius’ nærmeste medarbeider Juhani Raattamaa forteller om prost Læstadius’ møtet med samepiken Maria 1.1.1844
«Han (Læstadius) levde som et sorgløst menneske helt til ett av hans barn døde og til hans selv ble syk. Det var da som han oppdaget at han ikke var ferdig til å dø. Og da opplevde han sorg på grunn av sine egne synder. Det var da han begynte å søke etter saligheten/frelsen. Men selv forstod han ikke det, før han møtte samepiken Maria. Hun sa til han at han får tro sine synder forlatt slik som han er. Og det førte til at han fikk fred ved troen på Jesus. Og så begynte han å forkynne med Åndens kraft».

Kilde: Juhani Raattamaa Sanomia og «Sydämen kristillisyys» s. 183


Seppo Lohi skriver følgende i «Sydämen kristillisyys»:
Møtet (med Maria) fikk en uventet vending. For da Maria «åpnet sitt hjerte» for ham, erfarte Læstadius at samepiken hadde funnet det som hadde blitt borte fra presten selv: den levende tro. Hun hadde nemlig erfaring i det som hørte til «nådens orden», slikt som Læstadius aldri selv hadde hørt om engang. I dette lyset begynte inspektøren «å se veien», den vei som hadde vært skjult for ham helt inntil da.

Marias vei hadde gått fra et liv i sorg på grunn av hennes synder, til å få del i gleden, i nåden og i barneskapet (hos Gud). «Hun hadde vandret lange strekninger» og søkt «lyset i mørket». Og til sist kom hun fram til pastor Brandell. «Når jenta åpnet sitt hjerte for ham, løste Brandell henne fra hennes tvil». Og «slik ble jenta gjennom hans veiledning ført til en levende tro».

Men det begynte nå å lysne også for Læstadius. Når han lyttet (på samepiken Maria), opplevde han at det nå var han som var den vandreren som søkte etter lyset (slik Maria også gjorde det før hun møtte presten Brandell). Han var «en vakt prest» som Maria nå fikk veilede til «en levende tro», til å få del i en «benådet sjelstilstand».

Det som samepiken talte til ham, var (Guds) evangelium. For nå opplevde den bedrøvende vandringsmannen at han hadde fått del i den gleden som han hadde søkt etter, og at de skjulte drømmene som han hadde hatt helt fra sin ungdom av, nå hadde gått i oppfyllelse. Under Marias veiledning fant han sitt rette hjem i den lille skaren som bestod av «de sanne troende». Prestene i Åsele hadde vært kritisk innstilte til ham, og de var som rake motsetningen til «de troende». «De kjente heller ikke Marias hjerte». Men Maria var klar over at de ikke hørte til «dette fårehus».

Allerede da Læstadius var ung, hadde han kjent en skjult dragning til leserne. Og nå hadde han selv blitt en slik person som de var. Nå fikk han oppleve den samme «nådens orden» som også Maria hadde fått oppleve. Og ved hjelp av Maria, opplevde «den oppvakte presten» å bli «benådet». Han ble til et «gjenfødt» menneske og kom til en «levende tro», på samme måte som det tidligere hadde skjedd med Maria gjennom (presten) Brandell.

Når denne sannhet lysnet for ham, fikk Lars Levi Læstadius oppleve et kraftig vitnesbyrd ved den Hellige Ånd om barnerett (hos Gud) . «Den kvelden som jeg var sammen med Maria, fikk jeg kjenne en forsmak på himmelens glede».

Prosten satte så stor pris på den tjeneste som Maria viste mot ham, at han senere skriver: «Jeg kommer til å minnes den fattige Maria så lenge som jeg lever. Og jeg håper at jeg skal få møte henne på den andre siden av graven i en herligere verden».

Seppo Lohi skriver videre om Læstadius’ møte med Maria:
Hans (Læstadius før 1844) prekener inneholdt ikke noe om Kristi forsoningsverk. «Men samepiken har sannsynligvis snakket  til Læstadius om Guds verk på korset og om den ufortjente nåde i Kristus, det som man  får del i ved troen. Talen om forsoningen var noe nytt for Læstadius».

Erik Bäcksbacka hadde allerede ett år tidligere kommet til den samme konklusjon når det gjaldt forsoningen: «Når det gjelder hva samtalen mellom de to (Maria og Læstadius) gikk ut på, så er det ikke lett å si noe sikkert om det. Men ut fra det som Læstadius selv senere har skrevet og sagt, kan man anta at det hadde noe med forsoningen å gjøre. Det var jo også det (temaet) som han (Læstadius) behandler i Dårhushjonet».

«Samepiken Marias identitet var ikke viktig for Læstadius. Men det som virkelig betyr noe, er det budskapet som den samiske kvinnen formidlet. For Læstadius var de ordene som denne samiske delte med ham på kvelden nyttårsdagen 1844 som om de skulle ha vært Jesu egne ord. Læstadius så i Maria en ekte og en virkelig Jesu disippel , en som var delaktig av «en levende tro» (Seppo Lohi 2000, 196).


Martti E. Miettinens uttalelse om Læstadius’ møte med Maria
Seppo Lohi innleder: «Miettinen holdt Læstadius for å være «en vanlig sorgløs prest» før sitt møte med samepiken Maria.

Og Miettinen fortsetter: «Men som en gjenfødt person fikk han vende tilbake til sin menighet. Og da kunne man i hans prekener legge merke til en ny kraft, og etter den tid  begynte det å oppstå vekkelser. Først etter at Læstadius selv hadde fått møte frelsens vei, kunne han begynne å veilede andre også til den samme veien» (Miettinen 1942, 25, 39).


Seppo Lohi  skriver om Erik Bäcksbacka (Lohi 2000, 184).
Erik Bäcksbacka er av den oppfatning at da Læstadius ankom til Åsele, hadde han en oppvakt samvittighet. Selv om det under hans møte med samepiken Maria ikke var snakk om et formelt skriftemål og heller ikke om syndeavløsning, så var det dette som det var snakk om rent innholdsmessig. I sin fortale til Dårhushjonet gir Bäckbacka ennå tydeligere uttrykk for sitt syn: «Evangeliet slo ned som et lyn i hans sjel, og fra himmelen hørtes en røst, kanskje gjennom Marias munn: Dine synder er deg forlatt».

Han (Bäckbacka ) antar at Læstadius kanskje ikke fullt ut forsto hva som hadde skjedd, siden Læstadius selv senere anså hans egen bursdag – den 10. januar 1844 – å være den dagen som han ble gjenfødt på.

Visitten i Åsele skjedde tidligere enn dette, altså 1. og 2. januar. Slik Bäcksbacka ser på saken, var det nettopp det som skjedde i Åsele som var en direkte årsak til at Dårhushjonet ble skrevet. Han begrunner sin påstand med paragraf 1246. Ut fra denne, konstaterer han at det var møtet med Maria som gav både navnet på verket verket, og også temaet. Læstadius nevner nemlig at han var sysselsatt med dette verk helt fra 1844. I verdens øyne blir enhver kristen sammenlignet med en som er innlagt i et mentalsykehus (Dårhus). Men i Dårhushjonet nevnes ikke Maria med et eneste ord (Seppo Lohi, 2000, 181-182)..


Forsker Kristian Nilsson om den dagen som Læstadius ble gjenfødt, den 1.1.1844
Ifølge Nilsson ble Læstadius gjenfødt på nyttårsdagen i 1844 i Åsele. For det bekrefter jo hans egen fortelling om det som skjedde den 10.1. Det at Læstadius tok et glass vin, skulle ellers ikke ikke ha ført til at han på grunn av det fikk så store samvittighetskvaler dersom han ikke da allerede hadde vært en gjenfødt kristen.  Men da fikk han oppleve sitt første fall.

Nilsson holder hendelsen i Åsele nyttårsdagen 1844 å være det øyeblikk når Læstadius bel gjenfødt (Nilsson 1988: 20, 60, 61 og Seppo Lohi 2000, 181, 184).


Gunnar Wikmark
I sin forskning har Wikmark konkludert med at det stedet som Læstadius selv oppgir når det gjelder den 10. januar, uten tvil kommer av at han mintes feil. Han er av den oppfatning at ifølge almanakken og dagboka, ikke lenger fantes noen gjester på prestegården i Åsele. Markedet i Åsele begynte nemlig allerede tirsdag 2. januar. Siden markedet varte i tre dager, så sluttet de på torsdag den 4. januar. Og da var det bare 6 dager igjen til Læstadius’ bursdag. Man kan derfor ikke tenke seg at prestene  skulle ha blitt igjen i Åsele. For på Hellig tre kongers dag, som er den 6. januar, skulle de jo holde gudstjeneste. Og dessuten var det jo søndag den 7. januar.

Sannsynligvis drøyde Læstadius i Åsele til onsdag den 3. januar for at han skulle få skrevet ferdig sin protokoll som skulle være på fire sider. Og på torsdag måtte han begi seg på den 70 km lange reisa til Wilhelmina. Med hestetransport klarte man å reise 50-60 km på en dag. Visitasen i Wilhelmina skulle begynne den 6.  januar og fortsette til den 7., så derfor kunne ikke Læstadius hatt mulighet til å drøye i Åsele til den 10. januar.

Wikmark er absolutt av den mening at Læstadius møtte Maria og samtalte med henne den 1. januar i Åsele, og at han på sin bursdag den 10. januar fikk en ny og sterk opplevelse i prestegården i Lycksele, og ikke i Åsele (Wikmark 1980: 189-1993). Ifølge Wikmark har Læstadius i begge sine skriv som det her er sitert til, holder sin bursdag som var den 10. januar 1844 også å være den dagen som han ble gjenfødt. Wikmark knytter samme de to dagene – dagen når Læstadius møtte Maria og hans fødselsdag, slik at opplevelsene på den siste datoen (10.1.1844) var sterkere enn på den første datoen (1.1.1844). Veien lysnet opp under hans samtale med Maria, men gjenfødelsen skjedde ført en og en halv uke etter det…

Merk: Dette stemmer ikke med det som Wikmark tidligere hadde kommet fram til. Derfor får han også kritikk av bl.a. Pekka Raittila, spesielt på grunn av hans terminologi. Tidligere kalte han Læstadius opplevelse den 1.1.1844 for en gjenfødelse, mens han senere endrer det til en sterk opplevelse (Seppo Lohi, 2000, 181-182).


En del forskere som mener at Læstadius ble gjenfødt i Lycsele 10. januar 1844
Alle de fem som er nevnt ovenfor, er av den klare oppfatning at Læstadius ble gjenfødt i Åsele under sitt møte med samepiken Maria den 1. januar 1866.

Men det er det ikke alle Læstadiusforskere som er enige i. De som mener at det skjedde i Lycksele den 10. januar 1844, er: Allan Sandewall, Gustaf Dahlbäck og Lilly-Anne Østtveit Elgvin. Dessuten nevner også Læstadius selv sin egen bursdag som var den 10.1.1844 som den dagen som han ble gjenfødt. Dette skriver han i Dårhushjonet. Senere skriver Læstadius selv at han er av den oppfatning at alle som er gjenfødte, også vet hvilke dag som denne åndelige fødsel skjedde på (Læstadius 1968: § 1078).

Men kanskje Læstadius selv tok feil av de to datoene. Det er i alle fall mange av de ovennevnte forskerne som mener det.

Seppo Lohi skriver:
Forskerne er tross alt vanligvis enige om at Læstadius opplevde en stor omveltning, enten det skjedde på nyttårsdagen eller den 10. januar 1844. Men i begge tilfeller hadde Læstadius anledning til å være sammen med leserne hørte til kretsen rundt Brandell. Læstadius fikk møte Fredrik Nordberg (1817-1858) i Wilhelmina, i Lycksele, i  Stensele og i Arjeplog. Under deres møter der ser det ut til å ha oppstått et vennskap mellom Nordberg og Læstadius. For i april 1844 skriver til Nordberg i Arjeplog, og minnes med lengsel etter de «kristne» i Åsele (Seppo Lohi, 2000, 181).


Hvorfor nevnte ikke Læstadius om «personlig syndeavløsning» mer enn to ganger i alle sine prekener og andre skrifter, selv om dette ble det mest sentrale for hele vekkelsen?

Kilde: «Lestadiolainen herätysliike, av Martti E. Miettinen (s. 270-271), 1942
Oversatt av: Henry Baarssen, Alta

Så langt som man kjenner til, har Læstadius kun to ganger talt (og skrevet) om bruken av personlig syndeavløsning i alle av sine  mange titalls prekener som han holdt etter sommeren 1856? (Ifølge Lilly-Anne Østtveit Elgvin er det bevart så mye som 452 prekener i tiden etter 1844 *) Og hvorfor nevnte han heller ikke noe om dette  i alle hans andre skrifter? (Merk: Bare Dårhushjonet er på 900 sider, i tillegg til «En ropande Röst i Ökenen» som han selv publiserte i 1852-1854.) Hvorfor valgte han så totalt å tie helt om denne (så viktige) saken? Dette er noe helt spesielt som man bør legge merke til!

Mest sannsynlig skyldes dette  at han – etter at han hadde gitt sin fulle tilslutning til at løsenøklene skulle bli tatt i bruk – selv la forholdsvis liten vekt på dette.  Dette var slettes ikke en like viktig sak for ham som det var for den vekkelsen som senere ble oppkalt etter han.

Når det derimot gjaldt syndsbekjennelsen – både ovenfor troens brødre og for dem som man hadde syndet mot – så holdt han det for å være veldig viktig. Og samtidig anså han som viktig, at man med evangeliet skulle trøste de som (i anger) bekjente sine synder. Dette var en ennå viktigere form for trøst  for ham – samtidig som det ikke var den eneste formen for trøst –  enn direkte å forkynne syndenes forlatelse. Men samtidig holdt han det å forkynne personlig syndeavløsning å være en av de dyrebare måtene  Gud har gitt for å gis sin nåde på og å hjelpe de angrende til å klare å tro.

Syndeavløsningen fikk ikke noen fremtredende plass og og ble heller ikke som en egen del av  Læstadius’ «nådens orden». For «nådens orden» hadde nemlig fått sin faste og endelige form allerede lenge før løsenøklene ble tatt i bruk.

*) Kilde: «Unik teologi på samisk grunn: Lars Levi Læstadius’ forkynnelse i nyere forskning»

Velment råd: «Les ikke annen litteratur enn Bibelen, Læstadius og Luther!»

Da jeg på begynnelsen av 1970-tallet kom til troen, fikk vi i blant høre en velment anbefaling: » «Les ikke annen litteratur enn Bibelen, Læstadius og Luther! «

De som sa dette, gjorde det helt sikkert i beste mening. Og tanken var nok den: «Læstadius og Luther hadde den Hellige Ånd, og derfor er deres lærdommer pålitelige, og inneholder alt som vi trenger for å bli frelst. Mer behøver man ikke!»

Men virkeligheten er den at vi egentlig ikke trenger annet en «Skriften alene». For Bibelen, som er Guds Ord, inneholder absolutt alt som trenges for å veilede og lære oss – både til evig liv og til å leve rett kristelig.

Fortsett å lese «Velment råd: «Les ikke annen litteratur enn Bibelen, Læstadius og Luther!»»

Andakt: «Åndelig velsignelse i Jesus Kristus»

Lovprisning for frelsen i Kristus 

Tekst: Ef. 1:3-12:
Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i det himmelske (i himmelen) i Kristus (vers 3)…

Paulus nevner her opp 7 ulike åndelige velsignelser som Gud vil gi oss, dersom vi vil omvende oss og ta i mot denne rike velsignelsen. 

Fortsett å lese «Andakt: «Åndelig velsignelse i Jesus Kristus»»

Narva-vekkelsen – en ekstrem kristen sekt med utgangspunkt i læstadianismen

Den læstadianske vekkelse sprer seg til Petersburg og derfra til Estland
Den læstadianske vekkelse spredde seg på slutten av 1800-tallet til Petersburg og til Viborg, hvor de hadde egne menigheter. Det var mange der som omvendte seg til Gud, og som knyttet seg til vekkelsen i det området.

Fortsett å lese «Narva-vekkelsen – en ekstrem kristen sekt med utgangspunkt i læstadianismen»

Historisk forlikelse/forsoning – den eneste i hele læstadianismens lange historie

Kilde: Maria Illin kirje kirkkoherra ja rouva Korvenheimolle 30.6.1924
Oversatt av Henry Baardsen, Alta

Kjære dere, herr sogneprest (Korvenheimo) med frue, jeg minnes dere med kjærlighet!
Jeg har virkelig av hjertet hatt lyst til å skrive til dere, men siden jeg ikke er så bra til å skrive, så har det ikke blitt til at jeg har skrevet. Men nå bryr jeg meg ikke mer om det, uansett hvor mye jeg enn skulle rote det til. Men hovedsaken et at man skriver med et kjærlig hjertelag.

Fortsett å lese «Historisk forlikelse/forsoning – den eneste i hele læstadianismens lange historie»

Eneste varige forlikelse mellom læstadianske grupperinger var i Sovjetsamveldet i 1924

Kilde er Makkerin blogi: «Lestadiolaisryhmien sovinto Neuvostoliitossa pääsiäisenä 1924», av Mauri Kinnunen
Oversatt av: Henry Baardsen, Alta

Mange forsøk på å forlike seg, men absolutt alle forsøkene mislyktes
Læstadianismen som oppstod i Lappland på 1840-tallet er en vekkelsesrørelse som i løpet av alle de år som den har eksistert, dessverre har gjennomgått svært mange splittelser. De ulike grupperingene arrangerte (og forsøkte å arrangere) mange forsoningsmøter for å prøve å løse stridighetene som ledet til disse splittelsene.

Fortsett å lese «Eneste varige forlikelse mellom læstadianske grupperinger var i Sovjetsamveldet i 1924»

Det finnes kun ett evangelium og bare en eneste førstefødtes menighet her på jorden

Kilde: Siionin Lähetyslehti, år 1914. Skrevet av predikant Juhani Rautio
Oversatt av Henry Baardsen, Alta (Kun deler er oversatt).

Evangeliet kommer fra Gud i himmelen! Det kommer ikke fra Lappland
Noen sier at evangeliet har kommet fra Lappland, mens andre sier at det har kommet fra Gällevare. De tredje sier at det har kommet fra Kittilä, mens den fjerde gruppen sier at det har kommet fra Finland.

Fortsett å lese «Det finnes kun ett evangelium og bare en eneste førstefødtes menighet her på jorden»

Johan Raattamaa forteller selv om når nøkkelmakten første gang ble tatt i bruk, men ikke offentlig. Det skjedde i 1853.

Kilde: Laestadiolaainen herätysliike I, Perustajan aika s. 256, av Martti E. Miettinen
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta

Fortellingen nedenfor har Johan Raattamaa personlig fortalt til Erik Johnsen i 1894, da han besøkte ham i Saivomuotka. Erik Johnsen forsikrer at han husker nøyaktig  Raattamaas egne ord  om at skolen da var i Gällivaare

«Raattamaa holdt skole i Gällivaare. Han var i ferd med å dra hjem. Reinen var spent fast til seletøyet, og han stod klar ved døren.  Det hadde samlet seg mye mennesker i rommet.

Andakt: Se der Guds lam! (13 min.)

Andakt over Joh. 1: 30b-37: Døperen Johannes vitner om Jesus, Guds Sønn.

  • Johannes sier: «For at Jesus skulle åpenbares, derfor er jeg kommet»
  • Guds treenighet
  • Jesus er den som døper med den Hellige Ånd
  • Lovens hensikt: Å vekke syndserkjennelse, og å lede angrende syndere til Frelseren Jesus Kristus og til evangeliets velsignelse
  • Se der Guds lam!
  • Døperen Johannes disipler forlater nå han for siste gang, og begynner fra nå av å følge sin Frelser og Herre, Jesus Kristus

Noen ord om og til «barndomskristne»

Les også:

Uttrykket «barndomskristne» er i våre sammenhenger brukt om barn som har vokst opp i en kristen familie, og som aldri har fornektet sin tro på Jesus, han som på en helt spesiell måte er barnas venn. Som små barn ble de båret til dåpen, og fikk også del i alle de dyrebare løftene som er gitt til alle som vil leve som Guds barn, og som vil følge Jesus på livets vei gjennom livet.

Fortsett å lese «Noen ord om og til «barndomskristne»»

Barndomskristne og dåpen

Noen ord til innledning: 
Da jeg i 1972 kom til troen, var det bare noen helt få såkalte «barndomskristne» i vår menighet som var unge. Men en del eldre personer var det, og som Gud hadde bevart i troen hele livet. Det «normale» på  den tiden var at så godt som alle gikk ut i verden, noe som i Guds øyne og etter hans vilje er det «unormale», siden han has skapt oss for å leve i et nært samfunn med ham.

Fortsett å lese «Barndomskristne og dåpen»

Kvinnens sæd – Bibelens viktigste røde tråd

Bibelen, Guds hellige bok, består av 66 bøker. I hovedsak er den delt inn i to bøker, Det Gamle Testamente og Det Nye Testamente. Til sammen danner disse to bøkene en helhet, og de verken kan eller bør leses helt uavhengige av hverandre. Bibelen er Guds åpenbaring til oss. Ønsker vi å lære å kjenne den eneste sanne Gud, og den han utsendte, Frelseren Jesus Kristus, lar de seg aller best lære å kjenne gjennom Guds Ord, både det skrevne men også gjennom det forkynte Ord.

Fortsett å lese «Kvinnens sæd – Bibelens viktigste røde tråd»

Læstadiansk lære om rettferdiggjørelsen

Innledning
Gammel-læstadianerne hadde storforsamling i Torneå og Haparanda 4. – 7.10.1909. I den forbindelse hadde de også predikantmøte som strekte seg over flere dager. På predikantmøtet drøftet de mange særdeles viktige lærespørsmål. Jeg tror at også for oss som i dag tilhører den læstadianske vekkelse, kan det være både interessant og lærerikt å få vite hva de på begynnelsen av 1900-tallet lærte og hvordan de trodde.

Fortsett å lese «Læstadiansk lære om rettferdiggjørelsen»

Kristi andre komme og opprykkelsen av menigheten

Andre sider med samme tema:

Kilde: Elämä uskossa, av Uuras Sarnivaara
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta

Når Jesus taler om hendelsene ved sin andre gjenkomst, sier han:

«
Men straks etter de dagenes trengsel skal solen bli formørket og månen skal ikke gi sitt skinn. Stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelens krefter skal rokkes. Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og alle folk på jorden skal bryte ut i klagerop …»

Opprykkelsen av menigheten
«… Og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet…

Fortsett å lese «Kristi andre komme og opprykkelsen av menigheten»

Noen ord om Kåre Suhr som formann i Utsendingskomiteen, og noen tanker rundt det

Da jeg skrev om  «Sions Blad og bladets betydning for å spre evangeliet», kom jeg med min vurdering av noen av fordelene med at noen som reiser rundt og forkynner Guds Ord også er engasjert i produksjon av et kristelig blad, slik som Sions Blad. Dette var også tilfelle når det gjaldt Kåre Suhrs engasjement i Utsendingkomiteen.

Fortsett å lese «Noen ord om Kåre Suhr som formann i Utsendingskomiteen, og noen tanker rundt det»

Det store frafallet fra bibelsk kristendom i den siste tid

Andre sider med samme tema:

Kilde:  Elämä uskossa, av Uuras Saarnivaara
Oversatt  fra finsk av Henry Baardsen, Alta

Da Jesus talte om de siste tider, sa han at det da skal komme falske profeter, ja til og med falske kristuser som skal stå frem og forføre mange, også de utvalgte om det var mulig (Mt 24:11, 24; Mr 13:6, 22).

Ifølge Paulus skal Kristi andre komme – og det at han skal hente sine egne til seg – skje etter at det store frafallet har forført størstedelen av kristenheten bort fra den den bibelske kristendommen

Fortsett å lese «Det store frafallet fra bibelsk kristendom i den siste tid»

Hvordan blir man et Guds barn? Bibelsk omvendelse og gjenfødelse gir barnerett, fred med Gud og en god samvittighet

Kilde: «Elämä uskossa», av Uuras Saarnivaara

Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta

Guds rike har kommet nær, og er nærværende der hvor det finnes troende mennesker. Disse troende menneskene hører til Guds rike, og hvor dette rikes evangelium forkynnes ved den Hellige Ånds kraft, der er Guds rike. Når et menneske opplever at Gud gir ham besøkelsestid, og han ønsker og lengter etter å få sine synder tilgitt, og samtidig har lyst og lengsel etter å få begynne å følge Jesus i lydighet til Bibelens undervisning, da er Guds rike nær dette menneske, med sin frelse.

  Fortsett å lese «Hvordan blir man et Guds barn? Bibelsk omvendelse og gjenfødelse gir barnerett, fred med Gud og en god samvittighet»

Ungdomsvekkelse på 1970-tallet i Alta – en meget fin tid som vi fortsatt med stor glede ser tilbake på  

I 1970 og i noen år etter det, opplevde menigheten i Alta en liten ungdomsvekkelse. Da kom det ganske mange til troen. Av dem er stort sett alle fortsatt kristne, og tilhører menigheten. Når vi som ble kristne på 1970-tallet tenker tilbake og samtaler om den tiden, er vi alle enige om at vi hadde en meget fin tid sammen og i menigheten. Vi møttes ofte både midt i uka og i helgene til sang og samtaler, og hadde stor glede av hverandre som unge kristne. Men samtidig var vi også til stor glede for våre kristne foreldre og for menigheten, noe de også ga uttrykk for.

Fortsett å lese «Ungdomsvekkelse på 1970-tallet i Alta – en meget fin tid som vi fortsatt med stor glede ser tilbake på  »

Andakt: «Guds fred, som overgår all vår forstand»

Jesus vil gi oss sin fred – en fred som overgår all vår forstand

Vi skal i Jesu navn stanse innfor en hilsen som Jesus hilste sine disipler med ca. et døgn før han ble korsfestet. Denne hilsen var også den første hilsen som Jesus hilste sine disipler med, etter at han var stått opp fra de døde, og lyder: «Fred være med dere»! (Joh 20:19,21)

Les mer på side 2!